Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fortvilet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fortvilet

juli 23 2017 - 22:32
Nå er jeg så utrolig oppgitt og fortvilet at jeg får nesten ikke pusten for meg.

Saken er den at jeg er i et samboerforhold hvor jeg nå er kommen til et punkt hvor jeg holder på å sprekke.
Jeg elsker han jeg er sammen med og når vi har det fint, så er ingenting bedre. Vi har en sønn på snart 5 måneder.

Man skulle tro at nå som vi begge er ganske så rykferske foreldre at vi faktisk bidro og gjorde like mye hver.
Slik er det absolutt ikke hjemme hos oss.

Mannen min jobber ekstremt mye, han har lange dager og er sliten når han kommer hjem. Som følge av dette er det jeg som naturligvis tar nattevåken. Akkurat dette tenker jeg er på sin plass, siden jeg har muligheten til å ta igjen litt tapt nattesøvn på morgenen.
Jeg gjør absolutt alt hjemme. Jeg er pertentlig og nøye av meg og liker at det er ryddig og rent. Jeg tenker at siden jeg tar alt av husarbeidet og til og med vasker klær
bilene at han bør vise meg litt mer respekt.
Det føler jeg ikke at han gir meg. Han slenger rundt seg hele tiden. Klærne legger han ikke engang i skittentøyskurven, og skoene tar han ofte ikke av seg når han kommer inn. Dette til tross for at jeg støvsuger og vasker gulvene.
Han har ofte venner på besøk og da drikkes det. Mat og flakser står igjen på bordene og ofte er det rødvinsflekker på gulvet.
Nå ser jeg at jeg svartmaler mannen som jeg sier jeg elsker, han har mange fine sider ved seg, men han er en rotekopp uten like.

Før vi fikk barn gjorde jeg alt hjemme da også. Det ble fort at jeg klaget og vi endte opp med å krangle. Nå som vi har fått barn tenkte jeg at han kom til å bli mer ansvarlig.

Det er ikke bare det at han slenger ting rundt seg hele tiden som er problemet.
Det som plager meg nå er at han hver bidige helg drar for å møte venner. Han kan dra ut fredagen klokken 18 el 20 og komme hjem klokken 06.00. Da legger han seg til å sove. Han kan da ligge å sove til langt utpå ettermiddagen. Mens han sover så står jeg opp med vår lille gutt. Jeg dusjer han, kler på han, mater han, leker med han og går tur. Mens han sitter og ser på litt barneprogrammer eller sover støvsuger jeg, jeg bretter klær, setter på en maskin med nye klær, tar ut av oppvaskmaskinen, tørker over benkene og mye mer.
Ofte er det slik at jeg faktisk går i de samme klærne når han står opp og har enda ikke rukket å spist fordi jeg må få unna ting her i hjemmet. Når han står opp skal han dusje og ordne seg.

Jeg må si at jeg synes dette er utrolig urettferdig. Og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal løse disse problemene våre. Jeg ønsker jo at han skal få møte vennene sine, men da er det slik jeg beskrev, han er ute til morgenen og sover hele dagen.

Det er også blitt slik at dersom vi skal ha folk her hjemme å gjøre noe så er det jeg som må legge meg tidligere, jeg må stå opp om natten for å mate han og jeg som må starte morgenen med vår lille gutt.

Nå han han akkurat vært borte på guttetur en uke. Etter gutteturen så har han itilegg hatt mange kvelder hvor han skal være sosial og finne på noe. Alltid er det slik at det skal drikkes og han sover utpå dagen.

Noen som har noen nyttige tips til meg?
Avatar

:)

juli 24 2017 - 22:25
Hei!
Først vil jeg si du er en fabelaktig husmor uten like! Tar ansvar som bare det og ofrer deg 100%.

Men du skriver ikke noe om du sier ifra til han. Om du er på randen, vil jeg tipse deg i å gi han pekepinn på at sånn vil du ikke ha det, ellers flytter du ut! Virker som han gir litt f i det som er viktigst her i livet, og det blir jo helt feil i et forhold man både skal gi og ta.
Snakk med han, si hva du føler og i verste fall gjør noe med livssituasjonen din. Sånn kan du ikke ha det! Klem
Avatar

Re: Fortvilet

juli 27 2017 - 04:34
Det der er jammen ikke enkelt. Jeg er enig i Kuseraka at du burde gi beskjed.

