Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen med personlighetsforstyrrelse her?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen med personlighetsforstyrrelse her?

april 15 2013 - 17:00
Er det noen med personlighetsforstyrrelse her som synes det er vanskelig å knytte relasjoner og holde dem ved like?
Avatar

jeg har

april 15 2013 - 17:07
jeg har en personlighetsforstyrrelse kalt unnvikende personlighetsforstyrrelse. vet nå ikke hvilken du har. men jeg sliter ihvertfall med relasjoner. det å finne meg venner, stole på andre. og holde på de over lengre tid. det forsvinner liksom etterhvert. noe som er veldig, veldig frustrerende. men det med relasjonsproblemene kommer også av andre ting, fra barndommen min.
Avatar

Hei!

april 15 2013 - 17:22
Jeg kan også kjenne meg igjen i det. Selv synes jeg det kan være vanskelig å finne de rette menneskene å være venner med. De som man bare klikker med og som man kan være venner med i mange år. Jeg føler ikke at jeg har noen slike venner nå.
Avatar

...

april 15 2013 - 23:43
forstår hvordan det er å ikke finne de riktige vennene. jeg var sikker på at jeg nå endelig har funnet mine riktige venner, og har fått det bedre (på vennefronten vell og merke, ikke stort på andre fronter), men så etter noen måneders vennskap, så faller det stadig fra hverandre. og det er veldig vanskelig. for jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det. og hvordan jeg skal takle det.
Avatar

Borderline personligehtsforstyrrelse

april 16 2013 - 23:09
Jeg er borderline. Kjærlighetsforhold er stormfulle, og forholdet til famlien, men jeg er så heldig og ha to veldig gode venner som alltid er der.
Avatar

PF

april 16 2013 - 23:38
ååh. det kan ikke være lett. men bra at du har to gode venner. prøv å ta vare på de. ikke mist de. de er dyrebare og viktig for deg videre i livet. stå på. dette klarer du <3
Avatar

Interessant

april 19 2013 - 08:45
Beskrivelsene i denne tråden virker kjente, jeg har alltid hatt vanskeligheter med å vedlikeholde vennskap , de bare forsvinner , som dere skriver her. Er det meg eller er det omstendighetene i livet som fører til sånt ? Jeg vet ikke , jeg har lite erfaringer med å tenke igjennom hva som er årsaken til at "alt" blir så tungt i perioder. Jeg tenker at dette er noe som skjer med de fleste innimellom, men vet ikke. Jeg tenker også at mye kommer av hvordan man hadde det i barndommen, jeg merker stadig at jeg tenker tanker som må ha med den å gjøre . Følelsen av mindreverd , spesielt. Jeg ønsker meg en god venn som jeg kan prate med om alt, men det virker som om det er for seint.
Avatar

Schizotyp

jan 12 2014 - 19:07
Etter å ha levd i en årrekke i en konstruert virkelig fikk jeg angst og depresjoner. Da jeg oppsøkte psykolog for dette diagnostiserte han meg som schizotyp. Jeg har ikke et særlig sosialt behov, men kunne tenke meg å ha en/noen til å se film med, gå tur med, lese dikt og romaner med.
Avatar

....

jan 12 2014 - 22:42
Ja, har fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, det viste seg da å¨være Borrrelia isteden. men jeg kjenner meg godt igjen i dette. Det har ikke vært lett å knytte realasjoner med folk uten om kortvarige intense vennskap, jeg har ofte blitt misforstått, og sviktet. Bruker lang tid på å stole på folk, og når jeg da blir sviktet så gjør det utrolig vondt. Derfor syns jeg det er vanskelig.
Avatar

...

feb 1 2014 - 02:20
Hei.
Jeg er helt ny her. Men jeg har også diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Så også borderline.
Kjenner til intense vennskap, misforståelser og svik. Jeg gir og gir. Alt for at noen kanskje skal like meg, til slutt. Blir såret gang på gang.
Alt inne i meg roper; se meg, lik meg, behold meg. Jeg gjør mitt beste, men hva når det ikke er bra nok?
Jeg orker ikke ha det sånn. Jeg vil så gjerne slippe nå, orker ikke leve.
Men har ikke mot nok til å fullføre et selvmord.
Avatar

Hva skal man si? Uforutsigbar hverdag i det minste.

feb 2 2014 - 15:40
Har fått, dog ikke konkludert, diagnosen borderline. Eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Selv foretrekker jeg å kalle det borderline, for det høres mer ut som en superheltevne enn en sykdom.

Jeg har ikke venner lenger. Jeg har noen som jeg snakker med nå og da, men typ "Selvsagt skal du være forloveren min"-venner har jeg ingen av. Ikke at jeg noen gang kommer til å gifte meg, men dog.

Å være borderline er en emosjonell berg- og dal- bane. Man kan bli helt euforisk av småting, som at en jente på bussen smilte til deg. Men så kan man også bli kaotisk og, noen ganger, suicidal av ting som er ubetydelige.

Jeg skjønner godt hvorfor jeg ikke har venner, og jeg skjønner ekstremt godt hvorfor jeg ikke har hatt kjæreste på 5 år. Har brukt lang tid på å "akseptere" ting som de er, og innfinne meg med å kanskje være helt alene resten av livet. Til en viss grad, i rasjonell forstand, har jeg klart å akseptere det. Emosjonelt derimot tror jeg aldri jeg kommer til å akseptere noe som helst egentlig.

Hardt liv!
Avatar

Hardt liv

feb 2 2014 - 16:15
Livet er tøft og vanskelig. Det er ikke for pingler, har jeg hørt.
Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg orker mer berg og dalbane. Det tærer på kreftene, disse svingningene. Og jeg lurer på om alt til slutt er verdt det.
Jeg, i mitt hode, er bare et unødvendig onde.
Avatar

nei sunny day

feb 2 2014 - 18:50
Jeg tror ikke det blir bedre for de rundt deg om du forsvinner. Tvert i mot. Sånn må du ikke tenke.
Samtidig må du leve for din egen skyld, ikke for andres.
Bli sterkere, og få råderett over din egen skjebne.
Fine ord, men ikke lett..det vet jeg så altfor godt.
Ville bare "arrestere" deg på den oppfatningen at verden blir et bedre sted uten deg. Nei, vi trenger alle mennesker, både de triste og de glade. Samfunnet hadde vært ulevelig hvis alle var glade hele tida. Da ble det "frokost-tv" døgnet rundt, huff av meg....:-)
Avatar

samme oppfattelse

feb 2 2014 - 19:18
Jeg er av samme oppfattelse som sunnyday. Jeg tenker at de rundt meg vil få mindre bekymringer, med meg borte. Tenk på de rundt deg, tenk på alt du ikke få se og oppleve. Det er ting man hører hele tiden. Jeg vet at det er tungt for etterlatte etter selvmord. Men det er tungt for meg nå, og stort sett det meste av tiden. Egoistisk? Kanskje.
Det er jo ikke ting jeg vil se eller oppleve. Jeg har ikke lyst til å stå opp til en ny dag. Jeg er lei av livet. Mangler bare mot til å fullføre. Men jeg har tilrettelagt, og planlagt hvor og hvordan.
Avatar

Skjønner

feb 2 2014 - 20:26
For det gjør jeg virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg jobber tre dager i uken, og er helt ferdig etter endt jobb. Har liksom så lite å gi. Jeg er gift med en fantastisk dame, så jeg er sånn sett ikke alene. Vanskelig å sette ord på. jeg går til en enestående psykiatrisk sykepleier, som har gjort masse for meg. Men hva er vitsen med å kjempe seg opp gang etter gang, bare for å falle så hardt ned igjen. For meg virker det som om fallhøyden blir større og større.
Jeg ser på døden, som en befrielse. Jeg blir rolig inni meg, når jeg tenker på det. Samtidig er det en barnslig greie i meg, som sier ; nå kan dere ha det så godt.. til de som har såret meg.
Avatar

:/

feb 2 2014 - 21:10
Liker vel ikke helt veien denne tråden har tatt. Tenker at det er trasig når det ikke lenger syntes å være noe håp og det mørket som man da setter seg selv i er regelrett forferdelig.

