Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

PTSD Bordeline Hjelp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

PTSD Bordeline Hjelp

april 6 2017 - 10:58
Hei.
Trenger råd for å forstå en situasjon, og er takknemlig for alle svar.
Dette dreier seg om min samboer og jeg sitter og leter etter svar som kan forklare hvorfor ting ble som dem ble mellom oss.

Skal prøve å beskrive situasjonen så godt/kort og objektivt det lar seg gjøre, men blir bare fragmenter for å unngå å skrive 10 sider liksom.

Jeg er i midten av 40-åra, har barn fra tidligere forhold, hun har ikke barn og er i midten av 30-åra.
Tidlig i forholdet tok hun styring på det meste rundt barna, og styrte meg i forhold til kommunikasjon med barnas mor. Innførte masse nye regler/rutiner for både meg og barna, og var på den måten veldig kontrollerende. Hun må ha kontroll, struktur og forutsigbarhet på alt og alle rundt seg, og kan forstå at dette er greit til en viss grad, men følte her at det ble ekstremt mye selv om jeg tidligere har vært litt slapp på grensesetting og regler. Det er mye å gå inn på her, men hun har bestemt nesten alt i forhold til barna, og jeg ble en tøffel som ikke sto opp for mine meninger å ønsker. Hun hater barnas mor, og det har vært så mange episoder opp gjennom som har ødelagt mye av forholdet mellom meg og mine barn. (spesielt min datter) Barna har følt at jeg har valgt min samboer foran dem, og det forstår jeg faktisk. Jeg måtte be min datter på 14 år om å ikke komme til meg flere helger, da stemor ikke ville dele omsorgen for et barn med barnas mor. Jeg fikk ikke dra i konfirmasjonen til samme datter for 2 år siden, da samboer ikke var invitert og jeg som den tøffelen jeg var, dro ikke. Jeg har møtt min datter noen ganger på kaffe for å treffes/snakke, men dette har samboer likt særs dårlig. Jeg har heller ikke fått lov til å kjøre min datter hjem til mor etter møtet, da samboer ikke ville at jeg skulle være i nærheten av barnas mor.

Jeg har også en datter som snart er i tenårene som bor fast hos meg og ikke har vært på samvær hos mor på over 1 år av div grunner. Samboer har som nevnt et skadelig syn på mine barns mor, og skal styre alt som har med mine barn og deres mor å gjøre. Alt fra kommunikasjon pr mld mellom meg og barnas mor, til møter på skole/BUP/barnevern som det såklart har blitt noen av siste årene pga omstendighetene til barna. Alt skal være slik hun vil det skal være, ellers er ingenting greit nok. Umulig å inngå kompromiss på noen måter, og blir bare drama når jeg prøver å få henne til å se barnas side i slike saker. Hun vet best hva som er bra for barna og ikke. Punktum!

Min datter som bor hos oss har siste mnd’er vist tegn jeg ikke liker ihht humør og livsglede. Hun blir mer og mer «flat» i oppførsel, og vil ikke være sammen med stemor så mye. Hun ønsker at jeg og hun skal dra på turer ol sammen uten stemor. Hun har også sluttet å dra hjem etter skolen om dagene da stemor er hjemme og spør/graver om alt hva hun har gjort å hvem hun har vært sammen med ol. Hun går heller på biblioteket å venter til jeg er ferdig på jobb slik at jeg henter henne.
Jeg har alltid vært en som har stilt opp for mine barn, og alle barna har vært «pappa-barn» i oppveksten. Ser at mine handlinger som tøffel, ikke samsvarer med dette, men under en sterk samboers føringer, ble jeg slik dessverre. Jeg føler jeg har gått på nåler i lang, lang tid for å ikke gjøre feil i forhold til hva samboer forventer av meg og situasjonene som oppstår.

Min samboer har selv et meget dårlig syn på sin egen mor, og mener hun har traumer etter mors behandling som barn. Hennes mor mente aldri at hun var bra nok, og kastet til slutt ut henne fra hjemmet. Hun har ikke kontakt med sin mor i dag, og mener hun har det best uten sin mor selv om jeg tror det er sårt for henne. Hun mener selv at hun har «flink pike syndrom» og PTSD grunnet oppvekst. Dette forklarer kanskje litt av at alt skal være så bra hele tiden, og at hun har et dårlig syn på morspersoner i utgangspunktet (barnas mor)

Siste året har jeg merket at samboer har trukket seg mer og mer bort fra «livet» og deltar ikke så mye på ting i vår lille familie. Hun tyr ofte til Sobril om hun skal være med på noe. Hun er ofte sliten, og ligger på sofaen flere timer pr dag. Bruker MYE tid på facebook for å følge med hva alle andre gjør, og spår i sin glasskule hva som vil skje om ditt og datt. Hun føler at det forventes mer av henne en hva situasjonene tilsier, og at aldri ting blir bra nok uansett hva hun gjør.

