Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Kjæreste har PTSD

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Re: Kjæreste har PTSD

feb 5 2015 - 23:58
Hei, jeg ser den med sammenligningen... men for den som forblir i rullestol og har et smertehelvete, vil jeg tro på et sett og vis at man også utarmes over tid... men for meg kan jeg ikke sette meg inn i den tilværelsen, så jeg lytter til dine meninger om dette...

Takk for den gode beskrivelse, spøkefugl om å forstsette der man slapp, vært et par uker som har vært mindre bra, og merker nå det du beskriver om å ta opp tråden der man glapp i begynnelsen..... lærer mange små og store ting med at du forteller så nært og reflektert... jeg vil bare si tusen takk ,jeg er så glad for dine innlegg... Jeg ser det litt i andre nyanser nå og kan lettere innrette meg litt etter hvordan tankemønsteret er og ikke minst, nyte de gode dagene fullt ut.. :-) Takk, og jeg lytter gjerne til deg igjen :-)
Avatar

Fra en i et langvarig forhold.

feb 25 2015 - 13:42
Hei.
Tenkte jeg skulle skrive litt om mine erfaringer etter å ha lest tråden.
Min kjæreste har nå diagnosen PTSD fra barndommen. Denne diagnosen er relativt ny, ca 3 år gammel. Vi har vært sammen i ca 17 år nå, gift i 13, og har 3 barn sammen. Jeg har vært klar over årsaken til PTSD diagnosen siden før vi ble kjærester, men som med mange psykiske problemer så har det vært vanskelig å få en eksakt diagnose. Tidlige diagnoser var "angst" og "depresjon" som jo er vanlige side effekter for en person med PTSD. Det finnes jo også svært mange varianter av PTSD, men jeg kan jo dele litt av mine erfaringer.
Det å leve med en som har PTSD er ikke bestandig lett. Jeg opplever både korte og lange perioder med flashbacks og medfølgende humørsvingninger, depresjoner, stress, sinne osv. For en relativt "normal" person, så er det svært vanskelig å virkelig forstå. Dette er kanskje det som jeg synes selv er det som er vanskeligst. Behovet for å "forstå" min kjæreste. Jeg vil dele dette problemet inn i 2.
1. Du har behovet for empati med din kjæreste. Her har jeg (foreløpig) kommet frem til at det ikke lar seg gjøre. Følelsene som er tilstede er ofte så sterke eller apatiske at jeg ikke har noen referanser i egne følelser. Det jeg har funnet ut når min kjæreste har denne typen følelser, så er det best at jeg legger litt til side mitt behov for empati og forståelse. Det er viktigere å bare lytte og være tilstede. Jeg har bestandig fulgt filosofien om at selv om min kjæreste har behov for «alene tid», så er det vært viktig å være der. Det at jeg har fulgt etter, vært i nærheten og snakket til har ofte ført til konflikter, men det har også ført til at episodene har vært kortere/mindre alvorlige en de gangene jeg har trukket meg unna. En av de tingene vi jobber mye med, og som jeg vil anbefale alle i et slikt forhold å jobbe med, er måter vi som kjærester kan kommer nærmere hverandre under episoder.
2. Forstå hva som i det daglige liv er «normale» problemer mellom 2 person, og hva som er PTSD relatert. Jeg kan love at når du står med 3 barn som ikke vil pusse tanna, kle på seg, aller helst erte lillebror og du har 10 minutter igjen til du skal være på jobb så er ikke dette en lett oppgave … Men enda mer kan det være vanskelig når situasjonen i dine øyne ikke er stressende, mens personen du er med har hatt et flashback. Det å sortere ut og håndtere slike situasjoner er noe jeg har jobbet med i 17 år, og føler ikke at jeg er i mål enda.
Tilslutt vil jeg si at for oss er alfa og omega kommunikasjon. Vi har ofte satt til side 1 time på kvelden der vi bevist snakker om hendelser og følelser. Vi prøver også med daglige «værmeldinger» for å gi hverandre en oversikt over det følelsesmessige landskapet. Det positive med et forhold som vi har er at vi VET det er problemer. Vi VET vi må jobbe med det. Vi har derfor et langt tettere forhold enn de fleste. Det å gå så dypt inn i en annen person er givende og har gitt oss et sterkt forhold. Og skal jeg gi ett råd til andre som er i et forhold med en med PTSD så er det nettopp dette. Fokuser på kommunikasjon så vil du oppleve et tettere og sterkere forhold enn du trodde var mulig.
Avatar

Kjekt å høre om dine erfaringer Devcero00 :)

mars 2 2015 - 20:56
Hei og takk for at du deler dine erfaringer med andre :) Vi som er oppi dette trenger å vite at det er andre der ute som har erfaring med samme livssituasjon som vi ønsker å lære mer om.