Det er jo bare så mye man kan si og gjøre også om en møter på en som står på kanten og stirrer ned i det store intet. Eller hva man nå velger å kalle det. For meg ble det vel en bane å havne dit i første omgang og det ble rett og slett for vanskelig å gå igjennom med det. Tankene om hva som ble igjen tilbake fristet vel lite. Så for meg samtaler og hva folk kom til å si. Jeg visste jo godt at jeg ikke hadde blitt sett og at det da ville falle utsagn som var mindre heldige fordi en ikke hadde blitt sett og forstått. Jeg ønsket ikke å ha det ettermælet og ei heller ønsker jeg det nå. Det er jo en ting som ligger der, men jeg føler vel at jeg iallefall ikke skal forgå ved egne hender.

Jeg har blitt spurt noen ganger hva det er som pusher meg videre og helt ærlig så vet jeg vel ikke alltid svaret på dette. Jeg har et eller annet i meg som bare sier at jeg MÅ fortsette. MÅ overleve.. Det er "noe" der fremme et eller annet sted.

Ang. kjærligheten så har man jo fått kjenne på den. Og det mennesket som jeg blir da er jo noe helt annet enn hva man er nå. Det flyter inn med håp, drømmer, planer og ønsker om så utrolig mye. Akkurat nå er det litt som å sitte i en liten celle hvor man ikke har kontroll på noe som helst. Eller.. En har, men samtidig ikke.

Driver og leser om en som satt i en konsentrasjonsleir. Kjenner meg veldig mye igjen i det som skrives der. Man har sine overlords og sine medmennesker. Dog så kjenner man ikke fullt ut noen fordi en har nok med å holde det gående. Hver dag er det en marsj igjennom kulda for å jobbe ut det som er av krefter så man såvidt får kreket seg tilbake for litt hvile. Og for hva? Hva er det man kjemper for?
Der ligger kanskje noe av sakens kjerne. Hvilken erfaring har vi å støtte oss på når ting er som verst? Hvor ser vi når mørkets teppe legger seg inn over hele vår væren? HVor er den fordømte lommelykten når man befinner seg midt i mørkeste skogen?

Det er jo et håp et sted. Om at "noen" skal komme og gjøre ting bedre. At ting skal skje, at det skal bli en endring. En blir gående og vente. Dager, uker, måneder.. Alt flyter over i ett og en kan knapt skille det ene fa det andre. Noe forsvinner på en måte bort i en eller annen tanke mens kun det som er mest nødvendig driver kroppen videre. Sakte subber føttene steg for steg mot "noe" der fremme.. Så etterhvert blir man sliten. Så helt utrolig sliten og en vet ikke lenger om det er noe der fremme, over neste bakketopp, bak neste sving.. Det kommer liksom aldri noe.. Men likevel.. Hva om det er bare en topp til? En sving til? Så går man enda noen steg..

Så kommer et punkt da.. Hvor man ikke lenger orker å gå videre. Setter seg ned og lar skyggene omringe en totalt slik at man ikke en gang ser frem eller tilbake på stien man gikk på. Håpet svinner og en begynner å tenke på at det er likegreit å gi opp..

Når man er der… Det er da det krever en vanvittig styrke for å reise seg igjen og nekte å gi seg. Nekte å la seg skyves rundt av tilfeldigheter og nekte å være en brikke i et spill hvor man ikke eier kontroll. Styrke til å reise seg og si NEI! Jeg skal ikke gi meg! Aldri!

Den styrken.. Bor i oss alle.. Det er et valg å hente den frem og det kan nok være noe av det tøffeste en må gjøre i livet å stole på at det holder. At man i seg selv kan finne nok fuel til å tenne lyset igjen, til å få en klar flamme av håp og en mening til å ta det neste steget fremover.

Jeg dømmer ingen for de valgene de tar. Ethvert valg som er individuelt er nettopp det, individuelt.. Jeg må dog si at jeg kjenner det vrir seg litt inni meg når jeg hører om andre eller ser noen som er på vei til å gi opp. For jeg har vært der, og jeg kjemper hver dag for å ikke havne der igjen. Jeg unner virkelig ingen å stå der på kanten og føle seg så ytterst alene.

Valgene vi gjør skaper bølger.. Ordene vi bruker skaper bølger.. Når det kommer en bølge tilbake selv om alt man ser rundt seg er helt tomt så gir det noe. Det forteller noe.. Det handler vel kanskje "bare" om å være villig til å tørre å føle den.

Avatar

Ikke barnslig..

feb 2 2014 - 22:48
Jeg er så enig, du skriver mye fint. Og jeg kjenner jo igjen din reise også.
All ære til deg, som orker stå i kampen. Og har håp om at det faktisk er lys i andre enden.
Jeg mangler dette lyset. Jeg mangler håpet. Og jeg mangler viljen til å kjempe.
Jeg mente overhodet ikke at du sunny, var barnslig. Hvordan kan jeg det, uten selv å være det. Vi tenker jo det samme.
Det er jeg som har en barnslig tanke, om å straffe de som har såret meg.
Straffe de ved å dø. Samtidig tenker jeg jo, at det ikke blir rare straffen. De hever vel bare på øyenbrynene, og går videre.
Avatar

When you're going through h*ll, keep on walking!

feb 3 2014 - 03:38
Amen, Johnny!

Jeg kjenner vemod og sterk empati når jeg leser beretningene til de som kjenner på det mørkeste mørke her og nå!

Ingen kan redde alle. Men alle er vi med og lager små eller store krusninger på livets vann. Så lenge vi er her. Et av dine tidligere innlegg her på forumet, traff meg virkelig. Fikk meg til å se i konstruktiv retning. Kanskje var det et avgjørende bidrag i å "redde" meg?! Ikke vet jeg. Men et par velvalgte ord; noen små krusninger, de fikk store og gode ringvirkninger!
Så... Kanskje lurer du på hva meningen med livet ditt er?! Kanskje fins svaret godt gjemt der ute et sted?!... :) "Ute av syne" betyr i hvert fall ikke at noe ikke fins! Ingen av oss kjenner alle konsekvensene av våre handlinger! Livet er som havet. Vi har en viss anelse om hva som befinner seg i vår umiddelbare nærhet. Resten må vi bare erkjenne at er dypt og ukjent farvann.

--

Jeg husker fra barneskolen, at jeg i enkelte fag nektet å følge med i timen, nektet å gjøre lekser - fordi læreren var en "idiot"... Det er jo en ganske ulogisk slutning. Men likevel. Sånn var det. Og jeg kjenner igjen tankegangen i mitt voksne jeg. Jeg kan finne på å "straffe meg selv" for å "straffe noen andre".

Jeg har hørt det bli sagt at vi lytter kun til de vi liker - vi lærer kun av de vi elsker.

Det siste gir mening hos meg. Jeg gikk lenge rundt med en virkelighetsoppfatning som var bedre beskyttet enn Fort Knox. Høye murer. Ingenting fikk slippe inn. "Sunn fornuft" kalte jeg det... I virkeligheten var det en depresjon og et ganske så fastlåst sinn og tankemønster!

Jeg husker hvordan det var da ting var som tyngst og mørkest. Når noen pratet om lys og håp, føltes det bare irriterende og som noe truende. Utfordringen lå i å finne denne ene, første stemmen som jeg faktisk ønsket å lytte til. Som jeg slapp inn bak murene. For meg ble det en lillebror. Som viste frem sin egen sårbarhet. Og som på den måten klarte å så noen små frø av dissenterende/alternative tanker i mitt hode.

Nå lytter jeg til mange forskjellige stemmer. Det kjennes godt! Jeg håper dere som har det tungt, orker å lytte til enda en stemme, og en til og enda en. Så mange som trengs! Til dere finner den ene. For plutselig er det noen som, gjennom det de sier eller gjør, legger en avgjørende bit i puslespillet. Legger den biten som gjør at dere ser en vei ut, ser det hele motiv, og glede, mening, hva som helst.

