Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fustrert

mars 27 2017 - 11:57
Hei.
Jeg har nettop kommet over dette forumet og har registrert meg som bruker her nå.
Jeg er en mann på 34 år som er pårørende til min samboer jeg har bodd sammen med nå snart i 10 år. Jeg har i mange mange år lurt på hva det er jeg gjør som er så "gærlig" hele tia. Og jeg har vært så fustrert og forholdet vårt har virkelig fått prøvd seg mange mange ganger.
Nå etter mange år med dette er jeg helt utslitt og tålmodigheten har tatt slutt. Men det er først nå jeg har kommet over og skaffet meg masse kunnskap om begrepet "Emosjonell ustabil personelighetsforstyrrelse"
Jeg ser jo nå at brikkene nå mest sannsyenlig faller på plass.
Jeg har anbefalt og rådet min samboer for mange år siden at adferden og situasjonene med henne må undersøkes om det kan være noe lidelse av noe slag. Fordi at jeg opplever alt dette vi har vært igjennom som veldig unormalt og "ikke vanelig". Noe hun ennå ikke har forstått og godt med på, selv nå etter strax 10 år. Ingenting har blitt gjort ennå.
Nå har jeg ennå ikke skrevet noe her om hva jeg opplever for noe, men etter å ha lest hele dette forumet og skaffet meg kunnskap på nett via offentlige troverdige kilder der alt dette jeg opplever med min samboer, passer så utrolig godt med alt det jeg har erfart og opplevd med henne.
Og det er og har vært så fustrerende slik at jeg nå er helt utslitt, tappa for krefter og tolmodigheten har rett og slett tatt helt slutt. Det har gått så langt at jeg nå må begynne å tenke på meg sjøl, noe jeg skulle gjort for lenge sia.
Jeg tror ikke jeg orker dette noe mere.
Det går en grense hvor lenge man skal tillate seg å akseptere alt dette før det begynner å gå utover min egen livsgnist, noe det absolutt har gjort for lenge sia.
Avatar

Hvordan få en borderliner til å akseptere terapi?

juli 7 2017 - 10:01
For det første: Tusen takk til alle, både borderlinere og pårørende, som har bidratt til denne tråden gjennom årene. Jeg oppdaget den nylig og det har gitt meg ny energi og håp. Og så lurer jeg på hvordan man kan få en borderliner til å akseptere at hun har et problem og vilje til å jobbe med det.

La meg kort skissere ståa: Vi har kjent hverandre i 10 år, vært sammen i snart 8 år, har to barn på 1 og 4 år. Jeg er 41, hun 33. Jeg er emosjonelt ganske stabil, og helt fra starten har jeg likt nettopp de følelsesmessige berg-og-dalbanene hennes. Jeg holder ikke ut forhold der jeg kjeder meg:-) Allerede de første årene merket jeg ting som jeg nå ser er ganske typiske for borderlinere (f.eks. henge seg opp i en eller annen detalj og gjøre et stort problem ut av det, true med å bryte forholdet osv.), men nedturene handlet mer om at hun lukket seg inne i seg selv en liten stund (noen timer, en kveld...), det var nesten ingen raseriutbrudd.

Da vi fikk første barn kom det en ordentlig forverring. Det var en veldig vanskelig og traumatisk fødsel, dermed lukket hun seg inne i seg selv og jeg fikk skylda for at jeg ikke forsto henne. Men etterhvert som hverdagen med barn kom i gang ble ting bedre igjen. Så skjedde det samme da barn nr 2 kom for litt over et år siden. Repetisjon fra første fødsel, bare enda verre og nå med en datter på 3 som så sin mor kaste tallerkener og si at hun ikke var datteren hennes (det skjedde et par ganger).

Jeg foreslo parterapi, hun nektet (fra ungdomstiden hadde hun dårlig erfaring med psykologer). Dermed bestemte jeg meg selv for å gå til psykolog (i fjor høst). Da fikk jeg reflektert over mine egne handlinger, og kom til den konklusjonen at jeg måtte behandle kona mi som om hun var syk, ikke forvente rettferdighet, ikke forsvare meg, osv. Kort sagt begynte jeg å gå på nåler. Det ble færre konflikter, men i vinter skjønte jeg at dette ikke var noen god langsiktig strategi. Raseriutbruddene kom av og til uansett.

