Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mobbing fra foreldre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mobbing fra foreldre

aug 31 2013 - 02:53
Heisann. Jeg er en jente på 20 år som ikke har hatt en så god oppvekst. Jeg driver å bygge opp livet mitt bit etter bit nå. Jeg studerer, og generellt lever slik jeg selv bestemmer der jeg velger. Tidligere for noen år tilbake bodde jeg med foreldrene mine. Jeg var tvunget til å bo der til jeg ble myndig.. Jeg hadde det ikke veldig godt. Gang på gang fortalte jeg om det. Jeg pratet med foreldrene mine om det så å si hver dag. Jeg var total åpen. Det eneste jeg fikk tilbake var kjeft, utfrysning, infrysning om jeg kan si det slik om jeg ikke "kom tilbake", hvor de bare skulle mishandle meg mer... Jeg tror de likte det.. De trivdes med å la deres liv gå ut over meg. Jeg var en perfekt "punchingbag". Jeg ble utsatt for noe fysisk vold, menmest psykisk terror... Det som var fysisk var generell daglig "bitch slap" av begge parter. Og ellers var det pappa som drev på med det fysiske. Han pleide å ta hardt tak armene mine og å filleriste meg, og å klype og bore neglene sine dypt inn i armen min om jeg hadde genseren på. Man må jo ikke etterlate merker. Fikk heftig blåmerke en gang i 7 klasse. Ble nektet å gå med t-skjorte.. Han dro aldri til meg i tryne generellt, bare med åpen hånd. Ellers så slo han me på kroppen. Men en gang, 10uker? etter starten av vgs så dro han til meg i ansiktet fordi jeg mistet en halv pianøtt på gulvet og ventet med å plukke den opp til jeg ble ferdig med brusen... En annen gang så dyttet han meg ned en trapp.. Han sparket meg.. Og noen ganger skrek han at han skulle banke meg, og føk løs på meg, men da kom mamma imellom.....Hvor hun daetterpå fulgte opp med det psykiske da, om at jeg var feilen. At jeg går for langt. Rett å slett ved å eksistere fordi jeg provoserte pappa. Generellt så var hun spydig. Jeg fikk ikke lov å le, siden latteren min var så stygg.. De truet meg med å drepe katten om jeg ikke holdt meg i tøylene, dvs en slags spøkelses person i bakgrunnen som alltid gjør lekser osv osv, fra jeg var 8år....

Jeg har 3 eldre brødre.. de var aldri der i rommet da det dysiske skjedde eller det psykiske. De var "stille" da de andre var hjemme, så det var kun jeg som bråkte. Men ingen tok meg seriøs fordi de trodde at jeg spilte skuespill. For om de kom så var jo alt fint, og jeg var den eneste med blo skutte øyne som sto å skrek og banna og var rasende. Mamma og pappa manipulerte de til å tro at jeg bare var en vanskelig tenåring. Og at de "ja, hadde tatt meg litt i øre eller no og det var det". Og de trodde på de. Og trodde at jeg overdrev det jeg sa om alt annet...Jeg har masse å komme med fra hvordan mamma var.. det psykiske var det aller værste.. men dette innlegget blir så langt, så jeg stopper her.

Da jeg var 15år gikk jeg til barnvernet med en ungdomsarbeider.. Han ungdomsarbeideren hadde kjent meg gjennom en ungdomsklubb hvor jeg var et av de mest engasjerteJeg bla satt i styret og vært leder på flere turer osv osv. Alltid dukket opp ca. Ofte møttes vi utenom fredagskvelden. Og ofte var ungdomslederen der og, siden han generellt arbeidet i bygget. Denne mannen kjente meg kjempe godt som en bekjent, og fulgte meg til barnevernet. Han var den første som trodde meg, og han tvilte ikke et sek. Han tok tlf direkte til barnevernet og ordnet opp en time for meg. Og fulgte meg inn på mitt første møte. Her satt han og pratet bare godt om meg, og at dette var absolutt sant. Det var ikke tvil. Da jeg hadde fortalt ham det var det som et lys gikk opp for ham.Han plutselig forsto hvorfor jeg var så grei mot andre og lett holdt meg rolig i ulike situasjoner. Han forsto plutselig hvorfor jeg var så trøtt.. hvorfor jeg var så sliten.. hvorfor jeg var så dypt deprimert om man virkelig hadde tatt en ekstra titt på meg. Han forsto. Han så meg. Og barnevernet tok meg seriøst...helt fram til neste møte... De hadde bare løyet om at de tok meg inn.. barnevernet gjør ingenting. det er et totalt foreldrevern.. Dum som jeg var ga jeg min fulle tillitt til deg. De noterte ned mye av det jeg sa.. Da foreldrene mine fikk brevet i posten om at jeg hadde vært hos barnevernet brøt helvete løs.... Barnevernet gang på gang, ignorerte meg, og saksbehandleren min gadd ikke å møte opp til timene.. det tok 4mnd før hun møtte opp... Og foreldrene mine hadde god tillitt til systemet om at de kunne gjøre hva de ville med meg.. tross alt så gadd de ikke å ta noen inn til et eneste møte... hallo... Jeg var sjangseløs.. Etterhvert som det ble noen møter fikk jeg nye saksbehandlere gang på gang.. Jeg måtte fortelle historien fra starten av om igjen og om igjen.. Tilslutt så satt jeg der bare følelsesløst og fortalte.. Det blwe liksom bare for dumt... Jeg fikk aldri fortalt mer enn "starten". jeg fikk aldri åpnet meg videre, de ga meg ikke tid. Og da ble det bare en liten og lik tale hver gang... og da ble det bare slik at de bare.. pssst, who cares about she.. Barnevernet gjorde livet mitt til et helvete..De nektet meg innsyn i mine egne papirer hos dem. Mente at det hadde jeg ikke tillatelse til.. Det er et brudd på personopplysningsloven.. Jeg ville se om de faktisk hadde notert eller om de dret i meg. Og jeg ville se hva de hadde skrevet... det var ikke lov mente de... MEN! De lot foreldrene mine lese mappene mine! AALT de ville! De ga foreldrene mine det siste jeg hadde... tankene mine.. følelsene mine.. og "oppskriften" på hvordan jeg holdt meg i livet og noe oppegående...

