Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fustrert

mars 27 2017 - 11:57
Hei.
Jeg har nettop kommet over dette forumet og har registrert meg som bruker her nå.
Jeg er en mann på 34 år som er pårørende til min samboer jeg har bodd sammen med nå snart i 10 år. Jeg har i mange mange år lurt på hva det er jeg gjør som er så "gærlig" hele tia. Og jeg har vært så fustrert og forholdet vårt har virkelig fått prøvd seg mange mange ganger.
Nå etter mange år med dette er jeg helt utslitt og tålmodigheten har tatt slutt. Men det er først nå jeg har kommet over og skaffet meg masse kunnskap om begrepet "Emosjonell ustabil personelighetsforstyrrelse"
Jeg ser jo nå at brikkene nå mest sannsyenlig faller på plass.
Jeg har anbefalt og rådet min samboer for mange år siden at adferden og situasjonene med henne må undersøkes om det kan være noe lidelse av noe slag. Fordi at jeg opplever alt dette vi har vært igjennom som veldig unormalt og "ikke vanelig". Noe hun ennå ikke har forstått og godt med på, selv nå etter strax 10 år. Ingenting har blitt gjort ennå.
Nå har jeg ennå ikke skrevet noe her om hva jeg opplever for noe, men etter å ha lest hele dette forumet og skaffet meg kunnskap på nett via offentlige troverdige kilder der alt dette jeg opplever med min samboer, passer så utrolig godt med alt det jeg har erfart og opplevd med henne.
Og det er og har vært så fustrerende slik at jeg nå er helt utslitt, tappa for krefter og tolmodigheten har rett og slett tatt helt slutt. Det har gått så langt at jeg nå må begynne å tenke på meg sjøl, noe jeg skulle gjort for lenge sia.
Jeg tror ikke jeg orker dette noe mere.
Det går en grense hvor lenge man skal tillate seg å akseptere alt dette før det begynner å gå utover min egen livsgnist, noe det absolutt har gjort for lenge sia.
Avatar

Hvordan få en borderliner til å akseptere terapi?

juli 7 2017 - 10:01
For det første: Tusen takk til alle, både borderlinere og pårørende, som har bidratt til denne tråden gjennom årene. Jeg oppdaget den nylig og det har gitt meg ny energi og håp. Og så lurer jeg på hvordan man kan få en borderliner til å akseptere at hun har et problem og vilje til å jobbe med det.

La meg kort skissere ståa: Vi har kjent hverandre i 10 år, vært sammen i snart 8 år, har to barn på 1 og 4 år. Jeg er 41, hun 33. Jeg er emosjonelt ganske stabil, og helt fra starten har jeg likt nettopp de følelsesmessige berg-og-dalbanene hennes. Jeg holder ikke ut forhold der jeg kjeder meg:-) Allerede de første årene merket jeg ting som jeg nå ser er ganske typiske for borderlinere (f.eks. henge seg opp i en eller annen detalj og gjøre et stort problem ut av det, true med å bryte forholdet osv.), men nedturene handlet mer om at hun lukket seg inne i seg selv en liten stund (noen timer, en kveld...), det var nesten ingen raseriutbrudd.

Da vi fikk første barn kom det en ordentlig forverring. Det var en veldig vanskelig og traumatisk fødsel, dermed lukket hun seg inne i seg selv og jeg fikk skylda for at jeg ikke forsto henne. Men etterhvert som hverdagen med barn kom i gang ble ting bedre igjen. Så skjedde det samme da barn nr 2 kom for litt over et år siden. Repetisjon fra første fødsel, bare enda verre og nå med en datter på 3 som så sin mor kaste tallerkener og si at hun ikke var datteren hennes (det skjedde et par ganger).

Jeg foreslo parterapi, hun nektet (fra ungdomstiden hadde hun dårlig erfaring med psykologer). Dermed bestemte jeg meg selv for å gå til psykolog (i fjor høst). Da fikk jeg reflektert over mine egne handlinger, og kom til den konklusjonen at jeg måtte behandle kona mi som om hun var syk, ikke forvente rettferdighet, ikke forsvare meg, osv. Kort sagt begynte jeg å gå på nåler. Det ble færre konflikter, men i vinter skjønte jeg at dette ikke var noen god langsiktig strategi. Raseriutbruddene kom av og til uansett.

