Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

feb 18 2014 - 01:09
For ei stund siden ble kjæresten min diagnostisert med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type borderline. Jeg sitter her ganske uforstående, har prøvd å lese meg opp på diagnosen, men sliter med å finne svar på hvordan andre parforhold har det, hvordan jeg skal reagere når han får ett av sine anfall (av den typen hvor humøret svinger fra superglad til å virke manisk depressiv, eller sinnet kommer frem..)

Noen ganger blir han helt stille, det er ikke vanskelig og skjønne at nå spinner hodet hanns i alle retninger, er det da greit å spørre hva som skjer i hodet hans eller hvorfor humøret endret slik?

Jeg står ganske blank her og håper at det er noen som kan hjelpe meg.
Avatar

Ustabil personlighetsforstyrrelse

feb 18 2014 - 10:37
Hei Justhuman!
Jeg har selv denne diagnosen. Vi som har den, er sikkert veldig forskjellige, men tør si at dette handler om sårbarhet og veldig høy oppmerksomhet på å bli avvist og om redsel for nærhet, fordi det reder grunnen for nettopp avvisning. Mitt aller største problem er å leve i parforhold. Har egentlig aldri klart det, og holdt meg unna. Men jeg vil si at skal du gjøre noe for kjæresten din, så er det å få han til å føle seg trygg på deg. Prøv å ikke la deg påvirke av hans svingninger, ikke la deg dra ned i det. Han har sannsynligvis et veldig umodent følelsesliv. Noe som gjør at han trekker seg inn i seg selv når han er trist, og at han kan bli plutselig sint. Vær alltid veldig tydelig og ærlig. "Trøst ham som et barn og hjelp ham til å legge raseriet bort. Kan si om meg selv. Enten bruker jeg hjernen og er veldig grei. Det er når jeg er trygg på meg selv og de rundt meg. Blir jeg utrygg, kommer følelsene og da er hjernen ikke til hjelp. Jeg tror denne situasjonen er at "krypdyrhjernen" har tatt over. Når jeg er innesluttet eller rasende hjelper det meg om det skjer noe rundt meg som gjør at jeg må være voksen. For eksempel vil den voksne hjernernen min komme på banen ved å gå på kafe, eller om noen ringer osv. Situasjoner jeg kjenner gjør meg trygg og sikker. Hvis jeg føler meg truet på en måte, er redd for å bli sint for eks, skytet jeg fra hofta" og blir fæl mot andre. Jeg er veldig stressa, og ikke meg selv, og klarer ikke oppfatte mye av det andre sier. I en slik situasjon ønsker jeg å bli stoppet på en eller annen måte. Trenger at noen snakker rolig og veldig enkelt til meg, slik man ville gjort for å komme i kontakt med et opprørt barn.Han bør også gjøre en innsats i forholdet deres, slik at det ikke går ut over deg i for stor grad. Det kan for eksempel være å skrive ned det han føler når han er i en følelsesladet situasjon. For meg ville den idielle kjæreste være en som sier det er ok at jeg er som jeg er, for en stund i alle fall. En som stopper meg når jeg er sint på en måte vi har blitt enige om. En som gir meg tilbakemeldinger slik at jeg vet hvor jeg står. Det er ikke godt for meg å få rase ut, for da blir jeg jo bare ennå reddere for å bli forlatt. Håper du vil kunne bruke dette i samlivet ditt. Hadde vært kjempefint å kunne hjelpe deg. Hører gjerne fra deg igjen. Jeg tror det nytter, men det vil kreve stor tålmodighet fra deg.
Avatar

...

feb 19 2014 - 16:10
Som en person med ustabile personlighetstrekk så vil jeg si at ja, det er greit å spørre hvordan han føler seg når han blir stille og også spørre om det har skjedd noe spesielt som han er trist/sint etc over. Greia med eupf er at man blir så fort såret. Jeg elsker denne qouten om det og kjenner meg dypt igjen i det:

“People with BPD are like people with third degree burns over 90% of their bodies. Lacking emotional skin, they feel agony at the slightest touch or movement.”

Jeg tror det er viktig at du skjønner at selv om han blir såret eller sint av noe du gjør, så betyr ikke det at du har gjort noe galt! Oss borderlinere kan ofte føle oss forlatte og overanalysere ting som partnere våre gjør. Det viktigste er at du er forståelsfull, men også at du har et bullshitfilter og skjønner at hans følelser ofte er lite logiske og ikke din skyld.

For meg så hjelper det veldig når kjæresten min forsikrer meg om at han ikke er sint. Det hjelper også at han gir meg oppmerksomhet når jeg blir stille og fylt med tanker. Han er da ofte kjærlig og snill med meg og prøver å få meg til å snakke, dette både roer meg ned og gjør at jeg føler meg sett.

Når det er sagt er borderline eller ustabile personlighetstrekk forskjellig i alle, så du må nok bare prøve ting litt ut. Håper at jeg ga deg litt innsikt i alle fall, og hvis du lurer på noe mer eller vil prate så må du gjerne legge meg til som venn. :)
Avatar

Fortsatt mange spørsmål

feb 20 2014 - 13:18
Tusen takk for gode svar.
Det er jo situasjoner som er vanskeligere en andre, men lærer meg bedre og bedre å forstå kjæresten. Enkelte ganger er det vanskeligere en andre, men tar tiden til hjelp.
Selv om det er gode svar så har jeg fortsatt mange spørsmål, spesielt til hvordan jeg burde reagere i bestemte situasjoner, men ønsker ikke fortelle så mye om disse spesifikke situasjonene på ett åpent forum, så jeg legger deg til som venn :)

Kjæresten er klar over at jeg prøver å lese meg opp på diagnosen, selv synes han det er vanskelig å forklare meg hvordan han har det. Me. Det et ikke så
Mye informasjon på nettet om hvordan folk med borderline har det, enda mindre om folk med borderline i parforhold...
Avatar

hei igjen Justhuman

feb 22 2014 - 09:31
Du begynte med å si at det fantes så lite om hvordan det er å leve som og med en "Borderliner". Ble selv glad for dette innspillet ditt, med tanke på både å kunne bidra og få ny erfaring gjennom andre. Desto mer skuffet når du velger å gå i "samtale" med kun en person. Men kan noen gjenkjenne deg eller kjæresten din? Går det an å be deg revurdere slik at neste gang noen søker informasjon om å leve som og med en "Borderliner", finner de det her i dette Forumet?
Avatar

Erfaring med borderline

feb 28 2014 - 02:02
Min erfaring å leve med en som har borderline;
Alt blir satt på prøve, det er bestandig usikkerhet som lurer i luften, om det gjelder nye mennesker eller nye plasser, eller kansje så enkelt som at kjæresten mistolker det jeg sier eller gjør.
Ingen situasjon er lik og 50% av tiden vi er sammen sitter jeg ved siden av og lurer på om jeg i det hele tatt gjør noe riktig. Det finnes ingen gråsone, alt er sort og hvit, det finnes enten kritikk eller positive tilbakemeldinger, det å bruke ironi er vanskelig men det går hvis man tar tiden til hjelp..
Mye av det negative blir dradd frem og det positive må jeg etterlyse, ord må velges med omhu og forsiktighet med fare for at kjæresten ikke skal forstå.
Det finnes så vilt mange forskjellige situasjoner og sikkert enda flere svar på hvordan vi som er pårørende skal reagere å hva vi skal gjøre, og selv om jeg sa at alt er svart eller hvit så finnes det unntak, unntak hvor det ene veier mer en det andre..

Er sikker på at det jeg skriver sikkert ikke gir så mye mening for utenforstående, sikkert ikke for dere som er kjent med borderline heller, men prøver å forklare kaoset jeg/vi lever i så godt som mulig.

Det er mye negativt ved å leve med noen som har borderline, men når man klarer å åpne seg, klarer å snakke sammen, bekrefter og gir en trygghet, da er livet hærlig. Jeg har aldri opplevd like mye kjærlighet som fra han jeg er sammen med nå.

Etter han fikk diagnosen ble han deprimert og forrholdet forandret seg fort, han sluttet å ha så sterke meninger og var redd for at mye i livet hans hadde vært påvirket av diagnosen han nå hadde fådd. Nessten ett år senere ber han fortsatt om undskyldning for alt, det er Nessten som "beklager for at jeg eksisterer/ et i livet ditt/ er en så stor plage".. Ofte ender det med tårer, enten fra han eller meg, men er det ikke jeg som gråter så er det iallefall jeg som har fådd ett hode i fanget, et rop om hjelp og en jeg trøster..

Håper ikke dere som har funnet en bedre halvdel, oppdaget diagnosen borderline, og leser dette gir opp, for ikke gjør det!! Når de værste humpete er over og kommunikasjonen begynner å forme seg så har du plutselig værdens mest kjære, mest elskværdige og mest lojale kjæreste :-)
Avatar

selvhat

feb 28 2014 - 13:26
Det med at han unnskylder seg hele tiden etter han fikk diagnosed kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg tror det har noe med å gjøre at borderlinere blir framstilt som mishandlere, stalkere og til og med mordere i media. Når jeg leste om denne diagnosen så jeg folk som påsto at folk som meg ikke hadde empati og medfølelse og at vi alle var manipulerende mishandlere. Dette gjør meg fremdeles livredd.

Jeg tror stadig at jeg mishandler kjæresten min emosjonelt, jeg er livredd for det! Hva om det de sier er sant? tenker jeg. Hva om jeg er ond og ødelegger alt jeg tar i? Når jeg snakker om andre med diagnosen føler de ofte likt som meg; at vi er ødeleggende og onde og at alt vi tar på blir korruptert. han vil nok ikke såre deg selv om han sikkert gjør det til tider. Denne frykten kan ta formen av å unnskylde for å eksistere og være i næreheten av andre folk.

Jeg føler for å spørre om han er medisinert? Humørstabiliserende, Anti-psykotiske midler og noen former for anti-depressiver kan gjøre at humøret hans blir lettere å leve med hvis han ikke har prøvd det ennå.
Avatar

Ingen medisiner

mars 3 2014 - 03:30
Nei, det er nok ingen medisiner i bildet per dags dato, og heller har det ikke vært det. Så vidt jeg har førstådd er det bare terapi i form for psykolog oggruppesamtaler som funker.

Når det kommer til å såre meg er det ingen ting værre å gjøre enn å få meg til å føle megutestengt, selv har jeg et behov for å forstå, prøve iallefall. Men så snart han lukker seg og ikke snakker med meg så sårer det, det gir på en måte en følelse av at det ikke er like viktig for han at jeg forstår han som det er for meg..
La oss ta her om kvelden feks, det er ikke vanskelig å skjønne når noe er galt, og da jeg spurte var det ingen problem å innrømme at humøret varsvingende, men han ville ikke snakke om det, jeg spurte da ett oppfølgningsspøesmål om det var noe jeg hadde gjort galt (sliter mye med meg selv, føler aldri jeg klarer gjøre noe riktig) og da svaret ikke var nei, men heller et sint svar var det jo ikke vanskelig å skjønne at jeg tydeligvis hadde gjort noe.. Vet fortsatt ikke hva jeg hadde gjort..

Dont know what to do now, not @ a great place in our relationship..
Avatar

.

mars 4 2014 - 21:20
At medisiner ikke funker på borderlinere er ikke sant. Jeg kjenner flere andre med denne diagnosen og de er alle medisinert, inkludert meg selv. Det vanligste er humørstabiliserende, mens noen også for anti-psykotiske midler hvis de har mye vrangforestillinger og paranoia. Det er riktig at bare piller funker dårlig, men det hjelper de fleste ved å jevne ut de værste humørsvingningene. En kombinasjon av terapi og piller funker best for de fleste.

http://www.newsmax.com/FastFeatures/Borderline-personality-disorder-drugs/2010/10/22/id/374552

Når det kommer til at han stenger deg ute så vet jeg ikke hvor mye råd jeg har. Jeg er som regel veldig åpen om følelsene mine. Jeg er også veldig oppmerksomhetssyk som ofte gjør at jeg kansje snakker FOR mye om det jeg føler. De eneste gangene jeg blir stille er hvis jeg er sint på kjæresten min men VET at han ikke har gjort noe galt. Plutselig føler jeg at alt kjæresten gjør er feil og da blir jeg stille fordi jeg vet det er meg som er problemet og jeg vil ikke krangle med han. Kan det være det som er problemet?

