Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En form for sorg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En form for sorg?

aug 18 2017 - 22:02
Det jeg vil etter beste evne beskrive her er vel ikke akkurat det som sees på som kjærlighetssorg sånn sett. Men det er vel en form for det. Ikke vet jeg hvor jeg ellers kan få sagt det heller.

Når jeg forteller om mine problemer til mine "venner" får jeg bare "du er ung, og har mange sjanser. Lev livet istedet", eller noe i den dur. Det jeg snakker om da er meg som er så jævla sjenert og ikke tør å snakke med jenter. De få jeg snakker med vet jeg ikke hva jeg gjør galt, men hvis de ikke har blokket meg har de sluttet å snakke med meg. Man trenger ikke være et geni for å forstå at jeg ikke er en kvinnebedårer, eller en ekspert. Men jeg prøver etter beste evne. Teller ikke det for noe? Tydeligvis ikke.

Jeg er ikke helt dum, riktignok. Jeg er ikke en som sier dumme ting bevisst og klager på jenter. Noe kan jeg nok si som jeg syntes er morsomt, eller hvis vi allerede har en spøkefull tone. Problemet er at det går 99% av tiden skriftlig, der tonefall og utrykk er ekstremt vanskelig å få frem.

Hvor møter jeg disse jentene spør du (eller ikke)?. Noen har jeg møtt via andre bekjente, noen har jeg gått i klasse med, andre har jeg møtt anonymt, som Jodel for eksempel. Jeg er fullt klar over at det ikke er noe til dating-app. Men til mitt eget forsvar bruker jeg ikke den for å sjekke jenter. Men samtidig er synes jeg ikke det er en dårlig ide, fordi du får et helt annet grunnlag, enn hvis du møter dem på byn, eller tinder for den saks skyld der alt går på utseede, som må presiseres jeg heller ikke har. Det jeg har derimot, er empati, omsorg, et par fungerende øre som er tilkoblet hjernen og en skulder å grine på.

Jeg forventer ikke at jenter på min alder skal forstå min situasjon, fordi 80% av dem er like uerfarne som meg når det kommer til forhold. Nå har ikke jeg særlig god erfaring når det kommer til å snakke med jenter, eller jenter generelt. Jeg har en vanskelig bakgrunn fra barneskolen, og forsåvidt ungdomskolen jeg ikke vil gå i detaljer i. Lang historie kort, så ødela det alt som kunne minne om selvtillit hos meg. Selvbildet røk, selvtilliten røk, og mine sosiale kontakter røk. Gjennom hele ungdomskolen, som alle mener er der du får er ny start var jeg stille. Jeg sa lite, jeg gjorde lite. Videregående gikk greit. Men jeg gikk yrkesfag, der det var det bare gutter.

Jeg er en veldig sjenert og stille type. Jeg tør egentlig ikke ta kontakt, fordi jeg er redd for nederlaget. Jeg har googlet litt, og sett at disse "sjekke-ekspertene", sier det bare er å hoppe i det. Ja for det er så veldig enkelt for en som meg. Og det å snakke med en tilfeldig på gaten, å ta kontakt på den måten. Først, så har vi normer i Norge, der vi ikke snakker med fremmede. Og så har vi meg, som ikke en gang tør å sveipe høyre på tinder. Jeg kan bare drømme om å kunne tørre å snakke med tilfeldige jenter på gaten, for ikke å snakke om et godt utfall.

Jeg har blitt anbefalt å finne en hobby, eller interesse å møte jenter der. Der er enda et problem. Jeg har ingen. Hvilke jenter ville blitt imponert av en lastebil-gal spill-narkoman? Som jeg har forklart, så er jeg stille og gjør lite. Fotball var aldri min greie. Idrett generelt. Jeg hadde hverken motivasjon eller ork. Og nå som jeg er lærling er det ikke tid til slikt heller. Jeg skal begynne å trene, men på treningsstudio er det visst tabu å snakke med andre, iallefall det jeg har blitt fortalt. Så jeg er tom for alternativer.

Jeg merket fort at jeg har skrevet mye uten å komme fram til et poeng. Hvis du har lest så langt vil jeg først og fremst takke deg, og så spørre: Hvorfor?

Poenget mitt er at min kjærlighetssorg er at ingen vil ta seg tid til å bli kjent med meg. Til og med jeg kan se at jeg ikke er en muskelbunt med et fantastisk ansikt, penger, stort hus og bil. Meg jeg gjør hva jeg kan.

