Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kreftsyk mor - En kamp.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kreftsyk mor - En kamp.

okt 29 2016 - 12:35
Jeg har en kreftsyk mor på 54år, hun ble diagnostisert med tarmkreft, som resulterte i utlagt tarm og spredning til lungene. Hun opererte tarmen før jul i fjor, og 4 tumorer i lungene i vår. Hun har vært gjennom mye, men hun er super sterk. Hun hadde tatt nye bilder av lungene for drøyt 3 mnd siden, og legene sa det bare var en liten blokkering som ikke var kreft. Vi ble jo alle super glad, og håpte hun kunne bli erklært kreftfri allerede neste år. Det var jo selvfølgelig for godt til å være sant. Den blokkeringen hadde vokst til dobbel størrelse på under 3 mnd, og hadde med stor sannsynlighet spredt seg til leveren også. Nå er vi tilbake der vi startet plutselig, og må gjennom et hellvette med operasjoner atter en gang.

Her sitter jeg da, eldst av 2 mindre søsken, på 20 og 15 år. Vi har ingen far som kan være der når det er på det verste, og jeg må være den sterkeste av oss som må bite tennene sammen, ellers tipper jeg over. Jeg er også 1 pårørende hvis noe går galt i en operasjon, eller på oppvåkning. Jeg har sittet med den tlf til sammen 5 ganger, å holdt på å spy av nervøsitet. Kvepper hver gang den vibrerer og tror det verste. Nå må jeg gjennom denne anstrengelsen igjen. Siden prognosene så bra ut, begynte jeg på skolebenken igjen, for å få meg en ordentlig utdanning. Den jeg måtte utsette i fjor, fordi jeg måtte jobbe og være tilgjengelig for hva enn som kunne ha skjedd.

Jeg skriver dette fordi jeg ikke helt har fått ut denne aggresjonen, som har ligget å ulmet inni meg i over et år. Jeg er også ganske bitter, fordi min kjære mamma har fått denne jævlige sykdommen. Hun fortjener det ikke, hun skal ikke få lide, for det har hun gjort nok av oppigjennom årene. Alene-mamma til 3 barn, som har vært gjennom utallige flyttelass og fedre som svikter. Hun har vært en bauta i alle år, og svelgt minst en million kanarifugler for å få oss gjennom trange tider og vonde barneskole år. Jeg er glad for at vi har holdt sammen og støttet hverandre, på godt og vondt. Vi har bare hatt uflaks de siste 5 årene, men må nok vente noen år til før det går oppover igjen.

Dette gikk litt over styr ser jeg, men jeg trengte å få dette ut av kroppen, å skrevet det ned på min måte.
Jeg lurer på om noen av dere har vært i en lignende situasjon? Noen som kan dele erfaringer med det samme? Hvordan taklet dere det osv..? Veldig takknemlig for svar :)

Avatar

hei

juni 1 2017 - 12:46
Anbefaler deg å snakke med psykolog i sykehus el privat.

Stengte følelser el.stor ansvar på skuldene bli ettehvert tungt for deg og bære.
Her inne er ingen av oss proffe på det område.
Til forsiden