Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mobbet av psykiatrien

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mobbet av psykiatrien

nov 20 2014 - 12:45
Det har slått meg at jeg gjennom mange år har blitt stygt mobbet av psykiatrien. Lang tids undertrykking kan vel trygt kalles mobbing. Underveis i innlegget vil nok noen mene at jeg tar for meg psykiatrien i litt harde ordelag, da bør de spørre seg selv om det er fordi de føler for å pynte på den virkelighet jeg søker å beskrive, og videre hvorfor de føler for å pynte på den. Jeg har blitt ”tvunget” inn i nok selvransakelser til å vite at jeg kan stå for mine ord.

Innlegget er ment for å skape debatt rundt en problematikk som jeg har forstått at jeg ikke er alene om å ha opplevd. Historiene kan være forskjellige, men med tilnærmet samme problemstillinger.

Innlegget er langt men historien lenger. Jeg begynner med en episode jeg en gang skrev ned i forsøk på å beskrive det stress jeg hadde stått i, kanskje like mye for selv å forstå det bedre, å skrive er sundt. Man kan jo spørre seg hvorfor jeg skrev som i tredje person. Psykiatrien mente jeg var selvforskyldt i mine problemer og avviste hjelp, uten å gi meg svar på hva de mente jeg hadde gjort galt.

Telefonen ringte

Han skalv da innbruddstyvens stemme skar inn øret og spredte seg i kroppen.
Hjemmet hans så fortsatt herjet ut, tjuven hadde hatt medhjelpere.

”Jeg vet noe om hvor tingene dine er”. Sa tjuven.
”Kan du så fortelle det du vet”. Svarte han. Opprørtheten hakket opp ordene.
”Ikke i telefonen, du må komme hit, alene.” Sa tjuven.
”Det tør jeg ikke, jeg må ta med noen”. Svarte han.
”Så drit i det”. Sa tjuven og la på.

Etter to minutter ringte innbruddstyven igjen.
Han skalv ikke nå, han vibrerte.

”Jeg må snakke med deg om din sønn”. Sa tjuven.
”Hva gjelder det”? Spurte han, overrasket over sin egen skarpe stemme.
”Det vil jeg ikke si i telefonen, du må komme hit, alene”. Sa tjuven.
”Du vet at jeg ikke tør snakke med deg alene”. Stemmen hans var fortsatt skarp.
”Så drit i sønnen din også”. Sa tjuven og la på.

Enda en gang ringer telefonen.
Han grep den i ett rykk, mellom rykningene i kroppen.

”Gjør klar tingene til din sønn, du vil ikke få se ham på mange år”. Sa tjuven.
”Du kan ikke bare si sånne ting”. Freste han tilbake.
Innbruddstyven la på.
Kroppen hans spente seg lik en ulv trengt opp i et hjørne, av sine egne.

Snart kom også en sms. En av hundre de siste ukene.
Denne var ikke direkte truende.
Men den slo som en forbannelse over ham.
Tjuven var mektig, med halve verdens medlidenhet som skanse og våpen.

Neste morgen sovnet han i en stol i hjørnet av stua.
Huggerten i fanget var bundet til håndleddet.
Han følte seg som på flukt, utstøtt og jaget.
Han VAR på flukt, fra sin ekskone og hennes troende lakeier.

For den som har kjennskap til de tre F’ene, Figt, Flight, Freeze, så havnet jeg til slutt inn i Freeze en god stund etter den episoden.

Men historien begynte lenge før det eskalerte i innbrudd og annen terrorisering.
Min erfaring med psykiatrien begynte med bekymringer rundt ett barn, og dets mor som påsto hun hadde måttet ta barnet med til hennes psykolog fordi jeg hadde vært så slem å gå i fra dem. At hun ikke klarte å skille på seg selv og barna burde fått noen bjeller til å ringe i psykiatrien. Det var vanskelig å få noen der i tale, måtte nærmest lese dem teksten for å nå frem. Når jeg endelig fikk trengt igjennom så var det ikke akkurat lagt noe grunnlag for god kommunikasjon, jeg ble nok fort stemplet som ”vanskelig”. De var kanskje ikke vant til at fedre brydde seg der, de var kanskje heller ikke vant til å måtte vise respekt for selv å vist det samme tilbake, de behandlet meg i alle fall som om det måtte ligge noe annet bak min bekymring. At mor brukte barnet som våpen mot meg på alle mulige måter var visst noe jeg som mann og far burde finne meg i og la ligge.

