Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Behandler gav meg opp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Behandler gav meg opp

jan 4 2017 - 17:52
Slitt med anoreksi, depresjon og ptsd i 8 år.

Idag ble jeg uventet avsluttet på dps. Vært i behandling i tilknytning det sykehuset i 6 år, ved bup og dps. Blitt tilnærmet frisk av alt annet enn anoreksien. Var på en skikkelig god vei, med sunn vekt, bedre tanker rundt mat osv. Så hadde jeg en spontanabort i februar, og jeg lot meg selv falle.

Er nå undervektig, sliter veldig fysisk med utmattelse/kvalme/blodtrykksfall/ikke sultfølelse. Slik har det vært i flere måneder. Behandler på dps har sagt hun ikke hadde komptetanse nok, ble tatt ut av dbt behandling, vært innlagt tre ganger på dps for vektoppgang og stabilisering rundt matinntak men det har vært skikkelig dårlig opplegg, og ansatte kunne fint diskutere juicefaste og hvor mange kilo de følte de gikk opp av ¨å spise imens jeg satt der med kostplanen min. I tillegg var enkelte helt forferdet over hvor mye mat "lille du" må spise. Med andre ord ikke hjelp i.

Behandleren min avsluttet uventet all hjelpen min i dag. Ingen framgang. Ikke lett å få framgang når ingen vet hva de egentlig holder på med.

"Lev livet ditt, nyt god mat, gjør hver dag vakker og kos deg med den nye uføretrygden din" sa hun i det vi avsluttet.

Hun gav opp. Ble avvist av Seksjon for spiseforstyrrelser i juni fordi jeg visstnok hadde en så "kompetent" behandler.

Føler meg avvist. Ikke verdig hjelp. At jeg må godta å leve med anoreksi og alle plagene undervekt fører til.. Ikke tynn nok. Ikke syk nok.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre? Søke seksjon for spiseforstyrrelser igjen, bytte dps? Hva om jeg blir avvist fordi jeg ikke er alvorlig nok. At vekten er for høy. Spiseforstyrrelsen er så trigget. "No skal jeg vise de" men det skader bare meg selv, men hva om de alle mener jeg er håpløs. Bare burde nyte livet i en kropp uten funksjon, med et matinntak ment for en liten liten unge?

Hva burde jeg gjøre? Andre med lignende opplevelser?

Må jeg liksom gå ned ytterligere ti kilo for å få tilstrekkelig hjelp+ :( helt rådløs
Avatar

