Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 19 2012 - 22:52
Hei. Jeg har blitt mobbet så si hele min barndom, på godt og vondt. Det jeg lurte på var igrunn, hvilke påvirkninger har det hatt for alle dere etterpå?

Jeg selv merker, at jeg er mye mer selvstendig, er det oppgaver hvor jeg kan samarbeide med medstudenter på, så vil jeg ikke, gjør det heller alene. Jeg klarer meg fint alene.
Likevel føler jeg at jeg sitter ensom noen gang, og tenker at jeg velger det selv. Men gjør jeg egentlig det, føler meg ukomfertabel med medelever, som virker mer vennlig mot andre enn mot meg, føler rett og slett at de skulle ønske jeg var vekk, eller ikke var der.

Så er det jo sånne praktiske ting at når jeg nå skulle søke om forsikring, måtte jeg svare på om jeg hadde depresjoner osv. har jo hatt dette i årevis, og forsikringsselskapet må da ta kontakt med legekontoret og BUP, for å få info om bakgrunnen min.

Hvilken påvirkninger har mobbing på livet deres?
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 21 2012 - 09:26
Hei Inetrollet :) Først vil jeg si at jeg ikke syns du skal oppgi en depresjon til et forsikringsselskap, de opplysningene har ikke noe i et slikt system å gjøre og vil bare brukes imot det senere om noe skulle oppstå.

Dette med at man blir selvstendig av å møte motgang er helt riktig , man blir kjent med seg selv og vet hva man er istand til uten hjelp fra andre mennesker. Mange mennesker bruker hjelp fra andre som et påskudd for kontakt eller sympati.

Jeg tror at mobbingen kan skape traumer som fører til feks sosial angst senere i livet ,problemer med å stole på mennesker og problemer med å innordne seg i det utrolig overfladiske livet som mange ungdom lever idag. På en måte vokser man raskere opp mentalt enn sine jevnaldrene når man møter motgang.

Jeg tror det er viktig å ha noen få virkelig gode venner i livet , de kan man få når som helst , og de vil gi deg styrke og selvtillit til å håndtere hverdagslige problemer som vi alle opplever.

Begge mine foreldre var veldig fraværende i min barndom, det har gjort at jeg alltid har vært meget selvstendig men også at jeg har båret på , og fortsatt bærer med meg følelsen av å ikke være verdt noe for andre , det sitter så dypt. Jeg klarer meg fint , det har jeg alltid gjort selvom jeg har mitt å stri med , min glede i livet er å hjelpe andre mennesker , det gir mening i mitt liv:)
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 21 2012 - 16:54
Veldig godt skrevet! " Tenker39"..jeg var innom her og leste innelgget, så da måtte jeg bare si meningen min.

Ha en super dag videre dere!. Hilsen, "C".
Avatar

hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

nov 11 2012 - 12:05
Mobbingen fra barndommen er noe som preger hele livet mitt. Nå er jeg forlengst middelaldrende, og det er mange år siden jeg opplevde direkte mobbing. Vanskelig å si når mobbingen begynte heller, det var nok først og fremst det at jeg var litt rar, og falt utenfor av den grunn. Det klaket på seg gjennom barneskolen, og de siste årene der var de verste. I ungdomsskolen var problemene blitt for store til at jeg klarte å komme inn på et bedre spor.
Siden har jeg prøvd å skape meg et godt liv der jeg har hatt skylapper på for å unngå visse ubehagelige realiteter. Mobbere stilner når de har vunnet. Men når jeg prøvde å «melde meg inn i samfunnet» så jeg at mobberne slår til hvis noen prøver å gjøre noe med rangordenen. «Du må ikke komme her og komme her», for å bruke et sitat.
For noen år siden flyttet jeg motsatt retning av vanlig flyttestrøm. Folk undret seg over hva det var som fikk meg til å flytte dit. Men det er jo mobbere som definerer hva som er bra og ikke. Enten det er miljøer eller personer foretrekker jeg det som ikke er populært. Jeg har jo selv et dårlig rykte. Flyttingene de siste seks årene har etter hvert ført meg inn på et bedre spor, og jeg lever endelig i normale arbeidsforhold.
Høytider minner meg om at jeg er utenfor mye, og 17. mai er den vanskeligste dagen. Jeg liker å gå fjellturer. Før gikk jeg alene og var glad for det. Nå går jeg gjerne tur i grupper, men oftest alene. Fjellturer er blitt populært, og snart føler jeg meg vel uønsket til fjells også?
Avatar

hei :)

nov 11 2012 - 15:02
har selv blitt mobbet hele barndommen min. det begynte da jeg flyttet når jeg var 4 år og begynte på barnehagen. (husker omtrent ingenting fra tiden før der). men mobbingen gikkstort sett ut på utestegning, noe som veldig få voksne og andre rundt klarer å se. og derfor en litt mer usynlig mobbing, men som gjør minst like vondt. men jeg har også opplevd noe fysisk mobbing. og ord. dette har ført til at jeg ikke klarer å stole på folk lengre, skal mye til for at jeg åpner meg for noen, jeg klarer ikke en gang å fortelle til en behandler hvordan jeg har det. jeg lukker meg totalt, og sier knapt ja og nei på spørsmål. jeg har noe sosial angst (men ikke så ille at jeg ikke går ut, men når jeg skal ut med venninnen min, så må hun alltid komme opp til meg [bor i studenthybler/blokk], fordi jeg ikke tør å gå ut selv). og angst har jeg fått masse av. det meste har kommet nå i ettertid. eller har alltid vært der, men det er nå alle tankene og følelsene er kommet veldig sterkt på meg. og psyken har blitt mye værre enn før.
jeg har også store problemer med å skaffe meg venner. og jeg presser meg alltid om det er noe jeg skal. jeg presser meg selv til å gå på butikken. jeg presser meg selv til å ta kontakt med venner, selv om jeg ikke har lyst. jeg har også presset meg selv til å starte på en helt ny skole uten noen kjente 3 ganger. og alle gode ting er 3? jeg fikk meg faktisk venner til slutt, som jeg aldri ønsker å miste. de betyr faktisk utrolig mye for meg. men selv om jeg har venner nå (for første gang i hele mitt liv). så er tankene og minnene like klar nå som før, om så ikke enda klarere, og bare det å vite at jeg nå har venner, og faktisk burde vært lykkelig. gjør at jeg husker tilbake på hvor fælt det var når jeg var barn, og ikke hadde det. jeg har nå innsett hvor viktig det er at barn har venner, og ikke blir mobbet. fordi jeg veit selv hvor vondt og fælt det.er. og det værste er at det er veldig få rundt en som ser det. har vært 2 episoder (som jeg husker) ang mobbing på skolen, ene var etter en konkret ting hvor det ble risset inn navnet mitt og at jeg var ei (egner seg ikke på trykk). på veggen på skolen.men det varte den timen, også var det malet over, og alt var glemt. også en gang når det faktisk ikke var noe mobbing som foregikk. fordi noen hadde løyet om det til lærerene. det er faktisk eineste gangene jeg kan huske at det ble tatt opp mobbing (som jeg var innblandet i). men når det var mobbing mot andre, da ble det gjærne tatt opp i evigheter etterpå. snakk om forskjellsbehandlig på skolen da ?

men jeg regner med at det kommer noe godt ut av det siden. jeg føler selv jeg har evnen til å se når folk har det vondt, og ønsker virkelig gjærne å hjelpe til og støtte så godt jeg kan. det gjør meg virkelig vondt å se andre har det vondt. også har jeg jo vokst på det, og har faktisk muligheten til å hjelpe andre ut i fra min egen livserfaring.

jeg er sikker på at alle som har opplevd en god del vonde og negative ting i livet kan bruke det på noe godt seinere i livet ved å hjelpe andre så de slipper å oppleve det samme som du har gjort. og du har en mulighet til å skjønne hvordand et faktisk er, og veit litt mer hva som kanskje hjelper enn de som sitter der å sier "jeg skjønner at du har det vondt, og det ikke har vært lett og bla bla bla", men som egentlig ikke skjønner det, fordi de aldri har vært borti noe lignende.

men at noen i heletatt må oppleve noe så tragisk. skjønner jeg virkelig ikke. at noen andre (barn og voksne), kan oppføre seg slik og ødelegge et menneske totalt. og at ingen bryter inn. det er for meg totalt uforståelig. det er virkelig tragisk.

Stå på alle sammen. jeg veit at alle er sterke nok til å stå i mot, og vise verden at mobbing er forferdelig, men at de som mobber aldri skal vinne, og vise at det er mulig å stå på selv om en opplever vonde ting. alle klarer det, en må bare tørre å vise det og gå med høyt hevet hode. ingen som mobber skal få vinne ved å ødelegge et liv.
Avatar

til jente-18 år

nov 25 2012 - 13:18
Flott innlegg! Flott svar! Kjekt å høre at du har venner nå. Kanskje du etterhvert kan fortelle dem litt hvordan barndommen din har vært, slik at de forstår hvorfor du har angst, og så kan det jo lette litt på ditt eget trykk også.

Men jeg er helt enig med deg i at det er viktig å stå på og ikke gi seg, fordi mobberne skal ikke vinne!
Avatar

x

des 12 2012 - 19:18
Jeg ble mobbet (fysisk og psykisk) nådeløst fra barneskolen til videregående skole, som har ført til at jeg har absolutt ingen sosiale kunnskaper, siden jeg var / er konstant alene (Foreldrene mine kunne ikke gitt mer faen). Faktumet at jeg hadde / har både Lese- og skrivevansker og dyskalkuli (tallblindhet), hjalp meg ikke akkurat… siden jeg hadde egen lærer, og hadde lite kontakt med resten av elevene. Noe som også var favoritt tingen de mobbet meg for.

Jeg går nå på Gjøvik Fagskole, som går fullstendig til helvete.

Så.. Jeg er nå en 28 år gammel man med ingen venner, sosial angst, alvorlig depresjon, kutter meg selv, bruker dop (hasj), med ofte selvmord tanker.

Jeg tenker ofte på hvordan livet hadde vært for meg hvis jeg ikke hadde blitt mobbet....
Avatar

Mange ettervirkninger

des 12 2012 - 22:10
Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, og ungdomskolen, og bittelitt av vgs, og har også kjent det i ettertid, i visse arbeidsforhold.