Bare husk at, usansett om han er syk så har du også lov til å kreve ting og hvis du ikke får det du trenger ut av et forhold så har du ingen plikt til å fortsette forholdet. Han er syk, men du må også tenke på din egen helse. Håper ting ordner seg for deg.
Avatar

Hei, Justhuman, Spøkefugl og Forstyrra!

april 9 2014 - 15:41
Ser tråden er litt gammel, men vil gjerne si noen ting til dere alle sammen.
Tusen takk Justhuman, for at du vil hjelpe din kjæreste med borderline, du ga meg nettopp håp eg ikkje trodde fantes. Har borderline selv, med alt som følger med... Eg har lest både på lommelegen.no og sukker.no at man bare må løpe fra et forhold med en borderliner, har aldri følt meg mer uverdifull... Det du har skrivd i innlegget ditt skal eg ta med meg videre :) No e eg jente og kjæresten din gutt, så det kan skille litt på reaksjoner og ønsker osv.. Men som spøkefugl sa, å bli behandla litt som et opprørt barn hjelper mye! Kjenner meg mye igjen i det Forstyrra skriver også, usikkerhet, selvhat and so on. Og det at vi e manipulative og usympatiske e jo bare tull! Personlig sliter eg med dårlig samvittighet for alt som kan tolkes feil, eg ønsker aldri å såre noen og eg elsker av hele mitt hjerte og sjel! Eg skjønner at vi kan bli oppfatta som manipulative fordi vi e så frem og tilbake, opp og ned i humøret, men det e ikkje med vilje. Følelsene tar overhånd, de kan til tider føles så sterke at ord ikkje finnes. Da kommer ageringa, sinne, gråt og det å knuse ting kan forekomme... Eg vil si at det viktigste i et forhold med en borderliner vil være tålmodighet. Og en som deg, du virker som ei som e villig til å kjempe for din kjæreste, som helt sikkert e et fantastisk menneske. Som du selv skriver, ikkje gi opp! Det nytter :)
Han mener nok aldri å såre deg og du trenger ikkje føle du gjør noe galt, uansett ka han kan komme til å si eller gjøre må du huske at du ikkje gjør noe galt! Eg e desverre ikkje veldig åpen i et forhold, og eg blir lett stille sånn som kjæresten din. Grunnen til at eg blir sånn e fordi det e for mye følelser på en gang og det e frustrerende og vondt. Av og til blir eg stille fordi eg har fått en forestilling om noe som egentlig ikkje e sant, og da vil eg ikkje snakke om det fordi det skaper krangel. Det e så lite som skal toil før fantasien begynner vandre. Om noen av dere vil snakke privat e det bare å legge meg til. Har sittet for mye og skrivd i dag, så føler denne teksten ble litt oppdelt og surrete. Tror ikkje eg helt har klart å få fram det eg ville. Men i alle fall, tusen takk Justhuman, for at du ikkje gir opp kjæresten din! :)
Avatar

Mine erfaringer

mai 26 2014 - 14:26
Sammen med min kone har jeg to barn, jeg har også et barn fra før. De er i alderen 6 mnd, 2 og 7 år.

Min kone ble tidligere i år diagnostisert Bipolar lidelse 2 og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Jeg kommer ikke inn i denne debatten for å sutre over min egen hverdag, men vil være helt tydelig til deg som har startet denne tråden at DU BØR FOR ALL DEL IKKE BLI GRAVID.

Du bestemmer selv hva du kan tåle, og det er en easy way out uten barn. Å få barn for dere, vil garantert gjøre ting vanskeligere.

Jeg føler jeg har prøvd alt, og har nå gitt opp at vi skal få det til å fungere. Jeg har lenge følt jeg har eksperimentert med barna i mitt forhold. Det kommer jeg ikke lenger til å gjøre.

Jeg nevner over at jeg "har prøvd alt". Noe av det som HAR hjulpet meg, er større forståelse av hva dette er. Her har jeg fått god innsikt via boken "Overcoming Borderline Personality Disorder" av Valerie Porr.
Ved å lese denne boken, fikk jeg mer empati for min kone. Jeg fikk også mer forståelse for hva som lå bak hennes utbrudd, og hvordan min oppførsel kunne påvirke min kone.

For meg var ikke dette nok. Jeg må velge barna, selv om jeg elsker min kone høyt. Den siste tiden har jeg jobbet med å akseptere akkurat dette. Jeg har hatt en indre krig hvor jeg har slitt med tanken på hvordan jeg kan elske min kone når hun både psykisk og fysisk sliter meg ned.
Dette har jeg fått hjelp til. Jeg ser litt anderledes på det nå. Det å ha kjærlighetsfølelser er ikke negativt. Selv om jeg tar med meg barna, så vil jeg at de skal ha det godt forhold til sin mor. Det skal jeg underbygge med min kjærlighet min til henne.

Jeg ønsker deg lykke til med din kjæreste, og håper for din egen del at du ikke lar det skure å gå. Det vil aldri endre seg om man ikke jobber for det. Og det er først og fremst din kjæreste som må jobbe.
Avatar

Til Spøkefugl

juli 19 2014 - 11:58
Veldig fint å lese ditt svar. Å være bevisst på sine følelser og åpne på det, er det viktigste av alt og i tillegg tro at vi er "bra nok", uansett hvordan vi er. Å snakke sammen og bli enig om hverandres "feil og mangler", tilpasse hverandre er klokt. Alle har sitt og ingen er feilfri og "takk for det". Du virker klok og flink, så du må bare tørre å nærme deg en partner, den personen blir egentlig heldig. Lykke til :)
Avatar

ustabil personlighetsforstyrrelse

aug 26 2014 - 15:32
Jeg er gift med en mann med bordeline som i tillegg har til dels sterke antisosiale trekk. Vi har flere barn sammen. Jeg vil ikke oppfordre noen til å la være å få barn med noen med psykiske problemer, men det er viktig å være klar over følgende av dette. Barn gjør alt mer komplisert. Men for vår del har det ikke vært en dårlig ting. Men det krever mye. Barna skal alltid komme først, og en person med borderline vil kreve 100 prosent i tillegg. Jeg føler ofte at jeg har et barn ekstra, min mann må følges opp hver eneste dag, og jeg må ha øyne i nakken. Jeg strekker ikke alltid til, og jeg har gått mange runder på om jeg kan klare dette, og hva som er riktig i forhold til barna. En ting som er veldig viktig er at barna er så godt informert som overhodet mulig. Så fort de kan forstå noe er det viktig å forklare, og være ærlig med dem. At de forstår litt uten å li forklart resten kan kanskje være det værste og mest forvirrende. Barn tåler å høre sannheten. Og de må gis rom for å komme med egne tanker og innspill. Vi er en hel familie som står sammen i dette, store og små. Er du sammen med noen med borderline, må du være forberedt på å stå mye alene som den eneste "voksne". Slik er det i alle fall for oss. Nå da jeg har akseptert at det er slik, og nok vil være slik, ikke nødvendigvis for all tid, men for foreløpig uoverskuelig fremtid, er det lettere å forholde seg til den faktiske hverdagen. Jeg har en mann som lyver, og vrir på alt, som ikke er til å stole på i nesten noen situasjon. Som -nei kanskje ikke mener det, men allikevel-manipulerer, og ofte sier og gjør ting som ikke nødvendig vis menes, men likevel i praksis - er slemt. Og det er ikke greit. Og det må vi lære barna. Ingen skal måtte synes det er greit å bli tråkket på. Dårlig oppførsel er nettopp dårlig oppførsel uansett grunn. Men vi kan forstå mye av grunnen. Og vi kan jobbe oss gjennom og må legge ting bak oss.Og jeg har rett og slett måttet lære meg at slik er det med ham. Jeg kan stole på at jeg ikke kan stole på ham. Men jeg kan likevel være glad i ham og sette pris på den han er. ( må bare nevne at her er ikke vold eller overgrep med i bildet. Da mener jeg at man skal gå på flekken, for der går en absolutt klar grense).
Jeg vet bare at dere som har borderline er så mye mer enn lidelsen deres. Dere er verdt å kjempe med og for. Dere kjemper en kamp hver dag. Men jeg er overbevist om at her er mye som kan overvinnes, og i vårt tilfelle ser jeg år for år at det er ting som går fremover. Tror også det er slik at de som har vanskeligheter i en retning også har spesielt gode egenskaper i en annen, som lett drukner i alt det negative. Alle mennesker er her på jorda for en grunn. Vær så snill, ikke gi dere! Fatt mot, og ta kampen.
Avatar

9O% av psykiske diagnoser er bs.

aug 26 2014 - 16:41
Borderline er vel en diagnose som jeg ikke har noe tro paa.Mennesker er forskjellige saann er det bare kanskje du skulle lære dine barn det?

Psykiatrien er en kvasivitenskap.Sier ikke at den absolutt ikke har noe aa fare med, men at det er fullt av vrangforestillinger innen denne grenen av helsevesenet.Ser ogsaa at det medisineres barn som har saa kalt ad/hd i stort monn i Usa.Dette er en nasjonal skandale det sier de som ser dette som skjer.Der er tidligere psykiatere og psykologer som naa tar avstand fra sin egen profesjon.

Mental helse tilbudet er ofte kun tilstede ved at man blir puttet full av medisiner til ingen nytte annet enn man blir sløvet ned.Og hva diagnoser angaar saa er det veldig mye synsing og lite fakta ute aa gaar.

Vi er forskjellige individer aa saann er det og det maa man forholde seg til.Tviler ogsaa paa at løgn er ett karakter trekk ved denne paastaatte diagnosen.Kvasivitenskapen lenge leve...
Avatar

til Stormsenter...

aug 26 2014 - 17:51
Leste det du skrev, og kjente at dette måtte jeg bare svare på.... Jeg er en dame på 33, og har hatt diagnosen borderline i mange år. Sammen med angst og depresjoner. Og ja, jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om mannen din. Jg har løyet, manipulert, stjålet, rusa meg, kutta meg opp og forsøkt selvmord utallige ganger... DA JEG VAR YNGRE. Det er nemlig det essensielle her, og kanskje det positive med å ha akkurat emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, fremfor de mange andre personlighetsforstyrrelsene. Nemlig det at man i stor grad 'vokser dn fra seg'. Etter fylte 30 vil de aller fleste være kvitt så å si ALLE symptomer på denne lidelsen...

Men dette betyr vel kanskje ikke at ALLE blir det, er ikke HELT kvitt det selv heller, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det HAR vært. I dag er det stort sett det sosiale jeg sliter med, men så har jeg jo fortsatt angst og depresjoner i tillegg, så det er jo mye som sklir inn i hverandre...

Jeg har heller ikke vært så heldig at jeg har hatt noen å støtte meg til på mange år. Venner ble jo borte med årene, delvis på grunn av rusen, og delvis på grunn av det du også beskriver; løgner, manipulasjon osv. Og selv om foreldrene mine har vært nærme meg hele tiden, så har de aldri forstått, eller engang prøvd å forstå hva jeg har slitt med, noe som på en måte kanskje har vært bra for meg, fordi det har tvunget meg til 'å ta meg sammen'. Og 'ta ansvar for eget liv'.

Skjønner at det må være vanskelig for deg, men forstå at det kan bli bedre, iallfall hvis det er DEN diagnosen han virkelig har da..? Det kan jo være noe annet også, kanskje... Og husk at du har lov til å stille krav til han selv om han har denne lidelsen. Kanskje må både du og han prøve å fokusere på at selv om man har en lidelse så vil ik det si at det er ens identitet, og å gjemme seg bak en diagnose for å slippe å ta ansvar, er uansett veldig egoistisk...

mvh. Camilla
Avatar

savner noen som bryr seg....

aug 26 2014 - 20:26
Ble sittende å lese litt mer, og jeg blir så rørt når jeg leser at dere har prøvd å lese dere frem til svar osv. for å kunne hjelpe deres nærmeste så godt som mulig. Nå prates det først og fremst om kjærester. Det har jeg dessverre aldri klart å få, delvis fordi jeg er a-sosial og delvis fordi de jeg har møtt gjennom tiden bare har vært drittsekker som har utnyttet meg... og nei, det er ikke borderlinen som snakker der.