Jostein Pedersen har skrevet en bok om sitt selvmordsforsøk. "Nesten" heter den.
Noen tastetrykk unna, på youtube og nettsiden TED, ligger det også noen sterke personlige beretninger fra mennesker som har forsøkt å begå selvmord. JD Schramm er én. Mark Henick en annen.

Min favoritt er nok likevel Nick Vujicic. Født uten armer og bein!! Å høre ham snakke om tunge tanker, å fokusere på det man har - og ikke det man ikke har. Ja, det synes jeg er inspirerende hver gang!

Ork å lete litt til etter den ene stemmen! Det er min bønn!
Avatar

Om å vente å se

feb 3 2014 - 11:11
Jeg kjenner igjen det meste av det som skrives her. Jeg har slitt hele livet. Har diagnosen Borderline og det er stor dramatikk som ønsker å slippe ut. Jeg vil helst rope. For i det hele å komme i nærheten av smerten jeg vil beskrive. Det er nesten så jeg forstår de som kommer dit at "de skyter vilt rundt seg" for at andre skal se og føle hvor vondt det er. Men dere er ikke noe av problemet at hjelpen/psykiatrien ikke er tilpasset oss? Hvordan skal det vi vil formidle kunne uttrykkes sittende i en skinnstol med bena i kryss og snakke rolig og fornuftig? Jeg hadde en periode av livet veldig god nytte av å skrive rett fra leveren. Ikke holde tilbake noe. Forbanne og drepe på papiret. Jeg skrev konstant i et år, det hjalp. Leste boken til Randi Noyes, kunsten å lede seg selv. Fulgte rådene hennes. En fantastisk bok. Kom ut på den andre siden som et nytt menneske. Men noe manglet, det som hadde med relasjoner å gjøre. Nå er jeg ved poenget. Siden hjelpeapparatet ikke kunne hjelpe meg prøvde jeg å tenke etter hva jeg trodde kunne hjelpe. Jo, jeg så for meg et opplegg som skulle være en form for følelsesmessig konfrontasjon i en setting du ikke kom deg utenom. Et opplegg der du måtte stå i blesten til noe revnet. Jeg hadde planer om å "avertere" enten etter et menneske med de samme problemer og måte å tenke på som meg, eller en psykolog som kunne ta på seg oppgaven. Reise på ei hytte sammen. Jeg vet ikke helt! Kunne tenke meg å høre med dere andre hva dere ser for dere ville kunne endre mønstre og følelsesliv, hvis dere fritt kunne velge. kanskje finnes det en fellesnevner og kanskje finnes det en "fagperson" som kunne tenke seg å bli med. Jeg har forresten akkurat, avsluttet et forhold til en kjæreste. Det varte tre år, og kanskje tar vi det opp igjen senere. Han var slik at han ikke var istand til å sette grenser. Og jeg gikk dessverre uhyggelig langt i å skulle få han vekk. Jeg fortalte til og med at jeg ville ta livet mitt om også dette forholdet gikk over styr. Fordi han bare tok imot uten å protestere, uansett hvor mye dramatikk jeg skapte, kom jeg til slutt dit at jeg nesten bare ropte. Alt jeg ville si ble ropt. Vil legge til at jeg gjennom barndommen ble proppet full av forakt fra min mor. Det rare, eller fine er at jeg kan slå fast at dette forholdet utviklet meg. For første gang forlater jeg ikke en mann for å skade meg selv, men fordi jeg så det var nytteløst. Og for første gang er ikke et brudd knyttet til at jeg vil ta livet mitt! Det er lenge siden jeg hadde en dag da jeg bare ønsket å gjemme meg helt vekk, eller der følelsene skapte et uutholdelig kaos. Er ikke det fantastisk? Jeg vil nesten påstå at jeg har lyst til å leve. Enda jeg til de grader har møtt meg selv i døra og akkurat har avsluttet et forhold. Jeg vil gjerne få sagt. Det er håp for oss. det gjelder bare å finne metoden fram og ut.
Avatar

Beundring

feb 3 2014 - 14:31
Jeg kjenner jeg beundrer dere som har kommet så langt, at de gjerne vil leve.
Vil leve, stå i det og kjempe de kampene som kommer.
Jeg skulle ønske jeg hadde den fighteren i meg.
Jeg har nettopp den behandleren du beskriver ovenfor.
Hun er helt enestående. Hun lar meg grine, kjefte, smelle, rope, le.. Generelt alle de følelsene som bobler innvendig.
Men jeg har alikevel kommet til det punktet, at jeg ikke vil mer.
Jeg orker ikke.
Avatar

Funderinger

feb 3 2014 - 20:00
Det er så mye å fundere på. For eks hvorfor noen vil dø, mens andre vil leve. Hvorfor man kan være i besittelse av "alt man kan ønske seg", men likevel ønske å dø. Hvorfor er tanken på å ta sitt liv like naturlig for noen, som det er naturlig for andre å ville leve? Og hvorfor er det slik at også den som "aldri har villet leve" plutselig vil det likevel, men først når døden banker på uten å spørre om lov? Når jeg leser de ulike innleggene fra mennesker med diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse eller Borderline, er ulikhetene flere enn likhetene virker det som. Det jeg synes er vanskeligst med å være en Borderliner er at jeg ikke kan like det som kjennetegner mennesker med slike problemer. Som et alternativ til selvmord har jeg ønsket meg en leir hvor jeg kunne sperres inne. Fordi jeg har følt og delvis erfart at jeg gjør andre vondt med mine problemer. I dag har jeg lært å tilgi meg selv, for jeg klarer faktisk ikke bedre. Det sier jeg til folk rundt meg - jeg vet det, men jeg kan ikke bedre! Da er det ikke mer å si om det, heldigvis. Men hva er galt med meg? Hvorfor får jeg ikke livet til? Hvorfor opplever jeg bare avvisning? En psykiater sa engang til meg at jeg "repeterte avvisningsituasjoner fra barndommen" derfor var alle mine forsøk på terapi mislykket. Og alle andre forhold også. Men hvorfor? Her er min teori. Jeg ser for meg at spedbarnet er født med en manglende brikke. Den brikken som mangler skal fylles av foreldrene, med det vi kaller kjærlighet. Barnet strekker seg mot livet og de som er rundt for å ta imot kjærligheten og plassere den der brikken mangler slik at barnet senere skal vite hva den trenger. Men sett at barnet ikke får kjærlighet? Sett at det får hat, forakt! Jo, da vil barnet søke dette ene resten av livet.
Innerst inne lengter jeg etter "noe" jeg vet jeg aldri vil få. En anerkjennelse som strekker seg lengre enn langt. En kjærlighet som handler om å komme først og foran alle andre. En forståelse som mangler sidestykke! Jeg prøver minne meg selv om at... Det toget er gått. Du finner aldri den gode mor! En sa disse kloke ordene. Du er verdifull uten din mor! Det hjalp også litt. Prøv å si, nå er jeg stor, jeg klarer meg uten andre! Til syvende og sist tror jeg alt handler om å bli sett, hørt og forstått. Alle såre ting vi føler på siden i livet, handler om det samme. Men det er en der som alltid vil se deg, høre deg og forstå deg. Du selv! Hold ut der ute! Hold fast i tanken på at du endelig er voksen Du er ikke lengre avhengig av at andre skal høre og forstå deg. Det holder at du gjør det selv. La dem ikke få det å si om deg at du gjorde andre vondt som det siste du gjorde. Si til deg selv, jeg klarer ikke bedre, dette er slik jeg er. Selv har jeg brukt irriterende mange år av livet mitt til å prøve å bli en bedre utgave av meg selv. Nå angrer jeg egentlig at jeg ikke ga opp for lenge side. Ikke for å ta livet mitt, men for å si til meg selv og andre: her er jeg, ...... dette er mitt liv, Dette er det beste jeg kan! Bra nok?
Avatar

Hva hvis

feb 3 2014 - 20:45
hva dersom ens beste, ikke er bra nok?
Noen gang? Vært hos behandler i dag. Jeg fortalte at jeg ville ende livet mitt.
Avatar

Bra nok..

feb 4 2014 - 04:20
Det er jo helt klart et spørsmål som dukker opp i våre liv mer enn det burde kanskje.

