Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Nå har jeg nådd bunn...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Nå har jeg nådd bunn...

juli 4 2016 - 09:56
Hei,

Jeg vil bare lufte tankene mine… Jeg er en 23 år gammel mann som føler meg ganske ensom.

Har i hele mitt liv jeg hatt store problemer for å åpne meg. Da jeg for første gang opplevde mobbing på barneskolen, satte det store preg på meg. Det fikk meg til å hele tiden tenke at jeg var annerledes og ikke helt passet inn i verden. Har fortsatt den følelsen nå. Gjennom ungdomskolen og videregående, så hadde jeg noen utrolige traumatiske episoder som ødela mye for meg. Derfor følte jeg meg sosialt underlegen, som om jeg ikke var verdig nok. På VGS var jeg for det meste stille, utenom når jeg var med mine nærmeste venner eller påvirket av alkohol. Da var jeg som oftest veldig livlig.

Til tider kan jeg virke ganske apatisk og fjern, særlig når det gjelder snakk om følelser og relasjoner. Regner med at dette kommer av min familesituasjon, i og med at vi aldri snakket om slike ting. Det er generelt dårlig med kommunikasjon i familien vår og vi er alle stille personer. Dette har gjort at jeg ikke har noe særlig med nære venner, kun et fåtall. I dag har jeg mistet kontakt med dem. Siden jeg har flyttet rundt en del, klarer jeg ganske greit å bli kjent med nye mennesker, men ikke godt nok til å bli venner.

Jeg har kommet frem til at jeg ikke tør å snakke med andre om meg selv og mitt liv. Jeg er veldig reservert. Derfor tar jeg aldri initiativ til å prate om dette emnet. Dette betyr også at jeg i stor grad unngår å prate med andre om deres liv fordi jeg vet at det til slutt vil ende med ”hva med deg?”. Og da gir jeg et kort svar som får meg til å virke uinteressant. I sosiale situasjoner med nye mennesker, hender det at jeg overtenker. Da ender det med at jeg blir sittende stille uten å si noen ting. Grunnen er at jeg er en uinteressant person. Den eneste hobbyen jeg har er trening, som jeg ikke har krefter til nå. Jeg har prøvd å holde meg oppdatert på ting som nyheter og trender slik at jeg kan bidra i eventuelle samtaler. Men når jeg bruker så mye krefter på å lære meg sosiale ferdigheter uten at jeg faktisk får pratet med noen, så ser jeg ingen grunn til å fortsette.

Jeg ønsker å skaffe noen nære venner, men frykten for å vise hvem jeg virkelig er, og hvor mislykket jeg er som person gjør at jeg tar avstand. Hvordan skal jeg få venner når jeg oppfører meg slik? Nå sitter jeg her med null venner og en ensom fremtid.

Jeg har alltid hatt et håp om at ting vil bli bedre, og har prøvd å jobbe med meg selv. Tanken var at jeg følte jeg hadde så mye å tilby for den rette personen, og dersom jeg en dag finner en god venn jeg kan stole på, så ville vi ha det så bra sammen! Det har fungert greit til tider, men for litt over 1 måned siden fikk jeg et skikkelig angstanfall. Jeg innså at jeg i realiteten ikke hadde en dritt å tilby andre mennesker. Det var kun en følelse jeg hadde inni meg for å holde motivasjonen oppe.

Etter anfallet så merket jeg at hukommelse og konsentrasjon ble sterkt redusert. Jeg har også blitt veldig klumsete og gjør mange dumme valg på daglig basis. Jeg er redd at dette er en permanent effekt. Nå er jeg helt tom inni meg og jeg føler at alt går nedover i livet. Tanken på å leve et ensomt liv har knust min motivasjon til å leve. Jeg henger så langt etter i livet at det er umulig for meg å bli ”normal” igjen. Selv helt grunnleggende ting som hygiene, rydding og et godt kosthold har blitt et ork. Dette var ting jeg var veldig påpasselig med før. Jeg har ingenting å leve for og derfor klarer jeg ikke å skaffe motivasjon til å gjøre livet mitt bedre.

Skulle så gjerne møtt noen mennesker i min aldergruppe… Eller kanskje noen som studerer / er akademikere. Skal starte på master til høsten og er redd for at jeg ikke kommer til å fullføre.
Avatar

juli 5 2016 - 01:51
Evnen din till å forstå andre mennesker I lignende situasjoner, er i seg selv noe fint du har å tilby. Det er flere av oss der ute en du aner :)
Hvor er du fra?
Avatar

.

juli 5 2016 - 10:05
Takk, det er fint du ser det positive i det. Jeg vet at det er mange i lignende situasjon som meg, og jeg synes det er så trist at alle har det vondt hver for seg. Spesielt når vi de fleste av oss er i samme situasjon. Jeg holder til i Østfold forresten :)
Avatar

juli 5 2016 - 12:01
Vell, jeg leter etter folk å bli kjent med I Sarpsborg området, hvis du lever i nærheten kan du gjerne sende meg en melding og prate litt :)
Avatar

hei

juli 6 2016 - 02:50
kan gjerme møte deg å bli kjent med deg jeg
Avatar

Re: Nå har jeg nådd bunn...

juli 6 2016 - 09:04
Jeg holder til i Moss, men skal flytte til Bergen om 1 måned.
Avatar

:)

juli 11 2016 - 14:04
Hei!
Jente på 26 år fra Fredrikstad her!
Sendte deg en privat melding og venneforespørsel:)
Avatar

hei

juli 14 2016 - 10:23
Takk for at du delte. Forstår hvordan du har det - det å føle at en ikke har så mye å tilby i sosiale samenhenger, ha en familie som ikke snakker så mye om problemer, og det å ha utfordring med hukommelse og konsentrasjon + følelsen av å miste kontakt med venner. Er selv 29 år og har slitt en del med det samme. Det er fort gjort å tenke at en aldri vil klare å takle livet igjen, jeg tenkte selv at jeg var for "skadet" til å fungere normalt

Ting begynte å snu for meg da jeg valgte å snakke med noen om det for 5 - 6 år siden. Jeg hadde ingen venner eller familie som jeg våget å åpne meg for, så valgte en profesjonell psykolog. Selv om det var litt uvandt i starten, så ble det etter hvert veldig naturlig å bare komme og snakke om livet. Få et annet perspektiv på meg selv og hvordan jeg tenker om meg selv. Det har hjulpet veldig mye. Det er veldig tøfft å gå rundt med disse tankene alene, spesielt dersom en har gjort det lenge. Jeg anbefaler å snakke med noen selv om det kan være vanskelig. Det å jobbe med seg selv er mye lettere dersom en har noen å gå gjennom prosessen sammen med, enten en venn eller en profesjonell
Til forsiden