Kona mi er fra et annet land, og resten av familien hennes bor der. Hun hadde brutt kontakten med dem, men jeg tok kontakt med hennes mor, hadde en bra prat og hun fortalte at min kones bror, som er psykolog, mente hun hadde borderline. Gjennom hemmelig diplomati klarte jeg å få kona mi og svigermor til å ta opp kontakten igjen, og vi har nettopp tilbrakt en ukes ferie sammen: Første gang jeg kan huske at de to er sammen i flere dager uten at kona mi eksploderer. Men alle oppfordringer til terapi som jeg eller moren hennes kommer med (pakket godt inn, rammet inn som "kanskje det kan hjelpe deg til å bli lykkeligere?") faller på steingrunn. Det samme gjelder budskap fra bestevenninna hennes (som selv går i parterapi, som også bor i et annet land, men som var på besøk hos oss nylig. Det besøket endte selvsagt med at kona mi fikk venninna langt opp i halsen.)

Etter at jeg fikk satt et ord på hva kona mi lider av, og etter å ha lest råd i denne tråden (som å behandle henne som et barn når hun er sint, ikke bli så redd for truslene hennes, ikke prøve å gå inn i saklig diskusjon da), føler jeg meg mye tryggere. Går ikke like mye på nåler. Men vil så gjerne få henne til å akseptere å oppsøke hjelp. Broren hennes er tydelig på at hun er nødt til å få hjelp av en utenforstående, og at nettopp aksepten for det er den største utfordringen. Så er det noen som har råd å gi?

Og et spørsmål til: Foreløpig er det kun min svigerfamilie, bestevenninna hennes (hun som bor i et annet land) samt min egen søster (lege) jeg har diskutert dette med. Jeg er veldig i tvil på om jeg skal nevne dette for mine foreldre: Kona mi har hatt et flott forhold til dem, men de er ganske fraværende (dårlige besteforeldre for å si det sånn), og det har kona mi de siste to-tre årene begynt å ta veldig dårlig opp. Jeg har sagt til dem flere ganger (f.eks. da hun ikke hadde noen kontakt med sine egne foreldre) at hun trengte ekstra mye bekreftelse og kjærlighet, men foreldrene mine har ikke reagert noe særlig på det (unntatt at de har det hyggelig når de er sammen). Jeg tenker at å fortelle om borderline er virkelig å male med store bokstaver, og at det bør prøves, men vil gjerne høre om andre har dårlige erfaringer med at stadig flere i kretsen rundt hovedpersonen setter en slik diagnose på henne.

Jeg vil legge til at kona mi fungerer fint på overflaten: Hun er veldig sjarmerende, meget intelligent, der hun har jobbet i vikariater siden vi flyttet til Norge har de stadig kastet nye jobbtilbud etter henne (men hun vil vente med ny jobb til minsten er kommet på plass i barnehage til høsten). Jeg kjenner meg veldig igjen i det rådet jeg har lest her om at det hjelper at hun er i situasjoner der hun "er nødt til å oppføre seg som en voksen". Men som sagt skulle jeg ønske at hun også var villig til å ta tak i roten til så mye av hennes lidelser.

Alle tanker og råd setter jeg veldig pris på!

Avatar

Lettet og takknemlig

juli 10 2017 - 23:04
Jeg vil gjerne begynne med å takke alle dere som har skrevet innlegg angående dette temaet. Det har hjulpet meg veldig. Jeg har de siste dagene innsett at det mest sannsynlig er denne diagnosen min kjæreste og samboer har, etter å ha lest flere artikler og sett youtube videoer som omtaler Borderline personlighetsforstyrrelse. Men det er først i denne tråden jeg har lest innlegg som treffer meg midt i hjertet! Jeg kjenner meg så igjen i det mange av dere skriver, ENDELIG kan jeg se at det er andre som har det og føler det som meg. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Den eneste personen jeg har prøvd å ta det opp med er en (ex) venninne, som bare sa at jeg skulle gå fra han. Det var ikke mye konstruktivt, og jeg fikk ingen forståelse for at jeg ville være sammen med en person som kunne såre meg på den måten. Etter det har jeg måttet takle problemene på egen hånd, uten å ha noen å snakke med eller noen måte å forstå hvorfor han sier og gjør det han gjør.

