Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er redd.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er redd.

mai 29 2015 - 18:25
Når døden kommer. Vil jeg ta den i mot, som en kjærkommen og etterlengtet venn?
Vil jeg følge med han, uten spørsmål? Eller vil jeg stritte imot?
Er det kanskje jeg som har invitert ham? Har jeg ropt etter ham i mine mørkeste stunder? Kanskje jeg har hvisket, stille, i håp om å bli reddet?

Reddet fra meg selv, alt jeg er...ikke er. For hva er jeg?
Jeg har aldri turt å kjenne etter. Redd for å vite svaret.
Er jeg den jeg frykter jeg er, eller er jeg den jeg prøver å være?

I så fall, hvem prøver jeg å være? Den tøffe, modige, uredde kvinnen jeg viser for omverdenen?
Kanskje den redde, usikre jenta, kun synlig for de aller, aller nærmeste.
For ja, jeg er redd. Redd for at han skal slutte å elske meg. Redd for hva fremtiden vil bringe. Redd for å gå meg bort i egne tanker. Redd for livet.

Det som holder meg tilbake er han. Jeg elsker han, han elsker meg. Det er oss mot verden. Det han ikke vet er at jeg står alene mot meg selv.

Jeg vet jeg kan, om ikke nå, men en dag, overbevise meg selv. Overbevise meg selv til å tro, innse, at han har det best uten meg. At han vil glemme meg.
Jeg er redd for den dagen kommer, men når den gjør, da kan jeg fri meg fra meg selv.
Når den gjør, da ønsker jeg døden velkommen. Da tar jeg den i mot med åpne armer. Da inviterer jeg ham, for å vise meg veien ut.
Da får jeg min Grand Finale. Min exit.

Hvor går veien?
Jeg vet ikke, men jeg håper det ikke er noe liv etter døden. Da har alt vært forgjeves.

Jeg planlegger, leter etter beste vei ut, Både for meg og de som finner meg.
Jeg prøver å holde dette for meg selv. Jeg vil ikke at noen skal bli bekymret.
Jeg prøver å ikke tenke på de som blir etterlatt, da vil jeg ikke klare det.

Jeg må vente, vente til jeg hører ham, Døden. Til det er klart.
Avatar

jeg er redd

mai 29 2015 - 20:28
hei der. leit å lese,men kjenner meg igjen i noe av det! du er sikkert veldig mye! og flink til å skrive er du ihvertfall!! jeg har gått med døden ved min side i ganske mange år,og har på en måte blitt litt venn med han,jeg,da. om det går an å si det sånn.. Hold ut! prater gjerne med deg hvis du vil. klem fra meg
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 29 2015 - 23:31
Takk Bertine! Å skrive er helbredelse, få satt ord på hva man sliter med. Er litt lettere å skrive det ned enn å si noe.
Døden har vært min følgesvenn i mange år jeg også, man blir, som du sier, på en måte litt venn med han. Kan ha noe med at man blir vandt til at han henger rundt en?

Det hjalp veldig på å skrive ned tankene mine. Det er vel tanker jeg aldri blir kvitt, men tanker jeg må lære meg å leve med. Selv om enkelte dager, perioder, føler jeg at jeg må holde meg hardt igjen for å ikke gjøre noe som vil såre de jeg elsker. De jeg setter høyest.

Jeg er vanligvis utrolig sprudlende, og de siste ukene har vært så utrolig kreative. Etter alle disse årene burde jeg jo ha blitt vandt til nedturen som følger. Denne gangen tenkte jeg, at nå, nå går det bare oppover. Jeg kan klare alt. Lagt utrolig store planer for fremtiden. Store drømmer. Det er så mye jeg vil, mye jeg må.

Jeg vet det blir bedre, der er som en omvendt berg og dalbane. Nedoverbakkene blir oppoverbakke, og vice versa. Om du skjønner? For det er oppoverbakkene på berg og dalbanene som er mest langdryg og skummel. Det er da du får med deg alt. Mens nedoverbakkene er så utrolig morro, det er fart, spenning, som mine mentale oppoverbakker. Nå ønsker jeg bare at det kommer en flat, og rett del av banen snart, jeg er sliten. Men jeg må bare holde meg i vognen, ikke falle ut, da er det tapt. Jeg klorer meg fast.

