Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Fint liv, men egentlig ikke så fint likevel

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Fint liv, men egentlig ikke så fint likevel

okt 18 2017 - 01:38
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Har hatt en super barndom, med vakre foreldre og søsken. Har alltid vært flink til det meste, og fått til alt jeg har prøvd på. Har aldri vært et problembarn, og har vært kjærlig og omsorgsfull hele livet. Alltid har jeg satt andre før meg selv, og ser på meg selv som en snill og grei jente. Men selv om det fysiske og alt utad har vært bra, så har det mentale livet mitt vært en berg og dalbane uten like. Til å ha vært helt fri og fin, til nå å sitte i en smørje av depresjon, sosial angst, insomnia, ensomhet, spiseforstyrrelse, selvmordstanker and what not. Hvor gikk det galt? Hva har jeg gjort feil?

Jeg har alltid vært en stille jente som holder det meste inni meg. Snakker aldri med noen, og tør heller ikke ta kontakt. For litt siden var jeg koblet til både helsesøster, psykolog og bup/vop, og etter mange forsøk på å jobbe med meg selv, ga jeg opp. Jeg kom meg ingen vei og det ble nesten bare verre. Jeg var ikke klar til å "bli frisk", og det ble mer en belastning enn det gjorde godt.

Jeg ble ferdig med videregående, og begynte på en folkehøyskole på andre siden av landet. Jeg ville ha en ny start, men problemene mine ble med i bagasjen. Nå er jeg ferdig på folkehøyskolen, og har vært hjemme i snart et halvt år. Før jeg dro til folkehøyskolen så hadde jo alle kontaktene mine med diverse hjelpetjenester dabbet av, og ståa var at jeg skulle ta kontakt hvis det var noe. Men det å ta kontakt er helt uaktuelt for meg. Måten jeg kom meg inn i systemet var ikke av fri vilje, og all informasjon måtte bli dratt ut av meg. Jeg kjempet i mot og ville ikke dele mine indre hemmeligheter og ting jeg slet med. Og det er like uaktuelt for meg å ta kontakt nå, som det var da. Men jeg trenger å få luftet tankene mine. Jeg trenger å ikke være alene hele tiden. Jeg trenger å ikke være sterk hele tiden.

Det hele er bare for mye for det stakkars lille hodet mitt. Etter seks år med både det ene og det andre, ser jeg ingen ende i det. Jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å komme meg ut av det. Hvordan jeg skal kunne leve et bra og verdig liv. Hvordan jeg kan få tilbake lysten til å faktisk leve.

Men greia er at det er ikke synlig på utsiden, og det er ingen som vet alt om meg og mine tanker. Jeg jobber så hardt med å skjule at jeg sliter. Jeg stiller opp på jobb, jeg stiller opp for andre venner, jeg våkner og ordner meg når jeg må, jeg lever et ganske ok liv utad. Men inni hodet mitt er alt kaos, og jeg kjenner at det bobler over snart. Jeg klarer ikke å være sterk mye lenger.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget egentlig. Men det er lettere å skrive enn å snakke, synes jeg. Så selv om jeg kanskje ikke får noe respons, så har jeg klart å gi hodet mitt en pause ved å skrive ned alt dette som jeg konstant går rundt å tenker på.

Hvis du leste alt, tusen takk. Hvis du er i samme båt eller ikke er i samme båt, så trenger jeg uansett alt av tips jeg kan få. Hvis du vil snakke(skrive) med meg, så vil jeg snakke(skrive) med deg. Hilsen jente, 20 år & forvirret av livet
Avatar

Re: Fint liv, men egentlig ikke så fint likevel

okt 18 2017 - 10:20
Hei jente, 20 år og forvirret av livet

Jeg er ei jente på 27 år som også er forvirret av livet, og kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg har også alltid vært snill og grei og fått til det meste (er utdannet sivilingeniør), men har som deg hatt en mental berg og dalbane uten sidestykke og føler at nå sier det snart stopp. Jeg har (kanskje som deg?) alltid vært veldig individualistisk av meg og skulle klare meg selv - og når jeg ikke klarte det så trakk jeg meg unna og forsøkte å takle de vonde tankene på egenhånd.

Jeg har ingen konkrete tips til deg, men jeg kan si at du ikke er alene. Og at selv om det er en veldig klisjeting å si, så er du fortsatt ung og har masse tid på deg til å finne ut av hvem du er og hvordan du kan leve et bra og verdig liv. Du sier at du hadde en god barndom med vakre foreldre og søsken - kan du snakke med de om noe for å lette på trykket? Jeg har et litt anstrengt forhold til mine foreldre, men har tatt opp telefonen til de mer enn en gang fordi ting har vært så vondt og vanskelig og det har hjulpet å vite at de er der for meg.

Eller så må du gjerne legge meg til som venn hvis du vil lufte flere tanker :) Jeg gikk også på folkehøyskole og året etterpå var det værste året i mitt liv - jeg var fryktelig deprimert, men jeg så det ikke selv. Det kan ha noe med sjokket over å være omringet av 100 andre til å plutselig være alene, eller at jeg følte meg sosialt usikker sammen med alle disse menneskene og at det tæret på selvtilliten. Eller begge deler.
Avatar

Hei jente 27 år som også er forvirret av livet

okt 18 2017 - 13:47
Skulle nesten tro du er meg, bare 7 år senere! Det er akkurat som du sier, jeg er også veldig individualistisk av meg og alt skal jeg klare selv. Har alltid følt at jeg blir svakere hvis jeg tar i mot eller søker etter hjelp, og ingen vil føle seg svake. Det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om at det gjør vondt å vite at andre også har det som meg. Jeg vet at jeg er ung, men samtidig føler jeg at livet flyr i fra meg, og at jeg ikke er med på det flyet. Alle rundt meg kommer seg videre, har begynt på studier og flyttet herfra. Mens jeg sitter her hos familien min og ikke aner hva jeg skal gjøre, både med meg selv og med livet.

Og ja, jeg har en god familie rundt meg, men jeg vil ikke være til bry. Hater å ha oppmerksomhet rundt meg, og vil ikke for noe i livet la mine nærmeste lide på grunn av meg. Jeg vil ikke at de skal ha det vondt fordi at jeg har det vondt, da kan jeg heller ha det vondt alene. Familien er den eneste plassen der jeg kan slappe av og ikke alltid tenke på de vonde tingene, så hvis jeg går til de vil den plassen bli borte og alt vil kun handle om meg og sykdomsbildet mitt (snakker av erfaring fra da jeg var på mitt verste og familien ble varslet uten fri vilje). Men jeg beundrer at du, på tross av et anstrengt forhold til foreldrene dine, tar kontakt når du trenger det som mest. Der har jeg litt å lære.

Kjenner meg så igjen i det du sier med sjokket fra å være over 100 på folkehøyskolen til å være alene nå. Det kan forklare hvorfor jeg føler meg så utrolig ensom. Det å være alene kan jeg klare meg med, men det å føle seg ensom er så utrolig vondt. Og med en dose sosial angst, var det ikke bare en dans på roser å leve så tett på veldig mange andre. Men jeg må si at folkehøyskoleåret hjalp meg veldig i forhold til veldig mange ting. Uansett så har alle opp og ned dager, selv på folkehøyskole der man skal ha et år for livet.

Tusen takk for svaret. Det hjelper å få litt utslipp på alt som foregår i hodet, selv om jeg ikke alltid vil innrømme at det å snakke med noen er det beste.
Til forsiden