Kona mi er fra et annet land, og resten av familien hennes bor der. Hun hadde brutt kontakten med dem, men jeg tok kontakt med hennes mor, hadde en bra prat og hun fortalte at min kones bror, som er psykolog, mente hun hadde borderline. Gjennom hemmelig diplomati klarte jeg å få kona mi og svigermor til å ta opp kontakten igjen, og vi har nettopp tilbrakt en ukes ferie sammen: Første gang jeg kan huske at de to er sammen i flere dager uten at kona mi eksploderer. Men alle oppfordringer til terapi som jeg eller moren hennes kommer med (pakket godt inn, rammet inn som "kanskje det kan hjelpe deg til å bli lykkeligere?") faller på steingrunn. Det samme gjelder budskap fra bestevenninna hennes (som selv går i parterapi, som også bor i et annet land, men som var på besøk hos oss nylig. Det besøket endte selvsagt med at kona mi fikk venninna langt opp i halsen.)

Etter at jeg fikk satt et ord på hva kona mi lider av, og etter å ha lest råd i denne tråden (som å behandle henne som et barn når hun er sint, ikke bli så redd for truslene hennes, ikke prøve å gå inn i saklig diskusjon da), føler jeg meg mye tryggere. Går ikke like mye på nåler. Men vil så gjerne få henne til å akseptere å oppsøke hjelp. Broren hennes er tydelig på at hun er nødt til å få hjelp av en utenforstående, og at nettopp aksepten for det er den største utfordringen. Så er det noen som har råd å gi?

Og et spørsmål til: Foreløpig er det kun min svigerfamilie, bestevenninna hennes (hun som bor i et annet land) samt min egen søster (lege) jeg har diskutert dette med. Jeg er veldig i tvil på om jeg skal nevne dette for mine foreldre: Kona mi har hatt et flott forhold til dem, men de er ganske fraværende (dårlige besteforeldre for å si det sånn), og det har kona mi de siste to-tre årene begynt å ta veldig dårlig opp. Jeg har sagt til dem flere ganger (f.eks. da hun ikke hadde noen kontakt med sine egne foreldre) at hun trengte ekstra mye bekreftelse og kjærlighet, men foreldrene mine har ikke reagert noe særlig på det (unntatt at de har det hyggelig når de er sammen). Jeg tenker at å fortelle om borderline er virkelig å male med store bokstaver, og at det bør prøves, men vil gjerne høre om andre har dårlige erfaringer med at stadig flere i kretsen rundt hovedpersonen setter en slik diagnose på henne.

Jeg vil legge til at kona mi fungerer fint på overflaten: Hun er veldig sjarmerende, meget intelligent, der hun har jobbet i vikariater siden vi flyttet til Norge har de stadig kastet nye jobbtilbud etter henne (men hun vil vente med ny jobb til minsten er kommet på plass i barnehage til høsten). Jeg kjenner meg veldig igjen i det rådet jeg har lest her om at det hjelper at hun er i situasjoner der hun "er nødt til å oppføre seg som en voksen". Men som sagt skulle jeg ønske at hun også var villig til å ta tak i roten til så mye av hennes lidelser.

Alle tanker og råd setter jeg veldig pris på!

Avatar

Lettet og takknemlig

juli 10 2017 - 23:04
Jeg vil gjerne begynne med å takke alle dere som har skrevet innlegg angående dette temaet. Det har hjulpet meg veldig. Jeg har de siste dagene innsett at det mest sannsynlig er denne diagnosen min kjæreste og samboer har, etter å ha lest flere artikler og sett youtube videoer som omtaler Borderline personlighetsforstyrrelse. Men det er først i denne tråden jeg har lest innlegg som treffer meg midt i hjertet! Jeg kjenner meg så igjen i det mange av dere skriver, ENDELIG kan jeg se at det er andre som har det og føler det som meg. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Den eneste personen jeg har prøvd å ta det opp med er en (ex) venninne, som bare sa at jeg skulle gå fra han. Det var ikke mye konstruktivt, og jeg fikk ingen forståelse for at jeg ville være sammen med en person som kunne såre meg på den måten. Etter det har jeg måttet takle problemene på egen hånd, uten å ha noen å snakke med eller noen måte å forstå hvorfor han sier og gjør det han gjør.

