Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

PTSD Bordeline Hjelp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

PTSD Bordeline Hjelp

april 6 2017 - 10:57
Hei.
Trenger råd for å forstå en situasjon, og er takknemlig for alle svar.
Dette dreier seg om min samboer og jeg sitter og leter etter svar som kan forklare hvorfor ting ble som dem ble mellom oss.

Skal prøve å beskrive situasjonen så godt/kort og objektivt det lar seg gjøre, men blir bare fragmenter for å unngå å skrive 10 sider liksom.

Jeg er i midten av 40-åra, har barn fra tidligere forhold, hun har ikke barn og er i midten av 30-åra.
Tidlig i forholdet tok hun styring på det meste rundt barna, og styrte meg i forhold til kommunikasjon med barnas mor. Innførte masse nye regler/rutiner for både meg og barna, og var på den måten veldig kontrollerende. Hun må ha kontroll, struktur og forutsigbarhet på alt og alle rundt seg, og kan forstå at dette er greit til en viss grad, men følte her at det ble ekstremt mye selv om jeg tidligere har vært litt slapp på grensesetting og regler. Det er mye å gå inn på her, men hun har bestemt nesten alt i forhold til barna, og jeg ble en tøffel som ikke sto opp for mine meninger å ønsker. Hun hater barnas mor, og det har vært så mange episoder opp gjennom som har ødelagt mye av forholdet mellom meg og mine barn. (spesielt min datter) Barna har følt at jeg har valgt min samboer foran dem, og det forstår jeg faktisk. Jeg måtte be min datter på 14 år om å ikke komme til meg flere helger, da stemor ikke ville dele omsorgen for et barn med barnas mor. Jeg fikk ikke dra i konfirmasjonen til samme datter for 2 år siden, da samboer ikke var invitert og jeg som den tøffelen jeg var, dro ikke. Jeg har møtt min datter noen ganger på kaffe for å treffes/snakke, men dette har samboer likt særs dårlig. Jeg har heller ikke fått lov til å kjøre min datter hjem til mor etter møtet, da samboer ikke ville at jeg skulle være i nærheten av barnas mor.

Jeg har også en datter som snart er i tenårene som bor fast hos meg og ikke har vært på samvær hos mor på over 1 år av div grunner. Samboer har som nevnt et skadelig syn på mine barns mor, og skal styre alt som har med mine barn og deres mor å gjøre. Alt fra kommunikasjon pr mld mellom meg og barnas mor, til møter på skole/BUP/barnevern som det såklart har blitt noen av siste årene pga omstendighetene til barna. Alt skal være slik hun vil det skal være, ellers er ingenting greit nok. Umulig å inngå kompromiss på noen måter, og blir bare drama når jeg prøver å få henne til å se barnas side i slike saker. Hun vet best hva som er bra for barna og ikke. Punktum!

Min datter som bor hos oss har siste mnd’er vist tegn jeg ikke liker ihht humør og livsglede. Hun blir mer og mer «flat» i oppførsel, og vil ikke være sammen med stemor så mye. Hun ønsker at jeg og hun skal dra på turer ol sammen uten stemor. Hun har også sluttet å dra hjem etter skolen om dagene da stemor er hjemme og spør/graver om alt hva hun har gjort å hvem hun har vært sammen med ol. Hun går heller på biblioteket å venter til jeg er ferdig på jobb slik at jeg henter henne.
Jeg har alltid vært en som har stilt opp for mine barn, og alle barna har vært «pappa-barn» i oppveksten. Ser at mine handlinger som tøffel, ikke samsvarer med dette, men under en sterk samboers føringer, ble jeg slik dessverre. Jeg føler jeg har gått på nåler i lang, lang tid for å ikke gjøre feil i forhold til hva samboer forventer av meg og situasjonene som oppstår.