Uten å skjære alle over en kam...så tror jeg det er typisk for noen menn å glemme litt fokuset på andre enn seg selv en stund. Spesielt når alt virker fint hjemme. Det blir ryddet, det blir gjort rent, alt skjer jo.
Det trenger ikke å bety at han gjør dette med vilje.
Men kanskje han ikke ser?

Skriv det ned til han. Øs ut tanker, følelser og direkte sannheter fra dine øyner, og gi han tid til å lese det. Det kan hende det tar litt tid før han orker å gjøre noe. Man ender ofte inn i en spiral. Kanskje det er noe han trenger hjelp med?

Det er uansett ikke riktig med en slik skjev-fordeling av ansvar. Det er jo tydelig at dere elsker hverandre, så ikke vær redd for å bli for direkte eller krass. Det er mitt råd. Og jeg håper virkelig det hjelper. Spesielt for den lille. Det er viktig at sønnen deres har en god rollemodell og en lykkelig mor som får sin egen-tid nå og da.

Klem :)
Avatar

Tusen takk

juli 29 2017 - 15:35
Tusen takk til dere som har skrevet og "svart" meg.
Jeg har ved flere anledninger forsøkt å adressere problemet, men jeg klarer dessverre ikke å se noe forbedring.
Jeg har prøvd å gå inn i meg selv, for å se hva jeg kan endre på.
Det sies jo det at dersom man vil forandre på noe så må man starte med seg selv, ikkesant?

Mannen min er en varm og snill person. Han har så mange sider at jeg ofte tenker tanken "ingen er perfekt".

Jeg tar meg selv ofte i å være sint og irritert fordi han kan finne på å gå og legge seg, mens jeg rydder opp.
Det er liksom ingen stress at de dyre vinglassene blir stående på balkongen, eller at barnevognen ikke er satt under tak. Enda det er meldt regn.
Jeg føler at jeg må ha overoppsyn med alt. Nøkler husker han ikke hvor han legger hen. Det er daglig forespørsler om hvor det ene og det andre ligger.

Vi har forsøkt før med lister, fordi han trenger en påminnelse. Vi har skrevet ned hvem som skal gjøre hva. Det går noen dager også glemmer han hele listen av.

Det hender ofte at han blir sur når jeg forsøker å ta opp problematikken. Noen gang tar han nota av det som blir sagt, da legger han godsiden til og hjelper til litt ekstra. Så går det noen dager og det er tilbake til det samme gamle.

Jeg har forsøkt å skrive til han flere ganger, da er det som ovennevnt, det går noen dager hvor han tar i et tak, også er vi tilbake til start.

Nå har jeg i det stille begynt å streike litt. Jeg har latt være å vaske klærne hans denne siste uken. Skittentøyskurvene er allerede fylt opp. Så da må han begynne å vaske klærne sine selv.
Da jeg ser på meg selv som en person som liker å ha "ting på stell" så tenker jeg babysteps. Alt kan ikke skje over natten, og Roma var heller ikke bygd på en dag.

Dagene går virkelig med til å ta vare på den lille og å gjøre husarbeid. Jeg forsøker å unne meg selv en treningsøkt nå og da, for å koble av. Det hjelper meg, det og turer med vår lille sønn.
Jeg ser frem til at jeg skal tilbake i arbeid, så kan han kjenne på den samme tilværelsen.