Etter mine år på siden av livet så har jeg brukt en god del tid til studier og refleksjon. Mye går inn på selve eksistensen og det å finne en mening. Finne en plass, en hylle, en komfortsone kanskje?

Vi kommer til verden som mer eller mindre komplette vesener. Vi dras igjennom en suppe av ytre påvirkninger som former oss inn i noe vi ikke selv råder over og ofte er det tilfeldigheter som rår. Eller er det slik? Dette er jo spørsmål igjen som jeg har sett mange stiller seg. "Hva har jeg gjort for å fortjene dette?"

Det er ikke enkelt å skulle se på verden og dens befolkning under ett fordi på mange måter så skaper vi oss en vinkling av verden og opplevelsen av det hele blir uansett subjektiv.

Jeg tror at et problem ligger i det vi får tredd nedover ørene. Vi lærer ikke å leve som hele mennesker i oss selv. Vi lærer å bli en del av noe annet. Et fellesskap der hver enkelt del er ubetydelig og det store er hva som teller. Vi lærer å innstille oss selv i en systematisering og en rangordning som gjør ganske mye med oss mentalt sett. Hvorfor er det nå slik at noen står over mens andre står under? Går vi ikke alle rundt på den samme bakken?

Eksistensielle spørsmål opptar vel kanskje litt mer av min tankegang enn hva en møter hos de aller fleste ute blandt mennesker. Til tider så går jeg rundt og lurer på hvor alle menneskene er hen.. Hvor er tilliten? Hvor er omsorgen? Hvor er samholdet og fellesskapet?

I min research så kom jeg over metaforen om en båt. At vi er i den samme båten og det vi gjør individuelt og kollektivt vil avgjøre dens ferd. Om man ser rundt seg så er det ikke akkurat et lag som ror i samme retning. Det er splittelse av dimensjoner og det forekommer på så mange nivå at man knapt kan orientere seg i alt som finnes. Det er utallige retninger for alt man kan foreta seg og det er ikke mulig for en enkelt å skulle kunne bli fornøyd med hva en gjør fordi det alltid er andre måter å gøre ting på. I mine øyne blir dette fabrikerte kaoset et problem som manifesteres avhengig av den individuelle tilstanden der og da. Å finne et menneske som er 100% fornøyd med seg selv tror jeg faktisk er helt umulig. Det er alltid noe som drar i en eller annen retning. en kraft som dytter på oss enten vi vil eller ikke.

Jeg har også gått hen i fysikk, dynamikk og tranformatoriske energistrømmer for å kunne prøve å skape en modell som kan gi noe som helst mening. Det har kostet mye og krevd en enorm mengde informasjon for å i det hele tatt komme seg litt lenger unna kanvasen og se på et større bilde. Problemet er at når man utvikler seg så forandrer bildet seg og det er ei heller det samme alt etter hvor nær eller langt unna man er kanvasen til enhver tid. Det blir forvirrende for å si det mildt. Det er ikke uten grunn at de store tenkerne i vår verden sier at ingen kan eie hele sannheten.

Så hva er det man kommer frem til da? Er det noe svar? Det vet jeg vel i grunn ikke. Jeg liker vel å studere, plukke fra hverandre og sette i sammen på andre måter. Se på relasjon, transformasjon, utvikling og dens pådrivere og effekt. Totalt sett er det en studie uten ende og uten mål. Det handler vel mer om å sette noe bak ethvert spørsmålstegn på alle de ting som man spør seg "hvorfor?"

Når man tenker på sitt eget liv så blir det naturlig å sette det i forhold til hva man ser og hvordan en selv opplever ting. Vi er ikke flinke nok til å dele av det som virkelig betyr noe og vi vet derfor ganske lite om totaliteten av det som foregår under overflaten. Mye av det vi ser på og sammenligner oss med kan betegnes som illusjoner og fasader. Dog, er det slik? Er det no genuint her som vi faktisk kan bruke? Svaret på dette er nok delt opp i mange deler alt etter hvem som stiller spørsmålet. Jeg tror vel at observasjon og refleksjon samt innhenting av mer informasjon kan lære oss veldig mye. En viktig del for min egen utvikling er å ikke bare reagere til noe, men å forstå hvorfor jeg reagerer.

Når jeg ser rundt meg på samspillet som utspiller seg så ser jeg vel noe som er dynamisk og samtidig totalt ute av harmoni. Innen naturen kan en anse ting som en symfoni. Et samspill som kjører i en vakker harmonisk setting hvor ingen del utelukker den andre. Hos oss mennesker så brytes dette mønsteret og det hele er mer kaotisk. Det dannes forskjellige grupperinger med egne harmonier som ikke har korelasjon med andre grupper. Mellom disse så er svingningene i dynamikken så forskjellige at det eskalerer til konflikter. Dette skjer på individuelt og kollktiv nivå. Totalen av dette er at vi får en depersonalisering og blir dradd vekk fra harmonisering siden det er så mange melodier som spilles på en gang. Vi blir rett og slett overstimulert og får ikke kontakt med oss selv på en god måte.

Mange i den alternative verden klassifiserer mennesket som avskåret fra naturen. Vi har på en måte kuttet navlestrengen til moder jord og vil kjøre vår egen greie. Problematikken som oppstår er katastrofal på mange områder.

Jeg anser vel at det foreligger et problem ved å skulle kjøre ting for likt. Det er lokale og individuelle utfordringer som krever en viss måte å handle på. Det kollektiviserte og sentraliserte skaper en motstand i oss som fører til interne konflikter og det manifesteres i sykdommer og eksterne konflikter. Totaliteten av dette er altfor omfattende til å sette ord på. Derfor ser jeg vel også at den individuelle jobben som trengs for å skape en større dynamisk helhet er ganske avgjørende.


Vi kjenner vel alle til at vi har ønsker og mål her i livet. Ting vi ser for oss kunne vært bra og ting som vi kanskje drømmer om. Dette er jo også veldig individuelt og er påvirket av alle de faktorer som er nevnt over her. Tankegangen for den enkelte er styrt av tro og tro kommer fra et blikk inn i fremtiden. Ved å utvikle seg selv, kan man forme fremtiden på en måte som gjør at den er enklere å forholde seg til og gå inn i.

En film jeg kikket på i går nevnte dette med at frykt ikke eksisterer. Det handler om en relativ form for forutsigbarhet i umiddelbar eller fjernere fremtid. Det blir en veldig forenklet form, men det er likevel noe å hente fra dette. For dersom vi har en lysere fremtid i møte vil vi gjerne føle oss mye bedre.

I min egen erfaring har jeg opplevd en total indre forandring ved det å ha kjærlighet i livet. Mitt syn på fremtiden ble fylt opp med helt andre ting enn hva som ligger der nå. Motivasjon og energi kom til og skapte en holdningsendring. Alt var det samme, men alikevel er opplevelsen så annerledes. Det blir jo da nødvendig å se på hvorfor det er slik og hva som kan gjøres i forhold til det. Jeg tenker vel at det vil bli feil å legge seg helt over på et annet menneske for å kunne ha det bra selv, men ser også at det er en verdi her som ikke er til å kimse av siden opplevelsen av det kan forandre alt så voldsomt. Om en kunne velge et idealistisk samfunn basert på erfaringer så ville jeg vel kanskje påstå et et mindre og lokalisert levesett kunne skape en større nærhet som gjør at følelsen av å være en positiv faktor kontra en negativ vil gjøre en stor forskjell for det individuelle liv. Ikke at det er umulig å skape dette utenom, men at det på mange måter ville flyte mer autonomt siden det da blir en mindre båt å forholde seg og det er lettere å vite hvilken retning det ros i.

