Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Greier snart ikke mer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Greier snart ikke mer

okt 14 2017 - 01:45
Lang lang lang historie. Skal prøve å forkorte den så mye som mulig. Vokste opp med fysisk og psykisk vold - hadde slettes ikke noen fin barndom. Var preget av hat, manipulering, krig mellom foreldre, terrorisering, vi var aldri trygge. Jeg brøt ut av dette for noen år tilbake, det var et mareritt de første 3-4 årene etter jeg brøt ut. Min far er psykopat, hele familien ble splittet og alle vendte seg mot meg, for at jeg sa hvordan vi hadde hatt det. Pga meg mistet han omsorgen for meg og mitt yngre søsken. Han mistet ansikt i samfunnet. Folk åpnet øynene.

Jeg er veldig preget den dag i dag av oppveksten min, den har formet meg.

Jeg ble også mye mobbet på grunnskolen, spesielt barneskolen. Jeg var klassens hakkekylling. Plages mye med det og den dag i dag. Greier ikke bli venn med jenter (og de jeg gir en sjanse går det bare adundas med), dårlig selvbilde, hater meg selv rett og slett.

Fant en kjæreste året etter familiekrisen, når jeg brøt ut. Vi har hatt det ok sammen i disse oppturene og nedturene, men det har ikke vært lett. Jeg ble kronisk syk kort tid etter vi ble sammen, alle mine drømmer om å bli veterinær, marinbiolog osv gikk i tusen knas. La på meg grusomt mye pga hormoner i ulage. Jeg ble deprimert og fikk angst, etterhvert ekstremt mye av de to tingene. Jeg slet alvorlig med dette i 3-4 år. Så ble jeg innlagt på b-enhet i psykriatrien. Opplevde en bedring, fikk verktøy for å jobbe med disse tingene.

Har følt meg så mislykket. Har ikke greid å jobbe eller studere, folk har sett ned på meg og kommet med stygge kommentarer disse årene jeg har vært arbeidsufør. Har følt meg så verdiløs.

Ble ganske bedre i 2016. Så blir jeg gravid, vi hadde prøvd i fire år. Jeg har følt meg så grusomt mislykket over at jeg ikke fikk det til, nå fikk jeg det til pga hormoner som jeg tok. Vi var overlykkelige. Jeg som i alle år hadde ønsket meg familie, en baby. Kjøpte inn alt vi trengte, så kom termindatoen og vi mistet vår kjære datter i morkakeløsning og infeksjon. At jeg fortsatt lever, er et mysterium, jeg har hatt det så vondt siden da. Det er 7 mnd siden snart. Jeg føler jeg piner meg igjennom dagene, jeg synes ting bare blir tyngre enn de var i mars-april. Har mang en gang googlet "hvordan dø smertefritt og raskt". Vil ikke leve mer, men er redd for å dø, redd for smerten. Redd for hvordan det føles. Det har stoppet meg mang en gang opp igjennom tidene.

Jeg ble etter dødfødselen, panisk etter å bli gravid på nytt. For noen er det d riktige, for andre ikke, for oss var det viktig å starte å prøve på nytt igjen. Men jeg har mange sykdommer (deriblant en som gjør at jeg har sjeldent eggløsning). Jeg satt meg en syk frist i hodet (men har fått forsikret meg at slike tanker er normale etter noe så grusomt), at om jeg ikke var gravid innen utgangen av september tok jeg livet mitt UANSETT. 27 september fant jeg ut at jeg var gravid igjen, et mirakel. Jeg var glad i starten.

Jeg blir ekstremt sliten i mine svangerskap, mye pga mine sykdommer og at det blir veldig tøft for kroppen min. Å gå på do, røyse seg fra senga er ei stor utfordring. Jeg føler meg så hjelpesløs, greier ikke gjøre NOE (!) husarbeid, mannen må gjøre det meste, han som jobber i tillegg. Jeg føler meg som verdens mest elendige kjerring. Jeg får bare lyst til å dø når jeg ser skuffelsen i øynene hans. Rotete hus. I tillegg sliter vi litt økonomisk nå, pga et alt for dyrt bryllup og dyre vaner, min feil det og. Jeg føler meg som en stor mislykket idiot, alt er mi feil. Det er til og med mi feil at vi mista dattra vår. Valgte hjemmefødsel og alt gikk så bra, så var hun bare plutselig død. De sier det ikke kunne vært reddet på sykehus, men det kan hende de bare sier det for å berolige meg. Jeg kjenner jeg har store store store problemer med å leve med meg selv.

Jeg er kommet til det punktet at jeg vurderer å ta abort. Ikke fordi at jeg ikke er glad i babyen i magen på 7 uker + -, men den får ikke noe bra liv hos meg. Jeg er bare mislykket. Hatt så mye selvmordstanker. Jeg og pappaen krangler så mye, jeg ødelegger bare alt. Jeg i mine øyne, tok livet av vår datter. Jeg vurderer å ta abort, for å så ta livet av meg selv. Krasje bilen som vi har lån på (får den ikke solgt) og gjøre så min mann får utbetalt forsikringspenger for meg. Da kan jeg gi noe tilbake, for alt jeg har fucka opp i hans liv.

