Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sjalusi som ødelegger

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sjalusi som ødelegger

mars 19 2016 - 01:21
Jeg er i et fast forhold med en mann og har vært det i snart 3 år (Hurra!). Problemet er at jeg er veldig sjalu og det holder på å ødelegge forholdet vårt. Jeg har ingen grunn til å være mistenksom om at han skal ha et forhold på si, da hans standpunkt til utroskap er nulltoleranse, altså søker man etter noen andre, vær såpass å avslutt det du har fra før først! Allikevel er jeg sjalu.
Jeg blir i dårlig humør av at han skal treffe eksen sin (som han har en sønn med), samme humør om at skriver meldinger eller snap'er også, uten at jeg har peiling på hvem det er med. Får jeg vite det er ei venninne, mugner jeg helt og blir ikke i bare dårlig humør, men spydig, rakker ned på meg selv og vil ikke ha noe fysisk med han å gjøre. Dette er noe som går utover forholdet vårt og jeg er ganske sikker på at om jeg ikke får gjort noe med problemet mitt, ryker snart dette forholdet. At jeg i tillegg sliter med depresjon og angst, gjør ikke saken bedre. Jeg bryter ned meg selv til det punktet der jeg bare sitter og gråter og får pusteproblem.
Er det noen andre der som kan relatere seg med dette eller som kjenner noen som har slitt på samme måte som kan hjelpe meg å bli bedre?
Jeg har kontaktet psykologen i kommunen for hjelp videre med depresjon og angst, i tillegg til sjalusien. Kan nevnes til slutt at jeg har blitt utsatt for utroskap tidligere, men dette var i et tidligere forhold.
Avatar

kjenner meg igjen

nov 8 2016 - 17:30
Hei. trist å høre at flere sliter med sjalusi. har selv erfart den. sliter også selv med depresjon og angst-
i forhold nr 1(Den store kjærligheten) fikk jeg oppleve utroskap på alle de tenkelige måtene og som jeg fant ut av etterhvert før han la kortene på bordet. dette tok knekken på oss og han... vi prøvde å gå videre, men sjalusien tok overhånd og vi endte det sammen.

Problemet var at jeg tok med meg sjalusien videre i neste forhold... den ble så sykelig at jeg kjente den brant bare samboeren min hilste på ei dame, så på en forbipasserende, på vakre kvinner i blad og på tv. taklet den ikke og noe som ble utrolig vanskelig for oss.

med årenes løp ble mye uenighet om hvordan vi ville ha det noe som endte dette forholdet. ikke noe vondt å si om mannen, bare at vi passet ikke sammen og verken jeg eller han fikk det vi søkte etter i livet.

er nå i et nytt forhold der jeg enda kjenner til sjalusien men ikke i nærheten av slik den var.
går selv til psykolog og i en gruppe der jeg får god hjelp til å takle tanker og følelser.

Først måtte jeg identifisere sjalusien... Sjalusien er en frykt.
Frykten skaper mange tanker f.eks. man er ikke pen nok, bra nok, han vil forlate meg osv.

verken angsten eller depresjonen blir heller ikke bedre av våre negative tanker.

jeg lærte meg forskjellige knep. mye av tankene er urealistiske. derfor lærte jeg meg å få tak i dem når de kom, skrive dem ned og så skrive realistiske tanker(tanker jeg tror på)... motangrep på en måte.

Tankene skaper våre følelser, men følelsene definerer heller ikke hvem vi er.

jeg lærte også å observere situasjonen, Fakta... ikke det jeg trodde men det som faktisk hendte.
Av og til når sjalusien står på som verst (selvom det ikke er fint gjort) finner jeg noe negativt ved vedkommende, det kan hjelpe.

det hjelper veldig å se fakta i situasjonen, beskrive for en selv ting uten meninger og nyte de gode tingene ved situasjonen.

Håper noe av dette kan hjelpe og så vil jeg anbefale å høre med psykologen din om det finnes en eller annen form for gruppe.