Igjen, takk for gode ord og god klem tilbake!
Avatar

jeg er redd

mai 30 2015 - 10:31
hei! fint med respons:) Vi er jo den vi er.. ALT er vi! tøff og redd. Synlig og borte. Sterk og svak. Redd og sint.Alene OG med. ALT! Det er jo det som er litt godt og skremmende. . Men så blir det litt for heftig iblant,og man føler seg maktesløs og ubrukelig. Du sier at du ikke håper det er noe liv etter Døden.. Vel, jeg vet jo ikke,men men om det skulle være det,så ønsker ihvertfall ikke jeg noen reprise! kanskje livet er ment som en utdannelse,på en måte? bryte mønster,og komme videre? ønsker ikke å bli oppfattet som en new age-tulling,altså! har ikke så mye til overs for de greiene der, du virker på meg som veldig reflektert! du uttrykker deg veldig bra! og alle får jo sin grand finale til slutt. Og du.Om du VELGER å avslutte,så finnes det INGEN vei som skåner dine nærmeste!! De vil sitte igjen som spørsmålstegn med skyldfølelse uansett! har prøvd, Mislyktes,heldigvis. Så til det nitty gritty: Hvorfor vil du dø? ps Fortsett og skriv,værsåsnill! stoor klem fra meg
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 12:16
Håper også det ikke er noe etter døden, og som Bertine sier iallefall ikke noe reprise - Jeg har alltid vært en logisk person så jeg har aldri trodd det er noe etterpå, men når alt kommer til alt så er det vanskelig å være sikker når det gjelder dette.

Ikke helt enig med at uansett vil de ha skyldfølelse da, jeg har så og si ingen "nærmeste" men et par venner som jeg har snakket nok med til at de forstår mine ønsker og godtar mitt valg uansett hva jeg gjør. Hvordan de nærmeste vil se på det kommer helt an på personene de er og hvordan forholdet er og hvordan de oppfatter det. Ja de fleste vil ende som Bertine beskriver, men å absolutt si at det er ingen vei er å gå litt langt når man ikke kjenner en persons situasjon.
Avatar

redd

mai 30 2015 - 13:12
unnskyld for å ha tråkket på tær! alle har sin reise! nipahh01 har sin . at du ikke har "nærmeste", men har klarert med venner er ganske sjeldent! og nei jeg kjenner ikke personens historie,men innlegget traff meg i hjertet,og jeg ville bare prøve å støtte
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 13:28
Nei nei, ikke ta det feil vei, følte ikke at du tråkket på tær i hele tatt - så ingen unnskylding er nødvendig! Er enig for det meste med det du sier, og du har sikkert rett, men jeg føler at å utelukke noe helt absolutt er som regel ikke rett.Jeg mener du har rett og i de aller fleste tilfeller vil det ligge selvfølelse og sånn igjen.

Jeg kjenner meg igjen godt også, og å prøve støtte er kjempefint - ser lett at du er flink på det. Mitt innlegg var ikke ment som et angrep på deg, prøvde å si at jeg var for det meste helt enig med deg og syntest du hadde mye bra å si.
Avatar

