Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

samboer med bipolar lidelse 1, noen i samme båt?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

samboer med bipolar lidelse 1, noen i samme båt?

okt 24 2012 - 23:04
Jeg er samboer med en som nylig har fått diagnosen bipolar lidelse 1. Han har fått dette etter at jeg har pushet på for at han skal gå til utredning. Jeg har stilt spørsmålstegn ved at han er så ekstrem i alt han gjør. Fra det ene ytterpunktet til det andre. I "høye" perider blir han oppfinner og tror at alle mennesker i verden vil betale enorme mengder med penger for netopp hans oppfinnelser. Dette kan være solbriller med vindusviskere, solcelledrevne romaskiner, hoppeslott med "flyfølelse" osv. Han kan i disse periodene snakke ukontolert og gjerne underholde mengder med mennesker en hel kveld. Helt til alle forlater rommet. Han forteller ukritisk om vårt sexliv, og forstår virkelig ikke hvorfor jeg blir så rød i nepa, alle har jo sex!

Fra den ene ekstreme siden til den andre kan han bli uhyre deprimert. Han kan i perioder låse seg inne i kjelleren, skrike til meg at jeg er udugelig og at han egentlig aldri har elsket meg. han kan i sinne løpe ut om natta, for ikke å komme tilbake før på morgenen. Han tar ikke telefonen eller svarer på meldinger. Jeg er livredd for at han skal ta sitt eget liv, eller har tanker om å gjøre dette.
Så en dag kan han våkne opp av dvalen. Da kan han plutselig komme opp fra kjelleren, spørre om jeg har hatt en fin dag, kanskje jeg har lyst på en kaffe?

I en manisk periode i 2011 fødte jeg et velskapt lite guttebarn. Å si at det var fullkommen lykke med det samme vil være å overdrive. Min samboer la ut om fødselen til alle og enhver, i intime detaljer. At jeg på min side ikke var særlig tilfreds med at han utleverte MIN kropp for omverdenen på denne måten, gikk han hus forbi, selv etter at jeg gjentok min misnøye til det kjedsommelige. Det toppet seg når vi et par dager etter fødselen skulle møte sykepleier og en håndfull andre nybakte foreldre for felles samtale og veiledning. Min saboer var uhyre frustrert over at all oppmerksomhet var viet til mor og barn. HAN VAR JO BLITT PAPPA! Dermed informerte han alle de nybakte foreldrene og sykepleierne om den slitsomme diareen han hadde hatt de siste par dagene. Hva mente de kunne være grunnen til dette? Det hele toppet seg ved at han avsluttet med å vise bilder av seg og sønnen, var de ikke ganske lik en apekatt kanskje?

Å leve med en som har bipolar er til tider ensomt. I hensyn til min samboer må jeg være varsom med å fortelle folk hva jeg lever i. Og om jeg gjør det, HVEM vil tro på det? Alle disse ekstreme situasjonene. Å leve med en som har så vanvittige svingninger, fra høyt til lavt, manipulerende atferd, det å måtte være aleneforsørger for barn og bikkjer mens det mest utfordrende barnet har låst seg inn i kjelleren, og eneste tegn på at han lever er at han henter maten jeg har satt utenfor døra. JA, det er slitsomt. Til tider direkte selvutslettende.

Denne mannen elsker jeg! Han er en nydelig mann, han er kreativ og utrolig morsom. Kjærlig som få.

MEN jeg vil bare bli i dette forholdet dersom han på sikt begynner å ta medisiner han vil få foreskrevet og delta på programmet som psykiateren vil sette for han.

Tilbudet til pårørende i hjelpeapparatet er få. Jeg opplevde at psykiateren til min samboer etter første samtale med han formulerte en bekjymringsmelding til barnevernet. Min samboer var da i en manisk periode. Jeg som mor, ble ikke vurdert i det psykiateren mente var omsorgssvikt. Da jeg troppet opp på kontoret hans for å fortelle hvor landet lå, ble vi henvist til parterapi. Vi måtte få hjelp for våre kommunikasjonsvansker. JA, vi sliter med det. Men jeg tror ikke parterapi i første omgang er det som vil gjøre susen. Det skal sies at terapauten trakk bekjymringsmeldingen etter vårt møte. "du virker jo oppegående" var kommentaren jeg fikk.

Jeg ønsker å komme i kontakt med pårørende i samme situasjon som meg. Det hadde vært fint å dele erfaringer og historier med noen i samme båt. Ta kontakt med meg på min for anledningen nye emailadresse www.bipolarsamboer@gmail.com eller svar på denne lenken.

Med vennlig hilsen samboer til bipolar Oslo

Avatar

Re: samboer med bipolar lidelse 1, noen i samme båt?

okt 29 2012 - 00:44
Hei..
Jeg har en samboer med bipolar lidelse 2. Ikke akkurat det samme, men kjenner igjen mange likhetstrekk etter å ha lest det du skriver.. Ta gjerne kontakt for en prat :)
Avatar

Kjenner meg igjen

jan 22 2017 - 05:45
Når jeg leser det du skriver her så er det som å lese om min samboer.
Det har vært 3 turbulente år og jeg har nå valgt å flytte fra han med våre to små barn.
Først trodde jeg nesten det var jeg som var syk. Jeg slet med muskelplager tretthet og vond rygg.
Nå mistenker jeg at han er langt nede og foe en uke siden toppet det seg og han dro. Han er her hver dag men i løpet av denne uken har mine plager forsvunnet.
Hele fremtiden vår har vært så utrygg for meg og jeg har vært så redd. Penger som blir brukt på ting jeg ikke ser. Over 20000 i mnd bare forsvinner...
Jeg innser at han er syk og at han egentlig vet det selv. I gode perioder er han supermenneske. Men han klarer ikke gi av sitt indre noe som er vanskelig å forholde seg til. H orden kan man gi kjærlighet til en som ikke kan gi det tilbake?
Jeg ser nå at det er nok fordi Johan har det helt forferdelig inni seg. Jeg vet ikke mine arme råd vil så gjerne at han skal få hjelp på en eller annen måte. Jeg kan ikke gjøre annet enn å støtte han om han innser dette selv. Hvordan kan jeg prate med han om det?
Til forsiden