Det er nok gjort en del studier på gruppedynamikk og holdninger blandt grupperinger. Mange er nok sikkert mye mer habile på dette området enn jeg er eller kommer til å bli. Likevel så tenker jeg vel at det å kunne skape sin egen hverdag er verdifullt. En følelse og opplevelse at man har noe form for kontroll over ens egen skjebne og ikke bare blir pushet rundt og henger med på hva noen andre driver med. Jeg regner vel med at flere her inne sliter litt med følelsen av å kunne styre noe som helst og dette med å velge utfallet på om man lever eller dør blir en desperat måte å få kontroll på noe. At en på en måte har denne ene tingen som man kan velge og det derfor blir et så sterkt tema som opptar mye tid og mange tanker.

Så hva kan vel gjøres? Hvilken retning trenger vi å gå? Det er jo der vi blir bitt litt i bakenden siden vi trenger å skape dette selv. Et problem slik jeg ser det handler om at vi er så vandt til å bli fortalt hva vi skal gjøre. "Du må gjøre slik, være sånn, se slik ut, ha dette, bo der, interessere deg fir ditt" osv. osv.. Er jo ikke rart vi spinner rundt oss selv og ikke lenger vet hverken opp eller ned. Man kan jo lene seg tilbake og tenke nøye igjennom hva man egentlig vil. Når alt kommer til alt så ønsker vi å være lykkelige. Dog tenker vi at det er så mange ting som må på plass før vi kan tillate oss den følelsen. Vi setter regelrett opp en barrikade for lykke fordi vi ikke kan tillate oss selv å fortjene det. Og hvorfor? Hvem bestemmer dette?

Idealer og illusjoner ligger lag på lag. Siden vi har så mye informasjon i oss som skaper bølger så strever vi med å kunne se noe som helst i horisonten. Vi sitter i den lille båten vår og føler oss helt alene mens det stormer rundt øra. Alt vi ønsker er å finne en øy, et stille sted der vi kan få ro og fred og bare være.

Jeg sitter ikke med svar på noen av disse store spørsmålene. Jeg tenker at en på mange måter må gå sin egen vei for å føle seg vel. Hva som får denne roen til å sette seg i kroppen er ganske forskjellig for mange. Jeg kan finne ro ved å gå og titte på alt som er rundt meg. Bare i det å være. Slik har det vel på mange måter vært for min del. Titte på trærne, på fugler som flyr forbi, et insekt som surrer rundt en blomst eller en sti med maur som haster i sine oppgaver. Observasjon.. Der kan jeg finne en del ro.
Det å sitte på en fest med mange mennesker og se. Bare sitte der og se. Ikke gjøre noe, men observere det som skjer..
For mange virker dette merkelig. At man ikke skal herje rundt, prate med alle og stresse videre. Hvor er det vi skal? Hva er det som skal rekkes? Hvem er det som bestemmer tempoet her?

Ting kan vel gå unna for mange. Det kjennes som at livet flyr en forbi mens man selv var altfor opptatt med å dekke andres behov så man glemte helt seg selv. For hva er det vi EGENTLIG vil?




En ting jeg har kommet frem til er at mye av svaret ligger i kjærlighet. Dog ikke bare en kjærlighet til andre. Det er også viktig å kunne gi kjærlighet til seg selv og der tror jeg nok vi strever en del fordi vi ikke har lært dette. Det å kunne ta vare på seg selv og andre med en balansert dynamikk.. Om man setter seg ned, tenker over det, ser det for seg. Respekt, tillit, kjærlighet, varme… Blandt alle man møter. En vennskapelig tone og et samspill der alle individer blir respektert for den de er. Ikke for hva de gjør, ikke for hva de har, men for den de er.. Se det for deg og kjenn på følelsen som kommer fra det. Kjenn på hvor den følelsen er og hva den gjør med synet på en verden som er slik..

Så kan man snu seg og titte på den verden vi lever i. Hvordan folk dømmer hverandre og skaleres i forhold til alt mulig. Hvordan harmonien ødelegges av for mange standarder.
Sånn helt på kanten.. Er det noen standard? Er det noe som egentlig er bra nok? Hvordan kan man dømme to forskjellige mennesker på det samme grunnlaget?

Både i det som finnes i en selv og det som man kan lære av andre så finnes det muligheter. Vi kan skape oss noe som er verdt å kjempe for og leve for. Vi har muligheter selv om vi kanskje ikke er altfor flinke til å se dem. I vår tid så har vi muligheter til å kontakte mennesker på den andre siden av kloden ved et tastetrykk og likevel har vi vel kanskje aldri vært mer ensomme. Vi lever i en verden hvor vi overøses av inntrykk og vi glemmer å være. Glemmer å la andre være den de er og akseptere og verdsette totalen av både det individuelle og det kollektive.

Å prøve for hardt å være noe man ikke er skaper nok de fleste problemene for oss. Vi trenger ikke å kjempe alle kamper og vi trenger ikke å gå alle veier som legge foran oss. Vi kan i stor grad velge en hel del selv når vi innser at vi faktisk har en stemmer. The power of one som det heter.

For min egen del så tenker jeg at det er et massivt potensiale som venter på å bli tatt tak i. På mange områder kan en gjøre store forandringer bare ved å være.

En bruker her sa nettopp dette med å se livet som et hav. Alle lager vi bølger og når de treffer andre bølger så kan det forsterkes og skape store effekter. Det er utrolig viktig å ikke sette seg selv for lavt i verdi og tenke at en ikke kan gjøre noe og ikke betyr noe. Bare fordi man kanskje akkurat der og akkurat da ikke har det bra trenger ikke å bety at det for alltid vil være slik.

Det å være bra nok begynner i en selv. Når man aksepterer den man er fullt ut og jobber ut fra det med å utvikle seg videre og starte å gripe fatt i mulighetene som finnes, ja da samtidig så transformeres synet en får på verden rundt og andres oppfatning av den man er forandres også.



Hvor relevant dette er vet jeg vel ikke. Følte iallefall for å dele litt av min tankegang i det daglige.
Avatar

Personlighetsforstyrrelse

juni 10 2014 - 23:57
Heia :) Jeg har det, men det er ikke blitt kartlagt helt hvilken enda. Mest sannsynlig emosjonell ustabil.. Jeg blir sinnsykt sjalu for absolutt alt. Har vært på tur å miste samboeren min utallige ganger. Og siden jeg ikke er konflikt sjy så skal jeg ja siste ordet i alt.. Og når han da truer med å flytte fra meg truer jeg tilbake med alt som går ann å tenke seg.. Huff! Heldigvis tok jeg til vett å begynte med medisiner. Går på cipralex med god effekt enda det er i startfasen.. Syke bivirkninger da. Men men :) Er det flere her som kjenner seg igjen? Hvordan kan man unngå konflikt på en god måte? Er selv veldig spontan når jeg får utbruddene mine. Veldig vanskelig å kontrollere. Har også store problemer med å stole på andre mennesker.
Avatar

Hei. :)

okt 3 2014 - 12:52
Jeg har lest masse i dag og i går, om Borderline. Deriblant det som er skrevet her. Jeg kjenner meg igjen i masse. Når det er sagt så er jeg nå 36 år, og ikke lenger spesielt utagerende i forhold til hva jeg var da jeg var yngre. Jeg har som noen beskriver, lært meg å kontrollere reaksjonene mine til en stor grad. Det endrer allikevel dessverre ikke på følelsene mine, og de utfordringene jeg møter i hverdagen min som en følge av det kaotiske følelseslivet mitt, og den enorme sårbarheten min. Det eneste det har endret på er at jeg har lært meg å trekke meg tilbake og beherske meg når jeg vet at det er hodet mitt som spinner, og jeg som har "fått for meg ting." Jeg har lært meg forskjellen på hva som er "normale" reaksjoner og hva som er "jeg som tar av." Men smerten jeg bærer på inni meg, usikkerheten, frykten osv...den er fremdeles like stor, skremmende og voldsom. Jeg har bare lært meg å skjule det til en veldig stor grad, og holde det inni meg..