Ettervirkningene mine er grusomme.. jeg er 28 år nå, og våkner stadig om nettene, fult av svette, sammenkrøpet , og ødelagt etter mareritt... der jeg gjennoplever mine verste mareritt gjennom barne og ungdomskolen.
Jeg har angst, sosial fobi, angorafobi, og har slitt i alle mine år med depresjoner. Jeg sliter med å stole på mennesker, jeg føler meg aldri trygg, jeg sliter med mange familieforhold... , og har verdens mest elendige selvbilde. Jeg blir fysisk kvalm av å se meg selv i speilet, da jeg er overvektig. Tror jeg kunne ha ramset opp i evigheter....
men ja det plager meg masse i ettertid
Avatar

Drømmende 28

des 12 2012 - 23:33
trist å høre at det har ødelagt deg så mye. mobbing kan ødelagge så alt for mye. sliter selv utrolig med å stole på folk. og derfor vanskelig å skaffe seg venner. og kroppen min er totalt ødelagt av masse arr og sår. og innvendig er de aller største sårene og arrene, de forsvinner nok aldri, selv om jeg kanskje en dag får det bedre. lurer på når olk skal se hvor ødeleggende det er når en person blir mobbet. og det skal ta slutt. for ingen fortjener det. det sies at den beste medisinen er å tilgi de som mobbet. for de viser hvor sterk en er. og viser at mobberene har tapt. men det er noe av det vanskeligste som finnes trur jeg. hvem kan tilgi noen som har ødelagt livet til et annet menneske? men jeg ser budskapet i å tilgi. men gud så vanskelig det er.

Avatar

Mobbet siden fjerde klasse

mai 8 2013 - 17:41
Jeg leser ofte om folk som har blitt mobbet, og som har kommet sterkere ut av det. Slike folk beundrer jeg, for det krever enorm styrke.
Selv har jeg blitt mobbet en del, det startet da jeg var rundt ni år. Jeg er nå sytten. For meg har ikke mobbingen gjort mer sterkere, den har ikke påvirket meg positivt(psykisk sett) eller hatt noe godt for seg. Det eneste den har gjort har vært å ødelegge meg både fysisk og psykisk. Det eneste som kanskje kan bli sett på som positivt, er vel at jeg nå vet hvor grusomt det er å bli mobbet, både psykisk og fysisk mobbing, og vet med meg selv at det er noe jeg aldri skal gjøre mot andre.
Avatar

Hei!

mai 8 2013 - 20:33
Går jo glipp av dette med tilit da.
Skjønner ikke at det kan styrke en å oppleve mindere tilit.
Mobbingen eller utfrysningen helst,ble en del av pakka som forberedte meg til livet ha ha.
Avatar

heldig

juni 24 2013 - 21:19
Jeg var en av de heldige, som etter mobbing på barneskolen, fikk venner på slutten av ungdomsskolen. Likevel, klarer jeg aldri å stole helt på de venne jeg nå har hatt i 7 år... Gode mennesker, men jeg har aldri kunne virkelig sluppet meg løs og vist tillit. Jeg er konstant bekymret for å bli forlatt, og knytter meg dermed aldri.
Har mange overfladiske vennskap og har ikke noe tilhørighet til familien (av andre grunner). Det har ødelagt min selvrespekt og selvfølelse... Men samtidig er jeg veldig selvstendig og tar alltid mine egne avgjørelser.
Så det har vel påvirket meg på flere måter...
Avatar

Hei

juni 24 2013 - 21:28
Har også blitt mobbet litt på skolen.
Nå sitter jeg bare for det meste for meg sjøl og har ingen å være sammen med. Det går greit, men kan bli litt kjedelig også enkelte ganger, så noen ganger kunne jeg ønske hadde noen, mens andre ganger så går det helt greit å være aleine.
Har vært sånn lenge nå, så blitt litt vant til det.
Avatar

kristian90

juni 24 2013 - 22:10
Det hørtes virkelig ikke bra ut :/
Selv om det er bra du klarer deg alene, er det jo godt med trygghet i å kunne ta kontakt med noen... Si ifra om du vil prate :)
Avatar

Hei!

juni 25 2013 - 14:18
Jeg ble mobbet av brødrene mine,det er like skadelig som skolemobbing har forskerne kommet fram til nå.
Avatar

Mobbing.

aug 1 2013 - 21:15
Hei. Ble mobbet helt siden første klassen,og til slutten av tiendeklassen! Merker at det har gjort mye med selvtilliten min,og at jeg ikke stoler på folk lenger. Lærerne tok det jo opp med mobberne,men ingenting ble gjort,uansett hvor mye jeg sa i fra. Har vært et rent helvete,alle disse årene med mobbing!
Avatar

onlyhuman

aug 1 2013 - 23:13
jeg vil si meg enig med deg "onlyhuman" at mobbing av søsken er like ille, som mobbing på skolen og andre steder. jeg har jo en lang mobbehistorie bak meg fra skolen, og det gjorde jo vondt. men jeg ble også nærmest daglig mobbet av min egen storesøster som bare var et par år eldre enn meg. det gjorde minst like vondt som å bli mobbet andre steder. søsken skal liksom være der hele livet, og beskytte hverandre, og stå på samme side. ikke stå opp i mot hverandre. det gjorde alltid så vondt å bli mobbet av søstra mi hjemme, og det har gjort det vanskelig å forholde seg til henne i ettertid også. vi har ikke akkurat noe godt forhold, selv om vi nå er voksne (21 og 23).
Avatar

Jeg er rystet i hele meg.

sep 2 2013 - 13:28
Ble mobbet hele livet.. det stoppet meg...
Avatar

Hei

okt 9 2013 - 23:19
Inetrollet, tror du har et poeng som selvstendighet.

Har ikke tenkt over det før, men har altid f.eks klart skoleoppgaver selv. Kunne man velge å jobbe i gruppe eller alene, valgte jeg alltid alene. Misliker å jobbe i gruppe med andre mennesker.

Merker at andre menesker hele tiden må spørre om det de gjør er rett osv. Mens jeg føler jeg der er mer selvstendig og stoler på at det jeg gjør er rett.

Det er nok mye fordi jeg har vært mye alene siden jeg ble mobbet. Sp man har rett og slett lært seg å gjøre ting selv, uten hjelp fra andre.

Det er på en måte litt trist... men på en måte er det jo ganske bra og :)
Avatar

Hei!

okt 10 2013 - 20:13
Veldig bra av traadstarter aa ta opp dette temaet, mobbing er noe som paavirker veldig mange og oedelegger mange liv!

Selv ble jeg mobbet for aa ha kroellete haar, briller, og for aa vaere skoleflink..Utrolig hva mennesker kan finne paa og mobbe over! For meg er det verste med mobbingen at det har fullstendig oedelagt selvtilliten min, selv om mobbingen stoppet for ca 10 aar siden..Jeg er 28 idag, men foeler fortsatt at jeg ikke er god nok, er "rar", sliter sosialt og tenker for mye paa hva andre tenker om meg. Jeg ble mobbet gjennom barne, ungdom og litt av videregaaende skole og jeg er bitter den dag i dag! Drittunger kan oedelegge mer enn du aner..

Mobbingen har foert til utallige timer hos psykiater, psykolog, innleggelser, medisin, selvskading, selvforakt og rett og slett vonde foelelser og minner som har brent seg fast..Jeg skylder ikke paa mobbingen 100% siden psykiske problemer ligger i familien, men jeg kan garantere at jeg hadde slitt litt mindre i dag om det ikke var for mobbingen..

Jeg husker at jeg var veldig positiv, hadde god selvtillit og var fornoeyd med meg selv foer mobbingen begynte. Men fordi jeg var stille, kreativ, og skoleflink var det noen som mislikte meg og utnyttet dette til det fulle. Foerst tok jeg meg ikke naer og tenkte at det gaar over, men etter aa hoere hver dag i mange aar hvor stygg, rar, ubrukelig og dum du er, saa begynner du aa tro det selv...

Jeg er normalt ikke en voldelig person...Men det toppet seg for meg en dag da jeg var ca 10 aar gammel og en av mine mobbere stoppet meg paa veien hjem. Han sa som vanlig hvor dritt jeg var og lignende ting og siden han var alene, foelte jeg meg sterkere. Jeg sa til han at om han sier dette til meg igjen saa kommer jeg til aa sparke han skikkelig hardt..Han sier det igjen og jeg sparker han hardt i leggen med skiskoene mine med metal tupp. Han skriker au og detter om, jeg foeler meg litt redd men samtidig foeles det godt! Dagen etter fortsatte vennene hans mobbingen men han har ikke sagt et vondt ordtil meg siden.

I terapi har jeg hele tiden vaert aapen paa at jeg ble mobbet, men en dag saa bare raknet alt og det var som om alle aarene med mobbingen kom ut paa en gang..Uff!!Taarer og hiksting, alle de vonde foelelsene og alle aarene med aa foele seg dum, stygg og jaevlig..Jeg tror dette var den foerste gangen jeg forsto hvor mye mobbingen har paavirtket meg..

Den dag idag sliter jeg med ting som ble sagt og ting som skjedde for mange aar siden og jeg skulle virkelig oenske mobberne visste hvor mye de kan oedelegge et liv!!






Avatar

sosial angst og mistenksomhet-innsikt og empati

okt 20 2013 - 22:33
jeg har alltid vært sjenert og rolig,men hadde det bra sosialt helt til ungdomsskolen.Der ble jeg holdt utenfor og fryst ut,og også noe direkte mobbing,og at tingene mine ble skitnet til,og falske rykter.
Etter 1 år med mobbing fikk jeg et sammenbrudd,panikk angst,og nummeret før innleggelse.Har slitt med angst,depresjon og mindreverdighetskomplekser siden.
Vanskelig å få nye venner,en del sosial angst,og misliker mange.Men er en veldig god venn,lojal og aldri falsk,krever derimot for mye av venner..og blir fort skuffet.Har fått sympati med folk som er utenfor og forståelse,setter mer pris på å bli inkludert.Tror livet hadde blitt annerledes uten mobbingen..sliter så psykisk nå,at jeg antagelig får uføretrygd,og mobberne drømmer jeg fremdeles om,og har ikke tilgitt dem
Avatar

Tillit

okt 28 2013 - 07:06
Noko av det verste er å misse tilliten. Sjå på at mobbarane kan drive på i tillit til at dei får støtte frå andre. Og sjølv vente negative reaksjonar på det ein trudde skulle vere godt gjort.
Avatar

mobbing og innvirkning

nov 10 2013 - 00:39
Enkelt; sinne, null tålmodighet, null tillitt, null toleranse for f.eks. mobbing og ekskludering/forskjellsbehandling, frykt, ensomhet, tristhet etc, etc, etc.