Min samboer har selv et meget dårlig syn på sin egen mor, og mener hun har traumer etter mors behandling som barn. Hennes mor mente aldri at hun var bra nok, og kastet til slutt ut henne fra hjemmet. Hun har ikke kontakt med sin mor i dag, og mener hun har det best uten sin mor selv om jeg tror det er sårt for henne. Hun mener selv at hun har «flink pike syndrom» og PTSD grunnet oppvekst. Dette forklarer kanskje litt av at alt skal være så bra hele tiden, og at hun har et dårlig syn på morspersoner i utgangspunktet (barnas mor)

Siste året har jeg merket at samboer har trukket seg mer og mer bort fra «livet» og deltar ikke så mye på ting i vår lille familie. Hun tyr ofte til Sobril om hun skal være med på noe. Hun er ofte sliten, og ligger på sofaen flere timer pr dag. Bruker MYE tid på facebook for å følge med hva alle andre gjør, og spår i sin glasskule hva som vil skje om ditt og datt. Hun føler at det forventes mer av henne en hva situasjonene tilsier, og at aldri ting blir bra nok uansett hva hun gjør.

Hun er ærlig på sine problemer med å knytte seg til folk, og jeg har hele tiden følt at hun ikke stoler helt på meg selv om jeg ikke på noen måte har gitt henne grunn til å ikke gjøre det. En tøffel som meg gir jo bare masse kjærlighet og bekreftelser…. Dette gir seg utslag i at hun har problemer med å være intim, og det igjen syns jeg er vanskelig. Hun er på mange måter en utrolig god person, og jeg er virkelig glad i henne på mange måter, bare ikke noen sider av henne. Hun lyver en del for folk rundt seg for å opprettholde en falsk fasade om hvordan ting er på mange områder (jobb, økonomi, form, familiesituasjon ol), og jeg sitter på sidelinjen og har vansker med å være med på slike usannheter selv om jeg gjør det for ikke å avsløre/konfrontere henne.

Det gikk så langt at jeg her over nyttår følte jeg var ferdig som tøffel, og snakket med henne om at det ikke kunne fortsette slik ihht barna og oss selv, og da startet bråket for fullt. Hun hadde bare gjort alt bra for både meg og barna, og alt som var skjedd var min feil alene. Hun hadde ikke skyld i noen ting. Jeg fikk ultimatum om å velge mellom hennes familie og familien til barnas mor. Enkelt sa jeg, jeg velger barna sin familie!