Jeg hadde en time hos psykologen min i dag. Og jeg drøftet dette med han. Etter å ha sittet her og lest i går kveld, og etter å ha chattet med en med denne diagnosen, så innså jeg at jeg etter all sannsynlighet har denne diagnosen. Det var en lettelse å endelig få en forklaring på alt det uforklarlige. Og det var en enorm lettelse å oppdage at jeg ikke er alene. Jeg hadde nemlig begynt å tro at det knapt kunne finnes noen som tenker og føler som meg, da jeg aldri har møtt noen før som har det slik jeg har det. Ihvertfall har jeg aldri tidligere pratet med noen som forstår og har det på samme måte. Så det å finne likesinnede er en enorm lettelse. Samtidig så føler jeg en sorg og skam ved å innse at jeg har en personlighetsforstyrrelse... Det er ikke en kul diagnose å ha i så fall. Men jeg innså etter å ha lest det som her har blitt skrevet, at som ved så mye annet skyldes det utelukkende mangel på kunnskap fra folk rundt, og stigmatisering. Jeg må ærlig innrømme at jeg var en av de som trodde at folk med Borderline er gale. Ja, da. Jeg var like trangsynt selv. Jeg var også en av de som hadde lest at å leve med en med Borderline nærsagt føles som å leve sammen med en psykopat. Og jeg kan med hånden på hjertet si at psykopatiske trekk, det er det SISTE jeg har. Tvert imot. Jeg er livredd for å si og gjøre noe feil, støte noen på noen måte, da dette bare forsterker min frykt for å ikke bli elsket. Jeg er livredd for at jeg er slem. Så jeg har med årene blitt en av de som nærsagt ber om unnskyldning for at jeg lever. Og det er viktig å påpeke det flere her har vært inne på, at en slik diagnose som dette er veldig individuell. Det finnes neppe to mennesker som takler denne forstyrrelsen på samme måte. Og det er ikke hvordan man har det som teller, det er hvordan man tar det. Og jeg er både samboer og har barn. Visst byr følelseslivet mitt på utfordringer, men ingen er perfekte. Ingen. Og man kan i aller høyeste grad ha et bra samliv med noen til tross for denne diagnosen. Hvordan man håndterer det er helt individuelt. Det viktige er at man kan finne en partner som tar en for den en er, samtidig som man selv tar sin partner for det han/hun er. Når alt kommer til alt er vi alle bare mennesker.

Jeg har nå endelig fått et navn på det jeg sliter med. TAKK!!! Jeg har alltid visst hvordan det føles, men jeg har ikke klart å sette ord på det på en måte som har blitt forstått. Etter å ha lest alt jeg nå fikk lest klarte jeg nettopp det, takket være at jeg gjenkjente meg selv i nesten alt jeg leste. Det var som å lese om meg selv rett og slett. Jeg fant ut at nettdoktoren og alle artikler om ditt og datt hvor de tar for seg ulike diagnoser stort sett er veldig mangelfulle. De sier som oftest mest om hvordan en diagnose utad KAN arte seg, se ut. Og da passet jeg jo ikke inn i diagnosekriteriene. Ikke tilsynelatende. Ikke før jeg begynte å lese om hvordan det FØLES å leve med Borderline. Jeg tror det er viktig å lytte til enkeltindivider og hvordan de selv beskriver sin diagnose. Og ikke lese korte oppsummeringer på nettet som kun er generelle. For da kan man virkelig få ett helt feil bilde av hva dette innebærer. Som sagt, noe jeg selv hadde. Jeg hadde ingen anelse om at jeg mest sannsynlig har Borderline før jeg møtte en på nettet som har den diagnosen. Da først falt alt på plass for meg, når beskrivelsene jeg hørte var som å høre om meg selv.
Jeg skal nå gjennom en utredning. Jeg fikk støtte og forståelse og medhold i det fra min psykolog i dag. Og det føles som en stor lettelse. Men som sagt samtidig er jeg på en måte veldig lei meg. Jeg har jo nå innsett at dette aldri går over, og at dette er noe jeg må leve med resten av livet...

Jeg har imidlertid et sprøsmål... Hva slags erfaring har dere andre med medisiner? Finnes det noe som hjelper? Selv får jeg Sobril, 25mg. !00 stk hver 2,5-3 mnd. Men disse fungerer knapt på meg. Og dette er max mengde av hva en vanlig lege kan skrive ut, og vel så det... Jeg må ta to for at de skal fungere, og da får jeg det litt bedre i kanskje max 2-3 timer. Men det tar bare toppen av ting, Det er langt ifra spesielt effektivt.
Jeg går ut i fra at man en slik diagnose har "rett på" kraftigere medisiner. Men at dette da må skrives ut av en psykiater. Jeg skulle bli sjeleglad om det fantes noe som kan få meg til å få det litt bedre, om det så bare er akkurat der og da. Jeg trenger sårt litt "fri" fra det turbulente følelseslivet mitt og kaoset i hodet mitt...

Mvh Lila.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

okt 3 2014 - 13:15
Har engstelig (unnvikende) personelighetsforstyrrelse tror jeg det heter. Har veldig store problemer med både samme og motsatt kjønn når det kommer til å holde på kontakter. Jeg er forsåvidt oppegående og klarer å ha samtaler med folk (hvis jeg da ikke har veldig angst den dagen). Det er et helvete rett og slett, er alene hele tiden omtrent, men håper det endrer seg..en dag.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

des 2 2014 - 22:57
Hei. Jeg sliter med angst, depresjoner og har borderline og uspes.psykoslidelse.
Jeg er uføretrygde, aldri vært i jobb, ikke vært i stand til det dessverre:( Beundrer dere som klarer å jobbe, ha fritidsaktivitet , venner og kjærester.. Hvordan klarer dere det, forstår ikke hvordan det er mulig?
Jeg sliter med konstant tomhetsfølese, sliter med å vite hvem jeg, føler jeg har mistet jeget, mitt holdepunkt i livet. Det skaper selvsagt angst og forvirring, mest av alt redsel, Det å alltid svinge i følelse livet er fryktelig slitsomt, å miste kontrollen over segselv. Min måte å takle ensomheten og isolasjonen var å begynne å ruse meg i tidlig tenårene, det reddet meg på mange måter, en trøst, min egen lille verden som var skjermet fra deres verden. Er i dag rusfri og er i lar behandling. Etter jeg ble rusfri, ble de psykiske problemene forverret:(
Da er min måte å leve i min gamle kjente fantasi verden som ofte føles mer virkelig enn denne..
eneste nettverket jeg har er hjelpeapparatet, psykolog og ropteam, har samtaler hver uke, det er en god støtte, som gir håp!
Jeg tviholder på håpet om at jeg en dag skal klare å leve et normalt liv, få en kjæreste og få venner. Er sliten av å være så ustabil, det kaoset jg lever med bidra til å øke selvmordtankene, hatt flere alvorlige forsøk, en dag klarer jeg det, men så lenge jeg har et lite håp så fortsetter jeg å leve et meningsløs og lite givende liv, leiter etter noe å være takknemlig for og noe positivt.det er de små tingene som betyr noe.så lenge det fortsatt er håp, holder jeg ut og kjemper:)
Det å ha en personlighets forstyrrelse oppleves selvsagt forskjellig, men det er ofte vedvarende, permanent. da det er noe mange av oss har fått utviklet pga traumer,grov omsorgssvikt ect. Som da selvsagt skadet våres utvikling fra vi var barn og det vil alltid prege oss på ulike måter. Jeg har innsett at slik er jeg, men målet er å lære seg å takle livet på en bedre måte, lære seg å leve "godt med det".
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

feb 7 2015 - 03:18
Unnvikende her. Det er tungt.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

feb 7 2015 - 13:27
Unnvikende her også! Det blir mye alenetid for å si det sånn!
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

mars 31 2015 - 20:27
engstlig/unnvikende her og. veldig slitsomt iblandt.
Avatar

unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosial angst.

april 15 2015 - 03:20
Hei.
Jeg har og sliter mye med depresjon og har og blitt påvist sosial angst. Har forresten sluttet på medisinene.
Men, hva er egentlig forskjellen mellom unnvikende p,forstyrrelse og sosangst?

