Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjæreste med personlighetsforstyrrelse

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Kjæreste med personlighetsforstyrrelse

april 16 2017 - 00:03
Hei! Lurer på om det er noen flere der ute som lever med noen som har bipolar to? Jeg har en mann som har denne diagnosen. Vi har to barn sammen. Han har mange fine perioder, men skal svært lite til for å utløse irritasjon eller en depresjon. Da hisser han seg opp av ingenting ,kan bli svært ufin i munnen ved krangler og sover mye. Han har aldri vært fysisk mot meg, men han kaster noen ganger gjenstander i veggen og en gang har han kastet en sko i ansiktet mitt hardt. Han har også noen hypomane perioder hvor han har vært ukritisk ift feks penger og relasjoner. Han går jevnlig til hjelp og går i oppstartsfasen på medisiner. Likevel har det fortsatt sine utfordringer. Han er i full jobb og fungerer greit da. Det verste for han er ferier og fridager, feks pappapermen var ikke bra for han og han ble syk med sterk depresjon. Han blir rastløs og fort irritabel. Jeg må veie hvert ord jeg sier, se ann humør daglig og kritikk må jeg være svært forsiktig med. Feks kan kritikk om overdreven pengebruk lede han inn i en depresjon hvor han blir helt lukket med tankekjør og sinne i ett par dager til jeg ber om unnskyldning som regel først, før så han til slutt sier det selv. Jeg vil beskytte han og synes det er vanskelig å dele ting med familie, når han feks sier stygge ting til meg eller sover hele dagen. Skal sies han er en veldig snill og omsorsgsfull mann når han er "frisk", og han er en god pappa. Jeg kan føle meg svak til tider og liten som tilgir han og skammer meg over meg selv over hva jeg aksepterer bare for å bevare husfreden. Lurer på om flere som lever i slike forhold og hvordan dere takler det?
Avatar

Re: Kjæreste med personlighetsforstyrrelse

mai 13 2017 - 13:11
Hei, vil starte med si at jeg forstår din situasjon veldig godt. Jeg har flere i nære familie som er diagnostisert med bipolar lidelse. Jeg vil gjerne opplyse om at bipolar lidelse ikke er en personlighetsforstyrre, men en variant av depresjon. Det er en viktig og stor forskjell! :)

Det er ikke lett å ha en slik sykdom. Ja, for det er jo det det der. Det er viktig å ikke si at "han/hun er bipolar". Nei, han ER ikke bipolar, han HAR en bipolar lidelse. Akkurat som at noen kan ha et brukket bein. Det er jo ingen som ER det brukne beinet sitt. Å ha en bipolar lidelse er nesten som å være i berg- og dalbane: Veldig oppturer og lange nedturer. Din mann har blitt diagnostisert med bipolar type 2 så da har han ikke de kjempestore maniske periodene, men heller hypomane perioder, som du selv skriver, men også desto dypere daler ned (dype depresjoner).

Det er ikke lett å være pårørende heller. Er det noe jeg gjør nå som kan ha innvirket på sykdommen? Sier jeg de riktige ordene nå? osv. Jeg kjenner meg godt igjen.

Jeg kan virkelig anbefale dere å dra på psykoeducation-kurs for å lære mer om sykdommen. Du kan til og med gå på et eget pårørende-kurs der du lærer mer om hva som kan være triggerpunkter, hva som gjør situasjonen bedre og/eller verre. Veldig nyttig!

Ta vare på deg ("ta på deg oksygenmasken før du hjelper noen andre". Ref: flytur). Du sier han akkurat er i oppstartfasen av medisinering - det tar flere uker før disse medisinene får sin virkning, så ta også tiden til hjelp. Han vil nok føle seg mye bedre med riktig dosering osv.

Til slutt vil jeg legge til at du ikke må tillegge hans oppførsel til KUN sykdommen. Alt som blir sagt eller gjort kan faktisk ikke skyldes på sykdommen. Man er jo et menneske med sine følelser, vaner og personlighet. Dette er jo grunnmuren hans. I tillegg har han en sykdom som kan påvirke litt ekstra her og der. Men er det noe jeg har lært så er det å ikke tilegne all oppførsel til sykdommen. Da blir det med ett veldig vanskelig, for kan JEG si noe i mot det han sa der? Kan jeg bli sinna eller lei meg nå? Så klart kan du det! DU er jo også et menneske med dine følelser og behov.

Ufarliggjør sykdommen. Ja, det er dritvanskelig til tider, men prøv å ønske diagnosen velkommen inn i familien i stedet for å sette vonde følelser mot den. Diagnosen har kommet for å bli, og da er det bare å finne nye veier, teknikker og måter å integrere den i hverdagslivet.

Lykke til! Dette klarer dere <3 Husk at din mann er en en fantastisk mann, med et "brukket" bein, og da trenger han krykker innimellom (samtaler) og gips (medisiner). Sånn er det:)

Til forsiden