Foreldrene mine har derimot "vært der for meg"... Mamma har vært min viktigste støttespiller siden jeg ble syk som 20-åring, frem til hun døde for 3 mnd siden. Men jeg innser jo egentlig at jeg har jo vært helt aleine med lidelsen. Ingen klemmer eller 'normal omsorg'. Men det fikk jeg jo heller Ikkje som barn, og det gjør meg egentlig litt sint, for jeg lurer på; hadde jeg fått denne lidelsen dersom jeg vhadde hatt en trygg, omsorgsfull barndom? Jeg vet jo at mye av min kognitive evne er blitt hemmet, så da er vel det meste skadet?

Og jeg er sint fordi mamma fikk dø, mens jeg enten har blitt reddet, eller at noe har gått galt hver eneste gang jeg har prøvd selvmord!! Og det er så jævlig urettferdig, for jeg sitter jo bare å ser på at verden 'går rundt', er ødelagt, og det er forseint å utrette noe... men HU fikk dø, enda det er jeg som har bedt om det siden jeg kunne gå...
urettferdig....
Avatar

Til Camilla.

aug 27 2014 - 08:08
Det er ikke for sent og det er sannheten.At du ser det saann er normalt, men det er fordi du ser din situasjon som stort sett de fleste hadde sett den.Faa perspektiv paa ting/livet ditt og vri litt paa din virkelighets oppfatning om livet.

Du er nesten like ung som meg;-) gaar jeg utifra siden du skriver 80 bak navnet ditt.Det er ikke for sent aa faa utrettet noe.Ja det er for sent aa begynne helt fra scratch igjen, men tenk paa den livserfaringen du har den er det ikke alle som har.Du har en unik innsikt og den kan garantert brukes til noe.

Uannsett har du som andre evner og ferdigheter enten du tror det eller ikke;-)
Jeg skjønner veldig godt ett ønske om aa faa slippe aa kjempe siden man blir sliten av aa kjempe aar ut og aar inn.Men du har ikke gitt opp for du er her ennaa og det maa bety at du egentlig vil leve......leve, være elsket, være ønsket og ha det litt godt.....tar jeg feil?
Avatar

Til Wethepeople

aug 27 2014 - 09:21
Hei!
Takk for fin tilbakemelding. Du tar vel kanskje ikke helt feil, nei... Jeg har jo alltid drømt om å være ønsket og elsket, ha noen å lene meg til, en trygg havn, føle omsorg og ha en skulder å gråte på. Problemet mitt er i stor grad at jeg aldri har hatt det, og at jeg derfor tror at jeg ikke er elskverdig. Tror også at siden ingen har vist meg hvordan man gir omsorg og elsker noen, så er heller ikke jeg i stand til å elske noen. Jeg mangler jo elementere egenskaper, de egenskapene som en mor og far skal dele med en fra barnsben av.

I mange år var jeg så desperat etter bare bittelitt omsorg, at jeg kutta meg så ille at jeg MÅTTE dra på legevakta for å bli lappa sammen. Selvskadinga hadde flere virkninger på meg, og den ene var at jeg fikk lov å føle på omsorgen den tiden jeg lå å ble sydd.

Jeg har vel på sett og vis godtatt situasjonen min, og jeg er her fortsatt, men vil jeg egentlig leve slik som dette lenger? Der har jeg ikke noe klart svar her og nå. Halve livet har jeg vært en selvmordsnær person, og det vil ikke endre seg. Ikke så lenge situasjonen min er fastlåst slik den er nå, uten kjæreste, venner eller andre som bryr seg. Så lenge det er slik, vil kullet ligge klart til jeg trenger det til en forgiftning, steinene vil bli liggende i sekken som skal låses til ryggen før jeg hopper i vannet, og pengene blir stående på kontoen til jeg trenger en dødlig overdose...

...for ja, jeg er her...men nei, jeg lever IKKE....

Camilla



Avatar

diagnose

aug 29 2014 - 19:34
For å få diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse må man igjennom en hel mengde tester over lang tid, og samtale med spesialister. Mange av trekkene har de fleste av oss noe av, vi har jo alle vårt å slite med..... Men noen har veldig mange, og veldig mye. Min mann har vært igjennom halvannet år med utredninger før han fikk diagnose. Han går også til behandling. Ikke mye spesialister på dette i Norge, men det finnes. Medisiner kan ikke gjøre noen frisk av dette, men det kan dempe enkelte symptomer, noe som av og til kan være nødvendig for å få tak i røttene her.... Min mann er noe bedre, men overhodet ikke bra. Mange "vokser" av seg trekk etter hvert, men de fleste vil likevel preges livet ut, selv om de kan fungere "normalt". I min manns familie er det historikk med lignende symptomer. Tror ikke nødvendigvis det er det genetiske som teller mest her, men hva man vokser opp med.
Når det gjelder "kvasipsykologi", er det min erfaring at folk snakker som de har vett på. Gjerne uten å vite noe om det de "mener" noe om. Fordi om man ikke har personlig erfaring med noe betyr det ikke at det ikke finnes. Men vi ser verden ut ifra oss selv, og det er lett å bli sneversynt......(og dermed også respektløs)
Hva slags vitenskap er det du legger til grunn for dine uttalelser, wethepeople? Det høres i hovedsak ut som synsing hentet ut av ditt eget hode. Du må ha stor tiltro til deg selv?
Jeg er for øvrig helt enig i at unødvendig medisinering foregår i stor skala, ikke bare i usa, men også i Norge. Det er så mange andre måter å møte disse utfordringene på. Jeg tror at uansett om man har ADHD eller borderline, eller kreft eller hva som helst, så er man ikke uten valg når det gjelder hvordan man møter det. Og at alle mennesker uansett diagnose har et ansvar for eget liv.
Avatar

Ekskjæreste med borderline

okt 6 2014 - 11:39
Jeg var sammen med en borderliner i nesten fire år. Hun ble diagnostisert i løpet av det siste året vårt.

For meg var det en enorm lettelse at hun fikk diagnosen, etter å ha blitt så emosjonelt mishandlet at jeg helt mistet troen på meg selv. Diagnosen hennes hjalp meg å finne tilbake til meg selv, og forkaste all dritten, all kjeften, all kuingen, all manipuleringen. Det er fantastisk å være fri, og å få tilbake ryggrad og selvtillit, og troen på at jeg er ålreit.

Jeg ble også fysisk syk av det enorme stresset hun kontinuerlig skapte. Jeg fikk problemer med hjertebank, ekstraslag, og til og med blodsukkernivåene. Alle symptomene forsvant umiddelbart, og har aldri kommet tilbake, etter at vi gjorde det slutt.

En stor fare i et slikt forhold er å bli gående på tå. Man jobber intenst for å unngå nye episoder, mer drama, mer kjeft og bråk og tårer og fandens oldemor. Jeg endte med å sakte men sikkert slå meg selv helt av. Jeg kunne ikke møte venner – det ble garantert et helvete. Jeg kunne ikke være flink til noe – det ble et helvete. Hun kunne endatil drømme at jeg hadde vært utro, og det ble et helvete i dagevis.

Jeg gikk fra å være et sosialt vesen med god selvtillit, lang lunte, og sterkt ønske om å gi omsorg til alle rundt meg, til å bli en eremitt, som jobbet 24/7 for å "holde henne glad", jeg fikk ekstremt kort lunte selv, og ble en "sinnaperson" jeg aldri hadde trodd jeg hadde i meg.

Det var alltid drama. Hun hadde konstant minst én fiende, og våre beste perioder var hvis den fienden ikke var meg. Som oftest var det meg – og det må påpekes at det var fullstendig irrasjonelt alt hun kom på som årsak, uansett hvilken fiende hun valgte.

Det største problemet var at når hun var ålreit, så var hun fantastisk på alle måter. Derfor varte vi altfor lenge. Jeg mener i fullt alvor at hun – selv om det er sunt i hennes sykdomsforløp, og hun trenger det – ikke burde være i et parforhold ennå, fordi hun per nå er direkte skadelig for andre. Jeg skulle ønske jeg heller møtte henne 5-10 år inn i en behandlingsprosess, for jeg ser også hvem hun egentlig er, har potensiale til å bli, og jeg vet og har sett hele veien at monsteret er "en annen".

Det var mye hemmelighetskremmeri, småløgner og manipulering. Hun sjonglerer med mennesker for å holde dem hos seg, og har en enorm oppmerksomhetstrang, og gjør hva som helst for ikke å bli forlatt. Hun ender i stedet med å såre alle hun egentlig elsker, og alle som elsker henne ender med å slutte med det.

Jeg er fremdeles glad i henne, og ønsker henne alt godt, men jeg håper man med borderline prøver å vurdere hvor i sykdomsforløpet man er, hvor langt man har kommet, før man går inn i noe så alvorlig som et parforhold. Man kan ende som en voldsutøver, om enn "bare" emosjonelt. Som mottaker av emosjonell vold ser man ofte ikke skadevirkningene før man er blitt svært syk selv, og før volden som er blitt "normal hverdag" og "forståelig" endelig opphører.
Avatar

Takk :)

okt 16 2014 - 10:13
Jeg vil ført og fremst si tusen takk til justhuman og alle dere som deler deres erfaringer med borderline.

Min kjæreste fikk for 2 dager siden høre at han har diagnosen borderline. Jeg ville sette meg litt inn i hva det dreide seg om, og googlet det. Mye fagstoff og tunge artikler.. Veldig gla for at dert er en tråd her med personlige erfaringer som blir delt :)
Avatar

Min erfaring med å leve med en "Borderliner"

jan 2 2015 - 13:04
Har levd sammen med ei jente i nesten ti år som jeg nærmest er sikker på innehar diagnosen "Borderline personlighetsforstyrrelse". Leser her på forumet om flere "Borderlinere" som har fått diagnosen og forteller om seg selv. Syntes det er utrolig flott! I mitt tilfelle ble hun aldri diagnostisert. Hun ville aldri vedkjenne seg at det var hun som strevde og overførte i hovedsak all skyld på meg og mine særkullsbarn når hun hadde det vanskelig. Klassiske mønstre var sterk avvisning, sterke beskyldninger på ting jeg gjorde mot henne, selvmordstrusler, kunne ta bilen og bli borte flere timer med motiv å forulykke seg selv. Ofte beskyldte hun meg for at hun ble holdt utenfor og ikke inkludert i avgjørelser. Dette stemte ikke. Det tyngste var vel egentlig den utrolig sterke avvisningen fra henne. Fra å fortelle meg på kvelden hvor høyt hun elsket meg, nærmest totalt "stenge" meg ute følelsessmessig ei hel uke fra hun våknet dagen etter. Da med vikarierende motiv der jeg eller mine barn var skyld i hennes problemer. I de første årene av samlivet jobbet jeg intens i perioder med å finne ut hvorfor... Jeg forsøkte å forebygge hennes nedturer ved å rydde opp etter barna før hun så rotet, ta ekstra stor andel i husarbeid, samt unngå å ta opp det jeg undret meg så på i forhold til hennes stadige nedturer og humørsvingninger. I hovedsak spiste hun ikke middag sammen med resten av familien når hun hadde nedturer. I flere år fortalte jeg ungene at hun var sliten og i dårlig form, hadde hatt en tung dag på jobben osv. De spurte og undret seg ofte. De lurte også på hvorfor hun ene uka var så utrolig snill og imøtekommende, for så å bli den onde stemor uten noe motiv. Det gikk etterhvert opp for meg at det var helt klassiske mønstre som lå bak hennes humørsvingninger. Fra å ligge på soverommet hele kvelden og avvise meg og ungene totalt, kunne hun også vandre rundt i huset og nynne og plystre, sitte og lese i sofaen og "lage" et falsk inntrykk av "se hvor bra jeg har det" og at det er jo dere andre det er noe galt med. Nærmest en helt surrealistisk destruktiv atferd som var utrolig vanskelig for resten av oss som var tilstede. Hun endret også ansiktsmimikk i slike perioder. Klassisk ved slutten av slike perioder var at hun nærmest skalv i hele kroppen og ville at jeg skulle holde hardt rundt henne. Hun overøste meg meg hvor høyt hun elsket meg, spesielt de første dagene til vi opplevde en "normal" hverdag igjen. Det som hold meg oppe i alle disse årene var troen på at det skulle gå over. Dette fordi vi hadde det så fint når hun hadde det bra... Tenker at det i dette tilfellet som i alle andre tilfeller, så handler det om å kunne erkjenne sine problemer for å kunne ta i mot hjelp. I dette tilfellet var det aldri tema. Feilen lå hos de andre... Kjenner meg veldig igjen i "Etterpåklok" sin beskrivelse over. Jeg strevde også med hjertebank og gikk så langt at jeg ble henvist til hjertespesialist og fikk påmontert utstyr for å registrere hjertet mitt over tid. Følte meg både psykisk og fysisk syk i perioder og følte at jeg nærmest "mistet" meg selv og mitt følelsesliv. Hun straffet meg hardt ved å stenge meg ute følelsesmessig over tid med sinne og beskyldninger og mye løyner. Vi alle merket når noe var galt og humørsvingningene inntraff. Hvis jeg da spurte hva som plaget fikk jeg ofte ikke noe svar. Som "justhuman" over beskriver, så fikk både jeg og ungene en følelse av at det var vi som hadde gjort henne noe galt og jeg kunne spørre på nytt. Da ble hun ofte bare enda mer sint og avvisende og kunne finne på å stikke av i bilen i flere timer. Fikke heller aldri noe svar i ettertid på hva som var utløsende faktor. Dette var en utrolig psykisk belastning å ha hengende over seg. Og som "Etterpåklok" også beskriver, det som holdt det gående var de fantastiske periodene innimellom der hun nærmest forgudet meg og overøste meg med hvor mye hun elsket meg.


