Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Furry, Homofil, Angst og Anfall. (17år fra Rogaland)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Furry, Homofil, Angst og Anfall. (17år fra Rogaland)

nov 9 2015 - 02:45
Helt ny her. har ikkje peiling på hva eg skal skrive her men eg håper (og håper ikkje) på at noen kjenner seg igjen i dette og skrive til meg, i et fjernt håp om å få hjelp på noen måter.

Joda, la oss bare begynne da. Eg bor i Rogaland, Bor hos foreldrene mine i helgene og i Sauda i verdagene på grunn av skole. Da eg var 14 år så datt livet mitt ned på kne og har ikkje klart å reist seg siden. Eg vett at min historie ikkje er noe av det verste denne siden har sitt, langt ifra egentligt. men uansett så vil eg gjerne dele den av håpløse grunner.

Da eg var 14 så fant eg ut etter et år med spekulering at eg var Homofil, så eg kom ut til foreldrene mine og gjorde noen dumme feil. For det første så gjorde eg det via melding, for det andre så gjorde eg det imens eg var på jobb.. Det var ikkje smart. Men det er som de sier, "En er Ung og Dum". Anyways, Etter en ja.. måneds tid?- så kom eg ut til vennene mine også, og det var da snø-raset begynte. Eg mista mangen venner, fikk blikk i mangen uker av venner som eg stolte på og kunne ver med uten at de hadde noen problemer med det. De vennene var egentligt gode venner også som eg la min tillitt til og fortalte det. Eg husker den første gangen eg fortalte det til min beste kompis, Han bare sa "æsj" og gidde meg et "Eg syns du er ekkel men eg vill ikkje virke frekk med å bare gå min vei akkuratt nå"- blikk.

Denne teksten blir då elendig egentlig, eg er ikkje noe flink i Norsk på skolen og å skrive sånn som dette er noe eg ikkje helt får til. Men eg prøver mitt beste og alt i alt så forstår du som leser dette hva eg vil fram til.

Eg er ikkje den personen som er mest femenine og typisk homofil, nei då eg er fra jæren og kan de-montera også montera en Subaru motor uten problemer, Det er derfor alle som eg kommer ut til blir overasket. men nå skal ikkje eg skryte over ting som det.

JA, så var det til bake til min histore. Etter eg mista 80% av vennene mine og sto igjen med 3 stykk, 2 av dem som forsatte og baksnakke meg i fleire år men som eg forsatt ikkje ville gi opp på. Men etter det ja så fant eg Furry kulturen. OFF sier bare eg. i 8'ene klasse så syns eg det var ekkelt og rett og slett idiotisk. i 9'ende så var det heilt greit også i 10'ende så kom eg ut som en Furry. Hva en furry er kan eg godt forklare. Det er personer som er glad i halvt dyr-halvt meneske og i mitt tilfelle så har eg "Personligheten til et dyr" og sånt. For å få det litt kort så er eg en Rev, eg liker å gå med halsbånd og er liten, hyper til tider og veldig nysgjerrig. Eg lager ofte knurre lyder når eg er missfornøyd og alle de tingene følest heilt naturligt for meg.

Nå som du har hørt en bitte liten del om hvem eg er så kan du fort skjønne at folk sånn som mine venner og klasse kamerater syns dette var veldigt rart, på den dårlige måten. Det og at puperteten kom i den delen av livet gjorde ikkje ting noe lettere for å si det sånn.

Folk begynte å baksnakke meg endel og eg blei tidenes mobbe offer, Ting blei fort mørkt for meg og både Anti-deppresive tabletter og psykolog var nødt til å trø inn, men til desverre ingen nytte. 2 år med Psykolog og hjalp ikkje ein dritt. Alt dette helvette gjorde at eg låste meg inne på rommet og begynte å dedikere det sosiale livet mitt til internettet. Min store feil i livet nr.2.

Livet på nettet er noe eg angrer på . Det har skadet meg mye med sirka 20 kjærester og 20 hjerte smell. eg var så oppsluket på det sosiale media siden der så kunne eg skrive "Heisann, koss går det med deg då :3" og ikkje slite med å gjøre det face to face. Så eg satt der i 3 år i mørket. Inne på rommet mitt og chatt'a og spilte på pc'n, Det tok ikkje lenge før Angst kom inn i bildet. Eg var så opptat med å snakke med folk at eg var og enda er konstant på telefonen, og noe eg ikke såg der og da var at vegger begynte å danne seg i hodet mitt og hjernen min begynte å bli klaustrofobisk. Etter et år med sosiale medier så blei eg mindre og mindre sosial med de ekte vennene mine, som til slutt gjorde at de sluttet å ver med meg i det hele tatt, så eg satt der alene. på nettet. troendes på at eg var flink til å ver sosial og at vist eg gikk ut så kunne eg snakke med alle. FEIL.. etter 2 år med sosiale medier, da var eg 16- Så innså eg at dette begynte å på virke meg, men da var det allerede for seint egentlig. Det var da eg innså at eg ikkje klarte å kontakte nye folk, eg klarte ikkje å gi kompliment til personer som eg ønsker eg kunne gitt till. Eg klarte till og med ikkje å si takk til beste kompisen min. Eg var et vrak. Og ikkje for å snakke om deppresjonen eg hadde, det er et egent kappittel i seg sjelv hvor eg begynte å få selvmords tanker og begynte å få bilder i hodet av meg som dreper de eg er glad i.

I begynnelsen av 16 årene så ble det mye deppresjon og tristhet. Det var da eg fikk et LITE anfall hver kveld hvor eg var deppa i max en time. Da satt eg på heavy metal og lå i senga og tenka i hodet mitt "du er ubrukelig, Du få faen'che noge te og du kan liga så godt bare henta kniven å gi opp", det var lite. Det var jo liksom bare en tanke og ikkje meir. Men å nei du, dette her var nokk det skal eg si deg, for etter å ha tenkt de tankene i hodet mitt sirka ver kveld i 1 og et halvt år så begynner du å tro på de tankene. Og det er sånn eg har det nå. Eg ligger ver kveld og er så depprimert at eg tenker på selvmord ver gang. la oss bare repetere det for å få heilt forståelse for det. Ver kveld i 1 år så tenkte/tenker eg "Dø.. dø din ubrukelige ting, du er alt for anderledes te at folk faktisk liker å ver med deg, og du er mer en byrde en noe annet" DET er tungt det, å ligge å tenke på at du fortjener å dø i ver gang du skal legge deg. og som sagt så etter en liten stund så tror du på dette her, og det har brøte meg ned til det punktet hvor eg får angst anfall hvor eg begynner å grine kraftigt- av de minste ting som å møte nye personer og lignende.

Angst som kunne vert forhindret med å ver mindre på pc'en og gå ut med venner og MØTE NYE FOLK.

klokken er 02:43 akkuratt nå og eg skal på jobb kl. 07:00, eg klarte ikke å såve etter en krangel med kompisen min og nå skriver eg dette fordi eg er alene og selvmords tankene holder meg nede.

eg vet ikkje hva poenget med denne teksten var, det følest litt rart men det bare hjalp å skrive det ut med mine egne ord og bare skrive det som kommer i opp i hjernen.

Takk for oppmerksomheten og eg vill gjerne snakke men noen om noen har noe de vil dele eller noen i rogaland så vil snakke litt på nettet.

Mvh. Reven som trengte å slippe noen tanker ut.
Avatar

wops..

nov 9 2015 - 02:48
Eg innså nå at dette ikke var helt den rette plassen å dele tankene på med tanke på at Mobbing er temaet.
Til forsiden