Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Traumer etter tvangsinnleggelse?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Traumer etter tvangsinnleggelse?

aug 25 2017 - 23:32
Noen andre som sliter etter tvangsinnleggelse? Og strever med Tilitt til helsepersonell etterpå? Politi? Paranoid? Kanskje noen forstår?
Avatar

Re: Traumer etter tvangsinnleggelse?

aug 27 2017 - 02:09
Så leit at det kan bli slik. Det er ikke vanskelig å forestille seg at hvis tvangsinnleggelse er gjort på uklok måte, kan det bli en traumatisk opplevelse. Det ligger jo i ordet tvang at en er fratatt sin selvbestemmelse og det kan nok oppleves overgripende hvis omsorg og vennlighet ikke er godt nok uttrykt fra helsepersonellet eventuelt politiet slik at den det gjelder sitter igjen med en skremmende opplevelse og plager etterpå.

Det er vel ikke til å stikke under en stol at noen av dem som er satt til å ta seg av andre ikke helt strekker til for sine brukere. Om dette skyldes manglende kompetanse eller for få ressurser kan jo kanskje variere. Men det er skikkelig trist at den det gjelder skal få det verre av handlinger som i utgangspunktet skulle hjelpe personen.

Når en har vonde opplevelser i bagasjen kan en forsøke å være så god mot seg selv som en klarer, ved selv å ta bevisste valg som i det lange løp gjør eget liv litt bedre. En lykkes ikke alltid, men hvis en med litt øvelse får til å gå to skritt fram for hvert tilbakeskritt vil en bevege seg framover.

Jeg vil gjerne oversende en varm klem og ønske om bedre tider!
Avatar

re: traumer etter tvangsinnleggelse

sep 5 2017 - 16:02
Hei, jeg er veldig glad for at du tar opp dette emnet.

Stengte dører, ropene mellom veggene, skriket mitt som på papiret skal ha vart i en time. De målte min sorg, min redsel og min motstand som noe unormalt. De sier at jeg har gjort ting jeg ikke husker. Jeg ser hånet i ansiktene deres. Eller usikkerheten. Medlidenhet blandt de som ikke har blitt ødelagt av systemet.

Intetheten. Hvordan hver dag strakk seg ut i det uendelige. Om det å få beskjed om å vente til neste skift, så neste, så til i morgen.

Jeg kjenner hendene deres rundt armene mine, mens de trykket meg ned og hvordan de kom inn etter at jeg hadde skada meg bare for å høre at jeg pustet.

Hvor kvalmende det føltes å være maktesløs, prisgitt de ansattes velvilje og overlegens ekle blikk boret inn i øynene.

Alt det jeg gjorde gjorde jeg for å beskytte meg selv. Kjempe for å bli tatt på alvor. Jo mer jeg kjempet, desto hardere ble tiltakene mot meg.

Ingen kunne hjelpe. Når tvangsparagrafen er signert er du ingen og det finnes ikke noen andre enn de overarbeidede, foraktfulle overlegene til å vurdere deg, spytte på deg mens de holder deg nede: for det er til ditt eget beste.

Etter hvert forstår du at de ikke forstår noen ting og at det å sove så mye som mulig gjør at du slipper å forholde deg til dem. Du mister gradvis kraften til å kjempe i mot mens du får høre hvor flink du er.

De gav beskjed om at jeg ikke skulle snakke, selv om jeg ikke hadde snakket med noen på nesten en mnd. Og de tok ikke hensyn til at jeg ikke ville snakke med dem.

Om de prøver igjen så er det enten dem eller jeg, jeg kjenner som da at jeg ikke bryr meg. De som har så lite respekt for et menneskeliv burde lukkes inne i rom med stengte dører, først da forstår de hvor mye av et menneskes stolthet de kjekker.
Avatar

Tvangsinnleggelse

sep 11 2017 - 15:36
Jeg vet veldig veldig godt hva du prater om. Har selv opplevd det og det resulterte i jeg fikk meg advokat som heldigvis fikk meg ut igjen dagen etter. Fikk nokk av det overgreperne i systemet gjør, putter i meg full av tunge medisiner som resulterte i restless legs og Insomnia blant annet. Hater det! Hvorfor blir vi ikke respektert?! Jeg har da like god grunn for å bli respektert som alle andre! Orker ikke tanken på dps eller psykriatrere som påstår det er noe galt med meg, jeg er meg! Ferdig snakka! Traumer? Nei, jeg har ikke det men redselen sitter enda i meg. Trist psykriatri enda bruker tvang, det gjør til jeg heller holder meg unna. Hilsen kasteballen
Til forsiden