Nå visste jeg da heller ikke hvor grundig moren hadde svartmalt meg. Egentlig er det forståelig at de utviste litt skepsis, men de kunne vært redeligere på det. Dessverre tok det litt tid før jeg forsto at jeg visstnok var en fæl mann. Det ble nok litt problematisk for dem når denne fæle mannen hardnakket påsto at det meste var snudd på hodet av en mesterlig manipulator. De fikk nok litt vondt i yrkesstoltheten også, når jeg endte med å karakterisere dem som marionetter i min ekskones krigføring mot meg. Den som føler seg tråkket på tærne burde noen ganger sjekke om det er egne sko som klemmer. Jeg kan forstå deres forvirring, kinkig sak. Men hvem er de til å dømme ut i fra egen forhåndsdømmende overbevisning? De burde, i rettferdighetens navn, gitt meg en ekte støttespiller som ikke var redd for å sjekke om det jeg sa var sant, jeg hadde både dokumenter og vitner for hånden. Hvorfor var bevisføring så lite interessant? Hvor selvgod er man egentlig når man blåser i beviser og tar alt etter ”eget hode”?

Jeg skulle anta det er ganske menneskelig å bli både satt ut og frustrert når man opplever å måtte forsvare egen ære, integritet og forstand istedenfor å få hjelp. Men nå var det ikke jeg som hadde betalt for å ta slike reaksjoner i betraktning, kanskje de ikke anså meg som menneske. Når de ved en anledning presset (testet) meg så overså de at den aggressivitet de vekket og videre kritiserte like gjerne kunne komme fra en bekymret og frustrert far som følte seg forulempet. Sinne er i en del tilfeller en helt naturlig og berettiget reaksjon. De ignorerte også svaret de fikk da jeg ble konfrontert med min intensitet. Etter en seig kamp for å overleve en tøff sykdom kunne jeg bli meget intensiv om jeg ble angrepet eller presset inn i ubehagelige hjørner, jeg dimmet militæret av nettopp de grunner og hadde i flere år vært klar over problemet. Aldri fysisk aggressiv, alltid saklig, bare meget intens med alle forsvars/overlevelsessystemer aktivert. I nevnte ”testsituasjon” endte jeg også med kroppsristing som måtte kjempes under kontroll. De fikk svaret i sine hender, en klar traumerelatert reaksjon som de selv trigget frem, men det passet kanskje ikke med det bildet de så gjerne ville danne seg av meg.

Siden har ”dommen” hengt ved. Og blitt videreført av andre, for hvem tror vel at psykiatrien kan ta feil. Hvem tror vel at en kvinne kan drive selvskading for å straffe andre, slik er jo noe man bare leser om i bøker.

Hvis jeg nevner for noen at psykiatrien urettmessig påstår at jeg ikke ser min egen skyld i saker, kan vedkommende bøye seg mot meg å si; ”hvorfor tror du det da?”, og være mer opptatt av sine egne ideer enn å forstå hva jeg måtte forsøke å få vedkommende til å klare å se. De er så opptatt av sine forutinntatte tanker at de ikke evner å stille de rette spørsmålene. Så tenker de; ”det må jo være noe der siden ”alle” har antydet det hittil”, og så føyer de seg inn i rekken av de som beskylder meg for ting de ikke vet hva er, men bare mistenker er der fordi noen andre en gang mente det. ”Systematisk justismord”?

Når jeg hadde behov for å snakke om hvordan min ekskone hadde lurt meg til å tro hun hadde fått kreft, så var de lite interessert i hvilket slag det var under beltestedet. Andre har blitt dømt for slik løgn, har jeg sett i ettertid. Psykiatrien hang seg mer opp i at jeg hadde drevet ”spionasje” for å finne ut om hun snakket sant. Var de så ”besatt” av sin ide om at jeg var en ekkelt kontrollerende person at den stygge løgnen jeg var blitt utsatt for var uvesentlig? Om det er noe særdeles alvorlig man begynner å få en uggen følelse rundt sannhetsgehalten av, så vil enhver på ett eller annet punkt begynne å undersøke. Det var visst ikke tillat for min del.

Forstår de hvordan det er å bli utsatt for usagte beskyldninger? Forstår de hvor grove slike beskyldninger kan være? Forstår de i det hele tatt hva de beskylder folk for?

Når jeg etter å ha fått robbet mitt (og felles barns) hjem på det grøvste av moren til barnet (hun er dømt for handlingen) og ikke får etterspurt hjelp, men får kritikk for ikke å se mitt eget ansvar i det, så er det faktisk sterke beskyldninger ute og går. Enda tøffere er disse beskyldningene å takle når de ikke følges opp av noe konkret å forholde seg til, med ett lurt smil ba de meg lete i meg selv. Uten å ha egne meninger om hva jeg har gjort galt så beskylder de meg faktisk for å være så stor drittsekk at jeg selv har skyld i å bli robbet. Mye tyder på at de mente jeg nok fortjente det også, hvorfor ellers så avvisende til å støtte meg? Det gikk flere uker før jeg klarte å rydde i kaoset etter innbruddet, forsikringskravet klarte jeg aldri å få skrevet ferdig. Det felles barnet som nå var blitt ungdom ble ikke ofret en tanke, heller ikke av barnevern. Jeg søkte hjelp til å kommunisere med mor, vi hadde ett felles barn som slet på skolen. De mente jeg var resurssterk nok til å klare det selv og oppfordret meg isteden til å søke samarbeid med mor. Lurer på hvordan de selv hadde klart å samarbeide alene med noen som nylig hadde robbet hjemmet deres, og ellers la sin sjel i å gjøre livet vanskelig for dem.

