Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva er galt med moren min?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva er galt med moren min?

april 12 2017 - 22:04
Helt siden jeg var liten så har min mor vært en kald og ganske distansert person. I senere tid har jeg fått vite det at hun har slitt enormt mye psykisk etter at hennes stefar og mor ikke behandlet henne noe bra når hun var liten. Hun ble utsatt for både psykisk og fysisk mishandling, og hun drev med selvskading og slet med angst og depresjon helt til den dagen hun fikk meg. Barndommen min gikk forsåvidt ganske bra, men helt siden jeg var 13-14 år gammel så har jeg slitt mye psykisk selv. Jeg har alltid vært en utrolig pliktoppfyllende, konfliktsky og ganske stille person, og dette utnytter min mor for alt et er verdt. Dessverre så har det seg sånn at moren min har født flere barn enn det hun er i stand til å ta vare på, og jeg har fått veldig mye ansvar dumpet på meg. Jeg har blitt hun som må sitte barnevakt for HENNES barn og passe valpen HENNES nesten hver eneste dag. Jeg stiller opp så uendelig mye for henne fordi visst ikke jeg gjør det så blir hun sur og nekter å snakke med meg på flere dager. Hun hakker på meg for hver minste ting jeg gjør, og hun har et stort behov for å rakke ned på andre mennesker for å føle seg bedre selv. Hun baksnakker absolutt alle. både tanta mi, besteforeldrene mine, søsknene mine, vennene mine og kjæresten min. Jeg har også en hund som hun klager på hver dag over hvor uoppdragen den er, og at jeg må "ta" den mye mer og at mine oppdragelses metoder er helt på jordet. Hun hater kjæresten min og hun snakker kun negativt om alt han gjør og sier. Selv om kjæresten min er en ordentlig fin gutt som kun vil det beste for de rundt han. Med andre ord, hun gjør ingenting annet enn å klage eller slenge svada rundt seg. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bry meg,, men det er så vanskelig når det er min egen mor det er snakk om. Hun viser absolutt ingen tegn på at hun er glad i meg eller setter pris på meg overhode. Akkurat som forrige helg hvor jeg hadde dratt på en liten ferie med kjæresten og hatt en helt fantastisk fin helg. Når jeg kommer hjem igjen etter å ha vært borte i 3 dager så sitter hun bare i sofaen og glaner på TVen og kaster ikke så mye som et blikk bort på meg en gang. Som vanlig så er det jeg som sier hei til henne først, og da svarer hun bare et surt hei også er hun helt stille igjen. Ingen spørsmål om hva jeg har gjort eller hvordan det har vært. Ikke et eneste tegn på å bry seg overhode. Resten av dagen sier hun ikke et eneste ord til meg når jeg går forbi henne. Kun en gang hvor hun kjefter på meg fordi det lå igjen noen smuler etter meg på benken. Moren min er også veldig flink til å lage en fasade om at vi har et veldig bra her hjemme, for så fort vi får besøk snur hun helt om. Da blir hun hyggelig og snakker brått veldig mye med meg og alle rundt seg i en hyggelig tone. Pga dette så føler jeg meg veldig hjelpesløs fordi det er kun vi barna som ser hvordan hun virkelig er, og jeg føler ingen i min familie ville trodd på meg om jeg hadde åpnet meg for dem. (familien på farssiden). Faren min er en veldig stille og innesluttet person og han tør egentlig ikke å si imot moren min. Hun har heller aldri gitt meg så mye som en klem eller sagt at hun er glad i meg, og det har ingen av mine andre søsken opplevd heller. Jeg er forresten den eldste i søskenflokken, og søsknene mine har også begynte å slite litt med diverse ting som følge av behandlingen hennes.

Til informasjon så er jeg 23 år gammel og har måtte flytte hjem til foreldrene mine igjen for en kort periode pga økonomiske problemer. Men når jeg bodde for meg selv så var det helt likt som det her bare at da var det lettere å få henne på avstand fra meg når det ble for ille. Det kunne gå flere måneder mellom hver gang vi snakket sammen da fordi hun gjorde meg så negativ og lei meg. Pga henne har jeg slitt psykisk i snart 10 år nå med angst og depresjon.

Jeg har vell egentlig ikke så mange spørsmål, jeg har bare aldri snakket med noen om dette her og jeg føler sånn på det at jeg må snakke om det her til noen. Jeg føler meg så rådvill, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lengre :( Jeg har ikke råd til å flytte ut enda, så jeg er på en måte litt låst fast i den situasjonen her, men jeg blir så sliten og lei meg av å ble behandlet på denne måten av min egen mor. Jeg har så lyst til å skrike ut hvor mye jeg hater henne og hvor mye hun har ødelagt meg, men de gangene jeg har prøvd å ta opp med henne at jeg synes hun ikke er noe grei med meg, så er hun ekspert på å vri et om til at det enten er faren min sin skyld eller min skyld.

Hva skal jeg gjøre i en slik situasjon? :(
Avatar

Noe er galt.

mai 9 2017 - 19:35
Hei. Først må jeg si jeg er imponert over alt du har skrevet og hvor godt du har fått fram problemet. Moren din vil du sannsynligvis ikke bli klok på , og det er virkelig et sunnhetstegn at du ser at hennes oppførsel er feil. Skal hun forandre seg må hun ville det selv. Er det mulig å fortelle henne hver gang hva du føler når hun oppfører seg slik , eller blir det bare brukt mot deg? Faren min er noe i samme duren. Jeg er dobbelt så gammel som deg og har levd med dette hele livet, og mitt beste råd: Ha minst mulig med henne å gjøre. Ikke krev noe og ikke tilby noe. Er det mulig at dere søsken kan stå sammen og være enige? Det ville iallefall være en trygghet. Kan du også få noe støtte fra faren din? Ta vare på deg selv for du er et bra menneske. Ta vare på kjæresten og kom deg ut i livet. Stå på. Jeg heier på deg.
Til forsiden