Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mobbing - Om livet blir bedre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 00:30
Nå er det år siden.
Sår som aldri leges. Dype sår.
Slag, spark, utfyrsning, psykisk terror.
Det å gå gjennom skolen, vitende om at du aldri kommer til å ha en venn eller engang en partner. Grue seg til hver gang læreren sier folk skal velge seg partnere til gruppeprosjekt eller lignende, finne en måte å late som om smerten ikke er der, som om en ikke er helt alene.

For dette er min feil, sant? At ingen vil ha meg på laget sitt. Dem som ikke er aktivt med i selve mobbingen vet akkurat hva som skjer og sier ingenting. Ikke bare blir ingenting sagt, men dem er mer redd for å bli "upopulær" enn for å leve med dette på samvittigheten.

Da jeg en dag ble kalt inn til studieinspektøren for samtale, i likhet med mange andre elever, for et urelatert emne, fikk jeg sammenbrudd. Alt kom ramlende ut, og jeg visste ikke hva som var sagt.

Dette skulle vise seg å straffe seg på mer enn en måte. Dagen derpå står klasseforstander friskt og raskt innbydende til atter en norsktime. Pultene plassert fint hver for seg,slik at alle sitter alene i 4 rader på langs ned klasserommet bestående av 30 elever.

Klasseforstanderen min, en dame som trolig nærmet seg 30, greier etter en kort stund å roe klassen, og jeg aner ikke hva som kommer, ei heller at jeg aldri kommer til å glemme det.

Læreren tar opp emnet. Uten forvarsel, foran hele klassen, får jeg høre hvordan jeg har fortalt at jeg har blitt mobbet, og hvordan dette møter mine motparter. Hvordan dem forsvarer seg mens tårene triller nedover ansiktet mitt, kun møtt av en forsiktig sympati med et vekslende blikk fra jenten på pulten ved siden av.

Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå. Jeg husker kun tårene. Jeg aner ikke hvordan jeg kom meg ut av denne situasjonen, jeg kan ikke se for meg det var bra.

For å vise at skolen tok tak i saken, kalte rektor inn til samtale med foreldrene mine. Mine 2 fantastiske foreldre som kun hadde det å få dritt på den andre på agendaen, som hovedsak helt til dem skilte seg 10 år tidligere, som nå ikke kunne greie å være i samme rom i en time, for meg, som gjorde at jeg måtte gjennom dette ydmykende møtet ikke bare en, men to ganger.

To ganger, måtte jeg bli fortalt hvordan jeg ble "ertet". Dette var ordet som skulle feste seg. Dette var det min mor spurte om av og til, der min far, når jeg var hos han, heller ville ty til ølen etter en dag på jobb, "Erter de deg framdeles?.

Såklart de gjorde. Men jeg hadde lært. Jeg var smartere nå. Aldri mer vise noen hva som er galt, aldri mer slippe noen inn. Heller bli banket inn i avgrunnen enn å noensinne gå gjennom denne ydmyleksen igjen.

Da hadde jeg ialefall litt verdighet igjen blant dem rundt meg.
Ting ble bare værre etter det.

Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 02:15
Jeg ble stengt ute og har slitt etter psykisk terror i 15 år, barneskole, ungdomsskole, videregående og de samme menneskene har er fremdeles snudd mot meg.

allikevel... Jeg har begynt på universitetet. Jeg har funnet venninner som er glad i meg og som ser meg for den jeg er, og for dem er det nok. Ingen av dem kan forstå hvorfor jeg har blitt mobbet.

Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har det nå. Det går over, men det er en hardt kamp. Jeg sliter med sosial angst, men jeg kjemper hver dag for å leve et normalt liv
Avatar

Re: Mobbing - Om livet blir bedre

aug 31 2016 - 02:38
@itsrejkluli Takk for ditt svar, og takk for at du delte litt av din historie med meg.

Jeg møtte aldri på avslutningen, kom til videregående og fikk sammenbrudd. Ble diagnosert sosial angst, depresjon.. the works.

Tok meg årevis med terapi å fullføre videregående, og å få ett noenlunde arbedisliv.
Etter å ha blitt rævkjørt utav en god jobb av en sjef (som fikk sparken rett etterpå) og en korrupt tillitsvalgt, samt en utro forlovede, raknet hele livet mitt inn i ett tilbakefall for en stund tilbake.

Nå... er jeg ett rævhår unna å bli uteligger, og kjemper med nav for å få noe som helst form for støtte. Arbeidsavklaringspenger lenge leve. Minstesats, såklart...

Første timen med psykolog i oktober.

Får bare håpe..
Takk igjen.

Til forsiden