Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

april 22 2018 - 10:42
Jeg leste nylig på nettstedet til ADHD.oslo om ADD. På symptomer kjente jeg meg igjen i mange av kriteriene. Men i en diagnose så er mye symptomer ting som kan være normalt, bare at det er så «kraftig» for personen med diagnosen at det blir et problem.
Jeg tør ikke bestille time hos legen, har vært der mye de siste 3 årene pga et annet problem. Og har vært litt hypokonder da jeg var mindre så fastlegen ble oppgitt... har annen fastlege nå. Det er så teit å komme med noe som ikke er noe å bry seg om...
Jeg kan beskrive det jeg opplever, og om noen med ADD kjenner seg igjen. Eller noen med andre diagnoser som kjenner seg igjen.

Som liten ble jeg ertet av familien på den ene siden fordi jeg var fjern. Dette er en tendens på den andre siden av familien at de er litt distré. Men ikke så fjerne som jeg var. Glemte meg helt bort og satt i egne tanker og lekte mye alene. Gjorde lite ut av meg og var et enkelt barn å ha sier foreldrene mine.Hadde lekekameraterhjemme. Da jeg startet på skolen følte jeg meg veldig utenfor og lei meg og syns det var vanskelig å få venner. Hadde én venn av gangen. Var jeg sammen med mer enn en person av gangen klarte jeg ikke delta og ble en dilter som bare satt der. Var veldig sjenert og stille. Redd for å være til bry. Lærer på barneskolen kom med tilbakemelding til mine foreldrene at jeg ikke deltok i klassen. Jeg satt veldig stille og var veldig tålmodig. Det er vel ikke et tegn på ADD...
Jeg husker ikke alt fra jeg var så liten, men husker mer av hva jeg slet med på skolen i nyere tid. Barneskole, ungdomsskole og videregående gikk jeg på privat skole som var veldig lett og tenkte ofte på videregående at jeg aldri hadde overlevd i offentlig skole pga mye mer lærestoff, lærebøker og prøver og generelt at offentlig skole lå langt foran min skole i pensum. Og jeg fremsto nok som svak sosialt så var også redd jeg ble et mobbeoffer. Anstrengte meg veldig for å henge med sosialt og fikk det vel ikke til vil jeg si...
Da jeg utdannet meg i nyere tid så merket jeg hvor vanskelig det var å løse oppgaver og lese til prøver/eksamen. Dette er noe jeg opplever at hemmer meg på jobb.
På skolen måtte jeg alltid sitte med andre fordi jeg klarte ikke plukke ut hva som var relevant og «gapte» over alt som sto i boka. De gjorde liksom jobben for meg. Jeg bidro ikke med noen ting. Hadde ingen egne tanker rundt tema. Husket lite etterpå. Slet med å få oversikt over tema. Det måtte andre gjøre for meg. Var helt desp og var med på alle uobligatoriske undervisninger selvom jeg ikke fikk noe ut av det.
Matte har jeg alltid hatt problemer med. På videregående ble jeg tatt ut av klassen og fikk spesialundervisning med to andre. Fikk 3 i matte i spesialklasse. Jeg ser ikke logikken i matte. Forstår pluss og minus og gange og dele. Enkle regnestykker på kalkulator. Klarer sjelden å regne i hodet og må telle meg frem. Bommer totalt, eller bruker tid eller finer det ikke ut i det hele tatt og merker at folk reagerer på det. Spør noen meg 8+3 så km jeg på en god dag telle meg frem, på en dårlig dag føler jeg meg forvirret og satt ut og hodet stopper helt opp. Føler meg skikkelig dum. På yrkesutdanning skulle vi ha fysikkeksamen. Jeg skjønte ingenting og satt å gråt etter første timen. Ble testet av en lærer mot slutten av semesteret og fikk beskjed om at jeg ikke kom til å klare å bestå eksamen. Fikk en C. Da hadde vi formelark og kunne bare putte inn tall. Jeg trodde jeg gjorde det skikkelig bra og at det var bare ett stykke jeg ikke klarte fordi der måtte man tenke selv. Det var nok flere oppgaver man måtte tenke selv, som jeg ikke oppfattet sånn.
Føler meg generelt dum. Blir kalt vimsete, klønete og distré. Unngår ting der man må tenke. Bare monopol er tungt. Jeg klarte det da jeg var liten men nå spilte vi en ny type monopol og de andre måtte hjelpe meg. Jeg følger ikke med å de måtte si ifra hver gang det var min tur å slå terning. Jeg vinner nesten alltid i spill fordi jeg sitter der å sier jeg ikke skjønner en dritt. Da er jeg ingen trussel for de andre. Har ingen strategi. Hjernen føles liksom så begrenset. Er ikke i stand til å anstrenge hjernen, det bare stopper opp, har ingenting ekstra å gå på. Har liksom ingen vitalitet hvis det er det det heter.
I jobben min skal jeg lage egne kurs. Det er noe man kaster seg ut i med en gang man starter. Jeg turte ikke/klarte ikke fordi jeg visste jeg ikke kom til å klare det og kom til å drite meg fullstendig ut. Holdt ikke kurs før det hadde gått 1,5 år, og første kurset gikk i dass. En kollega måtte ta over. «Det er bare å ha et ark med stikkord foran deg så kommer resten av seg selv» sier de. Jeg har prøvd det og jeg leser bare det som står der men hodet er helt tomt.. eller rettere sagt bare et stort rot. Kommer ikke på noen ting relevant til tema. Så jeg har skrevet nesten en helt bok for hvert kurs. Og denne boka skrev jeg på nytt før hvert kurs for å huske. Etter nå 3 år bruker jeg fortsatt disse notatene til hvert lysbilde. Får det til nå, men Føler jeg står der å ikke aner hva jeg driver med, men det går på et vis.
Sjefen min har hjulpet meg masse men føler jeg får lite ut av det. Jeg hører hva han sier men får ikke noe inspirasjon av det og forstår hva han sier men klarer ikke bruke det. Klarer ikke tenke selv. Følelsen av at hjernen bare stopper opp og jeg sitter der helt stille uten å delta på noen måte.
Og noen ganger føler jeg meg bare forvirret.
En kollega prøvde seg på veiledning av meg meg etter et kurs jeg holdt. Han satt ting på plass i hodet mitt etterpå. Satt med en sånn aha følelse av det han sa. Han sorterte og satt ord på ting for meg. Jeg ante ikke hva jeg hadde som mål for kurset. Dette et 1,5 timers kurs jeg har holdt i 3 år. Jeg har ingen rød tråd, jeg bare gjør noe.. Han arkiverte for meg det jeg hadde sagt, og var veldig flink veileder men jeg fikk ikke noe ut av det. Bare så det veldig tydelig at jeg ikke fungerer som jeg vil.