Hun er ærlig på sine problemer med å knytte seg til folk, og jeg har hele tiden følt at hun ikke stoler helt på meg selv om jeg ikke på noen måte har gitt henne grunn til å ikke gjøre det. En tøffel som meg gir jo bare masse kjærlighet og bekreftelser…. Dette gir seg utslag i at hun har problemer med å være intim, og det igjen syns jeg er vanskelig. Hun er på mange måter en utrolig god person, og jeg er virkelig glad i henne på mange måter, bare ikke noen sider av henne. Hun lyver en del for folk rundt seg for å opprettholde en falsk fasade om hvordan ting er på mange områder (jobb, økonomi, form, familiesituasjon ol), og jeg sitter på sidelinjen og har vansker med å være med på slike usannheter selv om jeg gjør det for ikke å avsløre/konfrontere henne.

Det gikk så langt at jeg her over nyttår følte jeg var ferdig som tøffel, og snakket med henne om at det ikke kunne fortsette slik ihht barna og oss selv, og da startet bråket for fullt. Hun hadde bare gjort alt bra for både meg og barna, og alt som var skjedd var min feil alene. Hun hadde ikke skyld i noen ting. Jeg fikk ultimatum om å velge mellom hennes familie og familien til barnas mor. Enkelt sa jeg, jeg velger barna sin familie!

Det ble starten på slutten for å si det slik. Hun ble ganske så krakilsk til tider, og oppfordret meg til å slå henne ved en anledning (noe jeg så klart ikke gjorde) hvor hun virket til å være i en form for psykose og ikke til å kjenne igjen. Hun ville hele tiden snakke om hvor bra hun var på alle måter, og hvor mye feil jeg gjorde i alt. Helt sort/hvitt egentlig. Hun ville hele tiden snakke om alt, men jeg opplevde det som «hakk i plata» hvor alt gikk på repeat. Jeg ønsket i utgangspunktet ikke bruddet jeg heller, men måtte få en forandring på situasjonen for egen del, og barna. Jeg prøvde mange ganger å snakke med henne, men som sagt så var det det samme hver gang, og det endte i full krangel hvor jeg trekker meg ut for å få ro. Dette misliker hun svært dårlig, og skal alltid ha siste ord. Jeg dro bare ofte bort for å få ro og fred til å tenke (datteren lå hos en venninne) hvorpå hun kunne ringe å sende mld 30x på 2 timer liksom. Etter en uke slik fikk jeg henne etter mye om og men til å dra til sin far å være slik at jeg og min datter kunne få være hjemme i huset vårt. Hun ville fortsatt snakke om alt, og jeg var der å pratet rolig med henne og sa at det var kanskje bedre om vi gikk hver til vårt, enn at vi ødela hverandre slik det var. Hun var da også fast på at alt var bra med henne, og alt var min feil. Jeg ga henne en klem og sa at jeg syns det var utrolig trist at det ble sånn, men kanskje til det beste. Etter at jeg dro ringte hun sykt mange ganger for å prate videre, men jeg orket da ikke å ta telefonen. Jeg krev mld om at vi fikk prates om noen dager slik at vi begge kunne tenke oss litt om. Dette var uakseptabelt, for hun krevde å få snakke med meg når hun følte hun hadde behov. Hun truet da med å komme hjem til meg og min datter for å ta diskusjonen igjen. Jeg følte meg så presset da at jeg skrev at jeg ville tilkalle politiet om jeg og min datter ikke fikk fred i vårt eget hus. Hun svarte da at jeg måtte slutte å truge å hersje med folk slik, og at det var like mye hennes hus som mitt? (mitt barndomshjem, og kun jeg som eier noe her) Hun har etter dette krevd å få kommet inn i huset å hente ting/klær, og det fikk hun så klart i starten. Jeg ville bare at hun skulle avtale dette pr sms med meg først, slik at jeg og min datter kunne være borte når hun var her. Dette har heller ikke fungert egentlig da hun mener hun har krav på å komme hit når det passer henne, og ikke trenger å ta hensyn til meg. Hun prøver hele tiden å få meg i prat for å manipulere meg slik jeg føler det, og jeg har tydelig sagt at hun får ta diskusjoner pr sms. Dette vil hun ikke rette seg etter, og forlanger å kunne ringe når hun skal avtale at hun skal inn i huset. Jeg syns dette blir en for stresset situasjon, slik at jeg i samråd med krisesenter og politi har pakket ned alle hennes saker, og plassert de trygt og tørt i garasjen. Dette er hun informert om, men aksepterer egentlig ikke. Hun kan plutselig sende en mld om at hun kommer om 5min for å hente noe slik at jeg blir stresset, hvorpå hun ikke kommer allikevel. Virker som det er bare for å skape en situasjon/reaksjon fra min side som hun kan bruke mot meg senere. Hun kan også gi beskjed om at da å da kommer hun til å være i huset for å hente saker, uten hensyn til meg og barna. Dette har jeg drøftet med politi/psykologer/krisehjem, og de har vært tydelig på at jeg må være konsekvent og bestemt i situasjonen, og at jeg ikke må akseptere at hun styrer slik hun gjør. Jeg sendte derfor sms om at jeg ikke aksepterte denne oppførselen, og at det var mitt hus og mitt hjem. Hun fikk forholde seg til mine behov, og tryggheten til barna om hun skulle hit for å hente ting i fremtiden, og at dette måtte passe meg. Ellers ville politiet involveres umiddelbart. Dette ble så klart ikke akseptert, og det er samme leksa igjen egentlig. Virker til at uansett så går dette inn på en måte, da hun ikke kommer/truer med å komme plutselig mere.
Min datter eldste datter er nå hos meg mye igjen, og hun er sjeleglad for at jeg har tatt grep for å få slutt på den situasjonen som har vært i lange tider. Også min yngste datter sier hun er glad for at stemor flyttet, og at det er mye mindre stress i hjemmet nå.

