Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mobbing og livet etter

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mobbing og livet etter

juni 29 2016 - 19:40
For min del begynte mobbingen allerede i barnehagen og fortsatte i skoleårene og helt inn i voksen alder. Ble og baksnakket der eg jobbet.

I barneskolen gikk det fra ord til ord og handling. Ble psykisk og fysisk mobbet, med at eg ble ledd av, sparket, lugget, spyttet på, kastet stein på, dyttet i bakken, slått. I tillegg til at eg ble fortalt at eg var dum, at eg luktet, at ingen likte meg osv.

Fra den tiden er det mange svarte hull i hukommelsen, ser bilder, men kan ikkje huske det som skjedde.. Det er ganske merkelig å ikkje huske sitt eget liv.

Pr i dag lever eg med PTSD og mye angst. Er ikkje i jobb pga sykdommene som har kommet i etterkant av traumene.

Takler ikkje folkemengder, spesielt større grupper med ungdommer gir meg angst.
Avatar

Re: Mobbing og livet etter

juli 13 2016 - 06:22
Gikk ikke i barnehage, så slapp unna den biten heldigvis. Det ble dog ikke spesielt lett når man begynte på skolen og det var også til tider ganske heavy hjemme, så det var ikke noe sted å gjemme seg fra noe annet enn inne i seg selv. Dette skaper en viss frakobling til virkeligheten og som du nevner blir det mange huller her og der, fordi det er så mye som er for vanskelig å hanskes med og dermed blir det begravet.

Også vanskelig å snakke om slike ting, både fordi man kanskje ikke husker og for at andre ikke orker å lytte til det, ikke tar det seriøst eller ikke forstår. Det blir da enklere å leve i det stille og prøve å ikke stikke seg ut igjen.

For min del så fikk jeg vel et par år hvor ting ble bedre, men fortiden kommer før eller siden og må hanskes med. Klarte å få meg en utdanning og kom meg i jobb, fikk meg egen bolig og slikt. Så gikk alt rett vest rett og slett. Men, hadde faktisk et par folk i nærheten som kunne hjelpe til, for jeg selv sluttet fysisk å fungere og klarte ikke kommandere min egen kropp.


Så selv om det kanskje er lenge siden er det mye som sitter i. om det noen gang vil forsvinne vet jeg ikke, men har på et vis lært meg å leve med det. Livet er dog veldig begrenset, så det ville nok være en katastrofe for en som er "normal", men for meg så kjenner jeg liksom ikke til noe annet enn å streve, så det blir vanskelig å si noe om det.

Dukket opp i terapien at ting man har opplevd er såpass drøyt at man rett og slett har shaltet over personligheten. Noe som gjør det veldig interessant til tider, fordi man kan skifte mellom flere moduser. Til tider er ingen mennesker skremmende, noen ganger er det barn som er værst, andre ganger er ungdommer fryktelig skumle osv. Eller man mister store deler av iboende kunnskap og gjør ting på autopilot som ikke gir helt mening når man glir tilbake.
Alt er "meg", men det blir fortsatt litt spesielt. Det er også vanskelig å relatere til andre med det, så jeg pleier bare å si jeg har angst så de ikke tror jeg er fullstendig gæren. For jeg har testet det ut, og dersom jeg er helt ærlig for fort så løper dem nesten avsted.
:D


Har humor på det også da. Kan jo ikke annet enn å le når man sitter inne i leiligheten og nekter å gå utenfor fordi man er livredd for mennesker en dag. Har liksom nok å gjøre uansett, så får dagene fint nok til å gå. Verste er nok at jeg ikke får sove noe særlig. I natt fikk jeg vel sove en time fra 01-02 ish. Og det er det man fikk denne gangen. Nesten rart at organismen fungerer så godt med så lite søvn.

Jeg husker ikke når det ble et problem heller, men siden jeg kunne lese iallefall så har jeg hatt trøbbel med å sove om natten. Så det gikk en del timer på å lese donald blader før man svimte av med trynet i bladet. Det var eneste måten å få tankene til å roe ned på.
En skulle vel tro man bare kunne gjøre dette i dag også, men det blir som oftest til at man tenker mer heller.