Du er ikke alene og det er mange som sliter med det samme. et tillitbrudd lager mye rot.

Ting tar tid og ta en ting i gangen :)
Lykke til!
Avatar

Alt vi trenger er kjærlighet.

juni 5 2017 - 15:53
Det finnes jo alltid en som er "penere" enn en selv. Jeg har lært meg og heller sette pris på det som er på innsiden av mennesker, for det er jo det som teller i det lengste løp.

Man kan være så "pen" man bare vil, men har i årenes løp og etter mange erfaringer, oppdaget at mange av de "peneste" menneskene, er så selvopptatt, og opptatt av sitt eget utseende, at det eneste de tenker på, og bruker masse tid og penger på, er å ta seg best mulig ut. Og derfor er det viktigste for dem, å få mest mulig blest om sin egen person.

Hva i alle dager er vakkert med det?

En slik person er narsissistisk, eller har utrolig dårlig selvtillit, og for å føle seg bedre, så trenger de bekreftelse fra andre. Slike mennesker har ingenting å gi til andre enn sitt stylede utseende. Og hva kan en slik person bidra til verdenssamfunnet?

Nei, spør du meg, så er dette de aller minst interessante og ugly mennesker som finnes.

Jeg skal ærlig innrømme, at den gang jeg var ung, så idealiserte jeg også disse såkalte "pene" menneskene, men etter hvert som jeg ble eldre, så jeg også tomheten i livet deres, og fant ingen av verdiene hos dem, som jeg etter hvert forstod var viktigst for å få en bedre tilværelse for meg selv og andre.

Det vakreste med et menneske, etter mitt syn, er et menneske som gir av seg selv, uten å forlange gjengjeld. Som bryr seg om andre, og som er glad og prøver å tenke positive tanker.

Verden har utviklet seg dithen, at vi er mer egoistisk opptatte av vår egen status og utseende, at vi har glemt det som er de virkelige verdiene som teller. Vi er tross alt alle laget av samme stoff, bare satt sammen litt forskjellige.

Det som er så feil i vår verdenssituasjon, er at vi verdsetter skjønnhet såpass, at vi setter det på en pidestall, og dyrker egoismen som gror fram av dette.

Vi mennesker er nødt til å våkne opp NÅ, og innse at her må det STORE forandringer til. Vi må alle vise fram vårt sanne intellekt, samt bry oss mer om hverandre. Vi må rett og slett tørre og vise frem det "virkelige og usminkede selvet". Bry oss om hverandre på en positiv måte, legge vekk misunnelse og heller heie frem det naturlige og det som er ekte i menneskers natur.

Tenke på barna som vokser opp, og gi dem sunne og ekte forbilder. Ikke introdusere dem for det som er falskt, ubetydelig og unaturlig. La dem være barn så lenge de er barn.

I dag er det sjelden man ser barn leke ute, slik man gjorde når jeg var barn. Istedenfor plasserer man barnet foran en data eller TV skjerm, der de eksponeres for voksenverden, der vold og sex, eksponeres.

Det er jo når vi er barn, vi lærer mest, og det er da vi er mest påvirkelig. Et barn klarer ikke å skille hva som er rett og galt, men etterligner det de får presentert av oss voksne. Hvorfor ikke ta dem ut f.eks i naturen, og lære dem sunne verdier. La dem ettersom de blir eldre, få interagere med andre barn, utveksle erfaringer, og utforske omverdenen slik den virkelig er. Være et naturlig forbilde som barnet ser opp til.

Istedenfor ser vi stadig mer av barn som prøver å ligne idoler som de finner i media. De fleste barn klarer som regel ikke lykkes i det, og ender opp med å føle seg mislykket, ulykkelige, misunnelige, og mister etter hvert, all selvtillit, og som igjen kan føre til spiseforstyrrelser, depresjoner, rusavhengighet og til og med selvmord!