Jeg stresser lett hvis det er mye å tenke/huske på eller mange gjøremål. Kan bli stresset hvis det er to gjøremål ila en dag. Og kan jeg droppe en av de så gjøre jeg det.

Lager hele tiden huskelister på mobilen med påminnelsesalarm. Plutselig Kommer jeg på en ting jeg skal huske på, drar frem mobilen og har glemt det. Sitter og tenker litt så plutselig dukker det opp. Men ikke alltid. Jeg kan stå å prate med folk så kommer jeg plutselig på noe jeg må huske på og drar frem mobilen. Da zoomer jeg ut av samtalen. Og de jeg prater med føler nok litt på det. Kan også hoppe ut av tema fordi plutselig kom jeg på noe annet.
I fagmøter så skjønner jeg ikke hva de snakker om. Jeg deltar ikke men sitter nøye å hører etter. Så kommer jeg plutselig på noe, sier det men det var ikke helt relevant og passet liksom ikke inn, eller det var noe de egentlig pratet om i stad og var ferdig med. Så blir det egentlig tydelig at jeg ikke helt forsto hva de pratet om. Det er flaut.
Jeg er dårlig på å prate for meg. Klarer ikke se konsekvensene av det jeg sier på forhånd. Dette var noe jeg klarte da jeg var liten tror jeg.. men da pratet jeg ikke i det hele tatt. Jeg analyserte og overtenkte alt og så massevis av negative konsekvenser hvis jeg sa det jeg tenkte og lot være å prate. Var også supersjenert og turte ikke bryte inn. var veldig redd for å virke dum. Pratet hjemme men ikke på skolen eller i familiesammenkomster osv. Og en venninne nevnte en gang for meg hvor irriterende det var at jeg ikke hadde egne meninger.
Nå prater jeg veldig mye så lenge jeg er med kollegaer, det er mest fjas. Har mye humor, og fremstiller meg selv som litt dum føler jeg. De andre syns det er morsomt. Jeg spiller nok litt på det. Jeg fremstår som utadvendt på jobb og er godt likt.

Jeg har ingen egne venner og lever sosialt gjennom kjæresten min. Trives hvis andre holder samtalen i gang. På fest glemmer jeg meg bort. Synes dagen derpå st jeg hadde det ko kjempegøy, så tenker jeg meg om og kommer på at jeg var jo veldig stille.