redd

mai 30 2015 - 13:44
utelukke noe helt absolutt? nei,da måtte man vel vært Gud,eller no. jfr vitenskap. fikk et inntrykk av at du synes selvdrap er helt greit, og at ingen andre har noe med det. og det er jeg jo for fillærn egentlig enig i ,men.. vi vil jo ikke at sånne flotte mennesker som "BARE MEG" skal bli borte,vel? forøvrig fint med tilbakemelding! er ny her,og helt elendig på tastaturet:)
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 14:07
Nei, som noen med selvmordstanker selv og kjenner andre som har gjort det så føler jeg med andre med selvmordstanker og jeg vil prøve å få de til å ikke gjøre noe med det - men jeg syns også at hva alle gjør med livet sitt er opp til dem og hvis det kommer til det verste så fortjener de litt forståelse.
Jeg liker ikke når folk prøver å "guilte" noen til å ikke gjøre det med å si all skaden det kan gjøre for andre, jeg syns fokuset skal være på å få de til å føle seg bedre på en eller annen måte(for meg personlig føles det mye bedre med noe forståelse) - og ikke på å si de skal leve for å unngå at ANDRE skal føle seg vondt. Selvsagt vet jeg du ikke mente det sånn, så jeg håper du ikke tar dette feil vei, jeg har bare vært i den situasjonen og det føles ikke veldig godt når andre vil ikke at du skal leve for din skyld, men fokuset er at du skal leve for andre sin skyld uansett om du allerede føler deg veldig dårlig. (det hjelper ikke å bli presset på med flere dårlige følelser som om at uansett hva du gjør så skader du andre)

Selvsagt er det forskjellig fra situasjon til situasjon, men ja jeg er glad du vil unngå selvmord og det er fint det er folk som vil støtte og hjelpe de som trenger det.

Jeg skjønner inntrykket du fikk av meg, men jeg håper jeg har forklart meg litt bedre nå med hvordan jeg ser på ting. For jeg vil absolutt forhindre selvmord hvis mulig! Vil absolutt at mennesker som BareMeg fortjener å leve og vil ikke de skal bli borte i hele tatt og jeg håper de fortsetter å skrive her og klarer føle seg bedre!

Håper jeg ikke dro noen ned med å måtte spesifisere sånn, jeg vil la folk som har det vondt vite at de ikke er alene og jeg vil de skal ha det bedre, men jeg er ikke veldig flink til å direkte støtte, så jeg er glad vi har sånne som deg som er flink til å være snill og si gode ting! Håper du forstår hva jeg mener og at jeg ikke sa noe feil, for mens jeg kanskje er litt kynisk så er ønsket mitt at alle kan ha det bra.
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 15:10
Takk for ord og støtte :)

Nipaah, det er synd at du ikke har noen "nærmeste", for min del er det mine nærmeste som holdet meg oppe. Uten de er jeg ennå mindre enn jeg føler meg.

Når det kommer til spørsmålet om hvorfor jeg vil dø... Der må jeg bare si at jeg ikke har et godt nok svar. For jeg er en av de med ganske fin oppvekst, kun lettere mobbing på barneskole og av søsken, men ikke i den grad at det skulle gitt meg slike tanker. Mine foreldre har alltid vært der for meg, uten at jeg har trengt å si noe selv. Jeg har hatt gode venner, og har fortsatt. Jeg har vært så heldig å møte kjærligheten, det er ikke alle forunt.

Allikevel er det som en del av meg mangler, og jeg vet ikke hvor jeg mistet den delen eller om den noensinne har vært der. Fra jeg var liten av, rundt 6 års alderen, har jeg visst at jeg skulle dø. Og at døden kom til å bli mitt valg. Jeg husker ennå følelsen av å ligge på pikerommet, formulere et brev. Brev med mine tanker, tegninger av bildene i hodet mitt. Jeg tenkte at kanskje dette ville gjøre det lettere for foreldrene mine å forstå. Men hvordan skal de klare å forstå, når jeg selv ikke klarer å forstå?
Jeg gikk ofte ned til brua over fossen nedafor huset vårt på natterstid. Klatret over rekkverket og så ned i det brusende vannet. Slapp rekkverket med ene handa og lente meg frem. "Hva skjer hvis jeg slipper helt?" Slik kunne jeg stå lenge, før jeg klatret tilbake på fast grunn og gikk hjem. Foreldrene mine sov, de visste ikke at jeg var våken. Ennå vet de ingenting, at dette har pågått i flere år. Kanskje begynte det med noe? Jeg vet ikke. Kanskje jeg bare er slik.

Og gå til psykolog? Jeg vil ikke. Hva om de finner noe? Finner noe jeg har fortrengt. Hva om det de finner vil endre mitt syn på de rundt meg? Eller hva om de får meg til å lure hjernen min til å tro at noe har hendt, uten at det har det?