Når det er sagt, så liker jeg ikke å kategorisere kjæresten min, han er en helt unik og fantastisk person, og har en helt egen personlighet. Men det er så godt å vite hva dette er slik at jeg kan forstå han bedre. Jeg har hele tiden visst at når han har disse "episodene" sine så er han ikke seg selv. Han er ikke den personen jeg forelsket meg i. Det er som om han går inn i en egen liten mørk verden der ingen kan trenge inn. Alt han frykter kommer ut. Han begynner å tro at alt det han frykter skjer i dette øyeblikket, og kaller meg for de verste tenkelige ting. Han har til og med blitt voldelig mot meg. I begynnelsen forsvarte jeg meg, kranglet tilbake, prøve å snakke han til fornuft, osv. Alt jeg sa ble galt uansett. De siste par gangene har jeg funnet ut at det er best at jeg ikke sier noe. Snakker rolig tilbake, om noe helt annet. Og hvis det ikke fungerer så låser jeg meg inn i et rom og blir der i noen timer. Når jeg kommer ut så har han roet seg. (Han har aldri episoder som varer lenger enn 1 dag) . Da kan jeg trøste han, si at alt går bra. Da lurer han alltid på hvordan jeg kan være sammen med han nå som han har vært sånn mot meg. Da svarer jeg at jeg vet at det ikke er han som kommer ut i disse episodene. Det er en mørk versjon. En "dark passenger", for de som har sett Dexter. Det har fungert så langt. Episodene har blitt færre og færre, og det er flere måneder siden sist nå (bortsett fra småkrangler). Vi har alltid snakket om det, han har helt ifra begynnelsen vært åpen med meg om at han har et problem, et traume fra barndommen som har gjort at han er livredd for å bli forlatt. Dette har paradoksalt nok gjort at han har skjøvet fra seg alle som har kommet i nærheten. Han har med andre ord veldig god selvinnsikt, og har vist at han er villig til å få hjelp. Men jeg har ikke visst hvor jeg skulle henvende meg, jeg har vært redd for stigmatisering, at noen skal kategorisere han som en med aggresjonsproblemer. Han har heller ikke fått noen diagnose.
Vi har forresten funnet ut at alkohol er en trigger for han, da skal det mye mindre til før det smeller. Et lite blikk, smil eller kommentar om noe helt uskyldig fra meg, så blir det tolket helt feil. Så er kvelden (og muligens helgen) ødelagt for vår del. Så vi prøver å minimere det i livene våre. Er det noen av dere som har merket at visse triggere kan sette i gang en episode?

Jeg har nå lest om Borderline personlighetsforstyrrelse, og det er en lettelse for meg å endelig lese om det og få en logisk forklaring på det jeg innerst inne har visst: Han mener ikke å såre meg. Og det er en lettelse å lese at andre har det som meg og at han faktisk kan få hjelp.


Utenforstående lurer vel på hvorfor noen vil være sammen med en som kommer med et så stort "problem"? Noen som kan gi en selv både psykiske og fysiske problemer? Jo det er fordi han er den beste til å vise de gode følelsene. Han er den mest åpne, kjærlige, spennende, lidenskapelige og morsomme mannen jeg noensinne har møtt og mest sannsynlig kommer til å møte. Han bærer alle følelsene sine på utsiden, noe jeg setter utrolig stor pris på for jeg vet hvor jeg har han. Han lyver ikke for meg og jeg stoler på han 100%. Han er ekstremt hengiven når det gjelder meg og gir av seg selv 100%. Det er fantastisk å være sammen med en slik person, og jeg vil gjøre alt for å beholde han i livet mitt. Det er han jeg forelsket meg i, ikke i den mørke, usikre mannen som gjemmer seg på innsiden som kommer ut når han blir trigget.


