Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

komplekst vennskap- redd for å gå forbi min beste venn sitt hus

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

komplekst vennskap- redd for å gå forbi min beste venn sitt hus

mai 13 2018 - 13:08
Jeg har en god venn på skolen som jeg alltid er med. Hun bor rett ovenfor meg, og vi har vært venner siden vi var små. Men det var noen år hvor vi hadde en ekstremt stor krangel. Vi fant kontakten igjen et par år senere. Før pleide hun å ta initiativ for å være sammen. Jeg likte å være med henne, men følte alltid at jeg aldri helt kunne slappe av eller være meg selv 100 prosent med henne. Dette gjelder i større grad når vi er hjemme hos henne(siden hun ikke liker å være hos meg, noe jeg heller ikke gjør).


Jeg vet aldri hva vi skal gjøre når jeg er sammen med henne på fritiden. Kanskje jeg er redd for å bli avvist igjen? Jeg liker som oftest å være alene på fritiden, men ikke alltid. Nå tar hun aldri kontakt eller initiativ på fritiden lengre. På skolen går det lekende lett og vi trives godt sammen. Hun har gitt sterkt uttrykk for at jeg er den beste vennen hun noen gang har hatt. Jeg er en god lytter, men er veldig flink til å ikke snakke om meg selv. Det virker heller ikke som at hun bryr seg om interessene mine eller hvordan jeg har det. Noen ganger kan hun virke kald, og det kan gå utover meg. Jeg liker å tenke at det er ingenting som kan gjøre meg trist, men det er overhode ikke sant. kommentarer fra henne gjør dagen min akutt verre.


Jeg er på en måte redd for å ikke være god nok rundt henne, eller ja, ikke fylle hennes forventninger om en væremåte ovenfor henne. Jeg er meg selv rundt henne, men med konstant tilstedeværelse for å ikke ,,, være teit? jeg vet ikke. Uansett så tar hun bokstavelig talt aldri kontakt lengre, etter skolen. Jeg har prøvd å spørre henne om hun er opptatt en dag, men da svarer hun at hun er opptatt. hun trener mye, og hun har fått seg en kjæreste. De to er sammen *hele* tiden, og jeg har faktisk begynt å bli "redd" for å gå forbi huset hennes.

Grunnen til dette tror jeg kan være at moren hennes ofte pleier å kikke ut av vinduet eller verandaen. Ofte vendt mot huset vårt. Jeg kan tolke det ubevisst slik at moren "overvåker" det jeg(eller vi) gjør og dømmer meg fordi jeg ikke tar kontakt eller ikke har noe liv. Og jeg tenker at hun pleier å si det til hun venninna mi/familien og så tenker de "pøh, hun har ikke noe liv". men jeg vet jo at det ikke er sant, men uansett så har jeg bare begynt å få en skamfølelse når jeg går ut/forbi huset deres. Det går utover hverdagen min.

Jeg har ekstremt få venner, to barndomsvenner som er ett år yngre enn meg. De setter jeg veldig pris på. De er som familie. De godtar meg som den jeg er. Tror jeg at hun venninna mi ikke godtar meg som den jeg er? I så fall, hvorfor? Er det på grunn av fortiden, krangelen, frykten for å bli avvist og dumpet? Jeg tror den "frykten" ligger litt dypt inne. Litt skjult, litt gjemt. Jeg føler det som at hun dømmer meg eller syntes jeg er teit på grunn av interessene mine. Kanskje det er grunnen til at jeg omtrent aldri snakker om interessene mine, eller opplevelsene mine til henne? Hun er ikke en særlig god lytter, men hun kan snakke i timesvis om hennes liv eller bekymringer i mens jeg lytter og er forståelsesfull.

Jeg føler at jeg er der for henne, men hun er ikke der for meg. Når jeg prøver å snakke om noe jeg har gjort eller en bekymring så får jeg en rimelig kort respons, og ikke noen oppfølging. Dette fører til at jeg unngår temaer om meg selv.

Jeg klandrer henne ikke, hun er bare sånn.

Jeg har måttet tilpasse meg henne, alle de forskjellige humørene hennes, alle de litt frekke kommentarene som hun egentlig ikke mener som oppstår en sjelden gang.

Jeg savner en oppfølging hos meg. Hun spør meg aldri ; "Hvordan går det?", eller "Går det bra?". Jeg har måttet leve med det. Sånn er det bare, tenker jeg. Jeg pleier å være folks siste prioriteringer. Jeg måtte få skrevet dette ned, og jeg forventer ikke noe svar. Men det hadde vært fint.
Til forsiden