For noen år siden valgte jeg heldigvis å søke hjelp utenfra og tok kontakt med psykolog. Da jeg fortalte min historie var hun helt klar på at det handlet om at jeg levde med en "Borderliner".

Vi flyttet fra hverandre for noen år siden, men vi har barn sammen og må fortsatt forholde oss til hverandre. Jeg går ennå i perioder og strever med ettervirkninger i mitt følelsesliv etter å ha jobbet så intens i så mange år for å holde familien vår stabil. Jeg måtte i perioder ta totalt ansvar for barna, husarbeid, min egen jobb i tillegg til å bruke utrolig med energi på å forebygge hennes nedturer som jeg aldri lykkes med...
Avatar

En borderlines bekjennelse.

jan 5 2015 - 21:46
Jeg er en jævla Borderliner! Det er helt sant, og det har ikke gått over med årene, snarere tvert imot. Det samme dramaet som jeg maktet å utspille i mine omgivelser som tenåring, foregår på samme måte i dag. Og jeg er helt enig og sikker i min sak. Kom ikke nær meg! Dette sier og skriver jeg selv om det eneste jeg ønsker meg er å føle en allianse med et eller flere mennesker her på jorden. Noe er gått i stykker i meg. Når jeg treffer et annet menneske vil det før eller siden bli til en person jeg forakter og som jeg setter alle krefter inn for å støte vekk fra meg. Sett at det er så enkelt at vi er flokkdyr, og enten er man inni eller utenfor flokken. Sett at det er så enkelt at når et møte mellom to mennesker ikke fører fram til en allianse (kall det hva du vil) så kommer noe annet i stedet, og at dette andre er forakt, forakt fordi den andre ikke maktet være en person du kunne holde av. Men det jeg vil si er at jeg er ikke uberørt av hva jeg gjør mot andre. Jeg forsvarer det ikke, jeg ønsker å endre meg, men klarer ikke. Jeg har hatt det vondt hele livet. Som et alternativ til selvmord, etterlyser jeg en slags leir, der vi som ikke er gode for andre, kan innlosjere oss. Ikke deltagende i samfunnet, men heller ikke avlivet. Når jeg har gjort vondt mot mine menn, har det vært minst like vondt og ødeleggende for meg. Jeg styres av redsel, ikke av ondskap. For meg er det å være en "praktiserende" borderliner, som å bli straffet. Jeg har vanskelig for å tro at livet mitt er "selve livet", men tror det må være "en død eller straff jeg er dømt til". .
Jeg er ikke blitt bedre med årene, snarere tvert om. Jeg ønsker å kunne få være et sted der jeg slipper å skade andre. Men jeg slipper ikke unna meg selv, og har ikke et sted å gjøre av meg.
Selv tror jeg Borderlinere er voksne mishandlede barn. Når barn traumatiseres og utsettes for uhyrlige ting som de er helt alene om utvikler hjernen deres en "enpersonstrategi". De blir ute av stand til å invitere/innlemme andre i sitt liv, særlig når det røyner på. Og de styres av sin primitive hjerne. Den som utstøter den de ikke klarer inlemme i flokken. Prøv denne forklaringsmodellen, den er litt mer forsonende enn "jævla Borderliner"
Avatar

Hypersensitiv.

jan 12 2015 - 01:17
Syntes denne diagnosen er ganske lik det å være hypersensitiv.
Les heller om det.
Avatar

Å leve med en bordeliner

jan 17 2015 - 11:57
Først til "Eline 87", En med diagnose Bordeline (BPD) er i likhet med en person som er høysensetiv, svært følsom for omgivelsene. Men der stopper også det meste av sammenligningsgrunnlaget mellom disse to tilstandene. Her handler det om hvordan hjernen tar i bruk de «dataene» den tar inn og hvilken måte de blir tolket på. Studier tyder på at personer med BPD har en tendens til å oppleve hyppige, sterke og langvarige tilstander av ubehagelig spenning, ofte utløst av opplevd avvisning, av å være ensom eller oppfatte seg som mislykket. Personer med borderline kan vise labilitet mellom sinne og angst eller mellom depresjon og angst, og temperamentsfull sensitivitet for følelsesladet stimuli.

Som flere beskriver ovenfor, blir de løyet til, de blir sterkt avvist og påført beskyldninger som ikke henger sammen med virkeligheten. Det er forskjell fra person til person hvor sterkt denne «atferden» blir utøvd, men tenker at veldig mange som lever med en borderliner kjenner seg igjen i de store «bølgedalene» som oppstår der de ene perioden kan føle seg fantastisk elsket, for så å bli hatet og pålagt skyld for noe de ikke kjenner seg igjen i og kan kjennes igjen i en svært destruktiv dysfunksjonell atferd.

«Personer med borderline kan være svært følsomme for hvordan andre behandler dem og reagerer sterkt på det de oppfatter som kritikk eller nedlatenhet. Følelser for andre skifter ofte markant fra positive til negative, vanligvis etter en skuffelse eller oppfattet trussel om å miste noen. Selvbildet kan også endre seg raskt fra svært positivt til svært negativt. Impulsiv atferd er vanlig, inkludert eller stoffmisbruk, usikker sex, pengespill, bulimi, risikabel bilkjøring etc. Tilknytningsstudier antyder at personer med BPD samtidig som at de i stor grad søker intimitet/nærhet til andre mennesker, kan være hyper-oppmerksomme på tegn til avvisning eller ikke å bli verdsatt, samt at de har en tendens til å utvikle usikre, unnvikende, ambivalente relasjonsmønstre. De kan se verden generelt som farlig og ondskapsfull, og ha en tendens til å se seg selv som maktesløse, sårbare, uakseptable og usikre i selv-identitet» (http://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse).

Etter å ha levd sammen med en «Bordeliner» i nesten ti år og opplevd alle opp og nedturene, kjent på kroppen og observert hvordan hun igjen og igjen gikk inn i de samme unnvikende ambivalente reaksjonsmønstrene når hun av egen oppfatning opplevde at jeg eller ungene mine ikke inkluderte henne og behandlet henne på en god nok måte. For så etter en periode komme tilbake i en mer «normal» tilstand og fortelle hvor høyt hun elsket meg, ønske om å holde rundt, ha mye sex og bli kreativ og skulle gjøre forskjellige positive aktiviteter. Hun klarte svært sjelden å si noe eller beskrive sin egen tilstand, men fortalte (i brevform) meg en gang etter en nedtur der jeg hadde gitt beskjed om at jeg ikke maktet dette mer, at hun følte seg som femte hjulet på vogna, ikke elsket og at hun siden ungdommen hadde kjent på følelsen av at hun aldri ville lykkes med å bli en familie. Hun beskrev det videre som et profeti som til stadighet gikk i oppfyllelse der de dystre tankene med påfølgende handlingsmønster gjerne oppsto når alt egentlig var fantastisk. Selvoppfyllende profetier som hun beskrev det….

De negative emosjonelle tilstander som er spesifikke for BPD, kan grupperes i fire kategorier: selvdestruktive følelser, ekstreme følelser generelt, følelser av fragmentering eller mangel på identitet, og viktimisering. "Negativ affekt, særlig fiendtlighet og aggresjon, er et vesentlig aspekt for å forstå individer med BPD. Negativ affekt invaderer informasjonsbearbeiding og organiseringen av de mellommenneskelige og personlige opplevelsene." (Hoermann m.fl. 2005) i (http://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse).

Kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsene ovenfor. Hun kunne bli svært fiendtlig, avvisende og aggressiv. I løpet av de årene vi levde sammen, har jeg vel nærmest ikke opplevd en normal jul, bursdag (hennes egen bursdag var ofte verst), 17. mai, barndåp osv. I slike sammenhenger kunne hun falle helt ut og beskyldte ofte oss andre for at vi var skyld i noe som medførte at hun hadde god grunn til å bli sint og dermed ikke delta i noe tilstelning. Og da alt egentlig bare skulle være hyggelig, så ble alt snudd på hodet til noe svært destruktivt og bare utrolig trist…

Avatar

Manglende innsikt

jan 20 2015 - 13:46
Etter å ha lest denne tråden er jeg helt overbevist om at min samboer har en Bordeline personlighetsforstyrrelse. Hun er i perioder en helt fantastisk kvinne. Varm, kjærlig, glad, kreativ og lojal. Jeg er så utrolig glad i denne damen og det er vel derfor jeg orker å gå gjennom de til stadig verre og verre periodene hennes med "fakter." Det begynner med at hun trekker seg inn i seg selv og forsikrer meg om at hun bare er litt lei seg og at det ikke er min skyld. Så går det en dag og hennes innesluttethet begynner å komme fram og hun viser et sinne som kan komme fra ingensteder. Jeg har da gått en dag eller to på nåler og prøvd å ikke trigge henne, men det er virkelig en umulig oppgave. Klarer jeg å gå så stille i dørene at det ikke er noe å "ta meg" på - så henter hun bare fram noe jeg har gjort galt for et år eller to siden. "Husker du den gangen du gjorde sånn eller sånn - at du kunne gjøre det". Så har vi det gående. Hun kjører på med sårende kommentarer, reiser hjemmefra - gjerne til en venninnne eller foreldene og ber meg la være å ta kontakt på noen som helst måte. Som oftest ber hun meg slutte å kontakte hun for alltid. Hun forteller meg hvor lite hun vil være i forholdet og at nå skal vi aldri mer være sammen. I disse periodene velger jeg å legge meg helt flat - og tør jeg sende en sms eller snakker på telefon - så skryter jeg av hun og prøver å få henne til å føle seg vel. Etter noen dager - eller kanskje en uke - så går tilstanden hennes over. Da kan hun ikke fort nok komme tilbake til meg. Hun overøser meg med komplimenter, forteller hvor mye hun elsker meg, legger planer for oss sammen for resten av livet. Det er disse periodene som holder meg oppe. Vi har det så utrolig fantastisk sammen og hun overgår alt av tidligere erfaring når det gjelder nærhet og snillhet. Men så er vi dessverre tilbake igjen i samme tralten - først at hun blir stille en dag før det smeller.
Jeg kan jo legge til at hun også i gode perioder kan variere veldig fra å være glad til å bli veldig sint - gjerne i løpet av noen få minutter. Jeg kan ikke være god i noe som hun sliter med å få til - og jeg kan ikke si ting om hun eller noen som står hun nær som på noen måte kan oppfattes som kritikk. Det trenger ikke være store saken,: Sier jeg f.ekst at "jeg synes det er dumt at du ikke gir beskjed når du blir forsinket for da blir jeg gående og vente istedenfor at jeg kunne gjort noe fornuftig" - så er det nok til et enormt raseri og på rett tidspunkt - nok til at hun stikker avgårde og må gjennom en uke med "å finne seg selv".