Fartilto: Jeg har ikke noen svar til deg dessverre. Jeg lurer på noe av det samme som deg: Bør jeg fortelle han at jeg har lest om dette og funnet en mulig diagnose? Jeg er redd for at han skal ta det på feil måte. Vi har det jo så bra nå, jeg vil ikke ødelegge det. Jeg vil ikke at han skal tenke at han er et problem for meg, nå når vi har det fint. Han er i 40-årene, og han har selv sagt at han var verre før, når han var yngre. Han har hatt flere vanskelige forhold (men langvarige). Jeg er likevel redd for at han skal ha et utbrudd igjen, og kanskje det er bedre å få hjelp når han er i en god periode?

Hva syns dere? Bør jeg snakke om diagnosen med han, eller bare hvis/når det skulle skje igjen? Vil han sette pris på at jeg har lest meg opp på det og analysert han uten at han har vært en del av det? Jeg vil så gjerne snakke med han om det...

Jeg setter veldig pris på alle tanker dere måtte ha! :)

Avatar

Hva er poenget?

nov 7 2017 - 22:20
Jeg leser deres historier og blir otrolig trist! Helt håpløs... Det går ikke å forklare det med ord. Jeg føler dypt smerte
Avatar

Min kone forlot huset med barna våre til foreldrene sine i nesten 5 måneder

des 7 2017 - 15:08
Min kone forlot huset med barna våre til foreldrene sine i nesten 5 måneder. Alle anstrengelser for å bringe dem tilbake viste seg å være abortive. Venner og familie var alle opptatt av det, og min svært nær venn ga meg et råd om Dr Gokos hjelp; "Noen kan takle situasjonen, han overbeviste meg, og jeg hadde ikke annet valg enn å følge hans råd fordi jeg aldri drømmer om å miste min vakre kone og barn, og jeg var desperat etter å få dem tilbake. Så, Goko gjorde alt for å hjelpe meg. min kone ringte og sa at hun skulle komme hjem ... .. det var så utrolig! Det var hvordan jeg fikk familien min tilbake gjennom legen din. Gjør vårt ekteskap nå sterkere enn noensinne. Råd til deg der ute, er å søke hjelp og fortell ham dine problemer. Han er i stand til å håndtere alle ødelagte relasjoner og ekteskap enda mange flere. Takk så mye for å lagre ekteskapet mitt.
Avatar

Re: Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

des 20 2017 - 18:55
Hei.
Jeg har fått diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Sannsynligvis avhengig og emosjonelt ustabil type. Skal utredes nærmere i januar.

Jeg har i grunn vært høytfungerende helt fram til for 1,5 år siden, da jeg forlot min x gjennom 9 år som har psykisk mishandlet meg og forgrepet seg på meg.
Jeg slet psykisk før det også. Allerede som niåring hadde jeg min første depresjon. De har det vært mange av. Men jeg har nå klart å utdanne meg likevel.
Jeg har alltid hatt en eller flere jeg har vært svært avhengig av og svært redd for å bli forlatt av. Til tross for hvor dårlig jeg ble behandlet av min x så var han en av de.

Den emosjonelt ustabile siden av meg kommer først skikkelig fram når jeg er en som og alene. Når jeg føler meg avvist og forlatt. Jeg er snill som dagen er lang. Jeg er alt for snill. Utsletter meg selv for at de jeg er glade i skal ha det bra og skal ønske å ha meg i livet sitt. Føler meg så lite verdt at jeg må gjøre mer enn andre for å være verd å være venn eller kjæreste med.

Jeg har selvskadet mye, hatt flere selvmordsforsøk, ruset meg mye og vært inn og ut av sykehus siden desember 16.

Jeg sliter med intens tomhetsfølelse og takler svært dårlig å bo alene.
Men jeg manipulerer ikke. Jeg lyver ikke og jeg anklager ikke noen for diverse ting som har vokst seg stort i eget hode. Jeg kan spørre dersom jeg føler meg usikker, men det er vel det "verste". Jeg bruker aldri stygge ord og jeg går ikke fra å elske noen til å forakte og tenke nedsettende om noen. All smerten og usikkerheten min tar jeg utover meg selv.

Jeg er så vant til å bli såret og behandlet dårlig at jeg har tusen forsvarsmekanismer mot det. Disossierer en god del når ting blir for vanskelig. Kobler helt ut og lager en avstand mellom kropp og følelser. For å overleve.

