Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

mai 12 2017 - 13:15
Hei, alle <3 Trenger noen ord og/eller råd på veien.
Jeg er 26 år, aktiv og livsglad jente. Studerer drømmestudiet mitt, har tak over hodet, mat på bordet og en flott samboer og kjæreste over 2.5 år. Med andre ord: jeg har jo alt jeg trenger. Men (ja, her kom "men"-et), jeg er så forferdelig usikker på om dette er rett. Ikke misforstå meg: min samboer er virkelig en fantastisk mann, han har god utdannelse og vil komme til å bli en fantastisk pappa for evt. kommende barn. Jeg føler meg trygg hos ham og vi trives i hverandres selskap... men jeg føler ikke gnisten. Den har aldri helt vært der egentlig. Jeg gikk inn i forhold med min samboer med den følelsen av at det var så deilig at han var så innmari forelsket i meg... men jeg var aldri helt forelsket i ham, på den måten. Dere vet, med sommerfugler og alt som hører med. Jeg trodde på den tiden det kun var fordi mitt forrige forhold var en katastrofe og jeg trodde jeg var for redd til å kjenne på kjærlighetsfølelsen igjen, men håpte at følelsen kom til meg etterhvert som kom nåværende samboer og jeg fikk dele livet sammen.
Så det er det ene jeg tenker på: Hva er egentlig rett å gjøre? Skal jeg fortsette å ha det "fint og flott" og si til meg selv at det ikke finnes grønnere gress på andre siden? For er det ikke egentlig slik at det nesten aldri finnes grønnere gress? Bør jeg ikke være kjempefornøyd med det jeg har?! For jeg er jo det... men det er jo den tvilen da. Den tvilen gjør at jeg TVILER, og det gjør meg helt sprø.

Så til det andre i denne historien.... Da jeg var yngre hadde jeg en barndomskjæreste. Dette er jo haugevis av år siden, men vi har alltid holdt kontaktet, selv om vi begge har hatt ulike kjærester og bodd i ulike byer. Allikevel har vi alltids møttes for en kopp kaffe, en middag og, ja.. litt mer enn det også til tider, når vi begge ikke har hatt andre forhold. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er liksom som at vi begge har visst hele tiden at vi to burde fått en ny sjanse. Det er små tegn han gir meg, og små tegn jeg gir han. Kanskje ubevisst, men tegn som vi begge oppfatter. Saken er den at jeg har tenkt på ham så å si hver eneste dag de siste fem årene... kanskje mer enn det også. Til og med den dag i dag. Hver eneste dag tenker jeg på ham. Jeg skjønner ikke hvorfor. Er det virkelig HAN jeg elsker? Er det ikke min flotte samboer jeg nå er kjæreste med? Hvorfor tenker jeg så ufattelig mye på min barndomskjæreste... åh, dette er så komplisert. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men én ting er sikkert og det er at jeg antagelig kommer til å tenke på ham hver dag de neste fem årene også..

Til slutt: er det mulig å elske (virkelig elske) to personer? To flott, fantastiske menn som har hver sine flotte egenskaper som liker så godt...

Tusen takk for noen ord, om du har det <3 :)
Avatar

Re: Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

mai 17 2017 - 21:51
Vanskelig. Det er alltids en sjanse for at du en dag vil føle det motsatte, eller at du blir forelsket i en annen etter at du har gått tilbake til eksen din. Spørsmålet blir vel om du tenker kortsiktig eller langsiktig, og om du virkelig er forelsket i eksen din, eller ideen om eksen din. Kanskje han minner deg om dine yngre dager?

Når alt kommer til alt så er det du som må ta avgjørelsen, og uansett hva det skulle være så vil det være riktig for deg.
Avatar

Re: Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

mai 30 2017 - 16:19
Takk for fine ord! <3 "Kanskje han minner deg om dine yngre dager?" veldig godt sagt! <3 Kjærlighet er ikke lett alltid.
Hvordan vet man om man er med den rette? Er det bare jeg som er usikker og andre helt sikre hele tiden?
"I gode og i onde dager", sier presten. Vi er ikke gift, men hvor mye av negative i et forhold skal man "tåle"? Må man holde sammen for alt det er verdt, bare som en prinsippsak og tanken på det vi trodde vi skulle bli sammen?

Føler meg bare så usikker. Ikke usikker på at min samboer er fantastisk på mange områder, men usikker fordi vi er så forskjellige på så mange områder. Jeg er høyt og lavt, og mye energi og mye følelse. Han er min grunnstøtte som holder beina mine plantet på jorden. En trygg stolpe som jeg vet ikke vil falle. Men jeg kan ikke noe for at jeg ønsker han opp i luften med meg noen ganger - sveve der oppe mellom høyt og lavt. Han er en mann av få ord, men dog stødige ord. Men jeg kan allikevel ikke noe for at jeg skulle ønske han ville mer, ønsket mer. Kanskje jeg ber om for mye, han er jo fantastisk på sine områder.. jeg falt jo for han nettopp fordi han var så "trygg", hvis du skjønner. Men jeg begynner å lure på om det kanskje kan ha vært fordi at min tidligere kjæreste ikke var så trygg.

Nei, herremin jeg skjønner snart ingenting jeg. Det finnes jo ikke noe fasitsvar, jeg vet det. Men jeg tror ikke på skjebnen, ei gud eller helvete. Jeg tror livet er satt sammen av tilfeldigheter og jeg tror ikke det finnes kun én rett der ute.