Re: Behandler gav meg opp

jan 7 2017 - 00:22
Jeg tenker denne behandlingen du har fått er helt uverdig, feil og elendig! Først og fremst ville jeg ringt til pasientklagenemda. Det er sikkert slitsomt og krever av deg men du bør gjøre det! Fordi da får sykehuset forhåpentligvis tilsyn og tilsnakk osv! https://helsenorge.no/rettigheter/klageordninger
Jeg har slitt med anoreksi i mange år. Jeg var alvorlig syk, var tvangsinnlagt lenge, og ble tvangsforet også.
Men nå har jeg vært frisk ganske lenge, så frisk man bare kan bli av en sykdom. Allerede for flere år siden har jeg sluttet å telle kalorier, jeg har ikke gått opp eller ned i vekt. Jeg har for lengst sluttet å veie meg. Det er så deilig, men likevel, inni hodet i tankene, så er jeg kanskje påvirket for resten av livet. Jeg opplever det fortsatt som ubehagelig å spise foran andre, men jeg gjør det av og til. Jeg har dessverre tross alt, fortsatt et vanskelig forhold til min egen kropp, og føler jeg er feit. Men det er kanskje ikke rart, etter at XXS var for stort for meg i mange år, er strørrelse M veldig stor! Det jeg prøver å fortelle deg! Det er mulig å bli frisk! Innimellom i mine modigste drømmer, da drømmer jeg om å kunne starte et helt eget behandlingssted i Norge for jenter med anoreksi! Fordi jeg vil så gjerne hjelp de som fortsatt sliter med dette! En viktig ting jeg må tilføye, jeg har vært på forskjellige klinikker, men ingen av disse kunne hjelpe meg å bli frisk, de manglet kunnskap, som du nevner! I starten ble jeg vel egentlig bare enda mer syk av å være innlagt, men de fikk i hvert fall pumpet meg full med kalorier slik at jeg ikke døde. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg ble bedre, men det er nok mange faktorer. For det første så var det det at jeg ble kastet ut i det vanlige livet, som deg! Og jeg tenkte meg etter hvert at jeg ikke gidder dette noe mer, blir pumpet feit, blir kastet ut, sulte meg, blir lagt inn igjen osv. Det var jo et eneste helvete! Derfor bestemte jeg meg at jeg skulle blir frisk. For det andre så ble jeg kjent med ei annen som hadde anoreksi og hun så rett og slett så helt forferdelig tynn og syk ut at jeg ble skremt. Jeg selv har aldri sett meg tynn! Hverken da jeg hadde anoreksi eller nå! Jeg har alltid sett meg selv som feit! Men da jeg så henne, og skjønte at jeg muligens så lik ut som dette levende spøkelse så tenkte jeg også at dette måtte jeg komme bort fra. Jeg trivdes jo ikke en gang med å være syk! Jeg har i ettertid tenkt mange ganger, at anoreksi kan sammenlignes litt men det draget en rusmisbruker kjenner etter stoffet sitt. Kan du kjenne deg igjen i det? For min del var det dermed en redning å bli tvangsinnlagt, da jeg i starten aldri frivillig hadde gått med på noe som helst behandling. Jeg fikk et kikk av å gå å sulte meg, i tillegg hadde jeg kontroll på livet mitt og på andre rundt meg! Jeg hadde utrolig mye kontroll på andre ved å nekte å spise å drikke! Men for å bli frisk fant jeg ut av at jeg ville lære meg andre teknikker for å kontrollere livet mitt og det har hjulpet meg veldig. Det var en lang lang vei å gå og det var ikke lett, fordi jeg hadde ingen særlig støtte rundt meg. Men hvis du kjenner til Emil fra Lønneberget så sier han jo ":Noen ganger må man bare bli så sterk som man må!" Jeg synes denne setningen er fin, men tøff.
Jeg er helt ny her, har akkurat blitt bruker! Jeg har to barn og jobb, og har ikke alltid så mye tid til å skrive! Men jeg har planer om å være her inne regelmessig og skriver gjerne mer med deg!
Jeg snakker aldri med noen om hvor vanskelig jeg har hatt det, fordi jeg flyttet og startet et nytt liv, og ingen her vet om min bakgrunn. Men jeg føler meg også ensom, fordi jeg ikke har noen nære venner. Sykdommen førte til at jeg mistet alle mine nære kontakter jeg hadde før, også familiekontakt. Jeg har allerede bodd her jeg er nå i ti år, men har likevel ikke fått nye ordentlige venner. Bare bekjente og kolleger. Men så tørr jeg heller ikke være veldig åpen om hvem jeg er. Jeg har dårlig erfaring med det. Jeg har opplevd at folk vender seg bare enda mer bort når man ikke passer inn. Eller har "problemer" og jeg har aldri vært en som passet inn noe sted. Jeg er snill og grei som bare det, men jeg har alltid svømt mot strømmen.
Hvis du føler at du har hatt god effekt av å gå til behandling så kjemp for din rett for å få fortsette, men hvis du føler at det egentlig ikke har hjulpet deg for å bli frisk fra anoreksien og hvis legene ikke har kunnskap om hvordan hjelpe deg er det kanskje på tide å bruke kreftene dine til deg selv. For selv om de liksom "har gitt deg opp" trenger jo ikke du å gjøre det samme! Dritt nå i hva legene har sagt. De er også bare mennesker og har overhodet ikke alltid rett! Det aller viktigste er at du selv ikke gir opp. Bestem deg for et mål hva du vil med livet ditt! Kanskje det kan være en motivasjon for deg for å bli frisk! Tenk hvis du vil bli mamma, må du være et godt forbilde for barnet ditt, ellers vil sykdommen kunne påvirke barnet! Jeg har hatt tre spontan abbort og det er jammen meg ikke noe fint! Jeg har også hatt sterke psykiske reaksjoner etterpå, men fikk absolutt ingen oppfølgning! I min fortvilelse slå jeg til og med ned legen, men jeg ble bare pumpet full med beroligende og sendt hjem. Men her måtte jeg bare ta tiden til hjelp. Til syvende og sist klarte jeg å få to barn, og det er det viktigste i livet mitt nå. Disse to barna mine. Det er til tider veldig krevende å være mamma, så derfor er jeg veldig glad for at jeg er frisk. Men samtidig så er det det fineste i livet som har hendt meg.
Til forsiden