Har hatt et skikkelig funksjonsfall og er ikke i jobb. Får emosjonelle anfall hvor jeg fort velger å ruse meg, skade meg etc. Selv det å bli lagt i håndjern fordi jeg utagere mot politiet og enten tatt til legevakt og deretter tvangsinnleggelse eller at jeg havner i fyllearresten er bedre enn den tomme og ensomme tilværelsen.

Samtidig sliter jeg med å være sosial. Blir utslitt av det så jeg isolerer meg mye. Selv om jeg ikke ønsker å være alene..

Kjenner mye skam over ting jeg har gjort i rusen og det at jeg har utviklet personlighetsforstyrrelse. Livet kjennes ut som en mørk hengemyr og jeg kommer ingen vei...
Avatar

Ustabil personlighetsforstyrrelse - Borderline

jan 14 2018 - 21:18
Den følelsen du får når du har vandret rundt i villfarelse uten å ha kart og kompass, og så finner veien og veiskiltet dit du skal. Slik har jeg følt det den siste timen etter å ha lest dette forumet. For her falt brikkene på plass. Her fikk jeg svar på de aller fleste spørsmålene jeg har gått rundt med. Det jeg har lest har fått meg til å gråte litt, men også smile. For nå vet jeg at jeg har rett når jeg sier at eksen min er et fint menneske, kanskje til og med det fineste mennesket jeg har møtt, til tross for at noen vil hevde det motsatte. Men hun strever seg altså gjennom livet med en diagnose (vel, egentlig er det nok mer enn en, men dette er den som dominerer og som er en viktig årsak til at vi to måtte gå hver vår vei.)

Som pårørende kjenner jeg meg så inderlig igjen i alle de fortvilte beskrivelsene. Fra dere som kjempet, dere som ga opp og gikk og dere som fortsatt kjemper. Jeg visste jo innerst inne at jeg ikke ville klare å leve slik lenge. Jeg klarte ikke å gå på tåspissene mer, jeg maktet ikke presset, uroen jeg følte, beskyldningene jeg møtte, den dårlige samvittigheten jeg bar på ved tanken å bli nok en som forlot henne. Hun løste det hele for meg. Hun gikk selv. Rasende. Full av bebreidelser mot meg. Jeg fikk all skyld. Og kommer aldri til å glemme hvor urettferdig det føltes. Hvor lyst jeg hadde til å filleriste henne akkurat da. Noe hindret meg i å gjøre det. Nå vet jeg at akkurat det var en bra ting.

For det er egentlig derfor jeg skriver. For å si at jeg er mest imponert over dere i denne tråden som åpner opp om hvordan de er å leve med diagnosen. Det er dere som er mine helter nå. Jeg har jo sett det på nært hold, og også hørt eksen beskrive deler av det, men først nå føler jeg at jeg har et mer fullstendig bilde. Jeg skjønner ting jeg ikke skjønte før og jeg vet at dette kommer til å bety mye for vår relasjon.

Det er nemlig det fine i min historie. Vi to er gode venner i dag. Nærmere enn vi var mens vi var kjærester. Av og til blir ting vanskelig, vi faller inn i gamle spor. Det blir sinne og sårende ord. Det blir, som akkurat nå, taushet. Telefonen ringer ikke mer. På en stund.

Jeg håper i hvert fall at det bare er for en stund. For som noen nevner lenger oppe i tråden her, denne diagnosen er kjip å ha, men også en gave. Dere er mennesker som forstår andre på en helt egen måte. Og (jeg veit at jeg generaliserer her, men likevel...) med følelsene uttapå kroppen blir dere også helt spesielle omsorgspersoner. Kanskje ikke når det er som mørkest hos dere, men ofte. Veldig ofte. Det er nok en av grunnene til at vi liker dere så godt, at vi knytter oss til dere. Dere er rett og slett folk med ekstra varme hjerter i det som ofte er en kald verden.

Det var i grunnen det jeg hadde lyst til å si. Jeg sier nok en gang takk for at dere viste meg et mer fullstendig bilde og samtidig ga meg noen gode råd som jeg kan ta med meg videre.