Kanskje ikke rette plass å spørre, men jeg er ny her.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

april 25 2015 - 17:28
Jeg har alltid slitt med å forholde meg til mennesker over tid. Jeg er svært sjelden den som tar kontakt med andre. Det er som oftest alltid andre som må kontakte meg. Dette gjelder både bekjente såvel som familie.

Min løsning de siste ca. 7 årene har vært å oppsøke treffsteder for personer med psykiske lidelser. På den måten klarer jeg å ha kontakt med andre mennesker uten at de kan stille krav til meg som en venn.

Noen flere her som bruker treffsteder på denne måten? Eller som har lignende metoder for å klare å være sosial og ha et slags forhold til folk?

Redigert av administrator: Fjernet link
Avatar

...

april 25 2015 - 23:10
Utrolig hvor mye av det dere skriver som høres kjent ut for meg. Det med personlighetsforstyrrelser er ganske nytt for meg også, før tenkte jeg alltid att jeg "bare" hadde depresjoner. Men er akkurat i en utredning for personlighetsforstyrrelser og jo mer jeg leser om det jo mer høres det kjent ut.

Har også brukt en del treffsteder, spesielt Mental Helse Ungdom, men også andre grupperinger (ikke bare for/fra mennesker med psykiske lidelser) for å ha kontakt med andre mennesker. Siden jeg ikke har noen venner er jeg nødt til å gjøre dette noen ganger. Men det koster utrolig mye kraft. Og jeg får det bare til når jeg er i en bra periode, for ellers trekker nok slike "light versjoner" av sosial samvær også ganske ned.

Jeg er vanligvis ikke redd for å snakke med folk (så lenge jeg ikke er så deprimert at jeg mangler energi), men det kommer aldri lengre en å hilse på folk. Jeg tror at det er noe med kjemien mellom menneskene, at folk "føler" at jeg ikke er interessert i dem og derfor blir de ikke interessert i dem. Men det er jo ikke slik! Jeg er VELDIG interessert i å finne venner! Og jeg er overbevist om at jeg er en bra venn å ha! Menn jeg tror at min sosiale angst, eller personlighetsforstyrrelsen, bare sender en "ikke snakk til meg" signal UANSETT hvor hard jeg inni meg prøver å si "jeg liker deg, bli min venn"! Dette er utrolig frustrerende!

Sliter også veldig med å forholde meg til flere sosiale relasjoner samtidig. Det betyr at når jeg blir kjent med en person, og prøver å bli venn med vedkommende, så er det bare denne personen jeg forholder meg til. Noen ganger har dette ført til att folk føler seg overkjørt, andre ganger merket de det ikke. Men når det etter noen måneder ikke blir noe vennskap ut av bekjentskapet så er jeg på null igjen. Slik har jeg egentlig de siste årene prøvd å få venner, en om gangen, ca. to per år. Men her sitter jeg fortsatt med ingen av dem igjen...

Det er ikke rart at en ønsker å ville gi opp av og til! Men akkurat nå er jeg igjen i den fase der jeg velger å tro at det fortsatt finnes håp. At det er så mange fine mennesker der ute. At det må gå an å bli, om ikke lykkelig, så likevel tilfreds. Det må gå an å finne noen her på jorden, i løpet av dette livet. Noen som betyr noe og som deler noe med deg. Jeg vil bare ikke dø og måtte si at jeg ikke har prøvd alt, jeg vil prøve litt til!

Og det hjelper utrolig mye å lese i dette forumet! Tusen takk til alle som deler erfaringer og tanker her!
Avatar

hm

mai 12 2015 - 17:27
jeg er scizofren, men tror det kommer av seksuell utnyttelse i barndommen for å være helt ærlig..
Jeg har så og si ingen venner og de jeg hadde er borte, de vil ikke ha noen kontakt.
Jeg sliter akkurat nå med forkjellige ting og jeg føler jeg har ingen å snakke med, noe som er en veldig vanskelig situasjon d jeg hater jobben min og jeg jobber frivillig uten å tjene penger.

Min sykdom har først til att jeg har mistet alle vennene mine og tidligere hadde jeg psykoser.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

mai 14 2015 - 21:37
Jeg har en personlighetsforstyrrelse og har fått mye hjelp i familieterapi og opplæring i mentalisering. Jeg tror at åpenhet er viktig uansett diagnose, for at de rundt en lettere kan forstå og håndtere ens reaksjoner på.
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

mai 18 2015 - 01:34
Jeg har blandet personlighetsforstyrrelse, med schizoide trekk. Sosial angst og depresjon også (men heldigvis litt bedre med sosial angst i det siste). Sliter en del med tvang også. Det er så mange typer personlighetsforstyrrelser, men jeg sliter mye med tankene mine spesielt. Føler at jeg er gal i tankene mine og unngår og prate om det jeg sliter med, for jeg føler ingen kan forstå det og noen blir også irritert på meg og da blir jeg veldig lei meg. Hjernen min jobber på høygir døgnet rundt, og jeg får aldri ro i sinnet. Går på en del medisiner for det, men det hjelper bare litt. Spesielt har jeg en tallrekke i hodet hvert sekund av livet som jeg har prøvd å forklare for andre men som ingen kan forstå. Jeg har også problemer med det med mennesker. Nesten hver gang jeg ser ett menneske på gata tenker jeg på hvem de er, hvordan livet deres er, hvem som er foreldrene og besteforeldrene deres, at de har vært små en gang. Spesielt gjelder dette jenter av en eller annen grunn. Det er nok et tegn på dette med schizoid. Jeg hadde ett forhold til en jente i 6-7 år når jeg var friskere, men når jeg ble sykere så ble det slutt. Jeg har veldig problemer med dette med sex, jeg synes det er så perverst og ekkelt og motbydelig, og jeg tenker når jeg ser mennesker at de eksisterer bare fordi foreldrene skulle kose seg litt i senga. Jeg får hodet fullt av tanker hvis jeg ser en gravid dame, synes det er så merkelig hvordan ett barn blir til og synes det er så ekkelt og egoistisk og perverst. Og jeg har alltid ønsket at jeg aldri ble født, og jeg klandrer foreldrene mine litt for det. Jeg synes det er utrolig egoistisk å få barn. Ingen kommer noen gang til å forstå meg på dette tror jeg. Jeg hater også å være i fokus. Jeg har ikke feira bursdagen min siden jeg var 5-6 år gammel (er snart 30), og til og med da har moren min sagt at jeg ville ikke ha bilde i avisa. Jeg føler ikke at jeg fortjener noe oppmerksomhet og hater å være i fokus og blir utrolig sliten av selskaper og andre sosiale sammenkomster. Jeg klarte å reise til Hamburg i februar med båt og bil, det var første turen utenfor fylket mitt på 5 år. Og hater helligdager hvor alle er så glad og skal på fjellet og ta seg en øl osv. Da blir jeg ekstra deprimert. Men jeg har noen venner, en 3-4 stk. som jeg har god kontakt med pluss 2 søstre som jeg er glad i og har en del kontakt med. Men jeg føler meg gal egentlig. Slet mye med intense selvmordstanker for 2-3 år siden, men nå er det mer periodevis og fikk god hjelp med det når jeg var lagt inn på psykiatrisk for en stund siden.
Avatar

Borderline

juli 19 2015 - 09:51
Fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse rett før jul i fjor. Er også veldig impulsiv, uten tanke for konsekvenser. Har mistenkt det selv en stund, men litt godt å få det bekreftet, så falt en del biter på plass.
Har vært kronisk deprimert siden tidlig ungdomsåra, vært et par selvmordsforsøk, dypt deprimert, spiseforstyrrelser osv.