Jeg kunne skrevet liste opp og ned med eksempler, men kjernen er at jeg går på nåler fordi hun kan tolke ting akkurat slik hun vil. Når hun har en god periode beklager hun på det sterkeste at hun behandler meg som hun gjør. Hun liker ikke å snakke om ting hun har gjort, men kommer med en generell beklagelse. Så elsker hun meg, skryter av meg og klarer knapt å være to meter borte fra meg i ukes tid til det smeller på nytt. Forferdelig slitsomt og det tapper meg fullstendig for krefter. Jeg vet at det beste ville vært å bare avslutte hele forholdet, men det er to grunner til at jeg ikke klarer det: Det ene er for min egen del - det gir meg fantastisk mye å være med hun i de gode periodene - det er nesten så jeg tenker at prisen jeg må betale for den fantastiske siden av hun - er disse ukene med anfall. Jeg får ikke en sånn kvinne uten å ta den negative delen også - da må jeg ta til takke med noen som gir meg bare deler av den kjærligheten og nærheten jeg ønsker meg. For jeg tror ikke "friske" mennesker klarer å gi like mye kjærlighet og nærhet som en med borderline.
Den andre grunnen er at hun trenger meg. Hun trenger en som kan vise hun forståelse og som kan trøste hun og være der - uansett om det stormer rundt hun og hun sliter med depresjon, tristhet, tomhet og alt det andre som den stakkars kvinnen har inni seg.

Jeg lurer bare på om hun noen gang vil forandre seg, eller om dette er det mønsteret vi skal ha for alltid. Skulle ønske hun i alle fall sluttet å skyve meg så til de grader bort når hun har det vondt. Jeg vil jo bare hjelpe hun - men jeg får ikke lov før "hun er klar". Kan jo legge til at jeg er en mann som vet at mange damer ønsker å være sammen med meg - jeg er ikke sammen med kjæresten min fordi jeg ikke får noe annet. Jeg er med kjæresten min fordi jeg elsker hun og ingen andre. Snodige greier disse følelsene ;-)

Det var vel det tenker jeg!
Avatar

Sterkt

mars 13 2015 - 19:41
Veldig sterkt å lese historiene til dere som er kjærester med noen med borderline-diagnose. Jeg har lest om borderline for første gang nå i kveld, jeg mener, med tanke på at kanskje dette er relevant for mitt liv. Jeg har en fantastisk kjæreste, men selv om han har det enestående bra med meg, så har han det så mye vondt også - han stoler ikke på meg!

Vi er to voksne mennesker, og det gode vi har overgår alt jeg har vært i nærheten av. Men... det er sånn en mistro, mangelen på tillit er så sterk - og det har virkelig aldri vært noe galt eller vondt eller "dodgy" i vårt forhold, ikke da vi ble kjent eller i den tiden vi har vært sammen. Jeg er ryddig og ærlig, men også selvstendig. Uroen hans kjenner ingen grenser, intensiteten er så voldsom, men nå er det slik at uansett hva jeg sier, så er det som om tvilen og usikkerheten hans bare vokser. Det er jo som om at han har et alarmsystem på som er hypersensitivt, fullstendig feilkalibrert.

Ja, jeg vet etterhvert litt om å føle at jeg går på nåler, bli nesten "lam" i hjernen av frykt for å si noe galt... alt jeg sier blir vridd og vendt på, jeg føler meg fullstendig maktesløs - og alt dette - når vi har hatt det så grensesprengende og fantastisk bra! Det er så paradoksalt! Jeg skjønner det ikke... det er liksom ikke til å forstå...

Men jeg sitter her egentlig som nummen, fordi jeg føler det... rett og slett er så mange ting som stemmer. Det skremmer meg. Fordi jeg tenker at de problemene vi har nå, det lar seg ikke løse, det ligger i hans ryggmarg, tror jeg.... og dette sier jeg uten at han har noen diagnose... og selv om jeg nettopp har havnet her inne...

Jeg ville bare si hei, jeg tror jeg melder meg igjen senere... jeg må bare grave litt mer i dette her... hvis noen flere vil dele av sine erfaringer, tips og råd, så er jeg takknemlig.

ff
Avatar

Til Fridafugl til Spøkefugl

mars 15 2015 - 20:18
Hei, jeg har skrevet her før og presentert meg som en Borderliner. Men har også diagnosen post traumatisk stresslidelse, kompleks type - altså relatert til barndommen. Jeg kjenner meg igjen i noe av beskrivelsene over. Jeg foretrekker diagnosen PTSD, fordi den er mer virkelighetsnær. Jeg har lest et sted at den som lever med barndomstraumer vil kunne utvikle borderline-symptomer.
Det dere (som lever sammen med en borderliner) sier om hva en borderliner gjør med dere, er veldig likt det jeg opplever at "dere" gjør med meg. Og det er minst like vanskelig å være borderliner som å leve med en.
Jeg klarer selv ikke å ha kjæreste. Jeg tester det ofte, men gjør dt slutt når borderlineren i meg, trer fram. Men når jeg lever alene og ikke i et forhold, har jeg knapt noen symptomer på borderline, kun på traumer. Altså kan jeg påstå at "andre" gjør meg psyk, akkurat slik dere sier at borderline-kjæresten gjør dere psyk. : )
For å forstå en borderliner må man hele tiden snu og vende på følelser kontra hjerne/fornuft. Akkurat som høna og egget. FØLER du kjærlighet til noen, konkluderer hjernen med at dette er en bra person. FØLERdu hat eller forakt for et menneske, sier fornuften deg at det er et dårlig menneske. TENKER du dårlig om noen, vel...så er de....osv. En Borderliner er veldig, veldig redd for å bli avvist. Tap av kjærlighet gjør veldig vondt og er ekstremt skremmende. For å slippe smerten, skynder vi oss å finne feil ved den vi elsker, ved det minste tegn til avvisning. Da er det jo litt lettere å bli forlatt. Og når vi har omskapt den vi elsker til et dårlig menneske, begynner vi selv å avvise. Slik snur følelsene fra kjærlighet til nedlatenhet og forakt. Det er som å bli skyllet overende av en bølge. Men dersom jeg/vi kommer for oss selv, vil bølgen sakte men sikkert flate ut. Jeg beskriver mitt problem som å ha et overformynderi inne i meg. Det kan være ting som er sagt, og er helt uskyldige, og som jeg først ikke reagerte på, men som plutselig slår innover meg som en bombe. Gjerne når jeg er i ferd med å sovne, eller slapper av.Det føles ekstremt skremmende og noe inne i meg (overformynderiet) roper "pass deg, pass deg" Da er det hele i gang og jeg har ikke kontroll. For det føles helt ekte at noen vil meg vondt eller forlate meg. Og som sagt, det følelsene sier vil hjernen forklare. Og når vi har funnet forklaringen - at kjæresten vil deg vondt, handler vi deretter. Det eneste som nytter da, er å være for meg selv. Og det er nok også det beste rådet til dere andre. Altså at det blir gitt rom for at den som sliter får trekke seg tilbake på et eller annet vis. Sånn at vi kan komme tilbake som de snille og gode menneskene vi egentlig er.
Avatar

Takk til Spøkefugl

mars 15 2015 - 23:26
for et fint svar, det skaper noen rom av forståelser i meg... Jeg har lest og lest gjennom denne helga, har kommet over noen gode nettsider der ute på verdensveven...

Selv om det ikke er til å tro at... min kjære kanskje har en type Borderlinepersonlighet, så... er det så mye som stemmer at... jeg vel innerst inne ikke er i tvil... jeg er nok litt i "sjokk", samtidig som jeg føler meg roligere enn på veldig veldig lenge....

Jeg har lest flere steder nå at man skal "Ikke ta det personlig!". Hmmm.... bummer, DER har jeg vært dårlig, for jeg har blitt opprørt i mitt innerst av skogen av anklager, gjerne på meg som person, det jeg selv har som kjerneverdier... så jeg har blitt sint og stridbar... Jeg har lest om validering som kommunikasjonsform... hmmmm... veldig vanskelig når man føler seg urettmessig angrepet og trengt opp i et hjørne, samtidig som jeg innser at det ikke er min sterkeste side sånn i utgangspunktet.... altså, mer å lære....

Dette er første gang han tar avstand fra meg. Jeg har vært hyllet, men nå ble mengden kritiske feil for stor, tvilen så dyp, skuffelsen så stor... at det antagelig ble altfor mye, helt overload. Fra tett kontakt daglig til ingen kontakt. Mens jeg etterhvert ikke har fått meg til å si fra/ be om en frikveld en gang, så "krever" han nå uker uten kontakt. Det er en voldsom endring som skjer for første gang.

Kan jeg spørre deg, Spøkefugl... denne frykten for å bli avvist... det blir så "absurd" hvis det skal være sånn at jeg ikke en gang kan ta initiativ til å avrunde en samtale eller "sovne først" uten at avvisningsalarmen går, mens jeg samtidig skal bære "du gjør meg så vondt at jeg ikke kan være nær deg på jeg vet ikke hvor lang tid, men det er uker" - jeg mener, denne forskjellen i hva som "er lov" av den ene partneren men ikke den andre er så stor....(absurd)... er det noe vi kan snakke om i parforholdet, tror du? Eller teller ikke det fordi det er følelsene som er fakta?

Det ble kanskje ikke et ordentlig spørsmål inni der :-) Men kanskje du forstår likevel.
Avatar

Svar til Fridafugl

mars 17 2015 - 21:50
Hvis din kjæreste selv ser at han lager problemer, og selv ikke ønsker å være denne vanskelige personen, har jeg følgende råd.
Dere setter dere ned en gang begge er rolige. Sammen bestemmer dere dere for hvor grensen går, altså når du skal ha lov til å si stopp. Så tenker dere ut et slags alternativ til å beskylde deg, kritisere deg, eller hva som er aktuelt for dere. Kanskje å gå til et annet rom og skrive ned det han ville si - men kaste det etterpå. Eller gjøre noe annet som roer han ned. Så må dere bestemme dere sammen hvordan "stopp" skal sies. Det kan godt være med ordet "stopp", men det kan også være med et tegn, eller noe annet som ikke føles nedvergende. Det er sannsynligvis slik at når han "setter i gang" er han under så stort stress at han ikke hører det du innvender eller sier. Derfor er det viktig at det er avtalt og veldig enkelt. Som rødt, gult eller grønt kort under en fotballkamp. Tar jeg ikke helt feil, tror jeg han vil bli veldig glad om han får en slags belønning eller ros om han klarer det dere er blitt enige om.
Hans redsel for avisning bunner jo i en tidlig erfaring, så da er håpet at nye og gode erfaringer skal overskygge de gamle. Nei, det er ikke meningen at du skal gå på tå hev. Sier han noe selv om hva som kan skape trygghet? Vet du noe om barndommen hans? Hva om du lover å komme med tre advarsler før du eventuelt går? Men det beste tror jeg er at dere finner en måte sammen å sette stopp, og at han finner den beste og raskeste måten å bli den gode utgaven av seg selv på. Men jeg vet med meg selv hvor forferdelig vanskelig det er å sortere og vurdere hva som er reelt og hva som er å bli lurt av egne følelser.
Avatar

Borderline

april 26 2015 - 18:49
Hei, jeg er 29 år gammel og har diagnosen Borderline/Emosjonelt Ustabil.
Først vil jeg si jeg synes det er kjempebra du prøver å finne ut av mer om dette når du har en kjæreste som sliter med det. Flott at du bryr deg og vil lære.