Avatar

Hallo Kiki 1223

juli 29 2017 - 16:25
Jeg tror jeg vil skrive noe som er helt motsatt av hva de andre sier her. Det er en kjensgjerning at noen er rotete anlagt, og andre er perfeksjonister, og noen er noe midt i mellom. Det kan se ut som om dere to er i hver sin ende av skalaen. Da er det ikke helt sikkert at det er du som gjør alt riktig, og han gjør alt feil. For min del (og jeg er dame...) synes jeg det er kjempestressende med folk som skal rydde hele tida og ikke greier ¨å se på rot i det hele tatt. Hvis man da begynner å mase og gnåle i tillegg om at andre skal være like perfekte, ja, da blir iallfall ikke tingene bedre. Jeg forstår faktisk mannen din godt når han da stikker av fra hele greiene sammen med venner, han føler seg kanskje ikke verdsatt hjemme. Og ja, det er faktisk sant at man ikke kan forandre andre. Og jeg synes du er kjempeheldig som har en mann som er varm og snill, ikke alle har det. (av og til lurer jeg på om de snilleste menneskene er noe rotete.....) Men selvfølgelig er noen ting viktigere enn andre ting,og han må nok anstrenge seg litt for å få på plass de viktigste tingene. Men du må sannelig også anstrenge deg for å tenke at dere har et felles hjem der begge skal trives på sine premisser, det er ikke et utstillingslokale som skal vises fram i et ukeblad. Og det trenger ikke være prikkfritt hele tida. Det er mye viktigere at dere har det fint sammen (slik at mannen din har lyst til å være hjemme) enn at alt er prikkfritt. I stedet for at du skal tenke at han er hele problemet og adressere det til ham, så synes jeg at dere to skal sette dere ned en gang dere begge er rolige, og snakke rolig sammen om hvordan dere vil ha det hjemme. Da må du være villig til å lytte til hans synspunkter også. Jeg tenker at det viktigste er at han bruker tid på barnet, og rydder opp etter seg. Ellers så må dere bli enige om hva som er viktig å ha orden på og hva som er mindre viktig. Og ikke forvent en revolusjon over natta, men forvent at han holder avtaler. Dere er to som bor i dette huset og har en baby sammen, og det må være på begges premisser. Og det med å glemme nøkler? Eller ikke huske hvor de er...? My God, slik har jeg vært hele livet, og det kommer aldri til å bli bedre...du får se humoren i det....han er vel litt distre, da, men distre sjeler er ofte både kreative og kunstneriske.....så det er jo noe positivt med det også. Håper virkelig at dere finner ut av dette på en positiv måte, fordi her er det jo egentlig mye positivt å bygge på i utgangspunktet...... Lykke til!
Avatar

Hei Senadalen

juli 29 2017 - 18:33
Takk for dine ærlige meninger. Det kan være greit å høre det motsatte også, Noe av det du skriver er jeg faktisk enig i.
Jeg er helt enig i at noen er rotete anlagt, mens andre er perfeksjonister. Jeg sier ikke at jeg er den som gjør alt riktig? Gjør jeg? Jeg skriver jo at dersom man vil forandre på noe, så må man jo starte med seg selv.
Og ja, det kan være stressende med folk som rydder hele tiden. Sånn er jeg absolutt ikke, men å ta opp etter seg er vel et minimumskrav? Akkurat som det er folkeskikk å ta av seg skoene når man går inn i huset?
Jeg forventer ikke at samboeren min skal være slik som meg, akkurat som at han ikke forventer at jeg skal være slik som han. Og aldri har jeg skrevet at jeg er perfekt, det er det ingen som er.
Jeg må også si at jeg synes det er sårende at du skriver at han ikke føler seg verdsatt hjemme, det vet du ingenting om. Da synser du bare. Han jobber mye, og har hobbyer sammen med venner som han ønsker å ta del i. Jeg har ikke hatt en dag fri siden vår sønn kom til. Han har vært på gutteturer, og funnet på noe sammens med kompisser, kommer hjem på morgenen og sovet hele dagen. Med det så verdsetter jeg hans hobbyer og han har fått lov til å være med på så å si alt, til tross for at vår gutt ble født med kolikk, og jeg var våken hele natten, skiftet bleier, ammet, vasket klærne og gitt turer med lillegutten.
Jeg er kjempeheldig som har han, helt rett. Det passer jeg på å fortelle han omtrent daglig, jeg ville aldri ha byttet han ut med noen andre.
Jeg synes jeg anstrenger meg for at vi begge skal komme til en felles forståelse, det har jeg ikke helt klart. Men jeg forsøker. Jeg skrev jo her inne, for å få andres synspunkter. Da gjør jeg jo en stor effort. Jeg tar også nota av ting han sier.
Jeg synes ikke det er urimelig av meg å ønske at han skal ta av seg skoene, er det? Eller ta opp etter seg, hvertfall når det er han selv og hans venner som legger igjen ting etter seg? Er det urimelig av meg å ønske at han skal vaske en og annen maskin med klær, hvertfall at vår lille gutt har noe å ha på seg?
JA, det å glemme nøkler, det synes jeg er viktig, fordi når det skjer hele tiden og jeg skal ta med vår sønn til helsestasjon eller dra å handle bleier og han ikke vet hvor de er, så blir jeg stresset.
Så må jeg bare si at jeg tror ikke at vårt hjem er et utstillingslokale.
Avatar