Det ble starten på slutten for å si det slik. Hun ble ganske så krakilsk til tider, og oppfordret meg til å slå henne ved en anledning (noe jeg så klart ikke gjorde) hvor hun virket til å være i en form for psykose og ikke til å kjenne igjen. Hun ville hele tiden snakke om hvor bra hun var på alle måter, og hvor mye feil jeg gjorde i alt. Helt sort/hvitt egentlig. Hun ville hele tiden snakke om alt, men jeg opplevde det som «hakk i plata» hvor alt gikk på repeat. Jeg ønsket i utgangspunktet ikke bruddet jeg heller, men måtte få en forandring på situasjonen for egen del, og barna. Jeg prøvde mange ganger å snakke med henne, men som sagt så var det det samme hver gang, og det endte i full krangel hvor jeg trekker meg ut for å få ro. Dette misliker hun svært dårlig, og skal alltid ha siste ord. Jeg dro bare ofte bort for å få ro og fred til å tenke (datteren lå hos en venninne) hvorpå hun kunne ringe å sende mld 30x på 2 timer liksom. Etter en uke slik fikk jeg henne etter mye om og men til å dra til sin far å være slik at jeg og min datter kunne få være hjemme i huset vårt. Hun ville fortsatt snakke om alt, og jeg var der å pratet rolig med henne og sa at det var kanskje bedre om vi gikk hver til vårt, enn at vi ødela hverandre slik det var. Hun var da også fast på at alt var bra med henne, og alt var min feil. Jeg ga henne en klem og sa at jeg syns det var utrolig trist at det ble sånn, men kanskje til det beste. Etter at jeg dro ringte hun sykt mange ganger for å prate videre, men jeg orket da ikke å ta telefonen. Jeg krev mld om at vi fikk prates om noen dager slik at vi begge kunne tenke oss litt om. Dette var uakseptabelt, for hun krevde å få snakke med meg når hun følte hun hadde behov. Hun truet da med å komme hjem til meg og min datter for å ta diskusjonen igjen. Jeg følte meg så presset da at jeg skrev at jeg ville tilkalle politiet om jeg og min datter ikke fikk fred i vårt eget hus. Hun svarte da at jeg måtte slutte å truge å hersje med folk slik, og at det var like mye hennes hus som mitt? (mitt barndomshjem, og kun jeg som eier noe her) Hun har etter dette krevd å få kommet inn i huset å hente ting/klær, og det fikk hun så klart i starten. Jeg ville bare at hun skulle avtale dette pr sms med meg først, slik at jeg og min datter kunne være borte når hun var her. Dette har heller ikke fungert egentlig da hun mener hun har krav på å komme hit når det passer henne, og ikke trenger å ta hensyn til meg. Hun prøver hele tiden å få meg i prat for å manipulere meg slik jeg føler det, og jeg har tydelig sagt at hun får ta diskusjoner pr sms. Dette vil hun ikke rette seg etter, og forlanger å kunne ringe når hun skal avtale at hun skal inn i huset. Jeg syns dette blir en for stresset situasjon, slik at jeg i samråd med krisesenter og politi har pakket ned alle hennes saker, og plassert de trygt og tørt i garasjen. Dette er hun informert om, men aksepterer egentlig ikke. Hun kan plutselig sende en mld om at hun kommer om 5min for å hente noe slik at jeg blir stresset, hvorpå hun ikke kommer allikevel. Virker som det er bare for å skape en situasjon/reaksjon fra min side som hun kan bruke mot meg senere. Hun kan også gi beskjed om at da å da kommer hun til å være i huset for å hente saker, uten hensyn til meg og barna. Dette har jeg drøftet med politi/psykologer/krisehjem, og de har vært tydelig på at jeg må være konsekvent og bestemt i situasjonen, og at jeg ikke må akseptere at hun styrer slik hun gjør. Jeg sendte derfor sms om at jeg ikke aksepterte denne oppførselen, og at det var mitt hus og mitt hjem. Hun fikk forholde seg til mine behov, og tryggheten til barna om hun skulle hit for å hente ting i fremtiden, og at dette måtte passe meg. Ellers ville politiet involveres umiddelbart. Dette ble så klart ikke akseptert, og det er samme leksa igjen egentlig. Virker til at uansett så går dette inn på en måte, da hun ikke kommer/truer med å komme plutselig mere.
Min datter eldste datter er nå hos meg mye igjen, og hun er sjeleglad for at jeg har tatt grep for å få slutt på den situasjonen som har vært i lange tider. Også min yngste datter sier hun er glad for at stemor flyttet, og at det er mye mindre stress i hjemmet nå.

Så til slutten her. Jeg er på mange måter glad i henne, og syns det er synd at vi ikke kunne få ting til å fungere da det også har vært masse bra med henne. Jeg prøver å forstå hvorfor/hvordan en person kan agere/oppføre seg som hun gjør, og hvilket menneske jeg/vi har hatt med å gjøre.

Den ene jeg snakket med på krisesentret mente dette var en psykopatisk person med narsistiske trekk som jeg bare måtte komme meg unna før hun ødela både meg og barna. En annen mente at hennes «flink pike syndrom» og PTSD var en stor årsak til at hun handlet slikt, og at det trolig var borderline/bi-polar inne i bildet.
Jeg skulle bare ønske hun så seg selv og sin rolle i dette og komme å være ydmyk å beklage sin oppførsel på mange måter, så skulle jeg så klart ha stått ved henne i behandling og slikt. Flere mener at hun pr i dag ikke ser seg selv i det heletatt, og at hun kanskje med litt tid for seg selv vil gjøre dette om hun kommer inn i behandling for sine plager.

Må bare hive på her at jeg fikk sms her om dager hvor hun var sååå glad for at det var slutt mellom oss, og at hun nå hadde det utrolig godt på alle måter? Jeg tenker i utgangspunktet bra, men føler at dette er noe hun sier til seg selv for å klare å holde ut, eller sier til meg for å kontrollere meg på et vis?

Ble et langt innlegg dette, men håper noen kan gi råd som kjenner seg igjen, eller kan reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Er veldig åpen for personlig diskusjon pr mld om noen har gode tanker/refleksjoner rundt dette.