Du spør om du skal snakke til ham når han blir stille, gjerne prøv på det - for da kan det nemlig være han har angst og ikke klarer å prate.
Når jeg blir stille plutselig så betyr det at jeg er 'følelsesmessig satt ut' - da jobber hodet overtid, og gjerne har hodet misoppfattet noe som en trussel og prøver å rasjonalisere det som har blitt sagt, men får det ikke til å gå opp.
Når jeg f.eks blir sint og utagerer, da er det stikk motsatt, da er det følelsene som tar overhånd, og hodet slipper ikke til.
I det store og det hele er det dette diagnosen dreier seg om.
Det er lite sampsill mellom tanker og følelser til tider (generelt kan en Borderline fungere veldig bra i lange perioder, men når det skjer noe som blir følelsesmessig tøft så sklir dette skikkelig ut på den ene eller andre måten)
Det er god hjelp å få og jeg anbefaler Mentaliseringsbasert terapi som er den nye behandlingsformen for Borderline.
Jeg blir f.eks skikkelig trist når jeg leser at Borderline er misforstått og man tror mennesket er slemt. Kan ikke snakke for andre men i mitt tilfelle kunne ikke det vært mer feil. Jeg føler meg ofte som et lite barn, redd og utrygg, samtidig vil jeg ikke alltid vise angsten og frykten for da tenker jeg at andre kanskje vil sette meg ut bevisst om de fikk vite hvor redd jeg er fra før av, for dette har blitt gjort mot meg av en nær omsorgsperson. Da er det vanskelig å stole på at det ikke vil skje igjen med noen andre som står meg nær. Jeg er veldig glad i alle menneskene i mitt liv, og gir mye kjærlighet, varme og omsorg - til og med dem som behandler meg dårlig er jeg glad i, og har veldig lett for å tilgi folk. Jeg blir kjempelei meg når jeg blir slem og skriker høyt eller kaster tlf min og knuser den, får utrolig dårlig samvittighet. Jeg har lært meg å si unnskyld til min kjæreste nesten med en gang jeg har skrikt, i tillegg forklarer jeg hva som skjedde inni meg når jeg ble sint. Oftest blir jeg sint hvis jeg føler at kjæresten min ikke bryr seg. Jeg føler rett og slett iblant at han ikke er glad i meg. Av og til selv med alt det gode vi har sammen og selv om jeg kjenner ham godt, så kan en tanke dukke opp om 'tenk hvis han er psykopat' da kan jeg få panikkangst. dette kalles overføring. da gjør han eller sier noe ubevisst, som minner meg om noe mamma gjorde mot meg i barndommen (jeg har blitt fysisk og psykisk mishandlet fra jeg ble født til jeg fylte 14 år, og psykisk mishandlet videre uti livet av min mor på de verst tenkelige måtene) det er pga disse overføringene som ikke er hverken den ene eller andres feil i diskusjonen, men pga fortidens hendelser, at man blir stille, og begynner å tenke fælt på hva mente den med det, og hva mente den med det, er denne personen snill, kommer de til å utnytte meg.
plutselig kan man bli paranoid, men heldigvis går det som regel over relativt fort. det er klart det går over fortere, om du gir kjæresten din trygghet, og sier noe kjærlig og gir en klem når sånt står på.
Borderline mennesker har mistet sin trygge havn i seg selv, og i verden og har problemer med å stole på folk, men de trenger nærhet og kjærlighet mer enn noenting for å kunne bli friske og hele mennesker igjen.
Jeg gråter nå bare av å skrive dette.. har massevis av følelser, og varme for andre og det eneste jeg ønsker er gode dager og nære relasjoner. Jeg er så takknemlig for at min kjæreste gjennom 5 år fortsatt er her og elsker meg, og hjelper meg å komme meg igjennom dette.
Mye har blitt mye bedre, og jeg tror bare det vil bli bedre, men det tar tid og krever arbeid og innsats og bevissthet.
Jo mer man får hjelp jo bedre forstår man seg selv og hva som skjer, og da er det ikke så farlig og ekkelt lenger.
En sang som passer godt til denne diagnosen er Bjørn Eidsvågs - Skyfri himmel.
Ta godt vare på din kjæreste, men også på deg selv, du må også forklare ham hvordan hans utbrudd for deg til å føle deg.. det kan hjelpe ham til å forstå at du også er et følsomt og godt vesen, og kanskje blir han snillere.
Det viktigste er at dere kommuniserer åpent og ærlig om ting etter de skjer, uansett om han får angst eller blir sint.
Slik hjelper du ham til å slippe å lage opp sin egen fantasi på ting, istedet vil han vite hvor han har deg. Ærlighet og samtaler og kjærlighet og kos tror jeg man kommer langt med :)
Og han må være flink til å sette grenser, og holde seg unna folk som fortsetter å såre ham og gi ham et dårlig selvbilde/selvfølelse/følelse av egenverd skal han klare å forstå at han er god nok akkurat som han er.
Det er kanskje det aller viktigste å forstå for en med Borderline, at man ikke trenger være noe mer enn det man er.
Man har gjerne vokst opp med foreldre man aldri var god nok for, også tror man at man må være noe mer enn man er.
Men sannheten er at vi alle er gode nok :)

God klem fra Sanja
Avatar

borderline

mai 6 2015 - 03:04
Har fått min diagnose i dag er snart 50 år har vert feil diagnostisert siden jeg var ca 20 og etter å ha levd et helt liv med en innbildt depresjon er det for meg en gledens dag.
Når det gjelder diagnosen og det å være pårørende ser jeg at jeg til tider kan være ille å leve med men jeg ser på ingen måte når jeg nå vet hva det handler om at jeg må være det.
Og det jeg vil oppfordre alle til å se litt nøyere på da en ikke alltid kommer videre med bare diagnosen som hjelpemiddel det er et fellestrekk og det er separasjonsangsten noe jeg faktisk har til felles med min hund, men det som er langt viktigere er at man ser på handlings mønstre som er vokst frem fra ulike mestrings strategier som blir malplassert når de kjører for full styrke når den opprinnelige faren forlengst er over da er personligheten forstyrret og med egen sykdoms innsikt og oppfølging av kvalifiserte hjelpere som pasienten har tillit til så kan hver og en klare å mestre på sikt
Avatar

Takk til dere som gir oss en sjanse - dere som våger å elske oss fremfor gå deres vei

okt 15 2015 - 02:49
Det er sterkt å lese denne tråden. Særlig det NordTromsMannen og Spøkefugl skriver. Tårene renner her. Jeg er også diagnostisert med EUPF. Jeg har så lyst til å skrive en lang avhandling nå, for tanker og følelser tyter frem. Det gjør GODT at det fins så mye empati der ute, for å ha det sånn som vi har det... Det er egentlig uutholdelig. Men vi holder jo ut. På en eller annen måte. Jeg ser at jeg jo sitter her. Jeg ser speilbildet mitt i stuevinduet, jeg ser hendene mine på tastaturet. Jeg er ikke død, jeg er levende - ja, tidvis svært levende. Min lege sa det slående: Kvinnen som ønsket så sterkt å leve at hun døde.

Jepp, sånn er det for meg. Jeg har ikke bare EUPF. Jeg har også angst - for alt som har med røyk å gjøre. Derfor blir det en dobbel dysfunksjonalitet for meg. Jeg prøver å unngå steder der folk røyker, og det er absurd og skremmende å erkjenne: Folk røyker OVERALT! Så jeg har begynt å rope til folk. Eksos og vedfyring er også stress for meg. Så jeg rømmer ofte til mamma, som ennå bor der i paradiset hvor jeg vokste opp, i svært landlige omgivelser med rikt plante- og dyreliv. Jeg pleier å kalle meg Oksen Ferdinand, for slik er jeg. Får ikke nok av naturens skjønnet - jeg vokste opp midt i den, og det glemmer aldri kroppen min og sjela mi.

Jeg ble aldri misbrukt, men jeg vokste opp i skyggen av min (ressurs)sterke søster. Jeg følte meg overflødig og mye ensom. Det er slike minner jeg har: At jeg satt alene i ei huske i barnehagen og var klar over at jeg var alene, og heller ikke forstod de andre barna, som gjerne lekte så tett og energisk. Jeg har lest enormt mye, og vurdert både høysensitiv (som ikke er en diagnose, kun et medfødt trekk), asperger, bipolar, narsissistisk personlighetsforstyrrelse (NPD), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF) og posttraumatisk stress (PTSD). Jeg har stunder da jeg ennå betviler alt sammen og ikke syns ting stemmer i forhold til nåværende diagnose. Jeg har blitt rediagnostisert flere ganger. Samtlige innen personlighetsforstyrrelsesspekteret. Det er jo mye likt der. Men EUPF er definitivt den jeg kjenner meg mest igjen i. Så ble jeg også tatt inn i ei gruppe for Borderline're. Men jeg følte meg alene når noen i gruppa snakket om hvor fulle de hadde vært. Jeg har aldri vært full selv, og heller aldri ruset meg, røyket eller kuttet meg. Så jeg ble ganske knust av å være plassert der, med så umoralske folk (og jeg tenkte på hvor flink jeg var på skolen etc.), og jeg ble tatt ut av gruppa.

De 2-3 årene som har gått etter det har jeg brukt på samtaler med psykolog. Langsomt har jeg blitt bedre, men det er skremmende hvor syk jeg ennå merker at jeg er. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg må dø, fordi det ikke fins noen løsning - jeg slipper ikke unna verken luftforurensing/røyk eller ensomheten min. Men jeg vet mesteparten av tida nå at jeg har mange ressurser inni meg som verden vil ha godt av. Så jeg henger på karusellen ennå. Og jeg har klart å få bedre kommunikasjon med - og dermed også økt fungering i - familien min, slekta mi. Og jeg vet at det fins en håndfull mennesker som er glad i meg og som ikke kommer til å forsvinne, slik mange har gjort og ennå gjør. Jeg vet det ikke sikkert hele tida, jeg kan f.eks. være redd for at de skal dø, særlig de gamle besteforeldrene mine og tanta mi. Det går jo den veien for alle. Men jeg vet at jeg må fortsette å kjempe. Og å gjøre lindrende aktiviteter, som også kan gi mye glede.

Jeg har en blogg som jeg skriver på iblant, men det er nesten ingen som leser den, og det er ikke akkurat morsomt for en krenkbar person som minst av alt trenger å være usynlig og ensom. Jeg håpte på en revolusjon da jeg startet å skrive der, jeg håpte at nå skulle hele Norge forstå at de måtte redde meg og andre som meg, jeg følte meg som den kloke kona som ingen hadde lyttet tilstrekkelig til i alle disse årene. Jeg sitter på et enormt sinne pga. dette. Jeg har stått mye på scenen de siste seks årene. Det begynte som egenterapi, og utviklet seg til å bli mer som en avhengighet. Jeg lager show i Spikersuppa hver vinter når jeg går på skøyter. Jeg trenger publikum, og det bekymrer meg. Men store deler av tida har jeg så lite energi at jeg ikke orker. Det er like greit, tenker jeg. Jeg fornekter et familieliv. Jeg forstod tidlig at jeg ikke var voksen nok til å være mor, og jeg tenker at den dagen jeg kanskje er voksen nok, da har jeg blitt for gammel. Jeg er ofte redd og deprimert pga. dette, fordi jeg frykter en fremtid med lignende mengder ensomhetsfølelse som i fortida. Men jeg har flere og flere optimistiske stunder. Jeg føler at jeg ser herjet ut, gammel. Men jeg er også ofte det stikk motsatte!