Hei igjen Kiki 1233

juli 29 2017 - 21:27
Beklager hvis jeg har såret deg, det var slett ikke meningen. Nei, selvfølgelig vet ikke jeg om han føler seg verdsatt hjemme eller ikke....jeg vet bare at det noen ganger skjer i forhold at hvis den ene klager for mye, så får den andre bare lyst til å stikke av. Men jeg kjenner jo ikke deres situasjon godt nok til å vite at det er slik. Det er forsåvidt ikke noen moden reaksjon å stikke av, heller...Kanskje dere skulle prøve en form for parterapi? Det virker jo som om det er mye å bygge på her,.....så det er vel noe med kommunikasjonen dere i mellom som ikke fungerer helt, kanskje.....
Avatar

Hei igjen Senadalen :D

juli 31 2017 - 16:47
Takk for fin melding. Jeg har tenkt og reflektert mye over hva du har skrevet, og også de andre. Jeg og samboeren min er på en plass nå hvor vi har det veldig fint. Som jeg skrev i begynnelsen, så er det slik at når vi har det fint, så er det ingenting bedre.
Vi har snakket endel i det siste. Samtalene har vært rolige og behagelige, og ikke vært slik som før, hvor vi har ropt og kjeftet på hverandre. Jeg tror du har veldig rett i det du sier at ingen liker å bli klagd på, og kan med dette fort føle at man ikke blir satt pris på eller verdsatt, Jeg har gått inn i meg selv mye, og prøvd å satt meg i hans situasjon, han jobber mye, og kommer hjem til både samboer og barn. Da er han jo selvsagt sliten, og det siste han trenger er gnål, men heller en varm klem, og en som forteller han at han er flink, står på for familien og at han er verdsatt.

Han sa til meg selv i helgen at han var stresset fordi han har så mye og gjøre og at han vet selv at han skulle bidratt mer her hjemme. Jeg sa til han at jeg ikke forventer noe stort, at han skal vaske rundt eller støvsuge, men at han kan gjøre noen småting som ikke tar mye energi, som f.eks ta ut søpla og tømme oppvaskmaskinen. Det var han helt enig i.

Det viktigste nå er jo vår sønn, så om det er litt skjit eller lort i krokene, eller om klærne ikke blir vasket med det første så betyr jo ikke det så mye. Det viktigste er jo at vi har det fint sammen.

Retrospektivt sett, så var det godt å få litt sympati, men også å bli satt litt på plass.

Parterapi er faktisk ikke så dumt, jeg har tenkt på det noen ganger. Akkurat nå så tenker jeg at vi er voksne rasjonelle mennesker, og det viktigste i et forhold er jo kommunikasjon.


Avatar

Re: Fortvilet

juli 31 2017 - 17:14
Jeg har ikke lest alle svarene her, men hadde kjæresten min kommet hjem seks om morgenen hadde jeg blitt skikkelig bekymret! Og hvis det gjentok seg over tid hadde jeg satt en stopper for det..

Har man kjæreste ser jeg ikke grunnen til å gå ut på byen slik...

Får å gjøre dette kort er min kommentar at det kanskje er bedre å finne en annen kjæreste som faktisk kan være en far og støttespiller for barnet deres og ikke minst en støttespiller for deg!

Det ideelle er jo å ha en biologisk far. Men når han ikke tar dette seriøst er det bare å finne en som faktisk gjør det! Det er mange nok som ønsker å være en far for et barn selv om det ikke er deres eget.

Ta en prat med med kjæresten din å gi han et ultimatum om at, enten så skjerper han seg ellers er det slutt mellom dere. !

(Sorry om jeg er hard her, men jeg tenker at det er på tide du våkner opp!)
Avatar

Hei Kiki

aug 1 2017 - 21:33
Hei, jeg har ikke orket å lese alle svarene her da jeg lider av samme problemer som mannen din. Jeg tror litt av problemet er at han ikke ser alt du gjør for han. Han skal vell ha pappapermisjonen sin snart og det gir deg en gylden mulighet til å dra en uke på jentetur. Du må kreve egen tid du også på lik linje han har egen tid. Da vil han få kjørt seg skikkelig og han vil ha et helt annet syn på alt du gjør. Du må stole på at han kan passe på ungen deres og det går bra å pumpe melk på poser som du kan fryse ned som han kan gi på flaske. Hvis du ikke klarer å være borte fra ungen deres så kan du takke deg selv, han trenger å få en "wakeup call". Så er jeg litt enig med at du trenger ikke være perfeksjonist hjemme. La det flyte ut litt til det punktet han synes det er utrivelig, Lykke til
Til forsiden