Avatar

Endelig svar på oppførsel til eks

jan 23 2018 - 23:07
Hei,
Takk til dere som har startet og delt i denne tråden.
Jeg var i et forhold med en jeg lenge har mistenkt har hatt borderline, men takket være dere har jeg endelig fått det bekreftet tror jeg. Det dere beskriver, spesielt med redsel for å bli forlatt, stemmer så godt. I tillegg er hans samvittighet og bekymring for å ikke være god nok utrulig pregende på hans personlighet.

Som godt voksen (han enda eldre) møtte jeg min eks, som var fantastisk og forgudet meg. Det gikk fort over til ekstrem sjalusi, anklagelser, mistenksomhet, unnvikelse.. Skulle jeg ut av huset måtte jeg følges opp kontinuerlig, hvem jeg snakket med, om hva, unngå mørket ute, ikke snakke med menn, osv. Det hang nok med at jeg er en person som smiler mye og lett får nye bekjentskap, mens han er motsatt. Vi bodde ikke sammen, og til slutt satt jeg som regel alene hver kveld for å unngå bråk.
Det var mye opp og ned, der jeg ikke kunne spør hvordan han hadde det, jeg ble nektet å fortelle hvordan jeg hadde det (bra eller dårlig), og perioder med utestegelse der jeg måtte jobbe ekstremt hardt for å komme nær han for å vise min forelskelse, uten noe form for positiv feeback til meg.. han mente jeg var ekstremt lite empatisk som ikke kunne forstå hvordan han tenkte, og hvorfor jeg ikke kunne gjøre livet bedre for han.
Dette slet meg helt ut til slutt, etter at jeg virkelig prøvde å forstå å hjelpe. Manipulasjon førte til at jeg trakk meg helt vekk, gråt mye, alt jeg gjorde var galt og selvtilliten helt borte.
Det verste var at nok normal oppførsel var fornærmende for han, og om jeg fikk en posetiv tilbakemelding (jobb for eksempel), så var det helt kaos. Til slutt slet jeg med hjertbank, mye hodepine og stress, da dagene mine gikk stort sett til å roe han ned.
Han har bipolarlidelse (ikke medisiner), men til mer jeg leser til mer overbevist er jeg at det er ikke er rette/eneste. Selv om dette er over et år siden så sliter jeg enda med dårlig samvittighet over å ha forlatt han, det værdt tenkelige for han.

Jeg har mange ganger tenkt på å tipse han om borderline som diagnose, slik at han kan få god hjelp. Han er svært deprimert og sliter med å plassere seg selv. Desverre kan jeg ikke, ettersom jeg prøver å respektere hans ønske om å aldri mer sette et spor i hans liv, og når jeg har prøvd er påkjenning for meg for stor. Det har ikke vært og bli aldri mulig å diskutere slike ting oss to i mellom, hvertfall ikke nå.
Etter å ha lest dette skjønner jeg mer og mer at det er ikke min feil at han har det så vondt, det er en diagnose. Jeg er selv hypersensitiv og veldig var for andres stemningsleie, og veldig samvittighetpreget. Vi var nok ikke en god match for hverandre!
Det skal sies, han var et fantastisk menneske av og til. Det kan være utrolig givende å være partner, all ære til dere. For meg var det for tøft, og selv om han var fantastisk innimellom så var det ikke nok. Det er veldig mye som gir mening nå for meg.
Og til dere som har delt hvordan livet med en slik diagnose kan være, dere hjelper oss og meg å forstå, noe som er utrulig godt for meg.


Avatar

Tror min mor lider av personlighetsforstyrrelse. Hva skal jeg gjøre?

mai 29 2018 - 10:45
Symptomene likner det som står beskrevet i forskjellige fora og ressurser på nettet. Tilstanden har blitt verre med årene. Hun er 68 år. Vårt forhold blir en større og større belastning på meg. Jeg føler skyld i hvordan hun har det samtidig med ansvar for å løse alt hun strever med. Hun er ikke diagnostisert, naturlig nok fordi jeg ikke ser hvordan jeg skal foreslå at hun får hjelp. De gangene i livet hun har søkt hjelp har det ikke endt godt for henne. Jeg har de siste par årene opplevd følelser av angst etter samtaler med henne og lurer nå på to ting:

Hvordan kan jeg hjelpe henne?
Hvordan kan jeg hjelpe meg selv?

Tusen takk for alle gode tips og råd.
Til forsiden