Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

kjærste med PTSD

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

kjærste med PTSD

okt 8 2014 - 00:57
Hei. Kjærsten min har PTSD, eller post traumatisk stress lidelse. Vi bor ganske så langt fra hverandre enda, men han jobber med å få til å flytte.
Sånn som situasjonen er i dag, er jeg stort sett redd for at det skal skje noe med han, i større eller mindre grad, hele tiden. Det eneste jeg vil er å være i umiddelbar nærhet, slik at jeg får vært fysisk tilstede for han. Men så er det jo ikke bare frykten for hva som kan skje når jeg ikke er i nærheten...
Jeg har bodd alene nesten hele mitt voksne liv, og har bare hatt meg selv å ta hensyn til. Så nå som jeg har sakt jeg vil han skal flytte inn kjenner jeg på en måte frykten for at vi ikke skal klare dette.
Jeg har bare fått essensen av noen av hans "demoner", og kjenner på meg at jeg ikke aner hva jeg går til.
Vi kommuniserer ganske bra, og jeg vet at jeg kan fortelle om alt jeg tenker og føler på. Jeg vet også at han vil fortsette videre med behandling på ny boplass, men allikevel så er det skremmende å vite så sikkert at jeg ikke aner hva jeg går til og at det kan være enda tøffere enn jeg klarer å forestille meg.
Avatar

Hei reddkjæreste:-)

okt 15 2014 - 21:56
Hei du. Skjønner du synes det kan virke skummelt. Etterhvert kan du nok ha mye nytte av å snakke med enten hans behandler eller en egen for å få litt forklaring på en slik diagnose og ikke minst hvordan den fungerer for han. For de varierer fra person til person. Du må gjerne legge meg til som venn hvis du vil. Jeg har PTSD, så kanskje jeg kan være til hjelp:-)
Men sånn i utgangspunktet tror jeg ikke noen har gått av å gå rundt å bekymre seg veldig intenst for noen i en god relasjon.
Så det virker som om dere trenger å snakke litt om hvem som trenger å ta ansvar for hva. Hvilke ting f eks en behandler skal ta, hvilke ting du kan ta og hvilke ting han skal ta "ansvar" for selv. For uansett hvordan man snur og vender på det, så er dette noe han skal leve med veldig lenge og derfor også du. Så dette må funke for alle parter.
Tror det er fullt mulig å få til:-)
Avatar

hei ylvasmamma

des 22 2014 - 02:15
Jeg legger deg gjerne til som venn her inne.

Nå har han vært her siden 24 okt. Hvor perioden har vært lang og god, men her for et par uker siden begynte den dårlige. Den blir bare verre og verre.

Og nå trenger jeg virkelig noen å snakke med.
Har vurdert å kontakte min egen lege for råd, men har ikke fått til det enda.
Jeg forstår mer og mer hva ptsd går ut på, og hva det gjør med han, nå som han er inne i en dårlig periode. Jeg har igrunn grudd meg veldig til denne perioden, da den gode var veldig god og lang. Er det sånn som jeg tror det er? At desto lenger den gode perioden er jo verre blir den dårlige?
Har hatt noen mildt sagt forferdelige opplevelser de siste dagene der jeg har reagert med et voldsomt sinne.
Jeg blir anklaget for ting jeg ikke har gjort, og konfrontert med fortiden min, hvorvidt jeg har kontakt med menn jeg har hatt et forhold til tidligere osv. Og vi alle har vel ekser vi har klart å holde kontakten med på vennskapelig basis? Eller er det virkelig jeg som er tett i huet på det punktet? Det er jo ikke snakk om at de flyr ned dørene hos meg, eller jeg hos dem. Det hadde jo vært greit å ikke føle det ubehagelig å bumpe borti dem ute, eller at de skulle spørre hvordan det går med meg på facebook.
Føler rett og slett at han skal ha stålkontroll på hvem jeg snakker med, og hva jeg gjør osv. Og nå er det på vei til å rakne for meg, for jeg vil ikke finne meg i å bli behandla som en dritt bare fordi jeg har en fortid og for å ha begått den feilen å snakke med en av mine tidligere der jeg beskrev han som helt nederst på baksiden av menyen. Jeg har bedt unnskyldning for det flere ganger, og innser at det var fryktelig dustete å skrive noe sånt. Har en følelse av at jeg må be om unnskyldning til krampa tar meg for noe som var ment på en helt annen måte enn det faktisk tolkes som. Samtidig er jeg lynforbanna fordi han har misbrukt min tillitt ved å snoke på tlf min. Ikke det at jeg har så mye å skjule, men det har noe med å respektere at jeg faktisk også har behov for å snakke med andre mennesker om saker og ting, uten at jeg skal måtte vokte hva jeg skriver.
Sitter igjen med følelsen av at jeg må være perfekt, uten utagerende fortid, uten kontakt med mannlige venner. En som ikke har lov til å bli fly forbanna, lei seg og såra.
Samtidig ser jeg på han at han sliter med sitt eget selvbilde. Sier han hater seg selv, fortjener ingen julegaver osv. Er fryktelig inneslutta, sier ingenting og sitter helt stille med et tomt blikk.
Jeg skulle ønske jeg kunne fikse han, for jeg elsker han over alt på jord, men samtidig jeg er rasende og fryktelig såra og lei meg fordi han behandler meg så dårlig.
Avatar