De som mobber vet ikke hva de gjør. De er (etter hva jeg har erfart i voksne år) de som er svakest, de som (jeg igjen, har erfart) ender opp med å ta sitt eget liv, de som faktisk trenger hjelp.

Men dette hjelper så lite når man ender opp med å være ett mobbeoffer og blir den som blir påtvunget å bære skyldfølelse og ansvaret for at man er mobbet.

I dag; jeg løfter ikke en finger for dette landet, noengang.
Skulle 1940 (okkupasjonen av Norge) skje igjen, IKKE regn med meg.
Avatar

dette må du lese

des 6 2013 - 19:48
mobbingen begynte vell når jeg var 6 år å begynte på skolen. det var det "morsomste" navnet mitt sånn rimte på dagens "idun ketchup". jeg ble vell banket opp, spyttet på, lugget i timene, holdt uten for. de verste stundene var vell til og fra skolen på bussen hvor folk snublet meg og der etter lo når jeg slo trynet ned i gulvet. innen første klasse var over hadde jeg forlengst sluttet å ta skole bussen og begynt å gå til skolen vær dag.
så i starten av tredje klasse flyttet jeg å familien til et annet sted lengre bort. men da hadde mobbingen gått så inn på meg at jeg viste ikke hvordan jeg kunne helt få kontakt med andre. jeg var blitt utrolig sjenert, stolte ikke på noen, klarte ikke å åpne meg å det var da jeg begynte å slutte å vise andre folk hvordan jeg hadde det å låste bare alle følelsene mine inn i meg. jeg ble ikke mobbet på skolen siden barne og ungdom skole avdelingene var separert. buss turene hjem igjen der imot var noe annet.. de var blitt verre... distansen fra skolen og hjem tok bussen en halv time så de eldre guttene som gikk i niende og tiende hadde god tid hver dag på å gi meg pryl.
når jeg hadde nådd femte klasse var de sosiale antennene mine borte å jeg satt alltid alene. da klarte jeg ikke å stole på noen. en vær person trudde jeg hadde bak tanker hvis de var snill mot meg.

sommeren før sjette klasse skilte mamma å pappa seg etter mange år med elendig ekteskap å nå skulle jeg å mine søsken flytte med henne til byen å begynne på skole der. innen den tid fikk jeg et stort utbrudd på hele kroppen av psoriasis. så når jeg begynte på byen skole hvor det bare var ungdom og barn i merke klær med foreldre som drar penger ut av ræva å så kommer jeg, jenta med skitne, ødlagte gamle klær (vi hadde virkelig dårlig økonomi hjemme) så ble jeg mobbet for det. det store utbuddet med hud plagen jeg hadde fått på hele kroppen var bare et pluss for mobberene! det var til og med kommet nye mobbere som de jentene som tar deg når du er online å slenger dritt til deg.
da skole året var ferdig hadde jeg fått bort hud plagen med behandlig på sykehuset, men innen den tid hadde jeg begynt å utvikle manisk depresjon. å utover sommeren så skjedde det ting hjemme som fikk denne depresjonen som kom på besøk i blant til å komme for å bli. dette økte til selvmords tanker å selvskading.

etter denne sommeren merket foreldrene mine dette å fikk meg flyttet til mine besteforeldre som jeg fikk bo hos i et år. dette var jo langt borte i gokk i en liten bygd kalt vardø, men det var det beste som hadde skjedd meg. jeg ble i et med klassen, var en av dem, fikk sosiale antenner å jeg hadde en bestemor som tok seg av meg å passet på at jeg hadde på meg fine rene klær å spiste god mat hele tiden. dette var jo egentlig helt rart for meg at noen tok seg av meg. jeg har jo vært den lille jenta som er ute å gjør tungt arbeid, lager middag, passer å vasker huset å hundene å at pappa har det godt, å alt dette fra jeg var seks år!
etter det året flyttet jeg igjen med min mamma å søsken til et annet sted rett ved siden av byen å denne gangen var jeg fast bestemt på å gjøre det bra, at alle sku like meg å jeg skulle få meg venner.

alt gikk bra, alle elsket meg siden personligheten min bare utstrålte, jeg bare smilte å lo å var allti med på å finne på sprell med guttene å jeg fikk meg til og med en kjæreste. men alt ble ødelagt da klassens mest populære jente ble sjalu på meg. de andre syntes ikke hun var så spesiell mer etter jeg kom så hun begynte å bak snakke meg, spre rykter om at jeg var en skikkelig hore, vise midt fingeren til meg hvis jeg hilset på henne. dette utviklet seg til at hun tilslutt ga meg en skikkelig bitch slap over tryne når hun så at jeg å hennes vennine var blitt venner og ga hverandre en klem. så begynte folk å rope hore etter meg i gangen .
men folk begynte å like meg bedre en henne, de sladret til læreren om hvordan hun var mot meg så hun fikk seg en smell og sluttet med alt å jeg begynte å bli en utav de "populære".
men min vennine ble mobbet så hun begynte å dra meg ned ved å rakke på meg, å så begynte folk jeg ikke kjenner en gang å hakke ned på meg når hengte i byen. ting ble endra verre hjemme å jeg havnet i et dårlig miljø å ble ilag med en som røkte hasj. jeg var fremdeles ikke bekvitt depresjon, selvskadingen, selvmordstankene å de ble bare verre å verre. så kom angsten der etter kom spise forstyrelsen og etter der kom pille forbruket.

men det ble bedre etter det ble verre! foreldrene mine måtte slepe meg fra bilen å bort mot akutt mottaket etter overdose, ja jeg prøvde å ta livet mitt, det ble så ille, både hjemme, på skolen å i hodet mitt siden angsten å paranoiaen slo virkelig til. men etter jeg hadde blitt kastet rundt som en ball fra mamma å pappa så flyttet jeg med mamma igjen til et annet sted å en annen skole. økonomien ble bedre, jeg å mamma fikk et mor å datter forhold (noe vi aldri har hatt tidligere), pappa drakk mindre, å alt ble helt fantastisk.

nå er jeg 16 år, går vg1, har gode karakterer, har maaange venner, jobber 2 jobber å bor sammen med min nye kjæreste. han har gått igjennom akkurat det som meg eller verre.

men det som sitter igjen etter mobbingen er at jeg klarer ikke å si til NOEN at jeg har sykdommen psoriasis, jeg vet ikke om folk hakker ned på meg om de er saksisk å blir nervøs, jeg er redd for å miste alle jeg har, å jeg blir faktisk litt mobbet for arrene som er igjen. armen min ser helt massakrert ut etter den lange tiden med selvskading å folk spør å maser om det, tar på det, ber meg om å dekke det, komennterer det negativt. dette er faktisk noe jeg sliter med mest i etter tid. det å flytte igjen. jeg har fått en redsel for å flytte til nye steder.
men det som var verst var å vise kroppen min naken med de andre jentene i svømmingen eller gymmen. det var traumatisk! etter å slette så kraftig med selvbildet sitt å så prøver man å få gode karakterer på skolen igjen å bli flink, men må kle seg naken foran andre i garderoben når det var svømming å sånt.... det ... det var bare grusomt.
men nå er jeg kommet over det. nå er det ikke så ille. jeg går ikke å dekker for kroppen min å hater det jeg ser i speile.
Avatar

Ikke gått så altfor bra gjennom årene.

des 21 2013 - 22:26
Ble mobbet daglig gjennom hele barne og ungdomskolen. Fikk liten forståelse hjemme og var mye krangling der. Hadde en mor som kjeftet titt og ofte på meg.
fikk det litt i begge retninger med andre ord. Gikk alene hele ungdomstiden.
Fikk høre jeg var stygg, dum etc.

Var sammen med et par stykke, men i ettertid vil jeg ikke kalle de direkte venner. Jeg ble plasset nederst på rangstigen der også og var litt reservekompis. Aldri jeg som skulle finne på noe.

I ungdommen så ble de to bare borte, ville ikke ha noe med meg å gjøre. Ble aldri invitert ut på noe heller. Ser at søstra mi og stebror min ble hentet på fest nesten hver helg. De ble også bedt med på ting og tang.

Det stakk skikkelig å oppleve å være så upopuler.
Eneste sosiale jeg hadde utover familie var å bli spurt om å kjøre på fest for en liten gjeng. De heller ba meg aldri med på noe så sant det ikke var for å være sjåfør.

Får beskjed om at det er bare å stikke innom døra til de. Antar det har feiret både bursdag og bryllup uten å invitere meg. Har ikke mye kontakt med de nå lenger. Vet ikke om jeg skal tolke det som en avvisning, har de på skype men snakker sjeldent med de.

Det ble bedre da jeg flyttet for å ta videregående en annen plass, men fikk ingen venner der heller.
Jeg tror jeg var så mentalt nedkjørt at jeg ikke klarte det sosiale spillet. Det eneste jeg ble forbauset over var at jeg ikke ble mobbet.
Russetiden ble jeg også overasket over å bli behandlet på en mer likeverdig måte. Selv om jeg ikke var direkte venner med noen så slapp jeg sjikanering og mobbing.

Der kunne jeg tror jeg fått min første kjæreste, men antar jeg var så psykisk nedbrutt at jeg rota bort den sjansen.
Frykten gikk mye på at hvis jeg fant meg kjæreste så jeg bli mobbet for det også. Sammen med henne.

Det jeg opplevde var å be inn til bursdag og oppleve at ingen kom, eller ikke brydde seg.
Det satt i så lenge at jeg turte ikke be noen før jeg ble 40 da ba jeg inn et par kompiser og nærmeste familie. Hadde virkelig angst for å be inn folk.

Andre problemet var vel at jeg ikke hadde noen venner å be til bursdag før jeg ble rundt 30.
Antar sett i ettertid at jeg burde ha bedt inn de jeg jobbet sammen med i min tidligere i jobb. Tror flere av de hadde kommet.

Sleit med å få meg jobb etter at jeg ble ferdig med videregående. Gikk mye hjemme hos pappa, før jeg endelig ble vikar i et selskap.

Fikk heller ikke kjæreste før jeg ble 38, et kort forhold jeg ikke helt skjønner hvoirdan jeg fikk til.