Ha en fin dag alle sammen 


Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 8 2017 - 09:27
Dette virker som et veldig slitsomt, og ikke minst giftig forhold for både deg, og dine barn. Min personlige mening er at dette bruddet kom i seneste laget, men kan forstå at du ikke ville bryte med henne. Dette er uten tvil en kvinne som sliter veldig, for meg hørtes det ut som en form for personlighetsforstyrrelse. Hun trenger uten tvil profesjonell hjelp. Men etter min mening var det helt rett og bryte med henne, da det virker som at hun ødela mye for deg, med hht barn, og familie, samt generelt i livet. Jeg liker riktig nok ikke den ideen om at mennesker med slike personlighetsforstyrrelser, som borderline,narsissistisk etc er mennesker man må komme seg vekk fra, disse menneskene sliter ekstremt med egen personlighetsforstyrrelse, og det er rett og slett veldig synd på dem. Mennesker med slike personlighetsforstyrrelser har hatt vonde barndommer som har resultert i slike diagnoser, de velger ikke å være sånn, og mange sliter enormt med dette. Men samtidig så må du sette deg selv, og dine barn først. Det forholdet dere har hatt virker langt ifra sunt, og at hun var så kontrollerende virker svært giftig. Men det er viktig å huske på at dette sannsynligvis er et psykisk sykt menneske, som trenger hjelp.
Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 8 2017 - 12:25
Hei vetkje123 :)

Helt enig i at slike folk trenger hjelp, og ønsker ikke å rømme fra dem i utgangspunktet. Er utrolig glad i dama, men når hun selv ikke ser sine handlinger, og hva de fører til, så så jeg ikke annen mulighet enn å avslutte. Håper dette evt er med på å få henne til å innse sine egne problem slik at hun får hjelp. Skulle hun komme tilbake med ydmykhet og ser seg selv i situasjonene, så skal jeg definitivt stille opp for henne.
Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 8 2017 - 19:55
Hei

Veldig glad for å høre at du har tatt kontroll over situasjonen og virkelig kan være der for døtrene dine igjen. Det er tøft å stå midt inni en så stor forandring, men etter det du har fortalt er jeg sikker på at det er en forandring til det bedre for hele familien din, også for din tidligere samboer.

Som du sikkert vet er det lett å bli blind når en står midt oppi et problem. Det virker ikke som om hun er klar over hvor skadelig den kontrollerende oppførselen hennes er for de hun er glad i og dermed også henne selv. Nå ved at du og familien din tar avstand til henne gir du henne også en mulighet til å se problemet.

Overlat å sette en psykisk diagnose på henne til en fagperson som hun selv snakker med. Hun har fått lov til å kontrollere deg og barna dine helt fra begynnelsen av. Hva gjør så en kontrollerende person når han/hun ikke lenger har noen å kontrollere? For å sette det litt på spissen hvordan ville en konge føle seg om han brått mistet all sin makt og hele hans hær forlot ham? Ville han føle seg hjelpeløs? Sårbar? Kanskje naken? Hvordan reagerer man da? Er det uvanlig å bli redd, sint, handle desperat?

Du gir henne tid og rom til å finne ut av ting selv. Å hele tiden måtte være på vakt, ha oversikt og kontroll er svært slitsomt. De fleste opplever vel å bli humørsyke når de er slitne. Kanskje vil hun aldri innse at hun har et problem men da ville hun heller aldri sett det om hun ble værende med dere. Du har gjort alt det du kunne for henne.

Det viktigste du kan gjøre nå er å fokusere på deg selv. Hva slags far og mann ønsker du å være? Hvilke type personer skal få slippe inn i livet til deg og familien din? Du har sikkert allerede spurt deg selv hvorfor du tok tøffelrollen så lenge. Kan den rollen du tok ha forsterket hennes kontrollbehov på noen måte? Ville du selv stolt på en tøffel? Kanskje det vanskeligste nå blir å kunne tilgi deg selv. Nå har du friheten til å virkelig ta styringen i ditt eget liv og det vil bli tøft men du er allerede svært godt på vei. Du har god grunn til å være stolt over de valgene du har tatt for deg selv og barna.


