Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvorfor henger det i så lenge?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvorfor henger det i så lenge?

nov 23 2012 - 14:08
Jeg ble mobbet fra barnehagen (ble flyttet over til familiebarnehage, noe som var bedre), gjennom barneskolen og ungdomsskolen, og deler av videregående. Det sluttet ikke før de andre elevene ble modne nok i hodet til å la meg være i fred.

Jeg sliter nå med sterk angst og depresjon, og saboterer meg selv på de fleste livsområder, fra økonomisk, til skolegang (akkurat nå ser det ut som om jeg ikke har noen sjanse til å bestå eksamen, så nå er jeg langt nede), til å trekke meg tilbake fra vennene, til mangel på trening, spiser feil, drikke for mye, you name it.

Mobbingen var over for 17 år siden, da jeg selv ironisk nok var 17, så jeg har levd halve livet uten mobbing. Jeg klarer likevel ikke å takle hverdagen! Jeg lider, nå, på grunn av noe som skjedde for halve livet siden, og som jeg ikke strengt tatt kan bebreide de stakkars dumme barna som plaget meg den gangen for. Ja, de var jævlige, men de visste ikke bedre, de ante i alle fall ikke hvor mye de skadet meg. Så den eneste som kan ta støyten for at jeg ikke har det bedre er meg selv... Jeg skjønner med hodet at det ikke er en sunn holdning, men jeg kan jo ikke dra tilbake i tid og banke opp mobberne, eller fortelle dem hvor dumt de oppfører seg. De er antagelig mer vellykkede folk nå, de. Det er jeg som ikke har kommet lenger.

Samtidig har jeg alltid fått høre at jeg har gode evner, så det at jeg ikke lykkes i livet skaper utrolig dårlig samvittighet. Familien bekymrer seg, og jeg vil ikke at de skal være urolige, siden jeg er glad i dem, men hva i all verden skal jeg gjøre?
Avatar

leit å høre

nov 23 2012 - 14:40
Hei. det er leit å høre at har opplevd mobbing over så lang tid. ble selv mobbet fra barehagen og ungdomsskolen/videregående, og det er overhode ikke moro, desverre så kan mobbing ødelehelt liv, selv sliter jeg masse med dette i ettertid, vanskeligheter for å stole på flk, relasjonsproblemer, frustrasjon, depresjon, angst, ja masse. og det er slike ting som henger i lenge etter at det har skjedd. det blir åpå en måte en traume. for veldig mange så er det ikke bare å flytte til en ny skole og begynne med blanke ark igjen, mobbingen henger ofte igjen i hode på personensom ble mobbet, og det å skaffe seg nye venner blir ofte et stot problem, da ensliter med relasjonsproblemer, stole på folk, lavt selvbilde, og alt som hører med.
det at barn finner på å gjøre slik mot andre er helt bak mål, det skulle ikke vært lov, og det at lærere sjelden tar tak i slike problemer, det er også heltbak mål. lærere gjør desverre sjelden no for å bedre situasjonen desverre. jeg har selv flyttet skolen flere ganger for å prøve å begynne på nytt, og har erfrt at det ikke alltid er så enkelt som det høres ut til og ofte virker. mobbingen sette igjen store spor inni et menneske. og ødelegger det.

det sies at det ofte er de om mobber m sliter mest, og at det er en grun til at de mobber, men jeg trur ikke alltid det er tilfelle, jeg ble selv mobbet av omtrent hele skolen, var noen få som ikke gjorde noen ting, men samtidig, de også var jo indirekte med på mobbingen, for de gjorde jo ingen ting får å stoppe det. barn kan virklig være fæle blant. jeg synes det er skammelig at det er mulig å være slik. mot et uskyldig lite barn. ingen fortjener det.