Føler meg så feit. Er 15 kg for tung. Får dårlig samvittighet ovenfor alt jeg spiser. Alt. Selv å drikke vann tenker jeg over. Min mann kalte meg med et uhell tykk. Han mente det ikke slik, men det har brent seg fast. Han har bedt x antall ganger om unnskyldning, men jeg, som endelig hadde begynt å akseptere meg selv, føler meg så utrolig stygg. Strekkmerkene (mange av dem), løshuden på magen etter stor vektnedgang etter fødsel (har sultet noen mnd nå..) og hengepupper. Jeg.ser.ikke.ut. Jeg føler meg så stygg. Hvordan kan noen gang en mann synes jeg er tiltrekkende igjen.

Jeg greier uansett ikke gå ut dette svært etterlengtede svangerskapet. Ingen forstår meg. Jeg er redd hele tiden. Jeg gruer meg for det meste. Jeg trenger ekstra støtte og nærhet fra spesielt min mann, men han jobber hele tiden. Forstår han må jobbe, men jeg greier bare ikke dette. Han forstår meg ikke.

Etter vi mistet vår datter, har jeg blitt utsatt for falske venner, hele tre stykker. To damer og en mann. Svikta meg totalt med løgner. Dolka meg i ryggen på det svakeste. Enda jeg aldri gjør noe dumt mot andre, sier ikke engang min mening i frykt for å gjøre noen støtt. Stiller alltid opp. Gir alt for mye av meg selv, og får så mye negativt igjen.

Vet ikke hvor jeg vil hen. Jeg elsker barn, er kjent for å være så god og snill med barn. Har ofte barn sammens med meg. Jeg ER psykisk frisk selv om alt her sikkert taler i mot, har hverken depresjon eller angst, ikke hatt på 1,5 år, fungerer veldig veldig fint i hverdagen. Men om kveldene sliter jeg. Får ikke sove. Jeg bare sliter så enormt med denne sorgen. Der ligger mitt problem nå. Og enorm skyldfølelse og følelse av å være mislykket. Jeg drepte min datter, jeg er verdens mest mislykkede kone og verden har visst ikke noe godt for meg.
Det må et mirakel til igjen, for å redde meg. Ikke at det er noe å redde, verden har det mye bedre uten meg.
Avatar

Kjære deg.

okt 14 2017 - 12:07
Jeg har også «drept» et barn,en liten pike. Jeg falt ned en trapp og utløste fødselen. Hun er for liten til å overleve. Jeg slet med dårlig sansvittighet, selv om alle rundt meg sa, jeg ikke skulle klandre meg selv. Det er lettvint for den som står utenfor å komme med gode råd. For de ser jo ikke tanken som kverner inne i hodet på en. Å bli gravid og samtidig slite med dårlig samvittighet/redsel er et mareritt, tro meg for jeg har opplevd det selv. Jeg hadde ikke et «lykkelig» svangerskap. Derimot, til min egen store overraskelse er det å bli mamma det beste som har skjedd meg,rent mentalt. Hverdagen fikk et annet innhold og jeg ble mindre selvopptatt. Forsatt tenker jeg på den lille piken, nå og da. Jeg skal fortelle noe som sikkert høres sprøtt ut, det står et kirsebærtre her jeg bor og av en eller annen merkelig grunn har jeg fått for meg, at hennes sjel bor i treet. Hun er de rosa blomstene om våren, de grønne bladene, den gode frukten om høsten og de nakne grenene om vinteren. Jeg smiler til treet når jeg går forbi,min helt private hemmelighet. Sagt på en annen måte, jeg har gitt min dårlige samtidighet en ny bolig utenfor meg selv.
Du vil ta ditt egent liv og så blir du gravid, har du tenkt på, at du egentlig bære på en liten lykke, et tegn på, din tid på jorden er ikke over ennå. Himmelen får vente, med andre ord.
Menn er noen «merkelige dyr» som er skrudd sammen på en annen måte enn oss kvinner. Min erfaring er at mange menn har et dårlig utviklet følelsesliv. Prat om følelser/følelseutbrudd gjør mannen bare forvirret, så istedenfor å komme oss i møte, trekker de seg unna. Et smart trekk, kan være å ta tak i hans maskuline side, snakke om ting som han bryr seg om fremfor å snakke om følelser. Klart man skal snakke om hvordan man føler også, men la det ikke bli et hovedtema i hjemmet. Du skriver du føler deg tykk, stygg og lurt. Har du prøvd å ta en mental rundvask. Rett og slett ta vare på de tankene du mener har en verdi for deg og kast ut resten. Det er ikke lett, men livet er ikke lett det heller. Helt til slutt, ikke glem å være snill mot deg selv rent fysisk. En godluktene krem, en kopp te, et duft lys, små ting som ikke koster skjorta, men gir en god følelse. Lykke til med livet ditt og så håper jeg, jeg har vært til litt hjelp.
Til forsiden