Takk for at du ville høre på meg :-)
Avatar

Re: Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

mai 30 2017 - 20:03
"Hvordan vet man om man er med den rette?" Det lurer jeg også på...
"Er det bare jeg som er usikker og andre helt sikre hele tiden?" Nei, du er ikke alene.

Jeg har vært samboer i snart et år, og vi har tidligere snakket om å gifte oss, fordi vi begge har følt at vi er så riktige for hverandre. I vinter har jeg gått arbeidsledig og det er mye vondt som har skjedd oss. Vi har rett og slett hatt en skikkelig tøff og vanskelig vinter. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke lenger hva jeg føler. Det kjennes ut som jeg går i et følelsesløst vakuum, og jeg vet ikke om det er fordi jeg er så sliten mentalt etter alt som har skjedd, eller om det er fordi jeg har mistet følelsene for kjæresten...

Så nei, du er ikke alene. Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men ville bare si at du ikke er alene.

Jeg tenker i alle fall selv at jeg vil reise bort, om så bare for noen dager, å være helt alene, for å se om det endrer noe. Om jeg kanskje får en aha-opplevelse, eller kjenner hva jeg virkelig vil. Tenker et par dager i fjellet alene, uten telefon eller noen forstyrrelser. Kanskje hjelper det med bare noen timer i skogen også. Bare det å få kommet seg ut litt, luftet tankene... Jeg vet ikke. Lykke til uansett <3
Avatar

Re: Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

mai 30 2017 - 22:05
Blåtrost:

Svaret du leter etter har du allerede, men du har vanskelig for å godta det fordi det innebærer så stor risiko. Så spørsmålet du egentlig bør stille deg, er hvordan type liv du egentlig ønsker å leve her på jorda?
Et liv hvor du tar til takke med mindre, fordi det er komfortabelt og trygt? Eller et liv hvor du satser alt på å få/oppnå det du virkelig vil, men som er ukomfortabelt og usikkert? DET er det egentlige spørsmålet her...

I tillegg så må du også huske på noen (riktignok urettferdige) faktum ved livet for deg som kvinne:
Du er 26 år nå. så hvis du skal ha stor sjanse for å finne en ny, bra mann for deg imens du enda er ung, så er dette tiden for å gjøre det. For hvis du satser på barndomskjæresten din, og så finner ut at det ikke funket allikevel (for whatever reason), så har du bare 3-4 år igjen før du er 30 år. Og som jente er du nok veldig klar over hva som skjer med attraktiviteten din på dating-markedet fra du er 30 år og eldre... (med mindre du da fortsatt ser ganske ung ut til tross for alderen).

Så, du må finne ut hvordan type liv du egentlig føler at vil gi deg mest livskvalitet (som nevnt øverst), og samtidig tenke strategisk i forhold til attraktiviteten din på dating-markedet hvis ting skulle gå feil med barndomskjæresten din...

Merk: Selv hvis du er 50 år så kan du selvfølgelig fortsatt ende opp med drømmemannen. Jeg påpeker bare at sannsynligheten da er langt mindre, siden de mennene som da er interessert i deg vanligvis er de mennene som ikke klarer å få seg noen yngre jenter (altså menn som bare må ta til takke med det beste de kan få - og det er ikke de type mennene du virkelig tenner på som kvinne).

Uansett hva du ender opp med å velge, lykke til hvert fall :)



PS: Ja, det er mulig å være betatt/forelsket i 2 eller flere personer samtidig. Men det er ikke det du føler her, basert på det du selv forteller.

Det du føler her er at du er glad i den ene (samboeren din), men du føler lidenskapelig, seksuell lyst for den andre (barndomskjæresten din). Det er kort sagt forskjellen på en venn og en elsker du føler her.



"Hvordan vet man om man er med den rette?"
Det vet du når du ikke trenger å stille det spørsmålet.

Hvis man kontinuerlig legger godviljen til og fokuserer på det positive ved en person, og dermed forsøker å oppmuntre ens kjærlighet for den personen - men man allikevel føler behov for å stille det spørsmålet, så er svaret klart...
Fordi da har man tvil til og med under de beste forutsetningene (altså til og med når man har lagt godviljen til). Og hvis man fortsatt tviler til og med under slike omstendigheter, så er svaret klart...
Avatar

Re: Min samboer er verdens snilleste, men jeg tror jeg elsker en annen

juni 6 2017 - 22:43
Du beskriver mye av forholde jeg hadde med eksen, hun høyt og lavt og jeg den rolige og trygge. Det funket fint i over ti år og vi fikk unger, hus osv. Men så, når alt var på stell, fant hun seg en annen kar.

Det var lite jeg kunne gjøre, mennesker som er høyt og lavt går ofte "over lik" for å få det som de vil. De sier ingen ting til sin rolige partner om at kjærligheten mangler, de vil jo ikke såre dette menneske som på mange måter er deres trygge havn. De har valgt personen fordi han egner seg godt som far og familiemann.

Men hver dag som går tærer på begge i forholdet. Den ekstroverte kvinnen føler hun går glipp av kjærligheten og begjærer hun ønsker i et forhold, mens den introverte mannen ikke skjønner hvorfor kona oppfører seg så rart. Han gjør så godt han kan, steller hus og kjøper blomster. Lager mat og passer unger. Han strever for å gjøre sin kvinne glad, men innsatsen gir henne bare mer ubehag. Hennes tanke er et annet sted, mannen finner ingen sjelefred.

Igjen sitter en alenefar, litt klokere enn han for ti år siden var. Han angrer ikke et sekund, men savnet....
Til forsiden