Når voldsutøveren får støtte av psykiatrien, da kan det bli en veldig ekstrabelastning på offeret.

En tidligere fastlege ba meg tie stille med problemer rundt min ekskone, han orket ikke høre mer. Han hadde ikke tanke for hvordan det var å leve med det han ikke orket å høre om. Han trodde nok rett og slett ikke på meg og var for veik til å konfrontere meg med det. Resultatet var stygg undertrykking av en pasient.
Min nåværende fastlege avbrøt meg også en gang, på en helt annen måte, allerede etter andre time. ”Du trenger ikke si mer, jeg har forstått, du har levd som i en krig” sa han. Da gråt jeg forløsende på veien hjem, jeg var vant til å bli avbrutt men ikke med så enkel bekreftelse på innsikt.
Kun en psykolog har gitt meg støtte, han mente vi kunne kalle ”problemet” for det det var, det er ingen andre enn psykopater som driver på slik. Befriende å høre. Dessverre begynte andre straks å bryte ned igjen det han hadde bygd opp når jeg ble skjøvet videre i helsehierarkiet.

En spesialist fikk det for seg at mine foreldre var uten evne til å gi nærhet og kjærlighet. Han gjentok det tre ganger i en journal, som om det var for å gjøre sannhet av løgn, eller provosere. I begynnelsen av samtalen gav jeg klart utrykk for at jeg var lei av at psykiatrien ville dytte skylden for mine problemer på mine foreldre, han gjorde intet forsøk på å nøste opp i uoverensstemmelsen men gjorde i realiteten sitt beste for å videreføre den. Jeg er fristet til å spørre hva slags oppvekst han har hatt, siden han så vanskelig kunne godta at jeg har hatt en god en. Mine foreldre var ikke perfekte hvilket jeg ikke har lagt skjul på, men prøv å overbevise mine barndomsvenner, mine søsken, fettere og kusiner, eller mine foreldres barnebarn og oldebarn om manglende omtanke, nærhet og kjærlighet. De får hakeslepp av påstanden, men spesialisten slipper unna uten å måtte svare for sine falske ord. Så tramper psykiatrien på mine foreldres ettermæle med ansvarsløse, møkkete støvler.

Der jeg ikke har blitt forhåndsdømt som drittsekk har jeg blitt forhåndsdømt som veik uten evne til å sette grenser. De sier det ikke, men man forstår jo etter hvert hva de har satt seg i hodet. Resultatet av slikt er at man blir tvunget til å sette grenser overfor de som var meningen skulle hjelpe. Istedenfor å forstå/innse at de selv både har trådd feil og opptrådt som fulinger blir man selvfølgelig plutselig stemplet som vrang. Har de ennå ikke forstått hvordan dynamikken kan være i ett hjem med en psykopat, videre hvor hårsår ”offeret” kan bli overfor tegn på falskhet? Selv den hardeste stein slites ned med tiden, psykopaten er i den sammenheng effektiv slipepasta. Å leve med en psykopat kan på visse måter sammenlignes med å leve med en anonym alkoholiker, verden utenfor forstår ikke hva som skjer, men det kan være veldig utslitende for den som lever med vedkommende. Selv om man klarer å holde vedkommende i ørene ved ”utbruddene” så blir man over tid utslitt og begynner å tape. Overfor en psykopat vil man alltid ende i tap om man ikke får riktig hjelp.

Dessverre ser jeg at andre blir utsatt for de samme fordommer som meg selv. Den samme undertrykking, den samme subtile mobbingen. Subtil mobbing kan ofte være vanskeligere å takle enn direkte, vanskelig å oppdage, vanskelig å parere, vanskelig å forsvare seg mot. Verst er det når det kommer fra en ”autoritær overmakt”, som psykiatrien. For å se og forstå må man først tro det er mulig, så må man gå nøye igjennom historien. Hvor mange i psykiatrien evner (eller har tid til) å sette seg inn i en lang og komplisert historie som også setter deres tro på feilfrie kolleger under press? Evner de i det hele tatt å se hvordan de selv plasserer seg i mobbegjengen når de ”pliktoppfyllende” pynter på og forsvarer sine kolleger?

