Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Emne

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Emne

nov 8 2017 - 01:41
Vi krangler og er midt i en gjensidig silent treatment-periode. Lurer på om det er vondt for ham, eller om det er en posisjoneringslek. Tror han det er lek for meg og. Når jeg tidligere har forklart at sånt gjør VONDT for meg - tror han jeg bruker jentekortet i leken? Eller tror han meg, men bryr seg ikke om at det gjør vondt.

Jeg kunne selvfølgelig tatt første skrittet (igjen). Smellet fra kommunikasjonsbruddet gir fortsatt ekko. Isolasjonen har heller ikke hjulpet meg å tenke klart.

Noe rart og uforskyldt skjedde som kunne vitne om underbevisste vonde følelser fra begges side. Jeg maste litt om at han skulle sjelegranske og si det hvis jeg gjør feil. Trodde jeg kunne takle. Han fant noe, og jeg takla ikke - bortforklarte, tåkesnakket, motbeskyldte og begynte å grine. Og nå venter jeg at han skal ordne opp.

Sånn gjetter jeg det ser ut fra ham. Kanskje fra verden hvis den ser på.

Hva faen vet jeg, fra denne isolerte myra.

Det var bare at.den tingen. Den handlet, ved siden av en annen ting, om å stille ut skittentøyet vårt. Da han fortalte så jeg med en gang at jeg hadde gjort en dum ting, mistenkte kanskje også en nedrig og slem ting.

Men jeg hadde jo i utgangspunktet ikke samme opplevelse av episoden, og det tar litt tid å fullt ut forstå hans opplevelse, evt ta innover meg at jeg var en dritt, og finne en definisjon av episoden jeg kan stå inne for. Og be om unnskyldning for. (Utover jeg er selvfølgelig lei for at du er såret.)

Jeg var ikke nødvendigvis enig i alt han sa, uten videre diskusjon eller refleksjon.

Men når han først har fått blod på tann og kontakt med følelser og tanker, da har han ikke tålmodighet til det. Da kjennes det som han definerer meg som enten bevisst manipulativ eller for dum til å bry seg med, hvis jeg ikke skjønner og er enig i alt han sier med en gang. Kanskje det heter å være sint og såret. Og kanskje jeg burde sett at vi var der, og ikke i ferd med å tråkle en forsoningssti. Jeg bare skvatt så veldig.

Og kan ikke føle og tenke så bra samtidig som noen er sinte - kan ikke krangle.

Og det kjentes ironisk, at temaet (delvis) var offentliggjøring av skittentøy, når vi åpenbart ikke klarer å vaske noe hjemme.

Etterpå sa han noe som jeg syntes vitnet om null interesse for og nysgjerrighet på meg som person, som forakt for min svakhet. Men skjønte at jeg kanskje misforsto. Men han burde kanskje kunne forstå hvordan jeg tok det. Jeg var for oppbrakt til å svare og spørre. Bare konkluderte (høyt) med at han bare ikke liker meg godt nok, det er ingen vits.

Og så gråt jeg en del den natten.

Det er noe av det jeg tror skjedde.

Hvis man setter min mulighet til forsoningsinitiativ tilside. Har han noen pro-forhold-grunn til å være care etterpå. Eller er jeg så gærn at det er sunt å beskytte seg selv uansett påvirkning på forholdet. Har følt meg så vilt ubetydelig og uelsket siste dagene, men åpning for at jeg er helt ustabil av forskjellige grunner.
Til forsiden