Vi er fremdeles sammen, blir 1 år i begynnelsen av juni. Han er inne til behandling for andre måneden nå og har 1 igjen. Han har hatt 2 permisjoner å den siste var nå i helgen :)
Jeg skal inn som pårørende og ha MIN egen dag! Jeg er den som styrer spørsmålene, alt jeg trenger svar på, hvordan jeg skal ta vare på meg selv oppi forholdet osv... Gleder meg som en unge til julaften!! :)
Vi er lykkelig sammen og leter etter plass å bo. Vet at noen mener dette går for fort, ikke er lurt osv, men er helt 150% at det er dette jeg ønsker.
Vi har jo ikke barn lenger, alle "våre" er voksne, så har en helt annen mulighet med forholdet en du med små barn.
Da du nevner at det er ikke lett å vise empati eller forståelse akkurat når du ønsker/ vil, vet jeg selv er vanskelig, da jeg ikke klarer å sette meg i hans situasjon, uansett hvor mye jeg prøver. Det er skremmende å se, at den som betyr mest for meg, ser/hører/lukter "ting" som jeg ikke ser/hører eller lukter. Han " går inni" sin egen "film", som bare han kan se på.... Vi har laget en avtale, at " mitt" liv skal fortsett som vanlig om han har det dårlig,,, uansett! Han skal takle sine flasher alene. Akkurat som : " Ser at du ikke har det godt nå, men jeg går på jobb, på fest eller i butikken som planen var. Snakkes når jeg er tilbake... ikke lett, men han ønsker det og det gjør jeg også. Da kan jeg distansere meg og trenger ikke gå inn i hans verden, da det ønsker jeg ikke heller.
Han kan få hjelp i rette instanser, der han får veldig god hjelp til enhver tid, når han trenger det og den hjelpen kan jeg ikke gi, da det er vanskelig å skille mellom å være kjæreste og " psykolog".
Vi snakker åpent om alt å jeg er helt enig, at det er det viktigste uansett!! Han forteller hva han ser, hvordan han oppfatter det, hvordan han føler seg etterpå osv og jeg PRØVER å forstå så godt jeg kan :)
Mener også, at jeg har aldri truffet så åpen, følsom, kjærlig, omtenksom mann i mitt liv <3 Så han er værd alle tankene som opptar meg til tider :)
Ønsker dere alt godt :) Tusen takk for innlegget og bare skriv i vei, jeg er glad for at du deler dine erfaringer!


Avatar

Hei dere!

mars 3 2015 - 14:41
Tusen takk for at dere deler, aldri har jeg fått så mye forståelse for dette som etter at jeg leser deres erfaring. Jeg syns dere er utrolig flinke til å forklare så jeg faktisk setter meg inn i mange situasjoner. Å meg49ths, så koselig å lese det du skrev. Jeg er så glad for at det går bra og framover. Hører og lærer gjerne mere fra deg :-)
Det er så rart, det er så identiske følelser vi har som pårørende og lettere å dra en rød tråd (med visse avvik selvfølgelig). Vi er nå inne i en tøff tid, han har bedt om hjelp og neste uke er de første samtalene i gang. Men han distanserer seg ikke sånn bort fra meg, er innesluttet og mye for seg selv eller med sine ting. Jeg lar livet mitt gå sin gang. Merket meg de ordene som ble skrevet her, om å ta opp tråden når perioden var over. Det er gull å ha med seg, det funker! jeg er foreløpig ikke den nærmeste pårørende da vi tar dette veldig rolig og ikke stresser opp noe. Har hele livet foran meg jeg! Håper jo at ting ikke blir for tøft at noen av oss backer helt ut... men meg49ths, det å fortsette hverdagen som "normalt" gjør jeg her også. jeg har troen på at dere og vi tilpasser oss og finner vår balansegang om man bare bruker tiden..