Takk til dere som ikke gir oss opp. Dere er kanskje med på å redde liv.
Avatar

Har min kone EUPF?

nov 15 2015 - 02:44
Jeg har vært sammen med en kvinne i 4 år nå, og vi giftet oss for ca. 1 år siden. Hun har alltid vært humørsyk, og i perioder har det vært så ille at det utartet i ren fysisk vold der hun slo meg i ansiktet - først med flat hånd, og etterhvert også med knyttneven slik at jeg flere ganger endte opp med blått øye og neseblod. I tillegg har hun utøvd psykisk vold mot meg i form av usaklig kritikk, beskyldninger om utroskap, dumhet, alle mulige feil og mangler som mangler enhver sakelighet, hun kan også komme med svært nedsettende og ydmykende utbrudd med bannskap, sarkasme og grove personkarakteristikker. I perioder er hun sykelig mistenksom og sjalu og forlanger at jeg skal gjøre rede for hvor jeg har vært på et bestemt tidspunkt og hvem jeg var sammen med (jeg er 100% trofast mot henne) eller hun sjekker min telefon eller facebook-meldinger. I perioder har vi det imidlertid godt sammen, og da er hun både snill og kjærlig. Men hun er tydeligvis veldig redd for å bli avvist, og spør stadig vekk om jeg er glad i henne. Humøret kan skifte fra godt til dårlig på brøkdelen av et sekund og uten at jeg aner hvorfor. Hun er blitt diagnostisert med hyperthyreose (høyt stoffskifte), og i flg. legen kunne dette forklare hennes irritabilitet og aggresjon. Nå har hun gått på medisiner i 9 måneder, og den verste aggresjonen i form av fysisk vold er heldigvis borte. Men fortsatt er hun humørsyk og sykelig mistenksom, og jeg merker at det sliter veldig på forholdet vårt. Vi har gått i familieterapi i over 1 år nå, og det har hjulpet noe, men på langt nær nok. Det virker på meg som om hun ikke mener det er nødvendig, for det er ikke noe i veien med henne. Hun nekter også konsekvent å be om unnskyldning når hun har såret meg med sinne og grunnløse beskyldninger. Det dårlige humøret kan vare fra noen timer til flere dager. Jeg har virkelig forsøkt å være tålmodig med henne for jeg har i mitt stille sinn tenkt og håpet at dette skulle gå over med kyndig hjelp. Jeg føler at det virkelige problemet ikke kommer frem under samtaleterapien vi har, og lurer på om hun faktisk lider av EUPF eller borderline som det også kalles.
Avatar

Til dere med barn!

des 10 2015 - 21:52
Jeg kom over denne tråden fordi jeg har nettopp fått vite at min mor muligens har personlighetsforstyrrelse og jeg ville vite mer om det.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det flere skriver med å leve med humørsyke personer som stenger seg inne og avviser før det kommer en eksplosjon. Jeg kan huske at min barndom var preget av angst og avvisning. Jeg kan ikke huske at noe jeg gjorde var godt nok og hvis det skjedde et uhell, jeg knuste et glass ol. så var det full eksplosjon. Jeg levde med angst for å gjøre noe galt lenge etter at jeg var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Min søster har det også på samme måte. Jeg husker første gangen jeg forsto at det ikke var normalt å få en sinneeksplosjon hvis noen hadde tabbet seg ut. Jeg var på jobb og noen (ikke meg) hadde gjort en feil med kaffetrakteren og sølt noe kaffe, bare en bagatell, men hun som ryddet opp etter dette bare lo og sa at: sånt skjer, dette er jeg så vandt til for ungene mine gjør sånn hele tiden. Jeg ble så overrasket for jeg kunne ikke forstå at det fantes hjem, hvor barn ikke ble skreket til og kjeftet huden full hvis de gjorde en feil. Da var jeg 24 år. Jeg var livredd for å gjøre noe feil og hvis jeg gjorde det ble jeg helt knust.

Jeg og min mor hadde et veldig dårlig forhold i mange år, de siste 3 årene har det blitt veldig mye bedre. Og etter at hun har fått denne diagnosen faller ting litt på plass. Jeg syns det er beundringsverdig av dere som har partnere/kjærester som dere elsker høyt at dere støtter de.
MEN jeg ber dere; hvis dere får barn eller dere har barn i forholdet, kom dere vekk. Det gjør så utrolig mye skade på barna som dere kanskje ikke ser.
Avatar

Mitt barn

des 21 2015 - 19:19
Selv er jeg mor til en datter på 19 med diagnosen. Hun har mange likhetstrekk med det beskrives i denne tråden, men også noe anderledes. Hun sover opptil 20 t i døgnet, vil ikke snakke, og mangler fullstendig energi, glede og tiltak. Jeg vil påstå hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Disse periodene varer opptil en uke, så en dag hvor hun er normal, men likevel lite tiltak, energi. Neste dag står hun ikke opp og kan bli liggende i flere dager igjen. Noen som har opplevd/opplever dette?
Avatar

Re: Ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)

des 26 2015 - 23:11
Hei Julen2015.
Det du beskriver er ingen del av en personlighetsforstyrrelse. Hvis du mener ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline så er det heller normalt å ha masse energi. Det er heller ikke en sykdom som rammer tilfeldig, men har sammenheng med "et levd liv". Altså noe som er opplevd og som har festet seg i kropp og sjel. Selvsagt kan de som sliter med dette, bli helt utkjørt, men ikke slik at det hører til personlighetsforstyrrelsen. Men er det lov å spørre, siden det er deg hun lever sammen med, om det er forholdet mellom dere hun blir utkjørt av? Eller om du minner henne om noe vondt?
Avatar

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

jan 20 2016 - 11:17
Takk og lov. Nå har jeg endelig funnet ut hva det er som har ridd livet mitt som en mare i perioder de siste ni årene. Har vært sammen med hun som nå er min kone i disse årene, det har vært mange turer opp og ned. Frem til det siste året mest opp, men det har også vært noen perioder hvor ting har vært mest vanskelige. Takk til alle som har bidratt i denne tråden!

Her går det mye i sjalusi, manglende evne til å forstå at uforutsette hendelser oppstår, irritasjon over "å bli holdt utenfor", sinne, urettmessige anklager og beskyldninger, depresjon, selvbebreidelse, lite energi, skuespill og ensomhet i de dårlige periodene. I de gode periodene er ting stort sett vanlige, med sosialt overskudd, trening, husarbeid osv.

Har vel ikke så mye mer å komme med i nåværende øyeblikk, men skal prøve å komme i kontakt med noen som kan hjelpe meg. Vi har noen unger i barnehage-/skolealder, og det er viktig at de får trygge rammer fremover, slik at de dårlige periodene ikke påvirker dem mer enn hva vi kan tåle.
Avatar

Borderliner

mars 6 2016 - 01:33
Vil bare si at det er grader av funksjonssvikt ved borderline avhengig av i hvilke ressurser den enkelte har. Med andre ord at det vil være store variasjoner i hvordan det er å leve med (som samboer/kjæreste/ektefelle) eller være barn av en person med denne diagnosen. Og alle trenger ulik form for støtte, og de fleste kan være gode samboere/kjærester/ektefeller og mor/far selv med noe avvikende personlighet. Det er mulig å bryte mønster og mulig å bli bedre enn sine forfedre/foreldre dersom det er et mønster som finnes i familier. For min del har jeg oppdratt en datter som har blitt et supert menneske, selv om jeg har slitt med mine egne problemer. Jeg har som godt voksen fått et mer stabilt og nært forhold til en mann. Forutsetningene er at jeg har fått støtte og hjelp som faktisk har hjulpet. Det har ikke vært enkelt, tvert i mot handlet det om sammensatte, varierte, utprøvende og egeninitierte tiltak, noe i samarbeid med profesjonelle, men likeså viktig, fra omgivelsene ellers, venner, famile, arbeidsgiver. Det at det har lyktes for meg har med en rekke forhold som har vært positivt for meg. For å nevne noe: delvis uføretrygd, støtte til utdanning, avlastningsfamilie/besøkshjem for min datter da jeg var alenemor, venninner som stiller opp, og nå en mann som forstår hvor viktig bekreftelse er for meg. Jeg har hatt ulike psykologtilbud, psykiatriske tilbud inklusive innleggelse på sykehus, så det har ikke stått på helsehjelp heller. Samlet så har det gitt meg et rimelig godt liv, selv om jeg innser at jeg har hatt et liv preget av såkalt lav livskvalitet. Det har vært , og er, som å leve med en kronisk fysisk sykdom (kroniske psykiske sykdommer gir jo også en del fysiske symtomer også, f.eks. kroniske smerter, mageproblemer, eksem osv.), men det er ikke så synlig som andre funksjonshemminger. Jeg har tidvis levd alene, men det har vært ensomt, og selv om det er vanskelig for meg å leve i intime forhold, så foretrekker jeg det. Jeg håper og tror ikke jeg har vært "skadelig" for mine medmennesker, jeg har selv opplevd mine foreldre som skadelig for meg og mine søsken. Pr. i dag jobber jeg fulltid, har mange ressurser å bidra med til mine omgivelser. Mitt hovedproblem er fortsatt å forstå at jeg kan være viktig for andre eller at noen i det hele tatt kan være glad i meg. Jeg er derfor fortsatt avhengig av den stadige bekreftelsen på meg som person. Heldigvis har jeg nå en mann som skjønner det :-)
Avatar

Emosjonelt ustabil

mai 4 2016 - 13:23
Kom over begrepet borderline eller også EUPF i dag og ble fort rimelig sikker på at jeg lider av denne personlighetsforstyrrelsen. Må innrømme at det er en lettelse å vite at det er en årsak til sinneutbruddene mine og svarthvitt stundene som stadig dukker opp. Har heldigvis før jeg leste om personlighetsforstyrrelsen, vært klar overfor kjæresten min om at når jeg klikker og blir riv ruskende forbanna er det ikke hans feil. Føler at det skal bli godt å vise han noen av artiklene jeg har lest i dag, selv om jeg er litt redd for at han skal tenke sitt.

Jeg kjenner meg igjen i mesteparten av det som sies om borderline, inkludert omsorgssvikt, dog ikke overgrep. De tingene jeg ikke kjenner meg igjen i er selvmordstanker og frykt for å miste personer (hvertfall ikke i stor grad). Hadde endel selvmordstanker i ungdomsårene, med medfølgende selvmordsforsøk, men det er ikke noe problem lenger. Tenker selvfølgelig over at mine mange unødvendige reaksjoner kan trekke kjæresten min vekk fra meg, men allikevel har jeg så stor selvinnsikt at jeg klarer å se det fra hans perspektiv og ikke gjøre noe drastisk for å holde han tilbake. Dette har ikke skjedd i vårt tilfelle enda, men hvis det skulle skje er jeg rimelig sikker på at jeg ville vært inneforstått med at det er det beste for oss begge. Jeg vil ikke være årsaken til at en person blir ødelagt.

Fra jeg var i ungdomsårene har jeg alltid hatt et voldsomt temperament og trodd at det har sammenheng med at foreldrene mine alltid har vært ganske høylytte og voldsomme selv i form av å kaste tallerkener og diverse og kjefte så det smeller for hver minste ting. Nå har jeg mest sannsynlig bekreftet at det er en del av årsaken til at jeg har blitt som jeg er i dag, og det føles som sagt godt.

Jeg kjenner meg så innmari godt igjen i alt som har blitt skrevet i denne tråden her, leste igjennom alt fordi det var så interessant å høre om andres erfaringer. Stor respekt til dere som klarer å leve med oss borderlinere! Virkelig, for jeg vet hvor vanskelig jeg kan være og får helt vondt inni meg av dårlig samvittighet. Tok meg selv i å søke på "er jeg en dårlig person?" på google bare for noen få dager siden og måtte konsultere meg med ei venninne.

Føler det her ble en veldig rotete kommentar, men shit samma :) Takk til justhuman som startet denne tråden, og til alle andre som har fortsatt å holde den levende. Keep'em coming ;)
Avatar

Kontakt med andre pårørende

feb 7 2017 - 17:18
Jeg søker kontakt med pårørende til border-diagnostiserte. Jeg er nær ved å gi opp, men prøver fortsatt.... det hadde hjulpet med likesinnede å lufte tankene med og høre andres erfaringer...
Det jeg har lest hittil i denne tråden er fantastisk godt å kjenne på fordi det er nødvendig at det blir satt ord på, det er opplysende og det er godt å høre at det er flere å identifisere seg med... jeg føler meg så alene i prosessen med å prøve å hjelpe mannen min og "oss"....
Avatar

Fustrert

mars 27 2017 - 11:57
Hei.
Jeg har nettop kommet over dette forumet og har registrert meg som bruker her nå.
Jeg er en mann på 34 år som er pårørende til min samboer jeg har bodd sammen med nå snart i 10 år. Jeg har i mange mange år lurt på hva det er jeg gjør som er så "gærlig" hele tia. Og jeg har vært så fustrert og forholdet vårt har virkelig fått prøvd seg mange mange ganger.
Nå etter mange år med dette er jeg helt utslitt og tålmodigheten har tatt slutt. Men det er først nå jeg har kommet over og skaffet meg masse kunnskap om begrepet "Emosjonell ustabil personelighetsforstyrrelse"
Jeg ser jo nå at brikkene nå mest sannsyenlig faller på plass.
Jeg har anbefalt og rådet min samboer for mange år siden at adferden og situasjonene med henne må undersøkes om det kan være noe lidelse av noe slag. Fordi at jeg opplever alt dette vi har vært igjennom som veldig unormalt og "ikke vanelig". Noe hun ennå ikke har forstått og godt med på, selv nå etter strax 10 år. Ingenting har blitt gjort ennå.
Nå har jeg ennå ikke skrevet noe her om hva jeg opplever for noe, men etter å ha lest hele dette forumet og skaffet meg kunnskap på nett via offentlige troverdige kilder der alt dette jeg opplever med min samboer, passer så utrolig godt med alt det jeg har erfart og opplevd med henne.
Og det er og har vært så fustrerende slik at jeg nå er helt utslitt, tappa for krefter og tolmodigheten har rett og slett tatt helt slutt. Det har gått så langt at jeg nå må begynne å tenke på meg sjøl, noe jeg skulle gjort for lenge sia.
Jeg tror ikke jeg orker dette noe mere.
Det går en grense hvor lenge man skal tillate seg å akseptere alt dette før det begynner å gå utover min egen livsgnist, noe det absolutt har gjort for lenge sia.
Avatar

Hvordan få en borderliner til å akseptere terapi?

juli 7 2017 - 10:01
For det første: Tusen takk til alle, både borderlinere og pårørende, som har bidratt til denne tråden gjennom årene. Jeg oppdaget den nylig og det har gitt meg ny energi og håp. Og så lurer jeg på hvordan man kan få en borderliner til å akseptere at hun har et problem og vilje til å jobbe med det.