Jeg gikk til BUP fra da jeg var 15år. Her hadde jeg en fantastisk dame som jeg prata med som var en sosionom. Hun klarte ikke å åpne meg spesielt opp. Men nå fortalte jeg det meste rett ut. Men jeg klarte aldri å slippe det opp for meg selv, eller å kjenne på det.. Det ble bare taler. Men jeg var detaljert likt som jeg kan være nå. Legge alt rett ut på bordet. Virkelig legge frem hvordan eg er, reagerer, føler, tar på, lukter alt. Men det jeg sliter med er å kjenne. Jeg kjente liksom bare tomhet og smerte.. noen gleder fra venner i ny og ned la seg over smerten. Smerten var der enda. Alltid. Siden dagen jeg var født. Jeg kan ikke huske noe annet. Jeg kan være veldig glad til tider. Mne jeg klarer aldri å utslette denne dystre følelsen. Uansett. Uansett hvor glad jeg klarer å bli, så ligger smerten der dypt innboret. Jeg gikk til sosionomen gjennom hele vgs. Jeg fikk nesten varsler fra skolen om at jeg var så mye borte..selv når de visste at jeg gikk til sosionomen... Hadde jo avtale med skolen.. Jeg hadde utviklet lese og skrive vansker, konsentrasonsvansker, angst osv osv. Jeg fungerte synlig for andre, men ikke for meg selv. Jeg ga alt mitt for å være oppegående. Så jeg var bare en død zombie inni meg.. Jeg hadde fått en avtale med skolen med hjelp av BUP, om at jeg kunne gå på biblioteket i timen for å lese. Slik at jeg kunne sitte utenfor en "lukket klasseroms løsning". At jeg kunne komme forsent, fordi jeg hadde ille søvnproblemer. At jeg kunne gå hjem om jeg følte meg dårlig. At jeg kunne bli hjemme om jeg følte meg dårlig, fordi jeg generellt alltid prøvde å dukke opp. INGENTING ble holdt.. jeg fikk bare anmerkninger.. Jeg ble nektet å gå på biblioteket. Bedt om å forklare hva jeg skulle og hvorfor ovenfor klassen når jeg skulle gå... altså helt høl i huet. Jeg dukket opp generellt alltid, bortsett fra totalt 11 d på det meste. som egentlig ikke er mye om du ser på det store bildet. Men jeg hadde over 100 fraværstimer.. Fordi jeg ofte kom forsent inn på morningen. Etter friminuttet, eller forlot timen litt. Fordi jeg bare måtte sette meg ut for meg selv for å puste noen min for så å komme tilbake igjen...

Men men... i dag har jeg fullført vgs. Brukte fire år, fordi jeg delte 3 året over 2 år. Jeg trengte en pause fra skolen. Men jeg ville ikke ta et friår... Allikevel så fikk jeg ikke 3årig på attesten selv om jeg skulle det (4år men godkjent ved sykdom)... jeg fikk 2.grads attesst... hurra... men men... Jeg har gått videre. Startet et år på NITH skole med en bachelor i IT med spesialisering på 3D grafikk. Denne tar 3 år. Etter første året merkert jeg at søvnvanskene mine var så ille at jeg slutta, for å gå 3D grafikk ved Noroff nettstudier istede. Her er jeg nå i år. Så jeg går det samme, bare uten IT fagene. Det er like greit fordi jeg har lesevansker og T handler om å memorisere ord.. Koder, men som er i ord. Hehe. Jeg kan lese kodene ganske godt, selv om jeg ikke kan kodene, så kan jeg forstå logikken i det. Men jeg klarte ikke å huske de og skrive de ned.. så da var det kanskje like greit =)

Tenker det holder å skrive for nå. BLir så vanvittig mye tekst her. Ønsket iallefall å ta en quick oppsummering. Og dette blir vel den korteste.

Kos og klem
Ekkornet 20år. Jente
Avatar

utrolig..

sep 25 2013 - 16:10
Jeg satt å leste gjennom oppsummeringen din, og må innrømme at jeg kan ikke se for meg at foreldrene mine skulle behandle meg slik, i tillegg til at søskene mine ikke hjalp/støttet meg.. Selv om jeg ikke kjenner deg, er jeg utrolig glad for at du kom deg videre med livet, og ikke lot den negative opplevelsen stoppe deg i å oppnå livet=)
Til forsiden