Når det er sagt, så liker jeg ikke å kategorisere kjæresten min, han er en helt unik og fantastisk person, og har en helt egen personlighet. Men det er så godt å vite hva dette er slik at jeg kan forstå han bedre. Jeg har hele tiden visst at når han har disse "episodene" sine så er han ikke seg selv. Han er ikke den personen jeg forelsket meg i. Det er som om han går inn i en egen liten mørk verden der ingen kan trenge inn. Alt han frykter kommer ut. Han begynner å tro at alt det han frykter skjer i dette øyeblikket, og kaller meg for de verste tenkelige ting. Han har til og med blitt voldelig mot meg. I begynnelsen forsvarte jeg meg, kranglet tilbake, prøve å snakke han til fornuft, osv. Alt jeg sa ble galt uansett. De siste par gangene har jeg funnet ut at det er best at jeg ikke sier noe. Snakker rolig tilbake, om noe helt annet. Og hvis det ikke fungerer så låser jeg meg inn i et rom og blir der i noen timer. Når jeg kommer ut så har han roet seg. (Han har aldri episoder som varer lenger enn 1 dag) . Da kan jeg trøste han, si at alt går bra. Da lurer han alltid på hvordan jeg kan være sammen med han nå som han har vært sånn mot meg. Da svarer jeg at jeg vet at det ikke er han som kommer ut i disse episodene. Det er en mørk versjon. En "dark passenger", for de som har sett Dexter. Det har fungert så langt. Episodene har blitt færre og færre, og det er flere måneder siden sist nå (bortsett fra småkrangler). Vi har alltid snakket om det, han har helt ifra begynnelsen vært åpen med meg om at han har et problem, et traume fra barndommen som har gjort at han er livredd for å bli forlatt. Dette har paradoksalt nok gjort at han har skjøvet fra seg alle som har kommet i nærheten. Han har med andre ord veldig god selvinnsikt, og har vist at han er villig til å få hjelp. Men jeg har ikke visst hvor jeg skulle henvende meg, jeg har vært redd for stigmatisering, at noen skal kategorisere han som en med aggresjonsproblemer. Han har heller ikke fått noen diagnose.
Vi har forresten funnet ut at alkohol er en trigger for han, da skal det mye mindre til før det smeller. Et lite blikk, smil eller kommentar om noe helt uskyldig fra meg, så blir det tolket helt feil. Så er kvelden (og muligens helgen) ødelagt for vår del. Så vi prøver å minimere det i livene våre. Er det noen av dere som har merket at visse triggere kan sette i gang en episode?

Jeg har nå lest om Borderline personlighetsforstyrrelse, og det er en lettelse for meg å endelig lese om det og få en logisk forklaring på det jeg innerst inne har visst: Han mener ikke å såre meg. Og det er en lettelse å lese at andre har det som meg og at han faktisk kan få hjelp.


Utenforstående lurer vel på hvorfor noen vil være sammen med en som kommer med et så stort "problem"? Noen som kan gi en selv både psykiske og fysiske problemer? Jo det er fordi han er den beste til å vise de gode følelsene. Han er den mest åpne, kjærlige, spennende, lidenskapelige og morsomme mannen jeg noensinne har møtt og mest sannsynlig kommer til å møte. Han bærer alle følelsene sine på utsiden, noe jeg setter utrolig stor pris på for jeg vet hvor jeg har han. Han lyver ikke for meg og jeg stoler på han 100%. Han er ekstremt hengiven når det gjelder meg og gir av seg selv 100%. Det er fantastisk å være sammen med en slik person, og jeg vil gjøre alt for å beholde han i livet mitt. Det er han jeg forelsket meg i, ikke i den mørke, usikre mannen som gjemmer seg på innsiden som kommer ut når han blir trigget.


Fartilto: Jeg har ikke noen svar til deg dessverre. Jeg lurer på noe av det samme som deg: Bør jeg fortelle han at jeg har lest om dette og funnet en mulig diagnose? Jeg er redd for at han skal ta det på feil måte. Vi har det jo så bra nå, jeg vil ikke ødelegge det. Jeg vil ikke at han skal tenke at han er et problem for meg, nå når vi har det fint. Han er i 40-årene, og han har selv sagt at han var verre før, når han var yngre. Han har hatt flere vanskelige forhold (men langvarige). Jeg er likevel redd for at han skal ha et utbrudd igjen, og kanskje det er bedre å få hjelp når han er i en god periode?

Hva syns dere? Bør jeg snakke om diagnosen med han, eller bare hvis/når det skulle skje igjen? Vil han sette pris på at jeg har lest meg opp på det og analysert han uten at han har vært en del av det? Jeg vil så gjerne snakke med han om det...

Jeg setter veldig pris på alle tanker dere måtte ha! :)

Til forsiden