Har enda ikke hatt noe seriøst langvarig forholdt, kun en kjæreste for et par år siden. Har ikke kjøpt bolig, men leier i et bokollektiv,

Jeg flyttet til en annen plass der jeg fikk min første ordentlige jobb, Angrer på at jeg ikke flyttet og ble borte fra videregående. Fikk faktisk et par venner etter at jeg flyttet. Nå bor jeg i Oslo og har fått et par venner der også.
Sliter fortsatt med det sosiale spillet på jobb og privat. Har fortsatt angstfornemmelser.

Føler meg litt som evig mobbeoffer når jeg er på stedet jeg vokste opp. Merker at jeg blir avvist eller frosset ut.
Når jeg besøker pappa så sitter jeg å ser tv for det meste, har ingen å besøke oppe her. Kan sikkert besøke de jeg kjørte en del for, men usikker på om jeg orker å være sammen med noen som kun hadde nytteforhold til meg.

Har vært hos flere psykologer, men føler ingen klarer å ta meg seriøst så det har vært bortkastede penger.
Tror jeg snart er for gammel også til å gå til de.
Har ikke fått noen henvisning fra lege heller.

Oppsummert:
Mobbing har ødelagt hele livet mitt.
Har ikke fått noe hjelp til å takle opplevelsene
Aldri hatt kjæreste.
Ikke fått kjøpt bolig.
Ikke klart å gjennomføre noen utdanning, har prøvd.
De som mobbet meg har klart seg bra, har hus, familie og bil.
Følte trang til å være sosial og ha noen å prate med, derfor jeg aksepterte å være sjåfør for andre.
Aldri klart å ha egne meninger.
Alle på stedet jeg vokste opp føler jeg behandler meg som luft.
Har ingen selvtillig eller selvfølelse.
Går mye for meg selv både på jobb og privat.
Ønsker å være mer sosial, men vet ikke hvordan.
Mangler sosial trening. er ikke så enkelt som å gå ut på byen å være sosial.

Avatar

Re: Hvilke påvirkninger ...

des 29 2013 - 08:30
Ein utlending eg traff ein gong på ferie her til lands fortalde at han arbeidde med ein slags psykoterapi der "klientane" var saman om ulike daglege gjeremål, og at dette skulle vere betre enn berre samtalar og å fortelje om fortida.

Når den sosiale kjensla er øydelagd (for godt?) er det vanskeleg å kome ut av det sporet. God terapi kan vere fysisk aktivitet eller å gjere ting saman med nokon.
Ein kamerat som slit dreiv med på både det eine og det andre som hadde liten nytteverdi. Det var dette med nytteverdien som gjorde at han ga opp, fornuften sa stopp. Snart miste han taket på det han dreiv med, og no framstår han som ein med ti tommeltottar. Dermed slit han enda meir.
Avatar

Sorg / Psykisk vanskelig.

jan 20 2014 - 11:43
Sorg, mobbing har pågått i 11 år nå så :S
Avatar

Ødelagt meg og tilliten min til folk..

feb 15 2014 - 22:03
Mobbingen begynte i 3.klasse. Første dag på den nye skolen. Dessverre valgte de meg å hakke ned på. Pga utseende.

De har stoppet nå og jeg går i 8.klasse, men de ødela livet mitt. Jeg har ikke selvtillit, kutter meg selv, føler jeg ikkje er verdt noe og tør ikke gå uten sminke ( jeg begynte med sminke i 3 klasse). Jeg tenker tilbake, jeg vet det hadde vært anderledes om de ikke hadde mobbet meg. Jeg hadde turt å åpne meg, være meg selv og være naturlig. Jeg er redd for å møte nye mennesker, om jeg åpner meg for de og forteller historien, er jeg redd de går sin vei, for jeg er "syk". Jeg er ikkje en "god person".

Men de som har vært der for meg, har sagt til meg at jeg er en god person, jeg har et godt og varmt hjerte. Det gjør meg glad og varm, men jeg kan ikke ta det innover meg, komplimenter kan jeg ikke ta imot. For jeg vet at de ikke er sanne. Eller mange er sikkert sanne, jeg bare greier ikkje å skjønne det.
Jeg stoler ikke på noen, redd de skal bruke meg, eller fake at de er vennene mine. Tilliten er ikke der..

For litt siden, traff jeg en kjempe gutt, eldre enn meg. Jeg er litt skeptisk på han, alle sier han bruker meg, men jeg kan jo ikke høre på de og ta beslutningen derfra. Jeg må følge magefølelsen,men den begynner å vrenge seg. Prøver å følge hjertet mitt, men det sier ikke noe. Så jeg vet ikke, jeg vil så gjerne stole på han, for jeg vet han stoler på meg. Så jeg tar sjansen, som jeg har gjort. Skuffer han meg, vet jeg ikke hva jeg gjør. Da går alt i grus.

Jeg vil bare ha det gamle livet mitt tilbake, sånn det var før. Før mobbingen, kunne være meg selv og leve et fint liv. Men det er for sent. Vil noen ganger bare legge meg ned å dø. Bli ferdig med dette livet, kanskje bli født på nytt og starte et fantastisk liv, som jeg alltid har drømt om. Jeg håper bare at personer forstår meg. At jeg ikke er syk, ute etter oppmerksomhet, men hjelp og venner.
Ekte venner...
Avatar

Hele barneskolen og ungdomsskolen

mars 16 2014 - 22:32
Hei.
jeg har egentlig blitt mobbet så lenge jeg kan huske. På barneskolen ble jeg mobbet for klærne mine, håret mitt, utseende mitt generelt. Jeg hadde EN venn fra 5 -7 klasse. alle andre i klassen hadde frøse meg ut pga jeg kranglet med en av jentene. De gikk å snakket bak ryggen min, ødela tingene mine osv. Når jeg skulle begynne trodde jeg ting skulle bli bedre. Nye mennesker, nye muligheter. Men sånn ble det ikke. Jeg kom i klasse med nesten alle som mobbet meg. De sa ikke noe til meg på ungdomsskolen, men jeg ble frøse ut. Som om jeg ikke eksisterte. Helt til tiende klasse. Da kom det en ny jente i klassen som jeg ble veldig god venn med.
Jeg tror det har påvirket meg veldig i senere tid. jeg sliter nå med deprisjon, og har drevet en god del med selvskading. Jeg har kjempe store problemer med å åpne meg for folk, og har vært innlagt en gang som suicidal.
Avatar

Samme her..

april 5 2014 - 14:56
Jeg har blitt mobbet, men aldri banket opp, bare kallt utrolig mange stygge ting. Mest av alt hvor stygg jeg er. Det verste er jo at jeg begynte å tro på de. Og det har jeg gjort siden, selv om det er over 7 år siden jeg sist ble mobbet. Fikk alltid høre hjemme at jeg bare skulle late som jeg ikke brydde meg når de mobbet meg. Det er det verste rådet jeg noen gang har fått. Hvis jeg kunne endre noe i livet mitt, var det det. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort motstand, svart tilbake, hoppet på dem etc. Jeg hatet de, men aller mest hatet jeg meg selv. Alle sårene jeg har påført kroppen mine er pga mobberne. Jeg hater de like mye i dag, og meg selv enda mer. Har selvfølgelig veldig lyst å slutte å tenke sånn, men det er så brent fast i hodet mitt at jeg har gitt opp. På dårlige dager går jeg ikke ut døren, fordi jeg er redd for at folk skal skjelle meg ut fordi jeg er så stygg. Jævla mobbere altså!
Avatar

Påvirkninger

juni 4 2014 - 13:04
Psykisk og fysisk mobbing på skolen, og samme fra bror i hjemmet. Skjulte det for foreldre fordi mor rettet sinne mot meg hvis jeg tok opp konflikter, skjulte det for lærere for å unngå problemer med mobbere.

Er overbevist om at jeg som menneske er mindre verdt enn alle andre, stoler ikke på noen, frykt for å møte noen fra skoletiden igjen, osv.
Mobbingen var 75% om min fysiske størrelse, da jeg er litt lavere og smalere enn normalt. I dag blir jeg underdanig alle menn jeg møter, da de er mer maskuline/større enn meg. Sier ikke imot noe, lar de 'ta kontroll'.

Det ble daglig forsøkt å få meg opp i trøbbel på ungdomskolen også, og ganske intrikate planer for at jeg skulle få skylden for hærverk/brudd på regler. Broren min også var sånn som gikk bak min rygg og prøvde å ødelegge for meg ved å overtale foreldrene mine til å stramme inn regler og alt annet han kunne finne på. Moren min har en stygg tendens til å blande seg inn i mitt liv uten at jeg vet det, også. Det er helt klart hovedårsaken til mistenkelighet/paranoid tankegang nå, jeg tror konstant at de rundt meg planlegger og pønsker ut ting som vil utspille seg negativt for meg.

Min sosiale krets er to venninner. De er vel typiske topp-ti jenter, og er veldig utadvendte, jeg føler jo jeg er på en annen planet enn dem noen ganger. Ikke at de har problemfrie liv altså, men måten de håndterer å være sosiale på. Alt skjer liksom så sømløst for dem, og jeg kommer ingen vei.
Avatar

også veldig mistenksom mot alle

juni 6 2014 - 11:29
Til tider utslag av paranoide tanker om å bli forgiftet e.l, men oftest bare at jeg ikke klarer å stole på noen, noensinne. Ikke alltid at jeg tror de vil meg aktivt vondt engang, ofte bare som utsalg av ren dumhet/tankeløshet. Eller at andre tror de vet hva som er best for meg.

Visste aldri hvor jeg hadde folk på skolen, ble mobbet siden førsteklasse, men slo hardt og rakst tilbake, som nok begrenset omfanget en hel del. Men jeg var likevel evig anderledes og frosset ut, Følte at jeg hele tiden måtte være på vakt mot angrep, mest verbale, en sjelden gang fysiske. Og selv om jeg alltid tok igjen, ødela det helt roen og tryggheten jeg burde hatt i livet. Jeg visste aldri hvor jeg hadde folk og hadde ingen venner jeg kunne stole på. Det verste var at jeg hadde noen som insisterte på å være med meg privat, men som jeg aldri kunne stole på i offentlige sammenhenger. Det hadde nesten vært lettere å være helt isolert.

Jeg sliter fortsatt med å uttrykke meg og føler meg veldig lett usynlig eller oversett. Kunne feks oppleve å si noe i en gruppe som ble helt ignorert og så at noen andre sa nøyaktig det samme like etter og alle lo.

Hjemme turte jeg ikke si noe, siden foreldrene mine var så skjøre og overbeskyttende, følte at de ikke ville taklet at jeg hadde problemer og gåå helt i knas.