Har diagnosen bipolar type to (ikke manisk men hyper) og har det bra på medisiner. Opplevde lang tid med depresjon på skolen. Slet veldig med å henge med, det som plaget meg var at jeg ikke klarte å henge med sosialt. Det var flaut. Jeg synes fortsatt det er flaut å ikke ha venner. Jeg fremstår som velfungerende og tjener bra og forsørger meg selv. Jeg har bare funnet min sti på en måte. Vet hva jeg skal holde meg unna av situasjoner og mennesker.
Føler meg ensom i helgene og ferier.

Jeg føler jeg har ødelagt hjernen min, for kanskje dette har skjedd pga depresjon jeg slet veldig med i ungdommen. Jeg er 30 år nå. Som 14 åring fikk jeg diagnosen lavt stoffskifte. Jeg lurer på om bipolar og lavt stoffskifte kan ha tilslørt ADD på en måte... Innimellom får jeg sammenbrudd og skulker jobb. Føler jeg ikke klarer å prestere som jeg selv ønsker og ønsker meg en jobb der jeg slipper å tenke og ikke trenger å forholde meg til andre mennesker. Likevel er jeg i perioder hjemme kjempe keen på å ha venner og være sosial. En periode prøvde jeg lenge å få kontakt med gamle kjente. Mislykket. Når andre tar initiativ blir jeg kjempeglad! Men dette viser seg at er gutter som er interessert i mer. Én tidligere venninne tok initiativ til å invitere meg på fest 3-4 ganger i fjor. Blir så glad da! Hiver meg på i siste lita når hun spontant inviterte meg et par av gangene bare et par timer før. Jeg vil så gjerne være med og oppleve!

Deadliner på skolen og innleveringer har jeg alltid holdt. Startet alt for tidlig å jobbe med det og var kjemperedd for å ikke klare det. Har aldri strøket i et fag. Får middels karakter, da har jeg stresset fælt og jobbet veldig mye med stoffet. Selvfølgelig er det vanskelig å holde fokus, det er vel normalt.
Er mye drevet av frykt. Den driver meg til å komme til tiden, overholde frister, gjøre det så bra jeg kan på jobb.

Oppi hodet er alt rotete. Klarer ikke se det store bildet av ting. Klarer ikke arkivere ting i hodet.
Unngår å lese bøker fordi det krever at man tenker. Det er slitsomt.
TV serier, 20-40 min ut i episoden blir jeg rastløs og ukonsentrert og må stoppe den. Klarer å se filmer sammen med andre. Da må jeg i enkelte filmer spørre om hva handlingen går ut på, hva er egentlig poenget med handlingen og hvorfor gjør de egentlig det de gjør nå. Det hadde jeg ikke problemer med før. Som liten elsket jeg filmer og serier og kunne drømme meg bort i alt og merket ingenting til hva som foregikk rundt meg. Som at plutselig satt jeg i stua alene og hadde ikke merket at alle hadde gått.

Jeg har et kjempekompleks for dette med å løse oppgaver og at jeg ikke aner hva det er jeg driver med på jobb. Jeg bare gjør noe.
Kompleks for at jeg føler hjernen min ikke fungerer, at den er veldig begrenset.

Er det noen som kjenner noe igjen?
Jeg er ganske ryddig synes jeg selv, ikke at alle andre synes det. Normalt rot. Som liten var jeg superorganisert! Jeg er veldig opptatt av å eie så lite som mulig da er det lettere å holde det ryddig. Rot stresser meg.

Noen? Hvemsomhelst? Noen som har tanker om dette?
Avatar

Glemte noe

april 22 2018 - 11:03
Har en tendens til å ødelegge ting fordi jeg er uforsiktig. Legge ting bort og ikke huske hvor jeg harblagt det (men ikke unormalt ofte tror jeg).
Lærte meg i en alder av 24 hva subjektiv og objektiv var. Fortid og fremtid betyr fremtid for meg. For (tid) er noe som er foran.
Jeg vet hva verb er, men ikke alle de andre.

For eksempel at jeg trodde faktisk at det blåste på månen! I en alder av 29! Hahaha! Sånne uvitende dumme ting jeg egentlig burde visst dukker opp hele tiden. Folk og jeg ler av det, hjemme hos foreldrene gjør de narr av meg eller blir oppgitt/irritert fordi det burde jeg visst. Jeg gjør humor av det og syns det er dritmorsomt. Men føler meg dum.
Avatar

Re: Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

april 22 2018 - 14:21
Hei Stine!

