Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Psykisk vold i parforhold

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Psykisk vold i parforhold

sep 19 2013 - 10:47
Etter et samboerforhold som jeg i ettertid kan beskrive som et forhold preget av psykisk vold, ble jeg psykisk syk. All lyst til jobb og livsenergi ble borte nesten over natten.
At min reaksjon på dette først kom etter at forholdet var over har jeg virkelig tenkt mye på.
Underveis i forholdet fikk jeg stadig bemerkninger som satte dårlig samvittighet og skyldfølelse på meg. Etter hvert ble dette stadig verre og hverdagen besto stort sett i å forsvare seg mot beskyldninger og sjalusi.
Da jeg var påført nok dårlig samvittighet og skyldfølelse velger samboeren å forlate meg etter å ha fått meg til å betale et beløp som ikke kunne forsvares i forhold til hva vedkommende hadde bidratt med. Dette var det samboeren måtte ha for tort og svie og en ødelagt helse som følge av å ha bodd sammen med meg og min psykiske tilstand. Det var verre å bo sammen med meg enn på en psykiatrisk avdeling og stakkars psykolog som skulle behandle meg. Etter hvert trodde jeg på dette og tok skylden for bruddet.
På denne tiden hadde vedkommende tatt kontrollen over meg. Jeg hadde resignert og gitt opp å forsvare meg. Denne makten ble opprettholdt om lag et halvt år etter at vedkommende hadde flyttet. Dette ble gjort "for å hjelpe meg", blant annet ved at jeg ble ført opp i moren til vedkommende sin dødsannonse og annen deltagelse i familieselskap på dennes side.
Så etter en weekend tur fikk jeg beskjed om at nå var det slutt og vi skulle kutte all kontakt. Vedkommende hentet så resten av sine eiendeler hos meg og ga beskjed om at alt av bilder og andre ting på datamaskinen, som angikk vedkommende, skulle fjernes.
Så går det en måneds tid og jeg får vite at vedkommende har truffet sin gamle kjæreste og livet smiler. "Året ser ut til å bli bra likevel, selv om det så dårlig ut i begynnelsen".
Da går det opp for meg hva jeg har vært utsatt for, at jeg kun hadde blitt brukt og utnyttet.
Denne følelsen kan neppe beskrives.
Tiden etterpå har bestått av depresjon og selvmordstanker. Årene med beskyldninger og utnyttelse har virkelig satt spor.
I løpet av behandlingen på dps har jeg tatt en test på personlighetsforstyrrelser (pf). Det viser seg da at jeg har en unnvikende pf og dette gjør meg ekstra utsatt for denne type vold og skadevirkningene blir store.
I ettertid har jeg tenkt og undersøkt mye om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Det er lett å tenke på sjalusi, men er det det?
Svaret fant jeg i boken "Hverdagens skjulte ondskap".
Her beskrives maktovertagelsen til voldsutøver og reaksjonsmønstret til offeret akkurat slik jeg har opplevd det. Om dette var en lettelse eller at det ble lagt ytterligere en sten til byrden vet jeg ikke, men nå vet jeg i hvert fall at slik ikke har noe med det de fleste tror å gjøre, nemlig sjalusi.
Håper dette kan være til hjelp for andre. Samfunnet består dessverre av enkelte personer som kun har øye for seg selv, og har du en slik pf, vær ekstra oppmerksom
Avatar

Svar

sep 19 2013 - 15:31
Jeg har ingen erfaring med dette selv, men det er fryktelig trist
å lese om hva du har gått igjennom. Jeg blir like overrasket hver
gang over de som klarer å behandle ett annet menneske med
slik forrakt og ondskap, men mye ligger i det du nevner ang pf.
Jeg har vært borti en god del mennesker som er veldig selvopptatte -
ser kun sine egne behov og de akter ikke å se sine egne feil. Blir
de deretter forklart for seg hvordan de behandler andre/ufyselig
oppførsel, unngår de alt ansvar som måtte følge med. Eller så blir
det kjeft og bråk, de vender gjerne all skyld mot "deg".