det jeg synes d skal gjøre (om du ikke allerede er i gang, eller er ferdig), så bør du snakke med fastlegen din om det. eventuelt kan h*n hevise deg til en psykolog eller noe, så du får bearbeidet tankene og følelsene dine rundt dette her. det er noe jeg trur er veldig vikig, du må lære deg å se at dette ikke er din skyld. det er ikke din feil at barna mobbet deg, selv om du føler det slik. det er ikke alltid det hjelper å bearbeide det selv og gå tilbake i tid og tenke på hva som skjedde, men det må bearbeides ordentlig trur jeg.

jeg håper dette ordner seg for deg til slutt :)
Avatar

mobbing....

nov 23 2012 - 19:08
jeg er helt enig med hun som svarte deg først, at det er viktig å ta kontakt med psykolog for å bearbeide alt som har skjedd. Det har du antakelig ikke gjort før? Jo, jeg synes absolutt at du kan bebreide barna, til en viss grad så vet de hva de gjør, selv om de nok ikke aner hvor store konsekvenser det kan bli. Og du kan bebreide foreldrene som ikke har oppdratt barna skikkelig. Og du kan så absolutt bebreide lærerne og skolen som ikke har tatt skikkelig tak i dette. Nei, det er ikke lurt å finne dem og banke dem opp, men du har rett til å være rasende, og du er nok også veldig lei deg. Tror ikke at det er mulig å bearbeide så mye vondt alene, du må ha noen som hører på deg, som støtter deg, som viser respekt for det du har opplevd og har tid til å lytte. Så ja, en psykolog er nok lurt.

Forstår godt at du ikke kommer videre i livet, selv om du har gode evner, for ubearbeidede følelser stjeler utrolig mye energi.

Vet ikke familien din om alt dette som har skjedd?
Avatar

Hvorfor henger det i så lenge?

des 4 2012 - 20:43
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Også jeg fikk høre at jeg har gode evner. Problemet er bare at i skolen ble jeg mobbet for disse evnene. Og det gikk lenge før jeg skjønte det. Og for mobberne er det bare enda et argument dette. Har fått høre at jeg gikk i en god skole sammen med "mønsterelever" (=mobberne) og burde klart å gjøre noe ut av evnene mine. Igjen blir evnene mine brukt mot meg.
Også mitt problem var at det satt igjen i hodet i mange år. Skal ikke ta motet fra deg, for livet kan ta en annen vending. Prøv å bearbeide det som ligger i hodet, og se fremover. Bygg på den du er med den ballasten du har. Jeg er langt ute i femtiårene, og jeg sliter med å akseptere at drømmer ble knust. Men fremtiden kan være god for det. Men strømlinjeformet blir jeg aldri.
Jeg har kommet inn i et tilnærmet normalt liv i arbeidet mitt. Omgangskretsen min på fritiden er folk litt ute på siden av samfunnet. Er glad for at jeg nå har venner. Eller kanskje er jeg ute av stand til å være en riktig venn for noen?
Avatar

hei

aug 29 2014 - 13:18
JEG HAR EN DATTER SOM BLE MYE MOBBET,JEG VAR OFTE I KONTAKT MED LÆRERE OG SKOLEN PGA DETTE,OG TING BEDRET SEG ETTER DETTE,MEN DATTERA MI FIKK SELVMORDSTANKER,OG HO KVIER SEG VELDIG FOR Å BEGYNNE PÅ VIDEREGÅENDE DA HO ER REDD FOR Å BLI MOBBA IGJEN.MOBBINGEN HAR SATT SINE SPOR,OG JEG SOM MOR ER BLITT VELDIG PÅ VAKT MOT MOBBING,I PERIODER SLET JEG LIKE MYE SOM DATTERA MI,HÅPER REGJERINGA SATSER ENDA MER PÅ Å BEKJEMPE MOBBING I SKOLEN,OG DERE FORELDRE SOM OPPLEVER AT BARNA BLIR MOBBET:GI ALDRI OPP HVIS DERE FØLER AT SKOLEN IKKE GIR DERE NOK HJELP,+.jEG GIKK TIL ORDFØREREN TIL SLUTT,OG JEG ER GLAD FOR AT JEG KJEMPA SÅ MYE FOR MIN DATTERS SKYLD.
Til forsiden