Re: kjærste med PTSD

jan 5 2015 - 17:12
Hei, jeg forstår frustrasjon din... Har en "nesten" kjæreste m samme diagnose... D ligger en tråd under pårørende hvor vi er tre stykket som har relasjon til kjærester m PTSD .. Se om du kan få noen råd av tråden der.. Legg meg gjerne til vennetjeneste.... Syns d er godt å treffe flere i samme situasjon... D er nemlig veldige snevert hvilke info om dette ute...
Avatar

PTSD

jan 11 2015 - 02:18
Jeg har denne diagnosen. Det er jo en angstlidelse. Kort sagt tar en primitiv del av hjernen din over i visse situasjoner, og denne delen av hjerner deler vi med dyrene. Jeg pleier bruke følgende bilde. Hvis du får en katt i huset. Du nærmer deg denne katta og da klorer den mot deg og skyter rygg. Hva gjør du da, instinkttivt? Jo, trekker deg litt unna. Setter deg på huk for ikke å virke så farlig og sier pus, pus for å lokke den til deg og temme den.
Tilsvarende. Får du en person med PTSD så se det på samme måten når dette menneske demonstrerer sin angst og hveser mot deg. Gå ut av rommet, gjør alt for å berolige, trekk deg mentalt litt ut av forholdet osv. Og for all del, vis at du forstår han/hun ikke angriper i sinne men at han/hun angriper i forsvar. Og ord nytter ikke her. Vi klarer ikke oppfatte hva som blir sagt. Bli enige om hva som skal skje neste gang traumetdemonet viser seg. Kanskje bokstavlig gi det rødt kort. Når ting har roet seg, spør om det som ble sagt var ment. For dette kan man ikke noe for! Det skjer før vi får tenkt oss om.
Avatar

Spøkefugl

nov 13 2015 - 11:38
Jeg meldte meg inn på denne siden for å få tips om hvordan å forholde seg til PTSD som pårørende. Men etter å ha lest ditt innlegg, spøkefugl, er jeg mer interessert i å få tips fra en som faktisk har PTSD. Kjæresten min har PTSD, og det vanskeligste for meg er at jeg føler meg ubrukelig om han er dårlig. Vi har det veldig bra ellers og har god kommunikasjon. Men når han har en dårlig dag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Uansett hva jeg gjør føler jeg meg utilstrekkelig. Han sier at alt jeg gjør hjelper, men det sier han da etterpå. Under den dårlige perioden skyver han meg vekk, kjefter, anklager, er veldig deprimert og han blir helt "borte". Jeg ser ikke da gutten jeg ble forelsket i. Han er redd for å miste meg, siden dette er mye å forholde seg til. Jeg har ikke tenkt å gå fra han, men jeg kjenner at jeg snart er tom for energi. Alt avhenger av hvordan dagen hans er. Jeg er SLITEN.
Hva vil du at pårørende skal gjøre? Hva ville du at kjæresten din skulle gjort under en dårlig periode? Hva hjelper?
Avatar

