Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Yoyoyo

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Yoyoyo

juni 4 2017 - 16:51
Har det vondt i forholdet for tiden. Og ellers.

Samboer er deprimert. Jeg har vanskelig for å ta opp småting som sårer meg, fordi jeg tenker unntakstilstand, og fordi noen av episodene kan komme av personlighetsforskjeller (misforståelser) som er for subtilt/avansert tema å ta opp nå. Lengter etter en dag med overskudd for begge, behov for å snakke, bli sett, bli mer kjent igjen.

Jeg har det ganske drit når det gjelder jobb (har litt) og penger (får litt) for tiden. Føler meg utnyttet og hundset ute i (jobb-og-nav)verden, og at utsiktene fremover er enda mørkere.
Når jeg kommer hjem er det gjerne husarbeid og sjelesorg.

Av og til sier/gjør han ting som jeg føler bekrefter den lille verdien jeg har utenfor hjemmet.
Av og til kan jeg liksom tenke ting i retning av. Depresjonen hans er adelsmerke, på at han har et Jeg å miste, og å sørge over og prøve å samle sammen igjen. Mens meg smerter det ikke å bli brukt til reservedeler, jeg er for dum og uutviklet i utgangspkt.
(Huff, av og til kan jeg også tenke at det er en forskjell i økonomi og sosial status som gjør det, at jeg ville blitt spist levende med en gang jeg ble hjelpeløs, mens han...)
Drama. Det er når jeg er mest melodrama.

Av og til må jeg si noe til ham om sånne tanker. Forsikre meg om at han ikke tenker sånn. Og. Tilstå og sortere. Og. Snakke med den eneste jeg har å snakke med. Kanskje tyne litt selvbekreftelse fra eneste mulige kilde. Jeg opplever at vi er ganske forskjellige, og jeg prøver å legge frem en historie om forskjellene våre som ender med at vi begge er kule.

I går prøvde jeg det. Etter en uoverensstemmelse som opprørte meg en del. Han satt med lukkede øyne og etterhvert sovepust, mens jeg stotret og svevet fram historien. Jeg spurte om han sov, neinei, sa han. Jeg spurte om han skjønte noe av det jeg sa, han sa (diplomatisk?) at det ble for store tankesprang. Ensomheten og mørket slo meg plutselig så veldig, og jeg gråt lenge. Han satt der lenge.

:)
her er vi egentlig ved. Han er så stiv? Han er så mann? Vil ikke kløne og spørre for å forstå. Ikke si noe før det sikkert er relevant. Ikke trøste før jeg har forklart tilfredsstillende. Sånn er det mye når han deler sine ting og. Ferdige, sammenhengende historier. Haha, ja, han er Wittgenstein...


Etterpå spilte jeg et dikt jeg synes er fint og viktig. Han sovnet. Det ville jeg aldri gjort, jeg henger ved leppene hans når han deler noe kanskje-viktig for ham. Men jeg tenkte, nettopp begynt på anti-depressiva, slækk. Men ikke lenge etter spratt han opp for å spille dataspill.




Til forsiden