Prøvde å lufte tanker om psykolog da jeg var 17. Det var mamma jeg fortalte til, ikke det jeg har skrevet her, bare at jeg kunne tenkt meg å snakke med noen. Hvor hun da sa til meg "Du er den du er, og du kan gjøre noe positivt ut av det. Du er ikke som alle andre, men du er deg, og du er mer enn godt nok." Egentlig er jeg glad for disse ordene, det har hjulpet mye på. Jeg har tatt det til meg. Jeg er meg, ingen andre. På gode dager er det supert, da ville jeg ikke vært noen andre. Men på dager som det her, da kunne jeg lett byttet. Det er som en sky i hodet mitt. Men det går over, det vet jeg, bare at av og til er det så tungt. Jeg vil ikke det.

Men nå må jeg slutte å skrive, kan ikke risikere at min samboer ser dette.

Takk igjen for alt :)
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 15:18
Det hørest ut som du har god kontroll over situasjonen din, noe som er fint å høre. Glad du har mange rundt deg som bryr seg!
Har hatt nesten samme følelse som du hadde når du holdt i rekkverket, jeg har flere ganger vært ganske høyt oppe på en fjellplass med god utsikt og lurt på hva vil skje hvis jeg hopper ut. Fint du ikke fant ut da, ser ut som du skjønner du kan/vil ha et godt liv, hørest fint ut slik du beskriver det iallefall!
Avatar

redd

mai 30 2015 - 15:23
nipaah01 . prøvde ikke å guilte!! hvis det ble oppfattet sånn er jeg veldig lei for det! hva andre mener om hvordan du har det, er underordnet.hvis jeg har presset deg sånn "BARE MEG", SÅ VAR IKKE DET MENINGEN! Nipaah01: jeg har et veldig bra inntrykk av deg!! og: jeg er ikke spesielt flink til å være snill! "bare meg" er du der?
Avatar

redd

mai 30 2015 - 15:29
jeg ønsker deg alt godt! stooor klem
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 15:42
ikke vær redd for det Bertine, jeg vet akkurat hva du mente og det er helt min feil å dra samtalen en feil vei på grunn av hvordan jeg ser ting. spesielt etter baremeg sin siste melding så tror jeg vi trygt kan se at hun ikke tok noe du sa feil!

Hadde kanskje vært best om jeg ikke sa noe siden jeg har det med å si ting for fort og det reflekterer hvordan jeg ser på ting - noe som ofte blir mistolket av andre, så jeg ofte blir oppfattet som kald og ikke veldig sensitiv. Men håper det går bra med begge to!
Avatar

Re: Jeg er redd.

mai 30 2015 - 15:59
Bertine, bare pust rolig, jeg føler meg ikke presset ellernoe slikt. Jeg liker å bli stilt spørsmål, for da må jeg nemlig tenke og reflektere. :)

Nipaah, ja jeg har jo et godt liv. For øyeblikket er det litt tungt, etter 2 år med sykdom har det endelig begynt å gå litt oppover igjen. Nå søker jeg jobber igjen, så flytter jeg og samboer bort herfra. Lite penger, og mye som har gått galt her vi bor nå, så det skal bli godt å komme seg bort. Men man må bare se fremover, selv på de dagene hvor alt er tungt. Det er som Jokke synger "At alle ting skal ordne seg det er et lys i enden, om du finner ut hvor brytern er og hvordan du skrur den på"

Her må det bare gå fremover, for jeg har jo egentlig mye å se frem til. Jeg skal få treffe samboers barn, jeg planlegger å ta kurs i utlandet, jeg skal kjøpe hus med samboer en vakker dag. Det er mye å se frem til, jeg må bare ikke ta på meg skylapper!

Kjenner jeg meg selv rett, så går det et par uker, så er jeg totalt ovenpå igjen. Da blir garantert flere planer lagt, kanskje for mange? Det svinger sånn, av og til blir jeg svimmel. Og det er når det svinger om mest at jeg vil av karusellen, men jeg kan ikke gå av, da får jeg jo aldri vite hva som venter over neste topp. Jeg må nesten bare holde fast i den tanken, holde meg i vognen. For alle sier det blir bedre, og jeg må nesten bare tro på det.