Jeg har også veldig spente muskler i nakken og kjeven etter å i årevis ha gått i helspenn og først i senere år skjønt hvor anspent jeg egentlig er, siden jeg har vært det så lenge, Det har ødelagt immunforsvaret mitt også, noe som gjør det vanskelig å ha en jobb eller legge planer, er stadig syk. Skulle ønske jeg kunne slippe taket, men det er mye lettere sagt enn gjort.

Jeg reagerte og reagerer fortsatt med et enormt og utadrettet sinne, og bærer rent fysisk med meg altfor mye av dette. Takler dårlig voksenlivet, takler overhode ikke det passivaggressive spillet på arbeidsplasser eller i grupper. Syns det er lite akseptert at man er dritforbanna på mobberne og heller vil skade dem enn seg selv (selv om selvskading såvisst ikke er akseptert heller, for all del).

Jeg har ikke noe behov for å gjøre noe med folk fra barndommen nå lenger, men merker at jeg lett blir aggressiv og opprørt og er altfor hårsår, men samtidig ser jeg jo at jeg ikke alltid tar feil heller. At det er mye urettferdighet i verden, i livet mitt.

Syns ofte løsningen som tilbys er å ignorere dette og late som ingentig, men det er absurd. Det jeg vil er å kunne gjenkjenne og håndtere de situasjonene med urett mot meg og andre som jeg kan gjøre noe med, men uten å kjøre hele kroppen min i grøfta med adrenalin (og på den måten er det jo en slags selvskading også, men på en annen måte) for hver minste detalj. For det blir jo lett sånn at jeg låser meg helt i sinne lenge før jeg faktisk får gjort noe med situsajonen jeg reagerer på.

Oi, dette ble langt og ramlete, men sånn får det være (er det absurd å avslutte dette med et smilefjes? Litt, men sånn får det også være) :)
Avatar

.

juli 7 2014 - 15:53
Jeg har blitt mobbet i noen år nå, jeg håpte på at når jeg skulle begynne på ungdomsskolen så skulle det gå over, men det gjorde det ikke. Det ble faktisk bare verre. Når jeg begynte på ungdomsskolen så ble jo jeg minst igjen og det var da alle de store begynte å bruke vold mot meg, vist de skader meg så hardt at jeg får merke og noen spør hva som har skjedd så finner jeg alltid på en unnskyldning. Mobbingen har fått meg til å se negativt på livet, jeg har snart ikke nok krefter til å leve lenger. selvmordstankene har begynt å komme. Mobbing er noe av det verste en person kan oppleve, og jeg vet at det ikke er min feil selv om det kan føle slik.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 3 2014 - 00:34
mobbing er destruktivt. og det er vanskelig å stå opp imot noe slikt, uansett hvor sterk psyke man har. de som tror at man bare såres der og da, tror jeg sannelig må være da samme menneskene som tror på julenissen. Langtidsvirkningen er grusom og kan ødelegge et liv. jeg tror i alle fall at livet mitt hadde vært ganske annerledes hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. jeg ble mobbet fra første klasse på barneskolen til første klasse på videregående. da sa det endelig stopp. selv om jeg har fortrengt det meste, husker likevel kroppen min det godt. den husker det med hver nerve. jeg sliter veldig med å stole på andre mennesker. klarer ikke helt å slippe dem innpå meg -samtidig er jeg ensom og har det slett ikke godt inni meg når jeg leser andres statusoppdateringer på facebook. det hele føles så urettferdig. hvorfor skal ikke jeg kunne ha noen å være sammen med og slippe dumme engstelige tanker? selvtilliten min er knust så mange ganger. jeg har blitt lurt så mange ganger til å tro at folk har villet meg så vel, og så har de dratt av seg pokerfjeset sitt og vist sitt sanne jeg. På barneskolen mobbet de meg for alt mulig rart. klærne var feil, matpakka var feil, jeg var dum, jeg kom for tidlig i puberteten...osv
det ironiske var at det ene førte til det andre. jeg ble mobbet for matpakka, jeg sluttet å spise maten og gjemte den i ranselen -den ble jo råtten så moren min oppdaget det. og jeg ble ertet for det av familien min i lang tid etterpå -for at jeg drev med "soppdyrking" i ranselen. jeg har aldri fortalt dem den virkelige grunnen til de gjenglemte nistepakkene. jeg begynte å gjøre det dårlig på skolen, fordi mobbingen gikk så inn på meg. lærerinnen min fant på det "geniale" at jeg skulle få foreldrene mine til å gå igjennom leksene mine og at de skulle underskrive i skoledagboken min at jeg hadde gjort leksene mine. Så skulle jeg opp til kateteret og vise henne dem i alles påsyn hver dag. Vips så fikk mobberne noe nytt å erte meg for, jeg var jo dum. Da fant 4 av jentene på en morsom lek. de stilte seg rundt meg og spurte meg om alskens ting og lagde jeg gjerne lurespørsmål. ulykkelig svarte jeg feil rett som det var til deres rå latter. når jeg selvsagt kom tidlig i puberteten også, ble jeg ertet for det også. jeg hadde til å begynne med, bare en mobber. og jeg fortalte det til foreldrene mine. men når de tok det opp med foreldrene hennes, og dette kom for en dag på skolen, var det ikke jeg som fikk sympatien, det var henne. de andre i klassen tok hennes parti -for det var jo så synd på henne som ble kjeftet på av foreldrene. så ble de 4, og siden -mer eller mindre hele klassen. jeg ble frosset ut. ved siden av de jeg ble mobbet av i klassen, ble jeg også mobbet av andre. det var 2 gutter i klassen over, og en annen gutt som ikke vet helt hvor hørte hjemme. de 2 gutten elsket å skremme meg. de var klassens bøller og fant på å gjøre slike ting som å stjele og gjøre hærværk -og mobbing. En dag jeg og en venninne syklet gjennom en sykkeltunnel, stod de klare ved enden av tunnelen. vi bråbremset syklene våre. de hadde spraybokser i hendene. i neste nå, siktet en av dem på meg med sprayen og jeg kjente den verste opprivende svien i øynene mine. jeg hylte. guttene stakk av og vi skynde oss hjem til meg. moren min ble helt skrekkslagen når hun fikk høre hva som hadde skjedd. hun var redd jeg kom til å bli blind.de kontaktet foreldrene til guttene. heldigvis var ikke sprayen av den typen som skadet synet. men jeg var redd for å sykle igjennom den tunnelen og redd for å få noe i øynene mange år etterpå. Den gutten som jeg ikke visste helt hvor hørte til, pleide å plage meg på hjemveien fra skolen. han fulgte etter meg og kom med frekke forslag. bedre ble det ikke når jeg begynte å få former. en dag tok han meg igjen og tok meg på brystet. men jeg var liten og smidig og smatt ut av grepet hans og løp over et gjorde selv om skoene mine ville bli helt ødelagt. jeg kunne ikke bry meg mindre om de skoene og kjeften jeg ville få for å ha ødelagt dem. hjemme var ikke stemningen bedre. foreldrene mine kranglet alltid. de var aldri enige om noe som helst. det var dessverre ikke jeg og søstrene mine heller. hun eldste så jeg lite til, hun brydde seg ikke om meg i det hele tatt (det gjør hun i grunnen ikke den dag i dag heller) og glemte samtlige bursdager. Den nest eldste kranglet jeg med hele tiden og hun ertet meg mye og var (og fortsatt er ) mye sjalu på meg. Faren min er ikke av den følsomme snille typen. og følelser forstår han seg slett ikke på. han slo kone og barn for de minste ting. han kalte moren min for all slags stygge kallenavn. mens vi ungene var jo bare regnet som udugelige. å bli kalt for nordeuropas dummeste unger styrker ikke akkurat selvtilliten. selv om det å bli slått var ille, føltes de stygge tingene han sa mye verre. jeg hadde ikke mange venninner i oppveksten. og de få jeg hadde virket ikke akkurat styrkende på min skrantne selvtillit. jeg hadde bare så altfor lett for å bli offer for slike som utnyttet folk for tjenester, eller slike som sviktet alle avtaler ved å komme for sent eller ikke dukke opp i det hele tatt. en annen typisk karakter var jenter som ville virke smartere eller kulere ved å ha meg som var blottet for selvtillit, ved siden av seg. Når jeg møtte min siste mobber, var det på videregående. jeg likte meg i grunnen godt på denne skolen og i det faget og hadde fått meg noen venner og en kjæreste. denne jenta, begynte sint i året og var ny i klassen. hun plaget meg med mye rart og prøvde sitt beste for å hamre i stykker den skjøre selvtilliten min. en dag fikk hun meg til å gråte. nei, nå orker jeg ikke mer, sa jeg. hun ble så overrasket at hun angret seg i det samme, og prøvde faktisk å trøste meg. det kom frem at hun hadde selv blitt mobbet, og hun var sjalu på meg. for i hennes øyne var jeg pen og populær, jeg hadde kjæreste og venner -alt det hun ønsket seg. etter at vi skværet opp, ble det ingen mobbing mer. vi hilste på hverandre og gikk ikke i veien for hverandre. jeg har ikke blitt mobbet siden da.
men alt dette henger igjen. jeg er blitt mer følelseskald enn jeg var, og jeg er veldig sterk og selvstendig og liker best å klare meg på egenhånd. selv det å reise gjør jeg alene. på andre kan jeg virke som ei med bein i nesa, som helst vil være alene. det er greit å klare seg alene, men det er ikke greit å alltid være ensom og engstelig. for selv om jeg er sterk, er det angsten som holder meg nede. Når jeg skal ringe noen, er det ikke bare å slå nr og ringe. det er noe som holder meg tilbake. selv når det ikke er noen jeg kjenner. om det så er å bestille time hos legen. jeg fikler med tlf, men stadig utsetter det å ringe. det samme skjer også når jeg sitter på facebook. jeg kan jo sende en melding til noen. det er så lett, bare noen tastetrykk, så... men nei. jeg utsetter det, og utsetter det og utsetter det... jeg bare sitter og stirrer på skjermen og håper et mirakel vil skje. at noen for en gang skyld sender MEG melding først. men det skjer aldri. det er alltid jeg som tar kontakt først. hvis jeg i det hele tatt får meg til å gjøre det. og slik er det i flere situasjoner av livet. gufset av fortiden holder meg tilbake. jeg tør ikke søke på jobbene jeg virkelig vil ha, med freidig mot, for jeg har ikke selvtillit god nok. jeg har ikke troen på at jeg er god nok, selv om jeg er det. det samme skjer også når jeg tar kjøretimer. jeg klarer ikke å stole på meg selv, så jeg kommer ingen vei. jeg føler at dette fra fortiden har ødelagt så mye for livet mitt. faktisk så mye at når jeg så det gamle barndomshjemmet mitt ble revet, frydet hjertet mitt seg. det var så jeg fikk lyst til å sprette en sjampanje og feire at huset som rommet alle de dårlige minnene ble borte for alltid. Selv om det dessverre ikke forandrer min byrde, men den føles i det minste litt lettere å bære.
Avatar

En tur til helvete og tilbake

sep 6 2014 - 21:59
Heisann, ettersom at dere har delt deres historier, så føler jeg for å dele min med dere før jeg går inn på hvordan jeg har det i dag.

