Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Frustrert, par prob og barn i bilde

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Frustrert, par prob og barn i bilde

aug 6 2017 - 20:29
Hei. Dette blir langt, desverre! Jeg er så usikker for tiden. Har vært m barnefar i over 6 år nå. Barna våre er 5 år og 3,5 år.

I fler år har jeg vært usikker på forholdet, hva jeg føler og ønsker. Der har vært noe vansklig m største barnet, som har ført til ekstra "kaos" mellom meg å barnefar.

Temaet med at vi skal splitte oss har vært oppe fler ganger, men samboer ser så lett på sitv og later som at d ikke har vært noe tema. Han er irriterende klåfingret og "suttrette" når jeg blir lei elr sier ifra om at oppførselen hans er barnslig. Han vet så gidt at jeg ikke orker,
Men likevel prøver han seg. Jeg ser på dette som frustrerende barnslig og irriterende. Han er mye sint og frustrert, høylytt og pga dette tar ikke barna noe seriøst. Hans oppførsel påvirker meg, å jeg føler ikke noe lengre. Likevel så er d vanskelig å skulle dra, da vi alt er inne i et system pga oppførselen t største, der fler nå vet om barnets prob(kort fortalt, hns trang til oppmerksomhet å kos) mine prob(angst depresjon ,personlighetsforstyrrelse , uten arbeid osv) og vårt prob som samboere. Jeg tenker også mye på , hvis jeg drar vil jeg ikke bli her i byen. Og siden jeg er uten arbeid er jeg redd det er han som vil få hovedomsorgen siden han da har huset, jobb på stell og bhg er her der største nå kun har et år igjen før skole.

Jeg er redd d ikke løser noen problemer med å dra fra han, at d heller bare blir værre for meg m angst å depresjon. Han er veldig flink akr der med å bli med meg på ting, han er med meg på møter osv, stiller stort sett opp. Om morgenene er d han som tar med seg barna i bhg og henter etter jobb. Nøler ikke med å bli med på bhg møter, bursdager treninger osv. Jeg føler bare at nå har jeg fått nok av denne plassen vi bor på, mistrives veldig og nok av oppførselen hans.. Jeg har spørt samboer hva han tenker om å kunne flyttet, men for han er ikke d aktuelt. For han elsker både jobben og plassen da dette er barndoms plassen(ikke huset men området) hans. Da tenker jeg at da er han ikke villig til å prøve legge ting til for meg å min trivsel lengre heller. Så det er mange tanker og usikkerheter rundt d hele. Vi har kjøpt hus her, å fått lånt av hans foreldre til å få til d her også, så jeg skjønner at han syns d er vanskelig å ta opp m de at vi skulle flyttet igjen. (Kjøpt tidligere også, men d ble alt for langt vekk fra alt kjenskap så vi bestemte oss da barna var små at vi ikke kunne bo sånn)

Jeg har også fler ting som strever på, jeg har et veldig fint forhold til minste barnet mitt, jeg strever aldri med hn og jeg har en ekstrem kjærlighet der. "Vi trenger hverandre" ! Men så er d største som jeg føler har blitt "for mye" for meg å klare håndtere. Gullungen til besteforeldrene (far sin side) men for meg er d hver dag en kamp om å holde tilbake hva jeg føler, og da med faren som også påvirker meg og gjør meg sliten utmattet og lei av kjefting på barna å den høylytte rett å slett idiotiske oppførsel for en "mann" å ha. Jeg føler jg lever i en boble der jeg prøver late som alt er bra og gjemmer bort mine tanker om største, samboer og livet heg nå har,men jeg føler d tærer på å leve sånn her. Spes når jeg også føler at samboer håndterer sitv med barna feil og synker sjøl til dems nivå. Jeg føler jeg også har fått en litt -må beskytte minste da største er gullet t alt å alle å jeg ser og føler at minste ik får lik kjærlighet elr oppmerksomhet som største. Fra mine foreldres side får jeg "bekreftet" at største er en som lager mye støy og problemer for oss som foreldre. De sier de kan ikke huske at det var sånn å ha barn. Jeg føler også at største er vanskelig å takle og særlig også fordi jeg ikke har mine følelser til stede lengre.

Jeg har i det siste blitt nødt til å si ifra til samboer , å minne han på at han må oppføre seg voksent. Jeg irriterer meg mye over barnefar å vet ikke hva jeg skal i denne sitv. Fler veninner vet hva jeg har følt og sagt i fler år og mener d ikke er vits leve sånn her, men jeg ser liksom ik at d kan bli bedre alene heller, jeg kommer meg liksom ikke ut av denne "trygge" basen hvor jeg vet åssen ting er. Jg er redd d ukjente og redd for åssen ting blir med barna. Jeg har også en tanke om tenk hvis alt blir mye enklere og bedre for meg elr oss om vi bodde hver for oss men frykten for å måtte masse ekstra og gjøre alt mye mer inviklet vet jeg ikke om løser vår sitv noe bedre. Jeg er veldig redd for å få elr gjøre d værre!