Hører gjerne fra dere igjen, dere gir meg mye påfyll i en hektisk hverdag m barn og ny tilværelse med dette....Takk!
Avatar

Kjærlighet og ptsd

juli 29 2015 - 22:13
Hei!
Min store kjærlighet har kompleks ptsd fra barndom. Vi ble sammen sist høst,forholdet startet veldig bra. Ingen jeg har kjent sånn samhørighet med,eller følt meg så trygg sammen med. Det var det samme for han også. Etter noen måneder kom stadig mer angst og flashback. Vi møttes likevel til og med påske,hadde det fint sammen selv om det ble kombinert med litt drikking enkelte helger. Etter påske har vi kun meldt, ikke snakket. Han har hatt mye angst og flashback. Nå mener han vi må avslutte forholdet,han elsker meg,men må bare være alene, sier skadene ikke går an å reparere. Høres ut som leger og psyk.er enige med ham at å isolere seg er eneste løsning. Jeg vil virkelig ikke gi opp ham,jeg mener det må finnes behandling,som hjelper,og at det går an å ha noen selv om lidelsen er der. Ingen mening i å gi opp når vi er så glade i hverandre. Noen som kjenner seg igjen? Har lest deres innlegg mange ganger,så var forberedt på en måte,men fælt å miste ham sånn.. Hjertesukk fra meg..
Avatar

Relasjoner og psykisk sykdom.

juli 30 2015 - 00:02
Det aa leve sammen med en som har enorme psykiske problemer er ikke lett og noen ganger umulig.For meg personlig saa har jeg ikke møtt den personen som kunne taklet mine ekstreme demoner fra barndommen og mine fysiske sykdommer.

Og saann tror jeg det er med mange som har store helse problemer.Det er mange av oss som føler vi trenger omsorg, nærhet og kjærlighet, men kanskje ikke fra en kjæreste.Heller mer en person som man ikke nødvendigvis trenger aa ta vare paa og da mener jeg en person som er der for oss fordi vi er syke.Men saanne finnes jo ikke.......finnes jo ikke noen som kun er der fordi vi trenger det.Vel da maa man inn i helsevesenet og det er ikke det jeg snakker om.

For meg personlig blir det aa finne en kjæreste litt for enkelt og egoistisk.Alt er relativt, men jeg mener at man maa være noenlunde stabil helsemessig for aa kunne ha det godt sammen med en kjæreste.Ellers blir det fort trøbbel og to syke personer sammen er vel heller ingen løsning jeg vil annbefale.

Hilsen en mann som er enslig uten aa nødvendigvis ville det, men som er realistisk innstillt til relasjoner.
Avatar

Re: Kjæreste har PTSD

juli 30 2015 - 00:11
Men mener du at det ikke finnes behandling som kan dempe ptsd og dens følge? Jeg ønsker jo å være der for ham,ta vare på også. Som han vil med meg. Innser jo at vi ikke kan bo sammen hele tiden,men å kunne vært sammen mest mulig hadde vært ok og. Jeg er sterk som fjell,og veldig selvstendig,så klarer fint å ta vare på meg selv. Vet ikke hva du sliter med,varme tanker sendes deg.
Avatar

Re: Kjæreste har PTSD

aug 2 2015 - 14:58
Men dere, eller vi, med PTSD. Det sies og skrives "store psykiske problemer". Men PTSD er en lidelse med opphav i vårt forsvarssystem. Et system som alle mennesker har for å kunne overleve rent fysisk, selv ekstreme psykiske påkjenninger. Vi er ikke psykisk syke men mennesker med et altfor sterkt mentalt forsvar, eller kanskje mer presist, har et forsvar som ikke har skrudd seg av da faren var over. Vi er således ikke psykisk svake, men det motsatte.
Nei, det er faktisk veldig sjelden at man kan kurere PTSD. For når du en gang har vært i livsfare, er det nær sagt imot all sunn fornuft, å ikke for alltid være på vakt mot nye farer. For meg og mange andre med barndomstraumer er det dessverre slik at kjærester fremstår som en fare. Jeg skulle så ønske at vi kunne slå oss sammen i en forening eller et opprop eller lignende. Og derifra forlange et tilbud som alternativ til terapi, som jo ikke virker.
Avatar