Så til slutten her. Jeg er på mange måter glad i henne, og syns det er synd at vi ikke kunne få ting til å fungere da det også har vært masse bra med henne. Jeg prøver å forstå hvorfor/hvordan en person kan agere/oppføre seg som hun gjør, og hvilket menneske jeg/vi har hatt med å gjøre.

Den ene jeg snakket med på krisesentret mente dette var en psykopatisk person med narsistiske trekk som jeg bare måtte komme meg unna før hun ødela både meg og barna. En annen mente at hennes «flink pike syndrom» og PTSD var en stor årsak til at hun handlet slikt, og at det trolig var borderline/bi-polar inne i bildet.
Jeg skulle bare ønske hun så seg selv og sin rolle i dette og komme å være ydmyk å beklage sin oppførsel på mange måter, så skulle jeg så klart ha stått ved henne i behandling og slikt. Flere mener at hun pr i dag ikke ser seg selv i det heletatt, og at hun kanskje med litt tid for seg selv vil gjøre dette om hun kommer inn i behandling for sine plager.

Må bare hive på her at jeg fikk sms her om dager hvor hun var sååå glad for at det var slutt mellom oss, og at hun nå hadde det utrolig godt på alle måter? Jeg tenker i utgangspunktet bra, men føler at dette er noe hun sier til seg selv for å klare å holde ut, eller sier til meg for å kontrollere meg på et vis?

Ble et langt innlegg dette, men håper noen kan gi råd som kjenner seg igjen, eller kan reflektere over hva dette dreier seg om egentlig. Er veldig åpen for personlig diskusjon pr mld om noen har gode tanker/refleksjoner rundt dette.

Ha en fin dag alle sammen 
Avatar

Rett valg

aug 23 2017 - 17:59
Jeg leser det du skriver og skjønner for en vanskelig tid du har vært igjennom. Når man plutselig befinner seg midt oppe i en følelsmessig vanskelig situasjon i så nære forhold er det vanskelig å se skogen for bare trær. Det blir mange hensyn å ta.
Tenker du har vært sterk tross alt og prioritert barna dine og deres behov. Kvinnen du har levd med har det, helt klart, ikke bra. At hun har styrt mye ift barna etc kan også skyldes sjalusi, det å komme inni en etablert familie med rutiner og normer som er innarbeidet i hverdagen kan være en utfordring for hvem som helst. Han man lav sjølfølelse blir det enda vanskeligere. Å ta i mot råd i en situsajon som din er riktig og skjønner at du vil prøve å forstå henne. At ulike personer setter en diagnose på henne er ikke ok. De er ikke kvalifisert og det blir ukvalifisert gjetning.

Jeg tenker at du kanskje skal være fornøyd med at forholdet er slutt og gjenoppta normalen etter et turbulent samliv. Ikke tenk på hva som evnt skulle feile henne. Diagnoser er så mangt og livet er vanskelig for så mange av oss. Kvinnen du hadde et forhold til må ønske hjelp selv og ta ansvar for eget liv. Prøv å legge dette bak deg og bruk kreftene dine på hyggelige ting.

Håper dette gir mening? Lykke til
Avatar

Overgrep?

okt 15 2017 - 10:39
At datteren din ikke vil være med stemor kan være for at hun har opplevd et form for overgrep fra eller med henne. Det trenger ikke være seksuelt overgrep, men noe som har krenket rettighetene til datteren.
Til forsiden