Jeg har alltid vært en veldig rolig og forsiktig person, jeg var aldri den som ropte høyest eller hadde noe som helst behov for å skille meg ut fra mengden. Det er kanskje også derfor jeg ble et lett mobbeoffer. Jeg husker svært lite fra tiden da jeg gikk i barnehage, men jeg tror ikke at jeg ble mobbet på det stadiet, men jeg husker at jeg ble mobbet i mine første skoleår og helt frem til ungdomsskolen.

På barneskolen ble jeg ofte mobbet psykisk av andre barn, det var noe av det verste jeg har opplevd i mitt liv. Jeg hadde skilte foreldre, og min mor var veldig streng noe som var grunnen til at jeg ikke følte at jeg hadde noen å snakke med i hjemmet om problemene mine på skolen. Heldigvis for meg, så hadde jeg et par gode venner som ofte var der for meg. I etterkant kan jeg med trygghet si at dette var livredning på høyeste nivå, og at uten disse menneskene så ville jeg mest trolig ikke ha skrevet dette.

Min barndom ble ofte preget av at jeg «låste meg inne i min egen verden», jeg spilte tekstbaserte nettspill, og fikk raskt gode relasjoner til andre mennesker der. Men utenfor min lille verden var jeg veldig tilbaketrukken. Et par ganger ble også mobbingen på skolen fysisk, ettersom at jeg nektet å slå tilbake på grunn av en sterk moral ble jeg ofte kalt feig.

I syvende klasse flyttet jeg og min mor til en ny by der jeg opplevde at elevene på skolen var annerledes. Det var plutselig ingen som hakket på meg for alt jeg sa, og jeg fikk meg noen nye venner. Men jeg var fortsatt veldig tilbaketrukken, noe som gjorde at jeg ikke greide å stole helt på noen av de nye vennene mine. Jeg foretrakk også å sitte for meg selv fremfor å være andre steder. Jeg leste mye og turte ikke å dra til fester eller andre store begivenheter på grunn av det jeg regner med var angst.

Hvis vi hopper litt videre i historien min så kommer videregående, jeg hadde da fått meg gode venner som jeg stolte på. Jeg trivdes veldig godt, men følte aldri at jeg helt kunne være meg selv. Etter videregående kom førstegangstjenesten, det beste som har skjedd i mitt liv så langt.

I førstegangstjenesten var alle litt ukomfortable, og sårbare. Alle måtte derfor vise hvem de egentlig var, og jeg kunne ikke lengre skjule meg bak en fasade. Og tro det eller ei, men jeg fikk mange gode venner der. Dette ga meg virkelig en stor boost i den tidligere helt ødelagte selvtilliten min. Alt er ikke helt bra nå, og jeg tror virkelig ikke at alle sår kan helbredes, men jeg har det mye bedre nå.

Nå er jeg akkurat ferdig med førstegangstjenesten, selvtilliten min er litt under gjennomsnittlig men jeg gjemmer meg ikke lengre. Jeg tør å være meg nå, og det er noe av det viktigste. Jeg tror virkelig ikke at jeg forandrer noen andres liv med min historie, men det å dele denne historien er viktig for meg. En skal ikke stikke under en stol at veldig mange blir mobbet i dagens samfunn.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese historien min selv om den ble lengre enn jeg trodde. Hvis du trenger noen å snakke med om temaer som mobbing og ensomhet, så ta gjerne kontakt. Jeg har vært der selv.
Mvh
Gutt 20
Avatar

Mobbing-

sep 11 2014 - 23:41
Når man har fått høre at man er stygg og ubrukelig fra dag en, så trur man på det til slutt.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

sep 12 2014 - 13:32
Jeg ble også mobbet i mange år som barn og ungdom og det går liksom aldri helt over. Ikke på den måten at jeg går rundt å tror jeg den dag i dag er stygg (det har jeg fått en god del komplimenter på at jeg så absolutt ikke er.) og dum og burde bare ta livet av meg (fikk høre det en god del..) men det arter seg i angst. Angst for å ikke bli likt. Angst for å vekke for mye oppmerksomhet, angst for å si noe feil, angst for at noen skal se på meg og tro ting om meg, angst for å gå i butikken og bli mistenkeliggjort osv.. Så det går mye på angst som ble ettervirkningene av mobbing for min del. Og selv om jeg er blitt voksen nå (28) så henger det fortsatt i. Jeg er så redd for at barna mine skal bli mobbet også. Så følelsene henger i, men bare ikke på samme måte som når det sto på, og i årene like etter..
Avatar

Re:hvilke påvirkning i livet har dere etter mobbing?

sep 13 2014 - 15:55
Jeg har vært igjennom indirekte mobbing der jeg i mange år var i en stor jentegjeng og plutselig litt etter litt begynte de gradvis å fryse meg ut. Jeg fikk aldri vite helt hvorfor det skjedde eller hva jeg hadde gjort galt. Satt på 1vgs uten en eneste venn, hatet hvertfall ferie fordi jeg hadde ingen. Absolutt ingen. I tillegg sendte de stygge rykter om meg som gjorde at ingen ville tilnærme seg meg og bli kjent. Jeg ble kjempe lei meg, ble kjempe usikker på hva jeg skulle gjøre. Og den dag idag sliter jeg virkelig med at jeg takler ikke når folk svikter meg og har veldig lav terskel for å bli såret. Dessuten er jeg veldig redd for å krangle med vennene mine fordi jeg er redd de vil gå ifra meg. Sånn som familie og venner er annerledes fordi de står ved din side uansett hva og de takler at du har dårlige dager. Føler ikke alltid venner er sånn. Heldigvis har jeg noen få som jeg kan fortelle ting til, men selvfølgelig alt med måte. Kan ikke sitte og fortelle alt hva jeg sliter med og stuff. Jeg har hvertfall bestemt meg for å ikke hate de som var onde mot meg fordi jeg vet at folk blir voksne og kanskje annerledes, men følelsen av å bli sviktet og skulle gå rundt og late som at alt er ok er jeg direkte lei av. Jeg er en ærlig person som sier det jeg mener om ting, uten at jeg legger noe vondt i det.

Jeg er veldig innstilt på at jeg skal gjøre alt jeg kan i verden for at når jeg får mine egne barn så håper jeg ikke de venter samme greiene som jeg har vært igjennom. Jeg har det selvfølgelig bedre nå på mange måter, men jeg går likevel og tenker håper aldri jeg opplever noe sånt igjen.
Avatar

påvirkning

des 27 2014 - 00:09
Hei, jeg ble mobbet å banket fra barnehagen til slutten av 10 klasse, da ble jeg digitalt mobbet, skultmobbin, vold å gruppemobbing, alle typer mobbing du kan tenke deg, å av dette har jeg alvorlig depresjon, post traumatisk stress (PTSD) Suicidal, sosialfobi å spiseforrstyrelser. så det er mye forskjelig som kan skje med folk som blir mobbet alvorlig å lenge.
Kom nettopp ut fra psyk wii
Avatar

Mobbingen gjorde at jeg aldri mer ville høre på noen

des 27 2014 - 00:35
Det var de ikke verdt. Slåss med en av de(egentlig feil person), men så nå 15 år senere så kan jeg innse at jeg overhodet ikke taklet å bli nedbrutt av en eneste beskjed. Jeg kunne ikke tilgi, annet enn at jeg nå setter fokus på fred i verden som den beste tanken jeg kan ha, har jeg ikke hatt annet enn irritasjon over mennesker. Så tilgi deg selv, og gå videre. Det er du som må lide for å bli irritert og oppgitt. Alle rundt deg kan få skylda men det hjelper ikke deg. Se det gode i folk og gå videre. Folk vet ikke bedre på et tidlig stadium og de bare fortsetter hvis du lar de. Folk har ikke så stor betydning som du tror.
Avatar

hei

mars 10 2015 - 12:21
har selv blitt mobbet fra 1klasse og oppover. hadde talevansker og etterhvert også konsentrasjonsvansker det gikk ut over min selvtillit, selvfølelse.og det å få meg venner. sleit med å stole på at folk ville være min venn. ble utestengt, flere kallenavn. men det var en lærerinne som jeg aldri glemmer som virkelig såg meg. og prøvde det hun kunne for å rette opp problemet.. det hjalp litt. i 6-8klasse var jeg kvitt taleproblemet etter mye hjelp fra ppt-tjeneste. men slet fortsatt litt med mobbing på ungdomsskolen og videregående- tok ting lett til meg.

nå er jeg 24år.
sliter med ensomhet og angst.
men holder på å ta tak i problemet.

-har et ønske om å få meg flere venner.
-komme meg mer ut.

vil gjerne få anbefale en bok.
den heter TENK DEG GLAD-kognetiv selvhjelps bok skrevet av David burns.
Avatar

Mange konsekvenser

mars 18 2015 - 12:26
Tror ikke jeg fikk noe positivt ut av mobbingen. For min del har det ført til en 10 år (and counting) lang depresjon, sosial angst som stadig utvikler seg. Panikkanfall. Misbruk av dop. Mistet evne for empati. Hater barn, og vil aldri ha dem. Klarer ikke fullføre utdanning, klarer ikke jobbe. Klarer ikke danne vennskap og sitter helt alene. Var totalt selvdestruktiv gjennom tenårene, masse selvmordstanker. Mye sinne. Tatt mye dumme valg og havnet i kjipe situasjoner.

Livredd for å treffe på folk som vet hvem jeg er. Har levd årevis på mitt eget jenterom, hjemme hos familie. Har ikke fått glede av/oppleve sosiale aktiviteter på lik linje som andre. Føler livet mitt er forbi liksom.