Sykt stilig at du har klart å skrive så mye om deg selv så du må være veldig selvobservang. Har ikke noe ADD selv som jeg vet om, men skriver likevell. For meg høres det mest ut som du sliter med å holde fokus, pga du føler at du blir fort sliten(f.eks med lesing). Kan hende du burde lære deg å slappe bedre av (nei ikke se på serier eller noe slikt, jeg mener å koble av tankene). Om du sliter med å regne 8+3 så bruk hendene ikke tankene! Og at du føler deg dårlig med en C i fysikk, burde du skamme deg. Har selv en C i fysikk og er stor fornøyd, så slipp disse kravene du har til deg selv fordi vi er alle dumme. Tviler på du har skadet hjernen din, den høres interesang ut :). Jeg lurer derimot på hvorfor du vil vite om du har ADD?
Avatar

Hei livets puslespill!

april 22 2018 - 15:01
Det med at jeg fikk en C i fysikk er ment som at jeg syns det gikk mye bedre enn forventet! Jeg ble veldig fornøyd med den karakteren. Gikk å sa det til læreren som sa jeg ikke kom til å klare det! Det føltes bra.

Jeg er veldig selvobservant ja. Jeg tenker mye på dette fordi det plager meg. Å legge fra seg tankene er noe mange har sagt i alle år, men jeg har ikke kontroll på det. Jeg kobler best av med å ligge i sofaen å drømme meg bort i en fantasiverden. Hvis ikke så får jeg skumle katastrofetanker.

Grunnen til at jeg vil se om jeg har ADD eller noe annet, går på at jeg vil ha en grunn til at jeg ikke helt henger med. At jeg faktisk har en «unnskyldning» fordi jeg ikke får til det andre får til. Dette er på jobb. Der jeg føler meg helt håpløs.
Har ikke helt kontroll på følelsene heller da.

Har et virvar av følelser og tanker som jeg ikke klarer å kontrollere. Jeg vil så gjerne få en enkel forklaring på hvorfor jeg har det sånn.

Et sinnsykt langt innlegg ble det, klarer ikke begrense:/

Det er ingenting vondt ment her altså:)
Avatar

Re: Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

april 22 2018 - 16:07
Da så. Var det jeg som missforstod deg :)

Du skal ikke prøve å legge bort tankene, det er det få som får til, og krever mye trening. Du skal observere hvordan de kommer og går, hvordan de oppstår og like brått finner på å forsvinne. Jeg oppfordrer dette på det aller sterkeste da jeg selv var en person som aldri kunne stoppe å tenke og ble da sliten pga det. Vil du si noe om disse katastrofetankene du kan få?

Mhm, det jeg tenkte meg. Du bør ikke prøve å finne tak i "unnskyldninger" for deg selv. Selv om de er psykologiske har du likevell et valg på hvordan du møter dem. Selv har jeg trikotillomani, og skulle jeg fulgt hva den forteller meg så skal jeg ha sosial angst føle skam over meg selv, med mulighet for tapt selvbilde etc.. Etc.. nå kan jeg riktignok ikke kontrollere den, men jeg velger å ikke la den definere hvem jeg er og dermed begrense meg, og det samme kan du. Livet er ikke enkelt og unnskyldninger gjør det ikke lettere hvis du trur det.

Og igjen ting har ikke enkle forklaringer selv om en diagnose/vitenskap kan gi deg det håpet.

Bare å skrive hele romaner om deg selv. Jeg leser gjerne :)

No offence taken :). Håper selv jeg ikke er for krass i det jeg nå har skrevet til deg :/
Avatar

Hei Livets puslespill!

april 22 2018 - 19:15
Takk:) så søt du er:)

Det du sier med å klare å se tankene komme, oppstår og forsvinner. Mener du at man kan ta de ved roten og hindre dem i å ta over? Det tror jeg at jeg kanskje kunne trengt profesjonell hjelp til, eller har du noen tips? Gjør du det med din diagnose?

Jeg bare føler meg så «hemmet» når det gjelder hodet mitt på jobb at jeg gjerne skulle hatt en forklaring på det overfor kollegaer. Så jeg slipper å bli sett som dum eller at de blir slitne av meg. For uansett hvor mye de hjelper meg så skjønner jeg det ikke.
Avatar

Re: Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

april 22 2018 - 20:59
Takk for det :D

Blir på en måte som å ikke la dem ta over ja :). Men det er like så mye å la tankene få leve ut xD, men essensen er at du velger å ikke fokusere på dem / la dem forføre deg. Tanker er som musikk: Du kan velge å fokusere på hvert enkelt instrument og da hører du det instrumentets toner bedre, men du kan også skifte fokus i å høre hele samklangen. Men det jeg prøver å beskrive er som om du velger å ikke høre på musikken selv om den står på, det er liksom vannskelig fordi musikk er fengende :), likeså er det med tanker.