La meg kort skissere ståa: Vi har kjent hverandre i 10 år, vært sammen i snart 8 år, har to barn på 1 og 4 år. Jeg er 41, hun 33. Jeg er emosjonelt ganske stabil, og helt fra starten har jeg likt nettopp de følelsesmessige berg-og-dalbanene hennes. Jeg holder ikke ut forhold der jeg kjeder meg:-) Allerede de første årene merket jeg ting som jeg nå ser er ganske typiske for borderlinere (f.eks. henge seg opp i en eller annen detalj og gjøre et stort problem ut av det, true med å bryte forholdet osv.), men nedturene handlet mer om at hun lukket seg inne i seg selv en liten stund (noen timer, en kveld...), det var nesten ingen raseriutbrudd.

Da vi fikk første barn kom det en ordentlig forverring. Det var en veldig vanskelig og traumatisk fødsel, dermed lukket hun seg inne i seg selv og jeg fikk skylda for at jeg ikke forsto henne. Men etterhvert som hverdagen med barn kom i gang ble ting bedre igjen. Så skjedde det samme da barn nr 2 kom for litt over et år siden. Repetisjon fra første fødsel, bare enda verre og nå med en datter på 3 som så sin mor kaste tallerkener og si at hun ikke var datteren hennes (det skjedde et par ganger).

Jeg foreslo parterapi, hun nektet (fra ungdomstiden hadde hun dårlig erfaring med psykologer). Dermed bestemte jeg meg selv for å gå til psykolog (i fjor høst). Da fikk jeg reflektert over mine egne handlinger, og kom til den konklusjonen at jeg måtte behandle kona mi som om hun var syk, ikke forvente rettferdighet, ikke forsvare meg, osv. Kort sagt begynte jeg å gå på nåler. Det ble færre konflikter, men i vinter skjønte jeg at dette ikke var noen god langsiktig strategi. Raseriutbruddene kom av og til uansett.

Kona mi er fra et annet land, og resten av familien hennes bor der. Hun hadde brutt kontakten med dem, men jeg tok kontakt med hennes mor, hadde en bra prat og hun fortalte at min kones bror, som er psykolog, mente hun hadde borderline. Gjennom hemmelig diplomati klarte jeg å få kona mi og svigermor til å ta opp kontakten igjen, og vi har nettopp tilbrakt en ukes ferie sammen: Første gang jeg kan huske at de to er sammen i flere dager uten at kona mi eksploderer. Men alle oppfordringer til terapi som jeg eller moren hennes kommer med (pakket godt inn, rammet inn som "kanskje det kan hjelpe deg til å bli lykkeligere?") faller på steingrunn. Det samme gjelder budskap fra bestevenninna hennes (som selv går i parterapi, som også bor i et annet land, men som var på besøk hos oss nylig. Det besøket endte selvsagt med at kona mi fikk venninna langt opp i halsen.)

Etter at jeg fikk satt et ord på hva kona mi lider av, og etter å ha lest råd i denne tråden (som å behandle henne som et barn når hun er sint, ikke bli så redd for truslene hennes, ikke prøve å gå inn i saklig diskusjon da), føler jeg meg mye tryggere. Går ikke like mye på nåler. Men vil så gjerne få henne til å akseptere å oppsøke hjelp. Broren hennes er tydelig på at hun er nødt til å få hjelp av en utenforstående, og at nettopp aksepten for det er den største utfordringen. Så er det noen som har råd å gi?

Og et spørsmål til: Foreløpig er det kun min svigerfamilie, bestevenninna hennes (hun som bor i et annet land) samt min egen søster (lege) jeg har diskutert dette med. Jeg er veldig i tvil på om jeg skal nevne dette for mine foreldre: Kona mi har hatt et flott forhold til dem, men de er ganske fraværende (dårlige besteforeldre for å si det sånn), og det har kona mi de siste to-tre årene begynt å ta veldig dårlig opp. Jeg har sagt til dem flere ganger (f.eks. da hun ikke hadde noen kontakt med sine egne foreldre) at hun trengte ekstra mye bekreftelse og kjærlighet, men foreldrene mine har ikke reagert noe særlig på det (unntatt at de har det hyggelig når de er sammen). Jeg tenker at å fortelle om borderline er virkelig å male med store bokstaver, og at det bør prøves, men vil gjerne høre om andre har dårlige erfaringer med at stadig flere i kretsen rundt hovedpersonen setter en slik diagnose på henne.

Jeg vil legge til at kona mi fungerer fint på overflaten: Hun er veldig sjarmerende, meget intelligent, der hun har jobbet i vikariater siden vi flyttet til Norge har de stadig kastet nye jobbtilbud etter henne (men hun vil vente med ny jobb til minsten er kommet på plass i barnehage til høsten). Jeg kjenner meg veldig igjen i det rådet jeg har lest her om at det hjelper at hun er i situasjoner der hun "er nødt til å oppføre seg som en voksen". Men som sagt skulle jeg ønske at hun også var villig til å ta tak i roten til så mye av hennes lidelser.

Alle tanker og råd setter jeg veldig pris på!

Avatar

Lettet og takknemlig

juli 10 2017 - 23:04
Jeg vil gjerne begynne med å takke alle dere som har skrevet innlegg angående dette temaet. Det har hjulpet meg veldig. Jeg har de siste dagene innsett at det mest sannsynlig er denne diagnosen min kjæreste og samboer har, etter å ha lest flere artikler og sett youtube videoer som omtaler Borderline personlighetsforstyrrelse. Men det er først i denne tråden jeg har lest innlegg som treffer meg midt i hjertet! Jeg kjenner meg så igjen i det mange av dere skriver, ENDELIG kan jeg se at det er andre som har det og føler det som meg. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Den eneste personen jeg har prøvd å ta det opp med er en (ex) venninne, som bare sa at jeg skulle gå fra han. Det var ikke mye konstruktivt, og jeg fikk ingen forståelse for at jeg ville være sammen med en person som kunne såre meg på den måten. Etter det har jeg måttet takle problemene på egen hånd, uten å ha noen å snakke med eller noen måte å forstå hvorfor han sier og gjør det han gjør.

Når det er sagt, så liker jeg ikke å kategorisere kjæresten min, han er en helt unik og fantastisk person, og har en helt egen personlighet. Men det er så godt å vite hva dette er slik at jeg kan forstå han bedre. Jeg har hele tiden visst at når han har disse "episodene" sine så er han ikke seg selv. Han er ikke den personen jeg forelsket meg i. Det er som om han går inn i en egen liten mørk verden der ingen kan trenge inn. Alt han frykter kommer ut. Han begynner å tro at alt det han frykter skjer i dette øyeblikket, og kaller meg for de verste tenkelige ting. Han har til og med blitt voldelig mot meg. I begynnelsen forsvarte jeg meg, kranglet tilbake, prøve å snakke han til fornuft, osv. Alt jeg sa ble galt uansett. De siste par gangene har jeg funnet ut at det er best at jeg ikke sier noe. Snakker rolig tilbake, om noe helt annet. Og hvis det ikke fungerer så låser jeg meg inn i et rom og blir der i noen timer. Når jeg kommer ut så har han roet seg. (Han har aldri episoder som varer lenger enn 1 dag) . Da kan jeg trøste han, si at alt går bra. Da lurer han alltid på hvordan jeg kan være sammen med han nå som han har vært sånn mot meg. Da svarer jeg at jeg vet at det ikke er han som kommer ut i disse episodene. Det er en mørk versjon. En "dark passenger", for de som har sett Dexter. Det har fungert så langt. Episodene har blitt færre og færre, og det er flere måneder siden sist nå (bortsett fra småkrangler). Vi har alltid snakket om det, han har helt ifra begynnelsen vært åpen med meg om at han har et problem, et traume fra barndommen som har gjort at han er livredd for å bli forlatt. Dette har paradoksalt nok gjort at han har skjøvet fra seg alle som har kommet i nærheten. Han har med andre ord veldig god selvinnsikt, og har vist at han er villig til å få hjelp. Men jeg har ikke visst hvor jeg skulle henvende meg, jeg har vært redd for stigmatisering, at noen skal kategorisere han som en med aggresjonsproblemer. Han har heller ikke fått noen diagnose.
Vi har forresten funnet ut at alkohol er en trigger for han, da skal det mye mindre til før det smeller. Et lite blikk, smil eller kommentar om noe helt uskyldig fra meg, så blir det tolket helt feil. Så er kvelden (og muligens helgen) ødelagt for vår del. Så vi prøver å minimere det i livene våre. Er det noen av dere som har merket at visse triggere kan sette i gang en episode?

Jeg har nå lest om Borderline personlighetsforstyrrelse, og det er en lettelse for meg å endelig lese om det og få en logisk forklaring på det jeg innerst inne har visst: Han mener ikke å såre meg. Og det er en lettelse å lese at andre har det som meg og at han faktisk kan få hjelp.


Utenforstående lurer vel på hvorfor noen vil være sammen med en som kommer med et så stort "problem"? Noen som kan gi en selv både psykiske og fysiske problemer? Jo det er fordi han er den beste til å vise de gode følelsene. Han er den mest åpne, kjærlige, spennende, lidenskapelige og morsomme mannen jeg noensinne har møtt og mest sannsynlig kommer til å møte. Han bærer alle følelsene sine på utsiden, noe jeg setter utrolig stor pris på for jeg vet hvor jeg har han. Han lyver ikke for meg og jeg stoler på han 100%. Han er ekstremt hengiven når det gjelder meg og gir av seg selv 100%. Det er fantastisk å være sammen med en slik person, og jeg vil gjøre alt for å beholde han i livet mitt. Det er han jeg forelsket meg i, ikke i den mørke, usikre mannen som gjemmer seg på innsiden som kommer ut når han blir trigget.


Fartilto: Jeg har ikke noen svar til deg dessverre. Jeg lurer på noe av det samme som deg: Bør jeg fortelle han at jeg har lest om dette og funnet en mulig diagnose? Jeg er redd for at han skal ta det på feil måte. Vi har det jo så bra nå, jeg vil ikke ødelegge det. Jeg vil ikke at han skal tenke at han er et problem for meg, nå når vi har det fint. Han er i 40-årene, og han har selv sagt at han var verre før, når han var yngre. Han har hatt flere vanskelige forhold (men langvarige). Jeg er likevel redd for at han skal ha et utbrudd igjen, og kanskje det er bedre å få hjelp når han er i en god periode?

Hva syns dere? Bør jeg snakke om diagnosen med han, eller bare hvis/når det skulle skje igjen? Vil han sette pris på at jeg har lest meg opp på det og analysert han uten at han har vært en del av det? Jeg vil så gjerne snakke med han om det...

Jeg setter veldig pris på alle tanker dere måtte ha! :)

Avatar

Hva er poenget?

nov 7 2017 - 22:20
Jeg leser deres historier og blir otrolig trist! Helt håpløs... Det går ikke å forklare det med ord. Jeg føler dypt smerte
Til forsiden