Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom mann i Bergen etter samlivsbrudd

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom mann i Bergen etter samlivsbrudd

aug 28 2017 - 14:11
Hei,

Etter 9 års ekteskap, barn (som vi nå har halvparten av tiden hver) og totalt 15 års forhold gikk det dessverre galt før sommeren.

De siste årene hadde ikke vært gode. Jeg tok min kone i løgn etter løgn, og konfronterte henne med disse. Vi endte i samlivsterapi, som konkluderte med at begge hadde lyst til å fortsette ekteskapet.

Men den negative trenden fortsatte, og i mai oppdaget jeg at hun var utro. Hun ble konfrontert med dette og måtte etterhvert innrømme det hele.

Hun kom gråtende og bedende på sine knær og ville bare at det skulle være henne, meg og barnet vårt fremover. Jeg kjente at med ektefølt anger og ønske om å endre seg ville nok jeg også kunne jobbe med å klare å tilgi - denne gangen også. Første krav var selvsagt at hun kuttet all kontakt med 'han andre', hvilket hun lovet.

Vi hadde et par tøffe, men positive uker, hvor vi snakket godt sammen, kom tettere på hverandre og viste vilje til å endre og forstå. Og så oppdaget jeg at hun slett ikke hadde kuttet kontakten med 'han andre'. Hun var dessuten usikker på om hun ønsket å fortsette ekteskapet og var usikker på om hun var glad i meg 'på den måten'. Hun mente vi kunne bo sammen en stund, til hun i løpet av høsten eller vinteren fant noe annet.

Da var det faktisk nok for meg, og hun fikk beskjed om at dette tok slutt nå. På slutten av sommeren flyttet hun ut.

Det hører med til historien at hun oppgjenom har hatt problemer med å holde på jobber, og derfor har bidratt minimalt til felleshusholdningen. Hennes penger har stort sett gått til hennes turer (med andre menn?) og til å 'realisere seg selv'. Jeg opplever derfor at jeg ihvertfall de siste årene nærmest har vært en 'Sugardaddy' for henne.

Jada, jeg ser at det jeg skriver fremstiller meg som en komplett tøffel, men jeg har faktisk bare forsøkt å redde stumpene av forholdet til kvinnen jeg har hatt svært sterke følelser for ved å gi henne rom til å få luft, rom til å gjøre sine egne ting. Rom til å finne ut av at vi skal satse på oss som familie.

Jeg blir 'beskyldt' av familie og venner for å være altfor snill, og det kan hende jeg er, men jeg er en sterk mann med en sterk personlighet som absolutt vet å sette ned foten når det går for vidt. Det gjorde jeg jo til gangs i sommer. Da var det nok.

Vi var altså gift, separert nå. Jeg har tatt det løftet jeg ga i kirken svært seriøst (er ikke så ofte jeg lover noe, så da skal jeg prøve å holde det), og har jobbet knallhardt for å holde vår lille familie samlet. Det er klart jeg har tenkt noen tanker særlig de siste par årene om jeg kan holde ut denne måten å leve på.

Det er vel riktig å si at hun har lukket meg ute emosjonelt og fysisk de siste årene, og det er derfor 2 år siden jeg har hatt noe særlig fysisk nærhet eller sex. Savner nærhet!

Jeg savner å gi og få en klem som ikke avbrytes av at hun trekker seg unna. Jeg savner å sitte i sofaen med en varm kvinne som jeg trives i selskapet med i armkroken. Jeg savner å legge meg inntil en kvinne og holde rundt henne, stryke over henne uten å få slått bort hånden (ikke for det, ekskonen og jeg delte ikke seng de siste to årene uansett). Gitt at vi finner den rette kjemien da.

Høres jeg bitter ut? Nei, er faktisk ikke det. Opplever en lettelse etter bruddet, hvor jeg har kommet meg ut av mye faanskap. Ettersom jeg egentlig har hatt 2 år å tenke gjennom dette på og på mange måter vært på vei ut tidligere opplever jeg også at jeg har kommet ganske langt i bearbeidelsen av bruddet.

Må si at jeg stortrives i rollen som alenepappa, men også at det er ensomt den uken barnet er hos henne. Jeg har mange rundt meg som vil meg vel, men blir likevel sittende oftest hjemme i tomhet. Da savner jeg noen å dele tiden sammen med. Noen stjålne øyeblikk hvor vi kan rømme fra alt det andre.

Jeg er på mange måter 'attraktiv'. Ser ikke så verst ut. Storvokst fyr. Har god jobb, og har overtatt en ålreit tidligere felles leilighet ganske sentralt i Bergen. Og har tatt på meg noen oppgaver på fritiden som gjør meg ganske offentlig profilert.

Men jeg er ikke klar for å gå ut i 'markedet' og finne en ny partner. Kjenner at dét er for tidlig! Det ville helt sikkert dekket mine behov, men hadde vært galt ovenfor den andre som kom inn med noen forventninger.

Om det er noen som fremdeles leser og synes dette høres interessant ut? Kanskje du er i omtrent samme situasjon selv?

Hadde satt pris på å høre fra deg.
Avatar

Re: Ensom mann i Bergen etter samlivsbrudd

okt 12 2017 - 16:32
Innlegget er ulest.
Hei
Til forsiden