Nå er det på tide å våkne fra dvalen, og tenke over hva som skjer i denne forkvaklede verdenen vi lever i, og heller fremme vårt naturlige åndelige og sjelelige liv , og lære og elske det som er naturlig og ekte, og det som gir oss mennesker et helhetlig liv.

Lære barn og respektere og elske sin neste som seg selv, og behandle andre individer, slik man ønsker å selv bli behandlet. Først da, tror jeg, at alle mennesker kan leve i harmoni med hverandre, og elske livet slik det er ment å elskes.

Det klarer vi å få til, bare ved å bruke et eneste verktøy nemlig kjærlighet.
Avatar

Huff, tror jeg gjorde en feil. Jeg trykket på "varsle", og trodde det var en knapp for å varsle innleggets eier, om at det var kommet nok et svar...

juni 6 2017 - 19:18
Beklager moderator. Er ikke vant til slike forum :D
Avatar

hei

sep 1 2017 - 09:47
For det første, du er ikke "håpløs" :)
Der finnes MANGE som har det som deg, de er bare ikke åpen om det. Gratulerer du er ikke håpløs. :)

Jeg aner ikke om du har opplevd utroskap før men kan fortelle litt om min erfaring.

Når det gjelder sjalusien så skjønner jeg deg, har det helt likens selv. Jeg opplevde utroskap to ganger med samme person som jeg har mitt første barn med. Var sammen i 8 år. Vi endte forholdet etter siste sidespranget hennes. Dette gjør noe med en person. Jeg bruker å si at utroskap er det nest værste man kan gjøre mot et annet menneske foruten å ta livet av vedkommende. Man tar faktisk livet av en viktig del av sjelen, det som omhandler følelser, relasjoner og tillitt. Men det kan "fikses", ihvertfall limes sammen. Man blir aldri helt seg selv igjen.. Nå skal det nevnes at jeg har gått gjennom to mislykkede forhold etter dette, og at jeg tidligere opplevde utroskap, så jeg har opplevd det tre ganger..

Nå er jeg i et nytt forhold, men jeg har blitt veldig bevisst på hva som må til for å klare seg.. Opplever sjalusien komme ofte selv etter så lang tid. Det koker seg ned til analysering av fortiden til min nåværende kjæreste. Vi har vært veldig åpen om det meste, og vi prater om alt. Hun skjønner meg fordi hun har opplevd utroskap selv.
Det er viktig å være lik den man skal dele livet med, det er jeg helt overbevist om.

Det første man må gjøre er å tenke at sjalusien kommer av en grunn. Den viktigste grunnen er at man faktisk elsker personen man er sammen med. Man er så redd for å miste vedkommende at man begynner å overanalysere og overtenke enkeltemner. Den største utfordringen er å akseptere at ting som har skjedd kan man ikke gjøre noe med. Ting som har skjedd skjedde for en grunn, og grunnen var at nettopp dere to skulle møtes.
Sjalusi og utroskap går hånd i hånd, det er komplisert og kan dreie seg om flere ting.

Det jeg har erfart er at man føler man ikke har kontroll, fordi man har mistet kontroll i det øyeblikket utroskapen inntraff. Man tror det samme skal skje på nytt. Man klarer heller ikke å identifisere seg selv i det bildet, for det strider i mot sin egen oppfatning om hva som er rett og galt.
Man prøver gjerne å fornekte det, for man blir faktisk sjokkskadet. (tenk post traumatisk stress)
Man kan oppleve at man føler seg mindre verdt og man kan gjerne føle at man ikke "unner de andre som var der før meg" kjæresten sin.. Alle disse tankene i ettertid er jo selvfølgelig helt tullete, for historien kan jo ikke reverseres, og man kan ikke gripe noe som allerede har skjedd. Man må akseptere fortiden og se framover. Om man føler noen ikke er ærlige, hvis noen hele tiden gjør ting bak ryggen og ikke er åpen, så må man bare avslutte forholdet. Åpenhet og ærlighet er fundamentet for et bra forhold.
Til forsiden