Det hjelper å være litt påseilet, men kvaliteten er ikke god, så det funker liksom ikke det heller. Testet sovepiller en gang, og det fungerte som bare det, men jeg er veldig skeptisk til medisinering så jeg nekter å ta det. Så da kan jeg egentlig bare ha det så godt med den biten.
Avatar

Mobbing og Livet etter

aug 18 2016 - 01:44
Mobbingen begynte på barneskolen da jeg begynte i fjerde klasse. Den eneste vennen jeg hadde hadde akkurat flyttet og vi hadde fått ny lærerinne. Siden det allerede var vanskelig nok å få seg venn i utgangspunktet pga. streng oppvekst og dårlig økonomi i hjemmet, så ble det ikke akkurat enklere å passe inn i klassen med de andre barna.

Siden jeg var så langt nede av tapet av en god venn så var jeg ikke så samarbeidsvillig med den nye lærerinnen som svartelistet meg de tre siste årene. Hun fikk de andre elevene til å le av meg hver gang jeg gjorde noe dumt, og satte meg opp i konflikt med elevene i klassen for å så gjøre et dårlig eksempel av meg imot min vilje.

Vi hadde en jente i klassen som ikke hadde det så godt hjemme og som lot sitt eget sinne gå utover oss. Lærerinnen satt hun alltid opp mot meg, og siden jeg kom fra et hjem med mye krangling, så var jeg vandt til å forsvare meg selv, og var krass i munnen tilbake. Den jenta var en tyrann i klassen, men vi hatet ikke hverandre, fordi vi hadde mye til felles. Problemet var læreren, og resten av klassen.

Mobbingen fortsatte videre på ungdomsskolen og ble enda verre der. De tidligere elevene i klassen valgte å snu ryggen til meg og latet som om jeg ikke eksisterte, jeg hadde en del mobbere både i klassen og i de andre klassen som gjorde skolegangen min helt jævlig. De gangene jeg møtte på mobberne så prøvde de å provosere meg til slagsmål, så de hadde en grunn til å banke meg opp eller å tvinge meg til å drite meg ut foran de jentene. Jeg gjorde det dårlig på skolen og skulket mye. Jeg sov mye i timen og holdt meg inne i friminuttene. Jeg slet mye med angst, depresjon, selvskading og PTSD. Midten av skoleåret vurderte jeg å ta mitt eget liv.

Jeg har også utviklet en fobia mot ungdommer som sitter på sittebenker. Selv om jeg er en voksen mann i dag, så kan jeg fort bli skjelven av å gå forbi sånne plasser. Siden på skolen var det røykeplassen hvor alle de kule elevene satt.

Jeg var heldig som slapp unna å få bank siden jeg klarte å snike meg unna hele tiden. Mye pga. av en annen elev som ble mobbet og banket pga. han var så hissig, så jeg unngikk så godt jeg kunne å være i nærheten av han. For å ikke gi ideer til de andre elevene om at de kunne gjøre det samme mot meg.

Jeg ble også utsatt for mobbing i speideren, fotballen, konfirmasjonen, og over sosiale medier. Facebook hadde akkurat blitt lansert. Heldigvis for min del, så hadde familien min dårlig råd så jeg hadde ikke pc på det øyeblikket.

Mye av det jeg har slitt med i ettertid er sinne, sorg, fortvilelse og sitter igjen med en følelse som fortsatt et offer. Jeg har slitt meg igjennom flere år igjennom Vgs uten å helt ha lykkes, mens de som mobbet meg har kommet på god vei i livet. Mange av dem kom fra rike familier, så de har fått mye oppfølging hjemme.

Mye negativt har kommet ut av mobbingen, men det har også kommet ut mye positivt. Jeg fikk en helt annen dybde i å se andre mennesker. Noe som gjør at andre gir meg mye tillit, jeg har veldig lav dømmekraft, og er opptatt av å ta folk under vingen. Fordi jeg vet med meg selv hvordan den følelsen av å være helt alene og vil ikke at andre skal sitte igjen med samme erfaring. Jeg er også veldig medmenneskelig og ydmyk. Jeg fikk meg også en god del overlevelses-mekanismer for hvordan jeg skulle takle den psykiske påkjenningen. Jeg ble lattermild og humoristisk av meg. Til å begynne med var det kun en fasade, men nå er det en del av en identitet, og noe jeg ikke kan gi slipp på.

Livet kan være urettferdig, og man må gjøre det beste ut av det uansett hva

- Sitat fra mor.

Dette er min historie, og de tingene jeg sliter med i ettertid!

Mvh mann 24

Til forsiden