Re: kjærste med PTSD

april 21 2017 - 09:11
Jeg vil bare kommentere en ting til dere som selv har PTSD og er i forhold... Jeg vet dere sliter, og ofte 24/7, men noen ganger må man gi plass til den andre også. Gi plass til at den også har dårlig dager, dager med kortere lunte og konstant frustrasjon over at man ikke strekker til for den som trenger hjelp. Noen ganger må også den andre tas hensyn til, og noen ganger må man sette den og vedkomne behov først. Dette trenger jo så klart ikke gjelde alle og alle forhold! Men det er i hvertfall noe jeg føler på. At det er helt ok at jeg kommer sist i rekken, etter barn, mann, og alt det andre, men noen ganger kan vi også ha nok med oss sjøl og ikke alltid klarer å være støttende, saklig og 100% til stede.
Avatar

Fortvilet

mai 12 2017 - 20:36
Hei. Jeg kjenner jeg trenger råd. Har de siste tre årene vært kjæreste med en som her PTSD. Han opplever ofte mareritt og flashback, og sliter i dårlige perioder med nærhet. Dette får meg til å føle meg avvist. Hvis jeg tar opp problemer når han har en mindre bra dag er hans eneste løsning å flytte. Jeg ønsker overhodet ikke det. Han er for det første verdens snilleste fyr, og på dårlige dager. Han skal starte med behandling nå i mai, og jeg tror det vil være til hjelp. Jeg er også redd for at om han flytter vil han slite ennå mer. Har i det siste begynt å spørre meg selv om det er verdt det. Selv er jeg veldig glad i fysisk nærhet, så det gjør vondt inni meg de dagene han ikke klarer det.
Dere som har diagnosen. Blir det enklere med nærhet når man får behandling? Vil ting noen gang bli bedre, eller vil livet forbli slik det er nå som det er ubehandlet. Diagnosen har medført dramatisk endringer i hans økonomi, da han ikke klarte å holde liv i egen bedrift. Jeg har stabil økonomi, og noen ganger virker det som om at det at jeg ikke sliter økonomisk mens han gjør det og gjør at han blir ennå mer nedstemt.
Han får heller ikke somlet seg til å be om økonomisk bistand fra NAV, ennå legen hans sier han er 100% arbeidsufør. Kan noen gi meg noen velmenende råd. Jeg har hatt lange forhold før, 4 år og 19 år, så jeg vet livet ikke trenger å være en dans på roser, men jeg trenger å tro på at det er lys i enden av tunellen.

Avatar

Re: kjærste med PTSD

mai 12 2017 - 21:35
Hei. Har PTSD (kompleks) og depresjon. Noe jeg nok har utviklet fra 4 års alder. Er nå 44. Jeg vet ikke om han har ptsd/ kompleks PTSD (som blir egen diagnose 2018). Det er visse forskjeller som kan gjøre relasjoner ennå vansligere med kompleks. Det er mye mer følelses problemer i bildet. Men hovedsakelig vil jeg si at det å " lytte" er stor hjelp for oss. Synes dere skal snakke åpent om problemstillingene slik at han selv kan fortelle hvordan du bør " nærme" deg i situasjoner. Som feks ved mareritt, flashbacks, dissosiering, triggere. Kan nevne at jeg kan bli fort såret, ta til tårene, sinne, frustrasjon, depresjon. En depresjon kan brått komme etter flasbacks. Derfor jeg sier kommunikasjon er super viktig. Og man vet ikke alltid sine triggere, så for pårørende kan det komme brått på. Men det er nok grader av PTSD. Er så mye jeg kunne fortalt men det vil bli for lang post. Du kan evt legge meg til og jeg kan komme med egne erfaringråd underveis. PS. Angående nærhet som jeg ser det spørsmål på her: Der kan jeg kun tale for meg selv. Med bakgrunn seksuelt misbruk, omsorgssvikt med alkoholisert mor, og alt det som innebærer av å henge med mor i alle fyllemiljøer, narkomiljøer,skumle og farlige situasjone og å bli fjernet fra mor og plassert i fosterhjem. I slike tilfeller kan nærhet som voksen være kjempeskummelt. Jeg har altid har relasjonsproblemer. Ingen kommer tett på av visse grunner: Frykt for å bli forlatt, så jeg dumper alle FØR det skulle skje. Hvis jeg skulle treffe en som jeg skal kunne se en mulighet med, må den personen være super tålmodig. Ikke gi press på meg (da er jeg borte før han får blunket), ikke ha en kverulant personlighet da blir jeg utbrent med en gang og blir fort irritert. Men dette er individuelt. Men det viktigste er å si du er der for han hvis han trenger deg. DET er TRYGGHET. Noe som iallefall er en indre søken i meg. Litt vanskelig å forklare ting, da hodet går 24/7 og topplokket koker over hele tiden. Bare å legge meg til hvis dere lurer på noe.
Avatar