Jeg har somsagt ikke opplevd det i et parforhold, men jeg har familie-
medlemmer som virker narsissistiske og rett ut ondskapsfulle (ønsker
medmennesker vondt og snakker vondt om de aller fleste) - er også
kun ute etter penger, om de får tak i det. Det er alikevel trist at andre
har det slik og, for det kommer gjerne ofte av omsorgssvikt og mange
miljømessige faktorer. Alikevel må en støtt og stadig forsvare seg mot
disse beskyldningene deres. Så det gjelder ofte å ta vare på en sjøl,
men det er ikke lett å komme ut av en slik situasjon - det tror jeg på.
For man vil aller helst ikke være midt opp i det.


Prøv å ta vare på deg selv nå. Det er vanskelig når selvfølelsen er
på bunn, men den skal du klare å bygge opp igjen, for ingenting av
det vedkommende sa om deg var rett. Det er noe du vet innerst inne.

Vær obs på det neste gang du kommer i kontakt med noen, men det
kan være vanskelig - for i starten har endel en tendens til å skru på
sjarmen før de viser sitt sanne jeg.

Jeg ønsker deg alt godt.
Klem.
Avatar

.

sep 23 2013 - 10:14
Jeg var også i ett forhold med psykisk vold i noen år, til jeg klarte å ta mot til meg å gå. Min "terapi" ble å skrive ned alt det som skjedde og ble sagt, litt underveis, slik at jeg hadde noe å vise en psykolog e.l om jeg skulle få behov for det.
Jeg har tatt skade av det nå, ved at jeg føler meg som det dårlige mennesket han sa jeg var. Jeg er svak, dum, uvitende osv. Og det gjør at jeg har dårlig selvtillit rundt alt jeg gjør. Verre blir det sikkert når jeg senere evt. får meg ny kjæreste og skal prøve å leve ett normalt liv med han, uten å straffe han for det min eks gjorde. Det blir nok ikke lett.
Avatar

Til trådstarter

mars 6 2014 - 17:22
Hei
Dette hørtes kjent ut. Du har opplevd noe av det samme som meg. Ikke helt likt, men mange likhetstrekk. Ja, folk bør virkelig være obs der "ute"
Noen mennesker skyr ikke noe. Og de tenker overhodet ikke på konsekvenser. På hvilke skader de faktisk kan påføre andre. Ville bare ønske deg lykke til videre og si at du ikke er aleine.
Avatar

Desverre velkjent

nov 8 2014 - 10:18
En dessverre velkjent historie som få i psykiatrien aksepterer. Det er i alle fall min opplevelse av det som mann.

De vil helst gi deg halve skylden for de problemene du sliter med i ettertid, for de har lært at en konflikt (eller "konflikt" for den saks skyld) alltid har to sider og at sannhet/skyld ligger ett sted i midten. De aksepterer ikke asymmetriske konflikter.

De har lagt deg ekstra sten til byrden ved gi deg en diagnose og bruke den som forklaring på hvorfor du har blitt utsatt for en person med personlighetstrekk som plasserer under ett ord som helst ikke skal nevnes.
Istedenfor å gi adekvat hjelp til ett psykisk voldsoffer så søker de etter grunner i deg til hvorfor du ble det. Uansett hvor "lett bytte" man måtte har vært så kan man ikke pålegges skyld for andres fanskap. Forstår de ikke dette prinsippet selv?

Psykiatrien har dessverre ikke tanke for at man i samliv med slike personer kan bli så sliten og lei av "kamper" at man begynner å unnvike dem. Så hva kom først av høna eller egget?

Enkelte er nok mer disponert for å havne borti,,, la meg kalle spaden for det den er, mennesker med psykopatiske trekk. Men jeg mener det er en stor feil å nedvurdere evnen til å yte og vise omsorg i den grad at det får halve skylden for andres fandenivoldskhet.