Hei, dere som har, lever sammen med eller ønsker å leve sammen med noen med PTSD

aug 6 2015 - 14:29
Til Minilurven først :) Godt å høre det går "framover" med dere. Her er det bare gode dager akkurat nå. Vi har blitt samboere denne uken, pakket ut x-antall bananesker og vasket ut 2 leiligheter. " Mannen" har fått mange små jobber i ny by ( flyttet til her jeg bor), nye venner som han har vært åpen om diagnosen hans med. Så alle vi omgås nå med, venner og familie vet at han sliter til tider og nye relasjoner blir også åpent fortalt om det. Da har han ingenting han trenger å skjule.
Vi skal starte ny firma sammen, første møte med næringssjefen i morgen :) Spennende!!
Han har flash daglig, men som han sier på en annen måte. Han klarer "se, høre, lukte" uten at han trenger stoppe opp. De er foreløpig som små glimt av "mareritter", som han klarer å takle. Ikke sikkert dette er noe som vedvarer og vi er klar over at ting kan endre seg, men vi koser oss for alt det er verdt på gode perioder :)
Til The Butterfly, vanskelig å gi råd om andre som vi ikke kjenner, men jeg mener med " tro, håp og kjærlighet " kommer vi en vei videre. ( jeg er ikke kristen) Har vi ikke håp om noe, så kan vi bare legge oss ned. Jeg fant min mann, besteste mannen i verden og han har PTSD. Jeg viste ikke hva jeg gikk inni, ikke lett, mange utfordringer, men... angrer ingenting. Vi har en måte å arbeide i forholdet: Jeg husker at jeg er sammen med en mann som har PTSD, ikke sammen med diagnosen hans. Jeg er hans kjæreste/samboer/beste venn, men ikke hans psykolog! dette er viktig! Han sier når han trenger "fri", jeg aksepterer det, tilbyr meg til tider om hjelp, men går ikke inn i hans " verden". Er han dårlig, så går jeg vanlig på jobb/fest/avtaler. Han får hjelp hos rett instans og det er ikke meg ;) Vi er veldig åpen om alt. Følelser/tanker/ønsker/behov/, da er det lettere å snakke om vanskelige ting. Jeg kan ikke si at det går greit med alle forhold, men håper ikke alle gir opp bare noen sier de han PTSD, da det er en følsom, sterk, fantastisk menneske inni der også <3 Noen klarer å komme seg ut av " demonen" sin til tider, noen kanskje aldri.... men med rett hjelp fra rett instans, så er der håp for alle. Kan med hånden på hjerte si, at jeg er heldig som traff min sjelevenn med PTSD <3
Til Spøkefugl,, har jo vont av å lese at du ikke har mye håp lenger og det synes jeg er trist,, vi kjenner oss alle selv best, så det er nok noe du har akseptert og har ikke "krefter" til forhold.
Men vil med her si, at det kan faktisk fungere for andre, sier ikke at DET FUNGERER men KAN fungere, som for Butterfly fx... Verd å prøve i det minste :)
Min " mann" har vær LANGT nede i månedvis, uten lys, nesten uten mat, ingen telefon kontakt, selvmordsforsøk, tvangsinnlagt, medisinert, egen medisinert med alkohol i årevis og litervis, inn og ut av behandling i maaange år, bodd på gaten, gjeld oppover ørene, ingen venner/familie som ville ha kontakt osv.... så, han var den heldige å fikk rette hjelpen på vei opp og kjærligheten skader heller ikke ;)
Ønsker alle en fin rest sommer og husk uten håp er det ingenting :)
Avatar

Re: Kjæreste har PTSD

april 14 2017 - 12:44
Ser det er flere her som er i forhold med noen som har PTSD. Om det er noen som fremdeles er aktive her, og vil skrive litt så send meg gjerne en mld. Interessant å dele litt erfaringer og noen ganger "tømme hodet" litt : )
Avatar

SticksAndStones

mai 13 2017 - 00:44
Jeg fant denne siden først i dag, da jeg prøvde å lese meg litt opp på PTSD. Er samboer med en med diagnosen. Det har sine utfordringer, så jeg trenger og å tømme hodet litt.

M
Avatar

Utestengt

mai 13 2017 - 12:31
Hvordan forholder dere andre som elsker en med PTSD dere til at de stenger dere ute i perioder. Kjenner jeg blir trist av å føle meg utestengt.
Til forsiden