Følte for å legge til denne

mai 12 2017 - 22:42
Vil prøve å forklare hvordan hverdagen er for meg. Men husk at dette er veldig individuelt. Natt: Hodet tar aldri pause. Dermed er innsovningsfasen en kamp. Når jeg da har ligget 3-6 timer og innsovningtablett ikke funker er det bare å stå opp igjen. Da er den dagen ødelagt. Kroppen går i hypermodus fra morgen av og frykten for alt trår til. Skvetter av alle lyder, lett irritabel, flashbacks etterfulgt av en bølge av hypomodus hvor kroppen blir nummen og depresjonen sniker seg på. Plutselig kan det snu og jeg er tilbake i hypermodus. Deler eller noenganger meste av dagen går på autopilot. Og dissosiasjon. Samme er det med netter man endelig sovner og man våkner senere av "verdens største frykt mareritt". Den frykten er ubeskrivelig vondt. Det kan også være mareritt med ekstrem sorg. Ja, da er også dagen ødelagt. Men til tross for dette fungerer autopiloten ofte. Jeg synes det vanskeligste er å være "tilstedet". Men alt er forsterket nå da muren jeg har levd med rundt meg falt for 2.mnd siden. Det blir som å oppleve barndommen på nytt og man må lære seg alt man ikke lærte som barn. Dette tar tid. Tryggheten for meg er å vite at de rundt meg har fått god forståelse for lidelsen og TØR å nærme seg når jeg sliter. Hvis de trekker seg unna får jeg negative tanker: "de snakker om meg", "de er redd meg", "de hater meg", "de er lei av problemet som da er meg". Mye bedre at de kommer bort å spør om det går bra. Vi fordeler husarbeid, men når jeg er "lost" glemmer jeg mye. Eller rett og slett ikke klarer. Hadde de da blitt sint på meg for det ville jeg falt dypere i depresjon av følelser. Å føle seg liten, ubetydelig, lite viktig, mislykket osv. Nærhet og omsorg for meg må gå på mine premisser. (Som i et forhold). Begynner en å klage på meg for at jeg ikke gir nok nærhet blir jeg usikker. Og er jeg usikker er det enklere å stikke. Jeg klarer fint å se problemene for mine nærmeste. Det må være utrolig vanskelig. Men dere i forhold med en som har PTSD: Ikke gi opp. Vi vil ha kjærlighet og omsorg. Og vi vil gi kjærlighet og omsorg. Det er bare litt vanskelig å vite hvordan. I mitt tilfellet: Jeg har aldri fått det som liten og tenåring så jeg vet ikke hvordan. Klarer det på barna mine fordi beskyttelsesfaktoren er innebygd. Beskytte barna, la de aldri få oppleve det samme. Og det var voksne som sviktet meg som barn. Vanskelig å stole på voksne. Det bor et lite barn i meg som aldri ble voksen. Gi ikke opp...vi vil, vi vil, men får det ikke til. Behandling er livsnødvendig. Så jeg håper de dere har relasjon med som har PTSD får behandling.
Avatar

Usynerlig

mai 12 2017 - 22:58
Takk for at du delte. Det var akkurat slike ord jeg trenger.
Til forsiden