Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Konstant redsel i 17 år

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Konstant redsel i 17 år

mars 24 2014 - 01:53
Jeg var som alle andre 6 år gamle jenter på den tiden. Blondt langt hår og rosa kjole da jeg startet på barneskolen. Gledet meg til å gjøre skolearbeid og være med venner. Bortsett fra at disse vennene aldri møtte opp. Jeg er ikke sikker på når overgangen gikk fra å være en søt uskyldig liten jente til å gå til et ensomt mobbeoffer uten noen kontakt med omverdenen. Minnene om den konstante redselen for skolens versting er brent inn i hjernen min og nekter å forsvinne. Det var som om han valgte meg ut. Han kunne valgt alle andre, alle de like søte 6 åringene på trinnet. Det er vell noe av det verste å tenke på, at jeg ikke gjorde noe for å fortjene dette på noen som helst måte. Han begynte å kommentere ting jeg gjorde hele tiden i 1 klasse til det eskalerte til hard fysisk mobbing i 7 ende. Jeg ble banket opp på utallige måter gjerne hvert friminutt. Totalt alene og ikke en venn i hele verden støtet familien min meg unna. Jeg endret meg. Synet mitt på gutter endret seg foralltid. Jernballtre, Stein og planker var noen av de mange tingene han fant på å bruke mot stakkarslige lille uskyldige meg. Jeg var konstant redd i min sykelige ensomme verden. Jeg hadde tenkt å ta livet mitt. Hvem hadde savnet meg tenkte jeg. Ingen. Ingen hadde brydd seg før jeg hadde forlatt denne verdenen og alt var forsent. Så det gikk til dette punktet og jeg kuttet pulsåren i 6 klasse. Jeg ble sendt til sykehuset og jeg overlevde desverre. Jeg var for redd for mobberen at jeg løy og sa jeg skar meg på en bit glass. Hadde han funnet det ut hadde jeg antageligvis fått straff. Til tross for dette forsøket fikk jeg ingen oppfølging og lite tilsyn fra noen. Jeg har arret på hånden enda, står der og minner meg på hvor dypt mobberen kom under huden min.

Han er nå 17 år og det er jeg også. Jeg kan ikke glemme alle de gangene han har slått meg eller slengt meg ned i bakken. Alle literne med blod jeg har sløst for ingenting. Jeg ble ferdig med barneskolen og han også. Jeg startet på ny skole på ungdomsskolen med nye folk. Ikke at dette hjalp. Ingen her ville meg noe vondt og ingen gjorde noe galt. Men jeg hadde blitt så preget av disse 7 voksende årene i hodet at alle gutter jeg så var en potensiell mobber. Alle gutter som snakket med meg ble sendt vekk og jeg hadde konstant forsvarsposisjons masken min på. Jeg er fortsatt skeptisk til gutter men har lært å gi en sjangse før jeg sender dem av gårde. Jeg har blitt veldig voksen og klart meg mye alene. Jeg føler ikke at jeg passer inn. Jeg har fått mange venner i etter tid. Men det går noen måneder før jeg finner ut at det de ser på som viktig ikke er noe jeg kan forstå. All ungdom som bruker sin tid på å forgifte hjernen med alkohol og nye kjønnssykdommer hver helg er ikke noe jeg ser vitsen i. Noen ganger skulle jeg ønske jeg gjorde det. Bare for å passe inn. For ett år siden var jeg venn med en mengde mennesker jeg heller ikke burde møtt på i mitt traumatiske og ensomme liv. De gjorde vondt verre. Fra å gå fra en student ved første vgs med gode karakterer til å bli uten skoleplass og alkoholisert til de grader er en hard overgang. Jeg ble mer ensom og ville bare dø, igjen. Jeg skulle på min siste fest og så skulle jeg hjem og ta selvmord. En gang for alle.

Det var da jeg møtte ham. I siste mulige øyeblikk møtte han opp. Drømmeprinsen med stor D. Han var alt jeg trengte. Moden, voksen, omtenksom, snill og omsorgsfull. Jeg et vrak av en tenåring møtte min reddende engel, som stoppet meg i å gjøre mitt siste og verste valg i livet. Jeg som har vært ensom foralltid fant endelig en å være ensom med. Det gikk en uke og vi ble kjærester. I dag er planen å flytte inn sammen og leve resten av livet sammen. Vi har snart vært sammen ett år og jeg føler meg endelig trygg. Etter 17 år fant jeg den jeg trengte for å gjøre meg trygg, en gutt av alle ting. Jeg sliter fortsatt med det sosiale men jeg føler ikke det gjør noe. Så lenge vi er sammen kommer livet mitt til å være komplett både med eller uten venner. Konstant redsel endrer deg på en måte som er utrolig vanskelig å beskrive. Det endrer måten å tenke på og måten man reagerer når noe skjer. Jeg har lært med tiden hva som er "riktig" og "galt". Og jeg har startet med skole igjen fordi jeg vil ha et bra liv med kjæresten min resten av livet. Han er alt jeg har. Jeg har aldri trodd på Gud. Aldri. Hvordan kunne jeg? Etter alt "han" har puttet meg igjennom. Men den kvelden når alt gikk mot slutten og han møtte opp for å redde meg, noe fortalte meg at han sitter det oppe ett sted og stoppet meg fra å gjennomgå planen min. Jeg kan ikke beskrive hvor taknemlig jeg er for at han ga meg en sjangse. Han ga meg lysten på livet igjen og jeg ville aldri tatt mitt eget liv den dag i dag. Jeg er endelig lykkelig og trygg.

Det er pågrunn av dette jeg skriver innlegget, jeg er endelig trygg. Derfor kommer disse undertrykte minnene tilbake. Nå er kroppen min endelig klar til å takle minnene og traumene fra barndommen. Jeg får ikke sove og våkner med sår og blåmerker på kroppen. Jeg tenkte kanskje det kunne hjelpe å snakke med noen her fordi jeg har prøvd psykolog timer tidligere og det har ikke fungert fordi jeg ikke greier å åpne meg for så mange når det gjelder dette. Jeg ønsker bare å glemme. Noen tips til hva jeg kan gjøre for å se fremover og ikke tenke på dette mer og bli lykkeligst med kjæresten min?
Avatar

Hei

mars 31 2014 - 13:14
Det er vondt å høyre historia di. Nyleg har eg begynt i terapi for å prøve å kome vidare med livet mitt. Alle åra med vonde minner, einsemd, kjensla av å vere utanfor og for mange dagar der det å leve ikkje verkar som eit godt val har berre blitt for mykje. For meg har det vorte overveldande å prøve å ta tak i alt som har vore, og eg kan ikkje tenke på anna, ligg vaken på natta, og klarar ikkje å konsentrere meg om noko. Eg prøver å tømme ut alt det vonde. Eg har skrive ned alt som plagar meg, i ei slags historie med fiktive personar, slik at det skulle verte mindre personleg. Eg har begynt å male igjen, og synest at det er ei slags hjelp. Det let meg uttrykke dei tinga eg føler, men som eg ikkje klarar å prate om. Om det er den rette måten veit eg ikkje. Kanskje det er som med så mange andre ting at du berre må prøve til du finn den måten som verkar for deg? Håper at du kan finne din veg vidare.
Til forsiden