Lykke til videre!
Hilsen ei som selv har vært den kontrollerende dama.
Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 11 2017 - 10:50
Takk for innlegg LinnAT12 :)

Forstår godt at forholdet slik det var, ikke var bra for noen av oss. Problemet er at jeg så klart er glad i henne, og skulle ønske hun selv så seg selv og fikk hjelp med problemene. Vet hun skal til psykolog ang PTSD, og håper hun etter hvert vil se seg selv og hva hun har gjort å være litt ydmyk. Kanskje for mye å håpe på?
Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 16 2017 - 16:55
Oppdatering på min situasjon:

Nå i påska (torsdag) sendte hun mld om at hun kom innom strax for å hente noe hun trengte i påska. Ok sa jeg, men tingene dine er plassert i garasjen. Hun mente at det var mye i huset som enda ikke var pakket, og dum som jeg va ga jeg henne koden til huset før jeg dro bort, slik at hun selv kunne se at jeg hadde pakket bort hennes saker.

Sjokket var stort da jeg kom hjem dagen etterpå, og så hva hun hadde gjort i huset. Hun hadde tatt ut serveringsfat, vaser og dåpstingene til mine barn fra et vitrineskap som jeg fikk av min mor, og tatt med seg skapet. Hun hadde også rasert garderoben til min datter på 13 år (hennes tidligere garderobe) og tømt 16 trådkurver med klærne til jenta på gulvet og tatt med seg kurvene. Stangen med kjoler var skrudd ned fra veggen og kjolene lå kastet på gulvet. Enda jeg sa ifra tidligere om at garderobesystemet tilhørte huset, og det fikk hun ikke ta. Hun hadde skrudd ned ei hylle på stua som var min slik at tapeten på veggen var delvis revet opp. Hun hadde tatt flere ting i huset som var mitt, og flere ting som hun hadde gitt til min datter i gave tidligere. Dratt møbler bortover gulvet slik at parketten hadde dype spor/rifter. Helt i sjokk egentlig både jeg og min bror som var med å så dette.

Hun prøvde å ringe meg den dagen også, men jeg tok ikke tlf. Det gikk noen timer så dukket hun opp, og det ble en liten diskusjon foran både min bror og far (satt ute hos min far som er nabo) når hun kom. Igjen påpekte hun hvor umulig jeg var å forholde meg til, og at det var vår felles bolig inntil hun hadde flyttet ut alt. Var ikke villig til å høre på noe av mine argumenter, så jeg sa bare at dette gidder jeg ikke å diskutere mere, og du er uønsket på min eiendom nå i påska. Dette hørte hun ikke på, å gikk bortover tim min eiendom (jeg hadde skiftet kode på døra igjen, så inn i huset kom hun seg ikke) Jeg ringte politiet, og de skulle sende en patrulje asap. Hun kom fort tilbake da hun trolig så at jeg hadde skiftet kode på døra, og sa bare at jeg fikk ta kontakt senere. Politiet rakk ikke å komme før hun dro, så jeg «avbestilte» dem.

Fikk dagen etter (nå lørdag) mld fra henne om hvor respektløst jeg behandlet henne, og at hun hadde behandlet meg som likeverdig menneske hele veien. Hun begynte å bli lei av at jeg behandlet henne slik, og forventet at det gikk å samarbeide om ting fremover…..

Jeg svarer ikke på slikt, og det er siste jeg har hørt.
Avatar

Re: PTSD Bordeline Hjelp

april 16 2017 - 18:18
Første jeg tenker er at hun har mange og sammensatte problemer! Samboeren min har også ptsd, noe som ofte fører med seg et skjevt selvbilde (dårlig selvtillit ol.), tanker om at man ikke fortjener å være i et velfungerende forhold, ønske om kontroll på enkelte områder, osv. Men det å ikke se seg selv, legge all skyld på andre, fraskrive seg alt ansvar for negative ting/diskusjoner/hendelser er jo en ganske klare psykopatiske og narsissiske trekk (nå er ikke akkurat jeg noen psykolog el., så kan vel i grunn ikke uttale meg om akkurat dette, men...). Min erfaring med ptsd er jo nettopp det motsatte, min samboer tar på seg all "skyld" om det er f.eks er noen problemer i forholdet.

Stå på, du vet nok at du har gjort det riktige, for deg og ungene. Så klart skal man klare å stå i mye når det er folk man er glad i, men ett sted går grensen, i hvertfall når det er barn/ungdom innvolvert. Det er jo liten sjangs for at det hadde vært noen forandring i positiv forstand da hun ikke ser at hun er problemet eller ser grunn til forandring (så klart to sider av en og samme sak, men her er det jo ingen tvil om hvor hovedproblemene ligger).
Til forsiden