Når jeg blir avslått blir jeg fortalt at hvis hun ikke liker meg for den jeg er er hun ikke verdt min tid. Men hvem er det da? Jeg har ikke vært i et forhold, eller noe som ligner. Ikke en gang et barnehageforhold. Jeg har ikke snakket med mange jenter, nettopp på grunn av alt jeg har beskrevet over. Men hvis ingen av de jeg har snakket med er verdt min tid, hvem er det da? Jeg har faktisk ikke den luksusen av å velge å vrake, som noen påstår. Hvorfor skal kjærlighet være så vanskelig? Jeg trenger det som alle andre, selv om jeg ikke er perfekt, eller drømmemannen.

Hvis du har lest hele mitt innlegg, vil jeg takke for at du tok deg tid. Jeg håper også at du følte deg litt truffet av det (forhåpentligvis ikke alt), så du som kanskje har en kjæreste husker på hvor vanskelig det er. For deg som ikke har en, det finnes garantert håp for deg. Bare ikke for meg.

Takk for din oppmerksomhet!
Avatar

Re: En form for sorg?

aug 19 2017 - 22:10
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal svare på det (annet enn at jeg begynte å grine .......). Takk for svar allikevel! Du kommer med noen gode poenger, som jeg har hørt før (ikke frekt ment). Jeg har bare store vanskeligheter med å se det positive i meg selv når det ikke fører noe sted. Det kan godt være at jeg er drømmemanen for noen, men hvor den noen er vet jeg ikke. Spørsmålet er også hvor lenge jeg kan takle å vente.

Jeg er den personen som aldri blir invitert med på fest, og sitter hjemme alene hver helg. Uansett hvor vondt det er å se alle andre ha det gøy klarer jeg ikke la være, fordi jeg fantaserer om hvor gøy det ville vært å være der. Jeg kan ikke invitere meg selv heller, litt fordi jeg synes det er for dumt, men mest fordi det er en grunn til at jeg aldri blir invitert. Når jeg ikke engang er verdt mine venners tid, hva er da poenget med å prøve? Jeg er blitt vant til å sitte alene, selv om jeg ikke liker det. Jeg skulle veldig gjerne hatt det annerledes.

Når jeg ikke har noen venner å være med blir det vanskelig å treffe jenter på byn for eksempel, fordi jeg ikke vil gå alene. Jeg tør ikke gå alene. Andre klarer det helt fint. Men de har helt andre sosiale kunnskaper enn det jeg har. Jeg liker å se på meg selv om en som har mye å tilby. Men hvis ingen vil ha det er jeg like langt. Når det kommer til å dra på byn er en ting å dra alene å bli kjent med folk der. Men når jeg ikke har noen jeg kan stole på i ryggen blir det umulig for meg. Nå snakker jeg ikke om å ha en som kan holde meg i hånden. Men en som kan muntre meg opp, motivere meg og gi meg et saftig spark bak. Flere påstår jeg bare er negativ, inkludert min familie. Men hva vet de? Hva gjør dem egnet til å kommentere meg, og min tilstand? Det er ikke særlig oppmuntrende iallefall, å bli kalt negativ. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre.
Avatar

Re: En form for sorg?

aug 20 2017 - 13:29
Først må jeg få presisere at du ikke såret meg på noen måte, og at du har rett i at jeg må høre sannheten.

Skal du få si at det er håp for meg for du ikke lov til å si at du er annerledes! Skal du overbevise meg om at jeg kan fikses, at jeg kan endre meg til det gode kan du det også!

Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive, annet enn å svare på spørsmålene dine:
1. Jeg vil tro jeg har det
2. Som du sa har jeg nevnt det tidligere
3. Jeg tar ditt svar som et ja
4. Nei, kroppen min fingerer fint
5. Nei. Har ikke noen sykdommer som gjør det, eller vært i en ulykke.
Avatar

Re: En form for sorg?

aug 21 2017 - 15:46
Jeg tror jeg kan gjette hva ditt fysiske problem er. Men siden du ikke sier konkret hva det er, skal ikke jeg heller. Jeg ønsker deg alt godt, og takker deg for at du tok deg tid til å svare. Det ga meg i det minste noe å tenke på, selv om jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke de tankene til noe fornuftig.
Til forsiden