Det er ikke nødvendig med profesjonell hjelp, men psykiatere kan hjelpe deg med det så klart! :) Det kreves trening og viktigest av alt konsis bruk av det. Du kan f.eks søke opp mindfullness og/eller meditasjon og/eller yoga. Vill anbefale mindfullness først, de andre verktøyene kan være litt ekstreme i starten. En enkel måte å gjøre mindfullness på er å sette av 15 min hver dag hvor du prøver å fokusere på pusten din istedenfor tankene dine. Du vil med litt trening se at tankene har en tendens til å "ta over sinnet", og når du ser at tanken gjør dette har du observert den og kan velge å gi slipp på den med å legge fokuset tilbake til pusten din. Gjorde dette for diagnosen min ja, men den har hjelpt meg på mange flere steder i livet enn der :).

Hm... har du spurt dem hva de synes om deg? Altså vi mennesker har gjerne gode og dårlige sider og vi pleier ofte å være våre egne eksperter i å finne de dårlige sidene med oss selv. Kan hende du gjør ting på jobben som er verdsatt mer enn du aner, og selvfølgelig så vil det være ting kollegene dine vil være oppgitt over. Det er utfordringene med å jobbe i et team det! Hvis de har noe å si på dine "svake sider" så aksepter det, si at du prøver å gjøre noe med det fordi da viser du engasjemang og villighet i å prøve, istedenfor å prøve å forklare ting bort :). Du kan nå f.eks spørre deg selv om kollegene dine blir mindre klar av deg om du får diagnosen ADD? De må nå fortsatt jobbe ilag med deg liksom :)
Avatar

Hei :)

april 26 2018 - 06:32
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Fikk utredning (etter eget ønske) for Add for mange år siden,men de kom frem til at det hadde jeg ikke. Og med ti streker under det svaret. Jeg ser du får som kommentar at du overtenker osv. Godt mulig du (og jeg) gjør det. Jeg aner ikke :) Folk følte seg veldig truet over at jeg mente jeg hadde Add. Jeg aner ikke hvorfor. Det var akkurat som om verden falt ned i hodet på dem. Selv har jeg større problem med de som faktisk har diagnosen. Jeg blir så misunnelig på at de har en forklaring på noe som feiler dem. Jeg føler også at jeg bruker mye energi på jobb. Hadde alle hatt det som meg (og deg?) tror jeg ikke folk hadde gått og latet som ingenting. Men men, kanskje er det bare noe overtenking av et slag. Jeg synes du godt kan legge det frem for legen din på en like ydmyk måte som du gjør i innlegget. Det kan han umulig klandre deg for. Men ingen vits i å kjempe seg frem i systemet, da kommer du nok heller ingen vei :)
Avatar

Tusen takk:)

april 29 2018 - 15:31
Takk for dette, jeg følte meg lettet etter å ha skrevet med deg. Tankekjøret roet seg veldig. Fikk bare ikke tid til å svare:)
Avatar

Bare hyggelig :)

april 29 2018 - 20:42
Så bra da Stine! Bare å ta kontakt om du lurer på noe eller vil snakke :)
Avatar

Re: Mistenker ADD. Les min historie, hva tenker du?

april 29 2018 - 21:17
Hei du! :)

Først og fremst; JAAA...OG Beklager men jeg har ikke kapasitet til å lese hele inlegget ditt.. (Jeg blir veldig fort distre og hopper ut) Men fikk med meg en del og det vekket absolutt interesse hos meg.
Kan det være at du har Asperger?....Selv ble jeg utredet for det, for drøyt ett år siden, og jeg også trodde kanskje at jeg hadde ADD. Men jeg scoret visst nokså høyt innenfor høytfungernde asperger...Og det er nemlig ikke så lett for andre å oppfatte når man ikke har kompetanse eller erfaring med det.....Det er nesten sånn at jeg er sikker, når jeg leser enkelte av tingene du beskriver for jeg vet hvor vanskelig det er til tider!!! offf
Uansett, du kan jo prate med lege om at du ønsker utredning ? DPS tar slike tester..
Lykke til! og hva enn det måtte være, så er det godt å bare få satt ord på det... Så skjønner frustrasjonen :)
Avatar

Ikkje akkurat

april 30 2018 - 18:57
Ikkje akkurat ett kort innlegg nei. Men lykke til vidre i denne jammerdal som frisørdama mi sa :-)
Til forsiden