Takk for at dere tok dere tiden til å svare meg, hjelpe meg med å reflektere. Det betyr otrolig mye at dere bruker av deres egen tid til å hjelpe en fremmed!

Stor klem fra meg! Ønsker dere alt godt!
Avatar

redd

mai 30 2015 - 21:09
masse lykke til med alt!! og takk for at du delte! klemmm
Avatar

Redd

aug 17 2015 - 23:37
Satt å leste rolig gjennom innlegget ditt, fikk en skikkelig klump i magen, fordi jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Lurer på om jeg noen gang vinner kampen. Den evige kampen mot meg selv. Føler at jeg er midt mellom døden og livet. Vet ikke hvem som roper høyest. Vil bare finne ut av alt. Hvorfor er det slik og hvorfor er det så ufattelig vanskelig?
Etter mye svik så er jeg redd for at alle skal forlate meg. Bare venter på den dagen at jeg blir forlatt av han jeg elsker. At han finner ut at jeg ikke er noe å elske. At jeg ikke er god nok. Vet jeg kan være vanskelig i mine mørke stunder, men det er ikke noe jeg mener. Føler at han aldri kommer til å forstå hvordan det er og hvor vondt jeg faktisk har det hver dag. Det er så ufattelig vondt å være i en uendelig krig mot seg selv. Vil det noen gang ta slutt?
Avatar

Frustrasjonen

juli 14 2017 - 23:23
Er et par år siden jeg har vært innom her nå.

Frustrasjonen; jeg beklager at jeg ikke har sett ditt innlegg før nå! Hvordan går det med deg?

Jeg lever ennå, i fjor var et fint år. Samboer fikk jobb etter endt skolegang, og jeg havnet inn på et studie jeg aldri hadde tenkt tanken på- atpåtil er jeg blandt de beste i klassen. Vi fikk leid oss et lite, søtt hus med fin hage. Vi dyrker potet og gulrøtter. Alt skinner... Tilsynelatende.

Noe stemmer ikke. Jeg aner ikke hva. Eller jeg aner. Vi bor i feil land. For langt unna samboers barn, jeg fikk møtt henne for et par år siden. For en herlig og fantastisk unge. Vi gikk kjempegodt overens. Men storhelvete brøt løs da barnets mor fant ut av det. Nå får han ikke pratet med sitt barn lenger,og siden vi bor i feil land har vi ikke mulighet for fri rettshjelp. Men vi har ikke fått jobb i Norge ennå.

Det er så jævla tungt. Tungt å se mannen man elsker ha det vondt. Vi går i en symfose her. Jobber for å få nok penger, nok arbeidserfaring for å kunne få jobb i Norge igjen.

Jeg begynner å se på enkle utveier, men som ikke hjelper han det grann. Jeg føler meg bare tom. Ikke trives jeg her heller. Jeg tar meg i å rope på Døden. Kan jeg ikke bare bli utsatt for en dødsulykke? Jeg ser etter han bak hver en sving når jeg kjører, når jeg går...

Men det er urettferdig ovenfor min samboer. Jeg støtter så mye som jeg kan, han er takknemlig for det. Han sier alltid at han ikke vet hva han sku gjort uten meg. Og jeg vil så gjerne løse alle hans sorger, fikse alt!

Men jeg er sliten. Latteren sitter ikke løst. Smiler er blitt vanskelig å få frem. Tårene kommer ikke lengre. Tror alt jeg vil bare er å gråte,det bruker å løsne på mye. Restarte hjernen. Men jeg klarer ikke, det er som en motstand i tårekanalen. Jeg kjenner tårene presse på, men det blir liksom ikke mer enn det.
De små gledene blir store, dog. Noen dager er lettere enn andre. Men bare å høre han fortelle hva som har gjort han glad, er som musikk i mine ører.

Menjeg? Jeg er sliten...
Til forsiden