Man kan få fornemmelsen av at psykiatrien fornekter skadevirkningene man får etter noen år med en person med psykopatiske trekk. Har de ikke lest om folks erfaringer? Nyere forskning? De er ofte mer opptatt av å finne/jobbe med ”feil” hos offeret enn å gi adekvat behandling til en som har vært utsatt for psykisk vold, hvilket bare legger sten til byrden. Det er ikke ukjent at mennesker som har evne til å gi litt av seg selv har lettere for å havne i psykopatens vold, det er det selvfølgelig fornuftig å være oppmerksom på. Selvfølgelig er det også slik at man har ett visst ansvar for å beskytte seg selv her i verden, men at en person har evnen til å gi av seg selv kan aldri brukes som forklaring/unnskyldning for andres fandenivolske handlinger og mesterige manipulasjonsevner. Har ikke psykiatrien forstand på grunnleggende rettsprinsipper? Eller føler de seg hevet over dem?

Jeg stiller mange spørsmål, det store spørsmålet er om noen i psykiatrien tar slike spørsmål alvorlig nok til å gruble på dem. Eller evner å gruble, det er jo tross alt snakk om en så vanskelig øvelse som selvransakelse.

Til sist vil jeg tipse om en meget interessant artikkel i nettutgaven av ”Dagens Medisin”. ”Psykiatriens narrespill”, skrevet av Pål Gjerden, spesialist i psykiatri, dr.philos. og overlege ved Psykiatrisk klinikk, Sykehuset Telemark

Kom gjerne med dine erfaringer, og andre tanker.
Avatar

Re: Mobbet av psykiatrien

des 3 2014 - 00:35
En sterk historie du kommer med! Høres ut som du har kjempet en hard kamp ja. Jeg har ingen lignende erfaringer å komme med, men vil berømme deg for å ha stått sterkt og kjempet videre! Har hørt historier om misforståelser, fordommer osv. Og systemet vi lever under er langt ifra feilfritt. Ja de er alltid under press, men det burde ikke være sånn. De burde hatt folk nok og tid nok til å gå grundigere inn i mange saker. Problemet er vel bare at de ikke alltid vet hvilke saker som trenger en grundigere gransking. Jeg er lei for at du har måttet gå igjennom dette uten å bli trodd. Alle fortjener å få fortelle sin historie på et rent ark uten noe rablet på av en annen før man får sjans. Hold hodet oppe og vit i deg selv at du har sannheten!
Avatar

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver

feb 29 2016 - 20:04
Jeg er 15 år og nå har jeg bodd i fosterhjem i 5 år og jeg føler meg psykisk undertrykt (om jeg kan kalle det det)fosterforeldre og helsesøster på skolen og skolen
Jeg blir psykisk angrepet av selvmordstanker og jeg har nesten aldri øynene mine lukket i mer enn ett sekund om gangen fordi med en gang jeg lukker øynene mine så viser hodet mitt meg hvor og hvordan jeg skal ta mitt liv men jeg vil ikke være selvmorderisk (suicidal). Fosterforeldrene mine sier jeg bare har det litt tøft pga jeg har akkurat byttet ADHD medisin og at pga det så opplever jeg verden på ny, de skylder også på at mine foreldre ikke har hatt nok tid til meg (jeg opplever at de legger skylden på foreldrene mine), jeg prøvde å si ifra til helsesøster engang i 8.klasse om at jeg hadde på følelsen av (intuisjon) at dette ikke er vanlig å oppleve i puberteten fordi det var så ekstreme følelser, men jeg klarte jo ikke forklare noenting, jeg klarte jo bare si at noe er GALT, men helsesøster konkluderte med at det bare var vanlige humørsvingninger. Jeg visste at det ikke var det det var. Men jeg visste at jeg ikke var/er i stand til å forklare hvorfor denne intuisjonen var så alarmerende for meg. Jeg føler at fosterforeldrene mine ikke prøver å hjelpe meg. Og jeg opplever at de signaliserer at jeg ikke er velkommen, ikke er intelligent i det hele tatt, at JEG IKKE ER VILLIG TIL Å LÆRE, at jeg er er siste prioritet, men de sier at jeg er velkommen (hver gang de sier det så høresdet så falskt ut synes jeg). Og jeg prøver å sende ut et tydelig signal til de som jeg stoler på,et signal som skal fortelle dem at jeg ikke har det bra slik jeg har det nå.

Tilbake til fosterforeldrene mine
Jeg følerat de bare er opptatt av å plukke ut ALTSOM JEG GJØR FEIL, SPESIELT NÅR JEG HAR BESØK AV FOLK. Jeg føler meg kvalm hver eneste dag når jeg går av skolebussen etter skolen. Og jeg føler at skolen og fosterforeldrene mine setter for høye krav til meg og jeg er jo ikke moden nok til å ha egne meninger, (får jeg inntrykk av) og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre for å få folk til å se hvor håpløs jeg føler meg.
Til forsiden