Har i det minste bestemt meg for at det kun er en vei å gå, og det er opp igjen. Det får bare ta så lang tid det vil..
Avatar

Hei

mars 26 2015 - 18:42
For meg har det hjulpet å tilgi. Selv om det ikke var lett..

Så jeg valgte å ikke bære nag mot dem som mobbet meg lenger

Selv om det har vært med å prege livet mitt

Fokusere på de positive sidene ved livet.

"En delt glede er dobbel glede "
"En delt sorg er som en halv sorg"

Bruke det jeg har opplevd på en konstruktiv måte( hjelpe dem i samme situvasjon)
Avatar

Påvirkning på livet

juni 3 2015 - 14:47
mobbing igjennom ungdommskolen og videregående skole har gjort meg både sterk og ødelagt. jeg er utenfra ut til å lykkes med det jeg gjør. studerer på masternivå, jobber og sparer penger til leilighet, trener flere ganger i uken, har en flott kjæreste og en fin familie. men bak fasaden er jeg full av angst, følelse av verdiløshet, alt må gjennomføres og gjøres for at jeg skal ha rett til å leve. jeg må prestere, for å være god nok. jeg tørr ikke tro på at noen liker meg egentlig. og er hele tiden redd for å bli angrepet verbalt eller seksuelt. etter trakasering, mobbing, utfrysning og misbruk har jeg egentlig ikke noe å leve for, selv om alle sier jeg har det. og jeg selvser at jeg har mange ting å være glad for, men jeg fortjener det ikke, og det er bare et tidsspørsmål før alle ser hvor motbydelig jeg egentlig er. mobbing har gjort meg til en suksess historie fra utsiden, får til alt i andres øyne. det er tvang, og jeg lever i evig redsel for å ikke være bra nok, og de kravene jeg stiller til meg selv vil jeg aldri klare å innfri. på innsiden er altsvart, og jeg har enda mer dårslig samvittighet for at jeg kan si det når jeg lever i verdens beste land, og har mennesker som elsker meg.
Avatar

.

aug 21 2015 - 21:41
Syns du er så heldig som har blitt sterkere<3

Jeg ble mobbet av flere gutter spesiellt, som slengte dritt etter meg da de såg meg... Ble helt utfryst av alle jentene på trinnet og de sendte stygge blikk og kviskret kommentarer til hverandre. Det verste var vel læreren min som også mobbet meg.. Hun brukte å brøle til meg og skjelle meg ut forran klassa for helt merklige ting, og fortelle klassa mi hvor udugelig jeg var, og hvorfor jeg grein osv osv...Hun gikk over grensa da hun annmelte pappa til barneværende, når han ikke hadde gjor noe, og beskyllte han for å banke meg opp hjemme. Og de eneste "bevisene" hun hadde på det var at jeg var bleik og at jeg ikke hadde venner på skulen, men ka faen da liksom??

De kom og henta meg på skolen og kjørte meg til politistasjonen. Det var første gang jeg fikk angst anfall. Da fikk jeg seperasjons angst, og spydde, og spydde da jeg kom hjem.

Jeg var jo heldig da, siden jeg fikk bli hos familien min... Jeg vet det at ikke alle er like heldige som det jeg er...

Det var også i den perioden jeg bynte å selvskade meg.. Og det hjalp jo ikke at læreren min fortsatte å skjelle meg ut forran klassa og elevene sendte meg stygge blikk og kommentarer.

Det var i løpet av 9ende klasse jeg bynte å få sosial angst også.. var en mobbe episode der og der 2 gutter syklet etter meg og sa: "Herregud så stygg du er! Ta å gå å skjær opp trynet ditt!" "Du e så stygg, gidder ikke se på det trynet ditt mer, ta å gå og skjær det opp!" Og det følte jeg at det traff meg skikkelig siden jeg hadde jo selvskadet fra jeg var sann 10 år, og jeg var redd for at de skulle ha sett det og bruke det mot meg for å mobbe meg de også.
Heldigvis har jeg en sann utrolig snill og støttende pappa som for og tok dem, og de fikk med politiet å gjøre...

De ville jeg skulle komme tilpolitistasjonen og fortelle min værsjon. Men aldri i livet om jeg går inn på det jævla avhørsrommet igjen! Det hadde jeg ikke kommet til å takle.

angsten min ble mye værre i løpet av 10. klasse. Jeg klarte ikke, klarer fortsatt ikke snakke forran klassen, eller svare læreren om h*n spørr meg om noe.

Da jeg hadde fått nåkk av all dritten den ene bestevenninda mi dreiv å slang til meg (som er en annen historie) sluttet vi å snakke med hverandre, og da ble det dess tungere. Sluttet helt å se på folk, snakke med folk. Jeg fann aldri fram boka i timene og gjorde ikke en dritt med skulearbeid det året. Fikk bare 1ere og 2ere i alle fag omtrent....

Ble så ensom til slutt at selvmords tankene mine ble 100 ganger værre. Satt i klasserommet og tenkte på det hele skuledagen. Om kvelden og natten og morgonen før skulen fikk jeg angst annfall fordi jeg ikke hadde lyst til skulen mer. Mareritt, svettebråt, skjelving, laus mage. osv osv... på slutten av året bynte jeg også å skulke skulen en del... noe som ofc ikke hjelper på angsten da..

Hver gang jeg krysset en vei, var det vanskelig og ikke springe ut i veien og la meg selv bli påkjørt. Hver gang jeg gikk opp en etasje, tenkte jeg på å hoppe ut vinduet eller en verranda. Hver gang jeg skulle ta meg smertestillende pga hodepine og kroppsmerte som kom fordi jeg var så annspent pga angsten min, samlet jeg alltid med meg en liten dunge og tok med ned på rommet mitt, i tilfelle det skulle skje noe så jeg trengte dem fort.

Pappa har diabetes så jeg har også spekulert flere ganger og til og med gjort research på hvordan det er å dø ved overdosing av insulin, og fann ut at u bare sovner inn liksom..

Jeg hadde i grunn planlakt å ta livet mitt før sommeren var ferdig, fordi jeg ikke orket mer... Men så spurte jeg psykologen min om å få medesiner som hjelper mot de jævla tankene og angsten min, fordi om det er en utvei så vil jeg jo gjerne prøve den...
Skal bynne på den no neste mandag.

No har skulen bynt på igjen, og det har gåt 1 uke. Og jeg føler, selvom alle i klassen er veldig snille og lett å komme i kontakt med fordi de er så hygglige og kontaktsøkende, også har jeg kusina mi det i tilleg som hjelper veldig, at det fortsatt bare har blitt enda mer værre. Allerede denne første uka har jeg vært stranda på badet og brekket meg og kasta opp før skulen, og det er så slitsomt.

Har så lite energi, og det har vert så varmt, og jeg har ikke kunnet gått i shorts eller t skjorte fordi armene og bena mine ser virkelig ikke ut.. Lang vei til skulen med tung bagg, og så når jeg er på skulen i 8 timer med så vidt ingen friminutt og konstant angst og selvmords tanker/ planer....

Vil bare det skal ta slutt....
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 30 2015 - 21:48
Jeg er veldig innesluttet som person og det har nok mobbingen en del av æren for. Merker jeg er veldig forsiktig i alle sosiale situasjoner. Vegrer meg en del for å ha mye folk rundt meg. En del engstelig er jeg også, i varierende grad.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

sep 19 2015 - 02:18
Skolemobbing har hatt en nesten drepende effekt på mitt liv.
Men, under "normale" forhold har det gjort meg sterkere, og mer uavhengig.
Desverre har andre, uforutsette hendelser, redusert den "usynlige" vegg som ble
bygget i ungdomstiden.

Og med hjelp fra "støtteapparatet", har glemte & fortrengte
hendelser igjen begynt å prege hverdagen.
(noe jeg godt kunne vært spart for).

Unner ingen å ha "min" mindrevedighets-følelse.
Avatar

Mobbing

april 19 2016 - 18:10
Sosial angst, mistenksomhet, angst, mye magesmerter, mareritt, generelt tristhet og ensomhetsfølelse, bitterhet. Er veldig selvoppofrende slik at folk skal like meg. Problemet blir er at jeg aldri får ordentlige venner, kun folk som er ute etter å bruke meg og deretter kaste meg fordi jeg ikke er verdt å være venn med. Jeg er møkklei av det! Og alt er den forbanna mobbingen tidligere i livet mitt. Jeg hater ordet mobbeoffer og at jeg er det. Det får magen min til å vrenge seg.! Jeg som mange andre, tenker på hvordan livet mitt hadde hvert om jeg aldri hadde blitt mobbet, om jeg var en av de kule så ville livet mitt vært på plass idag! Men jeg har 0 venner, klarer ikke å være i jobb og biter tennene mine sammen for å komme igjennom skoledagene. Jeg blir ikke direkte mobbet, men jeg blir frys ut og ja det kjennes ganske jævelig ut for jeg "kjenner det igjen" fra barne og ungdomsskolen. Grunnen til at jeg blir fryst ut er fordi jeg er bedre i noen fag enn andre. Idiotisk ikke sant? Jeg skal liksom ikke få lov av andre til å være god I noe jeg!
Avatar

