Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Måtte evigheten snart komme, i et stort rot.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Måtte evigheten snart komme, i et stort rot.

mai 25 2018 - 19:35
Okei, hvor skal man egentlig begynne og hva skal man egentlig få oppnå?

Ekstremt kort om meg- jeg er en helt normal kar på 21 år som har utvandret fra vårt "kjære" fedreland, og som begynner å kjenne ting i både sjel og sinn.

Jeg har ved en lengre periode nå hatt intense diskusjoner med meg selv, men jeg kommer aldri til en løsning. Det å begynne å åpne seg selv med andre mennesker rundt dette er ikke en tanke som har streifet meg engang, men en plass må man vell starte og hva er bedre enn å la følelsene flyte ut over tastaturet og få ut litt tanker.

I store deler av livet mitt, om ikke hele, har jeg aldri forstått ensomhet. Hvordan skal man kunne snakke om ensomhet og de mørke tankene som streifer langs hodebunnen, når man ikke helt forstår det selv? Det er kanskje det ensomhet er, og jeg har slått meg til ro med at ingen oppfatter ensomhet likt.

Siden jeg var liten har jeg alltid hatt noen å være med, det er heller ikke til å legge skjul på at jeg har alle mulige innganger for å bli kjent med nye mennesker og det har jeg forsåvidt hatt hele livet. Allikevel så har jeg følt at jeg aldri har vært på bølgelengde, og bare når jeg såvidt åpnet meg opp til mine barndomsvenner så fant man kjapt ut av at dette ikke var noe dem ønsket å prate om og de forduftet like fort i løse luften etterpå.

Idag er en relativt fin dag, men da jeg ved noen få søkeord fant dette flotte forumet dukket det opp følelser som fikk meg til å ville skrive noen ord.

Personlig føler meg som et ubrukelig lite menneske uten mål og mening for livet, og jeg kjenner det tærer på meg. Skulle ønske man kunne komme seg ut av dette negative tankemønsteret og lære seg å sette pris på at man har fått muligheten til å tilbringe dager og år på denne jord, men det får bli i ønskeboksen enn så lenge.

Bare det å våkne opp for å gå til en jobb som man egentlig kunne vært foruten, for å kunne betale husleie for å ha en plass å bo er en stor påkjennelse. Føles ut som man er en liten kastebrikke i mellom de store selskapene, som veldig lett kan erstattes uansett hva som skulle skje. Hva er meningen, og hva tjener jeg personlig på å ha det kjipt dag etter dag?

Så hvor skal jeg hente energi, hvor skal man få den fantastiske "livsgleden" som alle verdens tullinger preker så høyt om og når er det egentlig denne gleden kommer.

Jeg hadde en søster som for rundt et års tid siden strøk med etter noen harde måneder, og min første tanke var at dette kan man ikke utsette sin far for- igjen.

Men uansett så ligger det og summer små tanker i hodet om hva jeg egentlig vil, men jeg føler aldri det kommer noe godt ut av dette da jeg aldri har delt dette med noen. Etter første forsøk ga jeg opp, da det er et ekstremt tabu tema.

Jeg føler meg like alene som idag, som jeg gjorde da jeg begynte på ungdomsskolen. Og igjen så virker det som jeg på ingen måte skal ha det sånn, men den forbannede følelsen dukker til stadighet opp i bakhodet og jeg funderer på om det kanskje er ensomhet som jeg kjenner på.

Dermed blir mine sist ord i denne ellers livlige og rotete posten at jeg er så ekstremt lei. Jeg har ikke lyst. Jeg vil ikke. Så hvorfor gidder jeg?????
Avatar

Re: Måtte evigheten snart komme, i et stort rot.

mai 25 2018 - 20:32
Tabuer er bare latterlige. Ingenting er egentlig tabu. Mange mennesker, i likhet med vennene dine, tåler bare ikke å høre utfordrende/kontroversielle/ubehagelige tanker.

Løsning: Prøv å åpne deg opp til noen andre isteden. Det finnes mennesker her i verden som er villige til å prate om alt (jeg er en av dem). Finn dem og prat med dem, så slipper du hvert fall å føle deg ensom over å ikke kunne uttrykke dine dypeste tanker til noen.
Til forsiden