Er gift, men sliter veldig med relasjonen. Jeg tåler lite, ofte blir jeg stille utad, men eksploderer innvendig. Kaos i følelser og tanker. Jeg overtenker og overanalyserer absolutt alt, klarer ikke å la ting gå/glemme og tilgi ting. Jeg kan late som ting er greit, men innvendig har jeg det overhodet ikke greit.
Har gått på forgruppe for mentalisering, og det hjalp veldig i et par mnd. Men nå føler jeg alt er tilbake igjen, og det er vel ekstra nederlag. Går i tillegg i gruppe og individuellsamtale, så har det to ganger hver uke. Er greit å prate med psykologen, men hittil føler jeg ikke at gruppa hjelper, dog ikke gått så lenge.

Har få venner, og jeg klarer ikke å opprettholde vennskapet. Har også noe score på unnvikende, er kanskje derfor, i tillegg til at alt blir analysert. Hvert ord de sier/skriver kan jeg ta feil.
Jeg har veldig dårlig selvbilde og selvtillit, føler jeg aldri er bra nok.

Jeg har barn, og føler meg som en dårlig mor. At jeg ikke gir nok, jeg har liten tålmodighet, blir fort sinna, kjefter mye. Og det er vondt.

Har hatt en shitty oppvekst, med misbruk, omsorgsvikt av mamma, lite hjelp, få venner, har fått for mye ansvar enn det et barn skal ha. Og jeg tror det har formet meg til den jeg er i dag. Jeg er overhodet ikke fornøyd med den personen.

Jeg sliter hver eneste dag. Med kroppen (hodepine, kvalme, vondt, utslitt), jeg sliter med tanker, har selvmordstanker stort sett flere ganger daglig (mistet bestevenn i selvmord for noen år siden, så logikken i meg tilsier at det er fullstendig galskap av meg å i det hele tatt tenke tanken, men samtidig så føles det befriende. Det finnes en utvei for det miserable livet jeg "lever".)

For jeg lever ikke. Jeg er kanskje sosial 2 ganger per mnd, og da bruker jeg en ukes tid på å komme meg igjen. Jeg har vært hjemmeværende siden 2009, prøvd noe utplassering, men funka dårlig. Skal dog gå skole til høsten, jeg er motivert. Eller det kommer og går, men jeg vil virkelig videre i livet, men samtidig er jeg redd jeg kommer til å slutte for det det blir for mye.

Vet ikke hva jeg vil med innlegget egentlig. Kanskje bare godt å få det ut, se andre som sliter med noe av det samme. Vite at jeg ikke er alene.
Føler at livet mitt stort sett bare er fullt av kaos.
Avatar

Borderline velfungerende

aug 16 2015 - 20:35
Her er e borderline.. Vellfungerende sådan. Men menn og relasjoner jobbes hardt med...
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

mai 29 2016 - 21:55
Har uspesifisert personlighetsforstyrrelse og mye depresjoner i perioder. Siste depresjonen har nå vart nesten 1 år, med flere akutte opphold og selvmordsforsøk. Har endelig kommet godt i gang med ny utredning og terapi, ikke vært i terapi på 15 år før nå. Skal bli godt å bli ferdig utredet igjen.
Avatar

Uspesifisert personlighetsforstyrrelse og mild grad av asperger her.

juni 3 2016 - 23:31
Hei. Har også uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Kan på en måte si at jeg vet flere med asperger som har trekk av samme personlighetsforstyrrelsen siden "måten jeg har min uspesifiserte personlighetsforstyrrelse på" virker å være relatert til det å ha asperger,har jeg oppdaga. Har også noe av unnvikende pf.

jeg lever veldig innelukka og har vel egentlig gitt opp å prøve å være isosiale miljøer, for jeg klarer ikke føle at jeg -EGENTLIG er i kontakt med meg selv når jeg har kontakt med andre, for det er sånn personlighetsforstyrrelsen min funker.

Jeg har ikke besøkt noen andre enn min nærmeste familie i det hele tatt omtrent det siste året, har det ikke lett og er svært mye alene. Føler jeg er forbi å føle håpløshet og er oppgitt innvendig. Men samtidig så satser jeg på at jeg kommer meg videre på en eller annen måte likevel... engang. Jeg har alltid tenkt at det finnes muligheter og en måte å ordne seg på slik at man kan ha det bra, men det er viktig å ha gode støttespillere rundt seg, og kanskje også gjærne en litt pengesterk familie som vil deg ditt beste.

Jeg hadde lyst til å fortelle at jeg ble med i en lukket facebookgruppe som bare er for aspergere, og klarte å finne en jente der med samme funksjonsnivå som meg og som jeg er blitt sammen med. :) Hun bor et par-tre timer i bil unna meg så det er ikke så enkelt å holde kontakt alltid, men siden vi fikk kontakt har jeg hatt det så utrolig mye bedre. I hvertfall når vi er sammen. :)
- så vil anbefale facebook som kontaktnettverk pga alle de forskjellige gruppene som finnes der. Ønsker man være helt anonym kan man bare lage en ny bruker. :)

Drømmen min for høsten 2016 var å komme inn på østfold møbelsnekker-skole (som jeg har søkt på to ganger før men som jeg ikke turte starte på pga. redselen for å være en del av et sosialt miljø). Men for litt siden kom en skuffende melding om at skoletilbudet ble lagt ned for i år fordi dem ikke fikk nok penger av kommunen... Så da står jeg der igjen; uten noen ting å gjøre. Dette hadde jeg gledet meg til og motivert meg til så lenge og gjorde meg veldig lei meg...

Siden kjæresten min skal flytte og får en kjellertasje i det nye huset tilbød hun meg bruke kjelleren som snekkerverksted, så jeg kan holde på hos henne med interessene mine. Jeg håper jeg en dag kan leve av møbel og instrumentbyggingen som jeg ønsker å drive med. isåfall må jeg flytte inn hos henne, og jeg håper bare at alt går bra... ! :) jeg drømmer også om å kanskje ha et eget sagbruk en gang i framtida der jeg kan lage mine egne planker.

Jeg er forberedt på at jeg kommer til å fortsette til å leve ganske isolert og kanskje ikke ha noen venner, men så lenge jeg kan ha en å være glad i og drive med noe man liker, så tror jeg kanskje ikke livet vil være så værst. siden jeg har noe erfaring med snekring tror jeg jeg kan lykkes :) jeg ønsker også å ha et passe stort og billig hus på bygda med hage der jeg kan dyrke mine egne grønnsaker og har god plass til hva enn jeg har lyst til å drive på med...

Føler jeg skrev mye rart nå.. men man skal ikke glemme å ha drømmer. Aldri heller å se etter muligheter. En gang lykkes man. :)
Avatar

Re: Noen med personlighetsforstyrrelse her?

juli 10 2016 - 22:58
Har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og sliter veldig med det samme.. sliter spesielt i forhold, hvor jeg blir så ufattelig redd for å bli forlatt, at det føles litt som om den følelsen tar over og gjør at det å bli forelsket blir vanskelig og vondt når det egentlig burde være spennende å fint..
Avatar

Noen nevte asberger i denne

juni 28 2017 - 03:51
Jeg har omsider meldt meg inn her og leser mye spennede. Selv har jeg boarderline og bipolar og generalisert angst. +++
Jeg har lest en del med intersse, sorg og glede.

Klokka er snart fire og jeg må legge meg. Noen nevnte asberger her og da vil jeg tipse Gro Dahles artikkel om emnet.
Hun og barna har det.
Spennede lesning. Og kan skje vi får et bedre liv hvis vi tar konsekvensen av hvilke personlighetstrekk vi har (diagnoser)

Adm. har redigert og slettet nettaddresse.
Avatar

Kjenner meg igjen men diagnosen passer ikke

juli 3 2017 - 02:38
Jeg kjenner meg igjen i nesten alt som er skrevet av dere med emosjonell ustabil og spesielt dere med unnvikende pf. Bare ett men her og det er at jeg har fått diagnosen narsissist...jeg skjønner ingenting og føler at jeg nå aldri kan snakke om noe med noen eller skrive mine meninger/følelser eller gi råd hverken på forum eller i virkeligheten. Livet er ødelagt, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne leve med dette. En livsløgn av en annen verden, jeg er livredd for at min ektefelle skal forlate meg om dette kommer frem.
Til forsiden