"Bare " litt mobbing :(

juni 1 2016 - 23:00
Det er noe enkelte kan få seg til å si !! Jeg blir så sinna hver gang ! Jeg ble mobba fra bhg og tilungdomsskolen hvor jeg ble mobba ut og flyktet til en annen ungdomsskole i annen kommune.
så flytta jeg på hybel langt vekk som 15 åring for å gå vg skole .
jeg har kjempa i mange år . I dag fungerer jeg godt i hverdagen men jeg klarer ikke jobbe . Etter mange mislykka arb forhold .
har søkt på uføretrygd og får god støtte i min fantastiske fastlege!
jeg har alltid kjempa for å ikke la min historie ødelegge meg . Jeg klarte å få fagbrev med god tilrette legging .. og jeg jobber i et lite engasjament hjemmefra jeg elsker !!
Jeg syns man skal passe seg for å legge lett på mobbing .. det har store konsevenser og er ikke noe noen skal skyve under teppet .
Alle har et ansvar !!!
Bry deg og tenk deg om hva du sier og gjør !! Det kan skape dype traumer for livet !!
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

juni 2 2016 - 23:09
Jeg fungerer dårlig sosialt og er død inni meg. Jeg håper mobberne mine har det like jævlig hvor enn de er.
Avatar

så synd

juni 2 2016 - 23:46
Æ gir dæ en varm klem og masse kos
Avatar

mye mobbing

aug 27 2016 - 23:06
med meg begynte d i barnehagen, ble mobbet av andre unger og barnehage ansatte
de pleide som regel å gjør narr av mg
på barneskolen va det mer fysisk og psykisk mobbing, som å bli bankt opp hver dag, buksevann og et par lege besøk
også hjemme på den tiden va å bli mobbet av tante og mor, psykisk og fysisk
også med tvang som å prøve å få meg kristen, om jeg nektet noe som jeg gjorde, ble jeg låst inne i vaskekjelleren
da vi va på bil tur og jeg nektet å be , ble jeg sluppet av i ødemarka for noen timer
i 7klasse ble jeg litt små kriminell pga mobbingen, ble bare enda mer mobbet hjemme da, mn ikke av elevene og lærerne
fikk bjørkeris hjemme av mor
og en god del med rom arrest i ca til sammens 6-7mnd
da jeg begynte på ungdoms skolen, va det ikke noe særlig mobbing på skolen, bare hjemme
men den dagen i 10klasse jeg ble tatt for røyking på skolen, fikk jeg bjørkeris hjemme
på videregående va d mye røykepress, ble fysisk og psykisk mobbet der, bankt opp innemellom for noe jeg ikke hadde gjort, i den tiden hjemme bare psykisk mobbing
etter all skole tid, ble jeg mobbet via telefon terror og fysisk mobbing av random folk
ble ofte kalt for emo pga mobbingen førte til selvskading
den dag idag blir jeg fortsatt mobbet via telefon terror
og sliter med anorexi, angst, selvskading, og ensomhet
mvh gutt 27år
Avatar

Mobbing

aug 29 2016 - 02:58
Mobbing gjør at man har problemer med tillit. Du lar ikke folk komme for nær og er veldig forsiktig med følelsene sine.
Men et en annen problemstilling er
Har noe av dere klart og tilgi mobberne i etterkant?
Avatar

Mobbing

aug 29 2016 - 03:01
Tilgivelse kan være vanskelig men er svært nødvendig for å kunne komme seg videre
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 30 2016 - 22:59
jeg blir om ikke annet inspirert til å være en våken og tilgjengelig voksen for de barna jeg jobber med.
De sier man har nulltoleranse for mobbing både i skoler og barnehager, men det finnes jo, og ofte ser ikke vi voksne godt nok etter.. Men jeg unner ingen barn å oppleve den utestengingen og ensomheten man sitter med når man blir mobbet ut av et klassemiljø og konstant påmint at man er ubrukelig.

jeg ble både dominert av sterkere "venniner" på skolen, sa de hopp spurte jeg hvor høyt, jeg gjorde absolutt alt de ville fordi jeg ville de skulle like meg.
jeg har en mor som hele livet har mint meg på at jeg er "større enn de andre barna" og tilbrakte et helt år på ungdomskolen helt alene.

jeg ble fort veldig stille, inneslutta, tok aldri ordet. jeg har jo gått teaterlinjer osv, men når det f.eks kommer til å ta ordet i undervisning o.l. jeg må gå mange runder i hodet mitt og vite at det jeg sier er riktig før jeg faktisk tør å bidra i diskusjoner osv.

men på en annen side fordi den eneste måten jeg klarte å uttrykke meg på var gjennom å skrive, tror jeg at jeg har opparbeidet meg en kreativitet jeg ikke ville hatt uten å ha de opplevelsene jeg har bak meg. OG jeg vil jobbe enda mer for å være barnas "advokat" når jeg snart er ferdig utdannet barnehagelærer.
Avatar

Tilgi eller velge side

sep 1 2016 - 18:43
Medan eg enno gjekk i barneskulen slutta gamlelæraren og byrja i ein annan skule i nabokommunen, få år før han vart pensjonist. Då hadde han fått problem både med elevane, bygda og det nye skulestyret. Elevane jubla, men for meg var det ei ulukke. Gamlelæraren var den einaste i skulen som sa at han likte meg. Han la til og med det at eg var flink i rekning og matematikk på plussida i vektskåla mi, medan den attraktive gjengen i klassa klarte å snu dette til eit moment som kunne brukast mot meg. Dessutan hadde dei populære elevane nok med eit hatobjekt.
I psykologtimane mine framheva eg seinare den positive tydinga gamlelæraren hadde for meg. No femti år seinare snakkar jamaldringane mine framleis om han som ein fæl lærar, og dei som kom etterpå som gode lærarar. Dette synet kan godt nyanserast. Eg vert heilt sikkert ikkje populær av å snakke positivt om gamlelæraren, sjølv om eg veit om andre som også syntes han var grei nok. Det er som i politikken. Ein får velje side, og så lever dei gamle motsetnadane vidare.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

sep 14 2016 - 14:07
Mine ''konsekvenser'' etter å ha blitt mobbet er en del. Jeg har mareritt, jeg skvetter bare noen bak meg sier hei eller tar meg lett på skulderen, magesmerter, muskulære plager pga anspenthet som gjør at jeg er på sykehus for behandling, vektoppgang, spiseforstyrrelser, pstd og listen er lang..
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

nov 25 2016 - 17:27
Jeg er 30 år, og ble mobbet fra jeg begynte på ny skole i 3.klasse til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Det har gjort at jeg har følt meg mye usikker på meg selv, jeg er veldig kritisk og skeptisk til andre, det tar lang tid før jeg stoler på folk, lang tid før jeg åpner meg for andre. Da jeg var i tenårene og i begynnelsen av tjueårene var jeg veldig utadvendt, var veldig god på å ta kontakt med folk og flink til smalltalk, jeg "måtte" ha folk rundt meg hele tiden. Tror det var mye for å skjule hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg hadde mange kjente, men få nære venner som visste hvordan jeg hadde det. Nå er jeg mer innadvendt, snakker kun når jeg føler jeg har noe å si, og liker ikke så godt store folkemengder, foretrekker å være alene eller med samboeren eller kun med noen venner som kjenner meg godt.

Jeg føler også at jeg har blitt "frarøvet" mye av barne- og ungdomstiden, og føler at det gjorde til at jeg ble "voksen" senere enn mine jevnaldrende venner. Er først nå de siste par årene at jeg føler jeg er mer trygg på hvem jeg er. Har på en måte gjennom hele tjueårene gått og leitet etter hvem jeg egentlig er, noe jeg føler mange finner ut av når de er i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tjueårene. Jeg har nok blitt mer selvstendig, fordi jeg har lært at jeg ikke trenger noen andre for å gjøre ting eller for å være fornøyd med ting - at jeg ikke gjør meg selv avhengig av andre for å lykkes. Men samtidig føler jeg meg litt ensom innimellom, og spesielt i store folkemengder. Har slitt en del med sosial angst, panikkangst, og litt depresjoner i perioder, men det har gått over av seg selv i løpet av tjueårene. Så nå er det kun veldig sjelden at jeg opplever sosial angst eller panikkangst.

Jeg har også slitt med mindreverdighetskompleks, at jeg ikke er like mye verdt som andre. Og dette har gjort til at jeg flere ganger har slitt med selvmordstanker, noe som jeg synes er rart og skamfullt og tenke på nå.

Og når man i tillegg vokser opp i en familie som ikke snakker om følelser, og når man sliter litt med relasjoner til en av foreldrene, og man er et følelsesmenneske - vel, da har man måttet klatre den bratte veien opp til her jeg er nå.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

jan 19 2017 - 19:52
Jeg trekker meg unna folk og isolerer meg. Jeg stoler ikke helt når noen nye vil bli kjent med meg og tenker de har egentlig bare baktanker om å plage.

Avatar

Påvirkningene på meg

mars 13 2017 - 10:40
Jeg ble mobbet fra barnehagen og frem til jeg gikk ut av vgs, på høgskole og nå første år i arbeid, fikk jeg ingen venner og ble faktisk utfryst der også. Det er veldig vondt, selv når jeg prøver å bli ignorert.

Jeg har utviklet PTSD og ME pga mobbing og vanskelig oppvekst. Dette gjør at jeg ikke fungerer som normalt til enhver tid. Noen dager kan jeg klare en dag i badeland, en dag med shopping eller gå på kino, andre ganger er det ett ork å lage middag og de dagene sitter jeg på en stol mens jeg lager mat fordi jeg ikke har energi til å stå oppreist. Det er vondt, og mange som ikke forstår hvorfor det er slik, men prøver jeg å forklare så er jeg dramaqueen. Og det er veldig vondt.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

mai 14 2017 - 12:44
Hadde ikke mobbing vært en ting hadde jeg hatt et "liv" å fortelle om. :)
Avatar

Sv

aug 14 2017 - 00:39
Jeg har i likhet med deg blitt mobbet gjennom mesteparten av oppveksten.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at en på en måte blir mer selvstendig. Men set blir på en måte et tveegget sverd.
Det å jobbe godt alene kan bli sett på som en styrke og fordel. Men når en gjør det fordi en ikke kan stole på andre eller føler at de ikke ønsker å ha noe med en å gjøre så er det like mye en byrde. Min opplevelse i skolesystemet er st lærere ikke er så flinke til å fange opp dette.
Avatar

Sv

aug 14 2017 - 00:39
Jeg har i likhet med deg blitt mobbet gjennom mesteparten av oppveksten.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at en på en måte blir mer selvstendig. Men set blir på en måte et tveegget sverd.
Det å jobbe godt alene kan bli sett på som en styrke og fordel. Men når en gjør det fordi en ikke kan stole på andre eller føler at de ikke ønsker å ha noe med en å gjøre så er det like mye en byrde. Min opplevelse i skolesystemet er st lærere ikke er så flinke til å fange opp dette.
Avatar

Re: hvilke påvirkninger i livet har dere etter mobbing?

aug 19 2017 - 19:19
har opplevd mobbing.. jeg tror folk reagerer veldig forskjellig på dette. jeg har møtt folk som mener de er onde og uverdige fordi de mener årsaken til mobbingen var dem selv. personlig har mobbingen gjort sitt til at jeg ikke kan danne grunnleggende tillit hos andre og ser på andre som onde. klarer ikke å bli forelsket eller få 100% tillit til noen. men har ikke lagt skylden på meg selv... det er nesten som om jeg synes jeg har grunn til å være lite empatisk etc. og om mulig ser jeg verden på en litt uheldig måte ved å generelisere mobberene til at alle er egoistiske og harde.
Til forsiden