Jeg føler ikke jeg kan leve uten minste, hn holder meg mer elr mindre i gang, å de to andre tar fra meg energi og lysten til noe. Skal også nevnes at økonomien ikke er å skryte av , så d har vært en stor del av all elendighet mellom meg å barnefar. Han ser på d som veldig enkelt og greit også, men jeg som er hjemmeværende og sliter med meg å mitt har jeg et ønske om at han/vi
Kunne dratt ut å finni på noe, gjort mer både for min psyke og pga utfordringene d er for meg å komme meg ut, og ikke minst for barna!

Jeg er råd vill i et eneste kaos. Mine egne følelser, hva som er best for oss, for barna og hele sitv. Jeg klarer ikke tenke klart lenger for hva jeg burde gjøre i vår /min sitv.
Jeg vet bare at når jeg kommer meg ut på landet, på hjem"base" så har jeg så mye glede, energi og jeg koser meg sånn! Det klarer jeg ikke her da d føles som kun et strev altting. Huset tar fra meg livsgnisten!

Samboer er veldig på at jeg bare kan dra til mine besteforwldre osv i uka, han kan ta seg av alt her hjemme(men huset ser ikke ut når han har vært aleine og d bare hoper seg opp overalt til jeg kommer hjem igjen) han virker t å ønske at jeg skal ta meg "fri".
Jeg trur han prøver være snill, men jeg syns også det er merkelig. Men så har jeg d veldig enkelt her sånn sett også siden jeg så enkelt bare kan gjøre "hva jeg vil". (Han vet vel at jeg ikke tørr noe)

Jeg /vi har vært inne på tema å dele oss, han vil ikke splitte barna, noe jeg forstår og skjønner godt(kun vært en tanke om hva som hadde vært enklest og best for en sjøl), men barna kommer først, såklart.
Men sånn sitv er trur jeg ikke barna hadde brydd seg stort om d å ikke bo sammen. Største er pappadalt å minste henger på meg, så hadde d bare vært så enkelt hadde det ikke vært noe Prob og jeg trur hverdagen for oss begge hadde blitt luksus istede for d slitet vi holder på med nå. Men d er mange synspunker og meninger om en slik "løsning" også, å jeg tenker på alt å alles meninger og redd for å gjøre feil.

Jeg trenger noens meninger og råd om d hele .




Avatar

Re: Frustrert, par prob og barn i bilde

aug 7 2017 - 05:51
Hei!

Huff, det høres absolutt ikke ut som en god situasjon, og jeg forstår at det er mange følelser og tanker.
Det viktigste for barna er at foreldrene har det bra. Og selv om det kanskje virker som at dere burde holde sammen for praktiske årsaker, så hjelper det ikke på det du føler inni deg.

Jeg leste på et bilde der det stod;
"When do you know when it's over?"
- "Maybe when you feel more in love With Your memories than With the person standing in front of you".

For noen menn er det lett å havne i en "komfortabel situasjon" der de glemmer seg litt i forhold til husarbeid og diverse gjøremål. Det blir gjort uansett. Men etter en stund når de ser at det ikke blir tryllet bort, vil de synes det er ukomfortabelt med alt rotet og gjøre innsatsen selv. "Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Men lær en mann å fiske og han har mat for et liv". Og hva driver en fisker? Nøden. Ingen er der til å lage han mat, så han må lage selv.
Om du forlater han, så vil han klare seg.

Og det trenger ikke å bety for alltid. Kanskje du trenger et tid og sted for deg selv. DIN plass. Det kan være kjempegodt å bare møtes i midten nå og da. Og hva som skjer i fremtiden skjer da. Alle trenger et eget sted og eget rom der en kan puste fritt. Det skal du ikke ha dårlig samvittighet for.

Har du en behandler? Snakk med han/henne om det. En terapeut kan hjelpe å se situasjonen på en annen måte, og reflektere litt sammen med dere om hvilken retning som er den riktige. Det spiller ingen rolle om du ikke har jobb eller hjem. Du er barnas mor, og du har rettigheter. Ingen skal få ta fra deg dem.
For eksempel kan en psykiatrisk sykepleier eller en psykolog hjelpe med par-problemer i tillegg til psykiske. Og de kan også hjelpe til med den økonomiske situasjonen og dine rettigheter der, om det skulle være en løsning.

Det at han vil være med på møter og er støttende omkring det er et godt tegn. Da vil han nok være med på samtale med en terapeut. Men gå først du alene, øs ut dine følelser uten å være redd for det.
Og psykiske lidelser er ingen grunn til at du skal være fastbundet i en situasjon du ikke ønsker.
Det vil kanskje lette litt på trykket som du føler i deg, og skape et bedre forhold til både deg, dine barn og din mann.

Du må pleie deg selv :)

Klem <3
Til forsiden