Det er viktig å søke hjelp og støtte. Dessverre kan det vise seg viktig å følge med på om man får den riktige.

Avatar

Helvete å være i.

jan 12 2015 - 06:28
Velkjent og vondt.

Jeg har en ganske sterk personlighet og er ganske stiv. Men jeg er oppe i et slikt forhold nå.
Og hun brukte barna våre som maktmiddel, siden de er veldig små, taper jeg, som mann, uansett.
Hun manipulerer, og vrid virksomhets oppfatning. Den videste definisjon av vold og ren projisering.
Jeg vet at jeg burde komme meg vekk for å ikke bli knekt og ødelagt. Men da mister jeg barna mine og hun er allerede på god vei til å ødelegge vår eldste datter på 2.
Det å bevise og klare å få offentligheten til å gjennomskue en som driver med terror.....
Og er så lite, jo men litt må du tåle. Eller om hun har fortalt historiene sine, er det en mur av skeptisk.

Når jeg snakker med henne er det jo nesten som du tror på det selv. Men så får jeg litt tid til å tenke, og merker at det skurrer.
Hvorfor er fokuset kun på alle tingene jeg må forbedre, må og ikke kan gjøre. Jeg som må gå.

Ett j@#ig dillema, knekke ryggen eller ikke få være med sine barn.

Ikke lett å være mann:'(
Avatar

Hverdag er en kamp

nov 25 2015 - 18:32
Jeg lever og har levd i et mareritt forhold i snart 17 år. Forsto egentlig ikke hva jeg har gjennomgått før jeg fikk meg en skikkelig pykisk knekk og ble sykemeldt og henvist til psykiater. Etter noen runder med bearbeiding forstår jeg nå at jeg har levd med en pykisk voldelig mann. Både jeg og mine to barn går som på nåler hver dag. En liten filleting kan utløse et helvete, som f.eks hvis jeg kommer hjem fra butikken med en halvkilos ost isteden for et kilo.

I alle år trodde jeg at jeg var sær og ikke kunne tilpasse meg. Jeg synes det var forferdelig å aldri ha den friheten til å være medbestemmende i heimmen, og var ofte lei meg fordi jeg tilsynlatende ikke kunne noen ting eller gjøre noe rett. Dette inbefatter alt fra hvordan jeg stablet tallerkner i oppvaskmaskinen til hvordan bilen ikke bli rygget inn bra nok i garasjen. Jeg var konstant stresset fordi jeg måtte veie for og imot alt som skulle gjøres for at han ikke skulle finne grunn til å bli irritert eller sint. Dagene og årene gikk, og dette ble den normale hverdagen for meg og mine barn. Helt til det sa stopp en dag, og alt låste seg for meg. Jeg kom meg ikke på arbeid, tårene trillet i strie strømmer og ville ikke ende ta. Jeg forsto ingenting, bare at jeg var fryktelig sliten. Jeg ble sykemeldt og ble tilbudt ukentlig samtale med psykiatrisk sykepleier. Først da gjennom samtaler og egen bearbeiding forsto jeg at jeg har vært i hardt psykisk press i mange år. Jeg begynte å lete etter tema pykisk vold både på nett og på bibliotek, og ble helt matt da jeg kjente meg selv så inderlig igjen i alt av beskrivelsene. Jeg er fremdeles i forholdet, og tankene kverner hver dag, hver natt....jeg vet det er bare en ting å gjøre, mem jeg er for sliten akkurat nå. For å bearbeide meg selv litt gjennom en vanskelig hverdag er jeg begynt å skrive opp episoder jeg har opplevd, der trakassering har vært som verst, for å minne meg selv om at det har hendt og at jeg, når jeg har bygget meg selv litt opp igjen, MÅ gjøre noe med dette. Prosessen er i gang, men det er ikke lett. Det er mange tanker i hodet på samme tid.
Til forsiden