Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Savner sorgen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Savner sorgen

mai 22 2017 - 22:55
Er det rart/teit av meg? Føler nå at jeg savner å ha kjærlighetssorg. Savner å elske noen og virkelig kjenne på følelsene mine.. føler meg bare som en deprimert zombie nå.
Avatar

Re: Savner sorgen

mai 22 2017 - 23:09
Hei,

Helt ærlig, jeg tror ikke du savner sorgen. Men at du savner å elske noen og virkelig kjenne på følelsene dine, DET tror jeg på.

Helt normalt å savne alle de sprudlende følelsene man har når man er forelska/elsker noen. Men at du ikke lenger har kjærlighetssorg er bare en bra ting. Det betyr at du kan jobbe med å bli mer forelska (mer glad) i deg selv!

Det at du føler deg som en deprimert zombie nå kan du helt klart gjøre noe med.
Hva med å gjøre noen positive endringer i livet ditt? Kanskje med hjelp fra andre? Venner, familie eller en psykolog?
Alltid godt å kunne snakke ut om følelsene sine når man føler seg deprimert.

Husk, en depresjon er også en hel masse følelser.

Vet ikke om det er dette du ville høre, men jeg ville helt klart tatt tak i dette.

Bare du kan gjøre deg selv lykkelig.
Avatar

Re: Savner sorgen

mai 22 2017 - 23:40
Takk for svar og råd!
Når jeg hadde denne kjærlighetssorgen da, følte jeg på en måte at jeg levde. De få gode vennene mine støtta meg og lyttet. Jeg gjorde mye, sa ja til alt og hadde det veldig gøy når jeg var opptatt med noe. Dette hjalp veldig på for å komme meg over bruddet.

Nå for tiden har jeg knapt kontakt med folk. Vet ikke hva som har skjedd med "bestevennene" mine(annet enn at jeg har flytta litt utenfor byen, men vi snakka mye over melding etter det). Når jeg er i nærheten der prøver jeg å finne på noe og sånn, men enten er de opptatt eller så er der fest og drikking. Og da blir der gjerne mye folk og lite "vennetid" liksom.

Jeg bor på ny plass og har blitt kjent med mange. Men de jeg kjenner møter jeg kun på jobb eller fest. Har prøvd å være med folk på hverdager, men føler at der fort blir anstrengt og at jeg ikke passer inn. Folk gidder liksom ikke ta kontakt ned meg og invitere meg på ting, så føler jeg bare driver å trenger meg på. Har endt nå med at jeg kun ligger hjemme og er miserabel. Klarer ikke bli avvist av folk mer.
Avatar

Re: Savner sorgen

mai 22 2017 - 23:59
Høres ut som du savner litt oppmerksomhet også. Oppmerksomhet fra andre, spesielt venner, er viktig for oss alle. Hvert fall i det samfunnet vi lever i her i Norge.

Det er klart at det blir vanskeligere å være med venner når man flytter lenger unna. Før var dere vant med å ha hverandre rundt hele tiden fordi dere bodde nærmere hverandre.

Jeg kjenner meg faktisk igjen. Jeg har en hel flokk av venner der jeg kommer fra, men nå bor jeg i Oslo og merker at jeg blir mindre inkludert. Er som regel jeg som må ta kontakt for å få funnet på noe med de. Og hvis jeg først besøker de, så er drikking og fest som står på planen.
I en voksen alder er det lett å få nye venner, men som regel er det det jeg liker å kalle for "drikke-venner". Man møtes bare for å drikke, og gjør ikke stort annet sammen.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg prøvd å bli enda bedre kjent med de nye vennene som bor nærmere deg nå.
Og trenger du å snakke med noen om depresjonen/følelsene dine, så vet du at familien din alltid stiller opp.

Det som helt klart er viktig i en slik periode er å gjøre det motsatte av hva du gjør nå, nemlig å ligge hjemme og være miserabel. Kom deg ut, det er meldt 20+ grader og strålende sol i store deler av landet denne uka. Spør de nye vennene dine om å finne på ting. Du drar deg selv bare lenger ned i gjørma av å ligge inne og synes synt på deg selv.

Som jeg sa, det er bare du som kan gjøre deg selv lykkelig, selvfølgelig med støtte fra andre.

Og hvis du ikke har vurdert en psykolog, så råder jeg deg til å gjøre det.
Hvis du ikke har vært hos en før, så er det lett å tenke "jammen det er jo ikke for meg? Jeg er jo ikke sånn syk". Men tro meg, det å gå til en psykolog kan hjelpe deg så mye. Jeg har selv gått hos en i over ett år nå, og det å bare kunne snakke med noen som VIRKELIG klarer å forstå tankegangen min, er rett og slett så bra.
Avatar

Re: Savner sorgen

mai 23 2017 - 00:13
På en måte godt, men samtidig vondt at jeg ikke er alene om dette. Ja, er nok oppmerksomhet jeg trenger.. og kanskje noe menneskelig kontakt. Har så inderlig lyst på en klem!

Men jeg plages noe sosialt, har blitt bedre med åra men henger enda i på en måte. Da jeg var yngre var jeg veldig tilbakeholden og sjenert. Føler meg enda som et sosialt misfoster liksom når jeg er med folk her. De er så åpne og høyrøstet, så kommer jeg og er innelukket og stille. Har så lyst til å forklare situasjonen om hvorfor det er sånn (har ikke hatt så grei oppvekst, og familien min er dysfunksjonell så er ikke mye å hente der). Men føler samtidig at hvis jeg begynner å bable om psyken min, vil folk ta avstand og synes jeg er rar eller noe.

Har prøvd 2 forskjellige psykologer, funket ikke med noen av dem. Sliter veldig med økonomien nå så har heller ikke råd til å finne en. Håpløst i det offentlige da jeg ikke er "syk nok".

Men takk for svar og råd! Setter stor pris på det.
Avatar

Re: Savner sorgen

mai 23 2017 - 00:30
Jeg skulle gjerne gitt deg en klem.

Kjære deg, vi er alle forskjellige. Noen prater masse, andre prater mindre. Folk du er med der sånn merker jo at du ikke er så høyrøstet som de er, men de kommer ikke til å være noe mindre høyrøstet fordetom. Og hadde du ikke passet inn, hadde du ikke vært med disse nye vennene dine.

Hva med å snakke med den i den nye gjengen du stoler mest på og forklare litt av greia di? Du trenger ikke åpne deg helt opp, men forklare at sånn og sånn er det for din del akkurat nå. Det å snakke om din egen psyke til andre trenger du ikke være redd for. Det er 2017, alle har sin egen bagasje, det er mer vanlig enn du tror.

Det gjelder vel å finne en psykolog man trives med, ja. Det sier jeg meg veldig enig i.

Men ja, fortsett å skriv her, det kan også hjelpe å bare få ting ut.
Til forsiden