Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er usynlig

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er usynlig

juli 15 2017 - 21:38
Hei.
Dette er mitt første innlegg her inne, jeg er ei jente i 20-åra. Jeg ønsker egentlig bare å få ned litt tanker. Det er ikke meningen å være til bry, men det hadde vært fint om noen hadde tatt seg tiden til å lese og kanskje skrevet noe tilbake.

Jeg har vært veldig mye lei meg det siste halvåret, fordi jeg ikke trivdes på skolen (jeg ble ferdig i mai). Jeg har få venner, og de jeg har føler jeg ikke at liker meg.. Det samme med familien min. Jeg og faren min har alltid hatt et veldig godt forhold, men ikke nå lengre. For to år siden fikk jeg meg en kjæreste, og han passer perfekt i familien min, alle ELSKER han. Og det er jo veldig koselig. Men jeg føler det gjør at de liker meg mindre. Vi var nylig på ferie sammen alle sammen, og jeg følte meg helt usynlig. De spurte kun han om han ville være med å bade, spille golf, tennis, gå en tur, dra på butikken osv men ikke meg.

Nå har vi kommet hjem, og vi var på grilling hos besteforeldrene mine her om dagen. Da ble situasjonen helt lik, og jeg følte at når jeg sa noe så var det ingen som brydde seg.. Et øyeblikk tok jeg meg sammen, og sa en morsom setning. Men da var det ingen som lo.. Alle så rart på meg, og jeg fikk inntrykk av at de følte jeg var sur, men jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg føler at ingen liker meg, ikke engang familien min. Jeg har alltid pleid å elske å grille hos besteforeldrene mine fordi de snakker med meg og spør hvordan det går med meg osv. Folk bryr seg. Men ikke nå lenger. For to år siden hadde jeg en alvorlig sykdom, som jeg nå er frisk for. Dersom jeg snakker om sykdommen foran dem så blir de helt stille, og de svarer enten ikke i det hele tatt, eller i utrolig korte setninger uten videre spørsmål.. Jeg trenger noen å prate med om det, men det er jo ikke så lett når de er sånn. Jeg føler de tenker at jeg er negativ som snakker om det, siden det ikke akkurat er så koselig tema, selvom det kanskje ikke er noe negativt jeg sier om det.

Det høres sikkert ut som jeg overdriver, men det er på denne måten ting er nå. Jeg føler meg usynlig og lite verdt, og ofte tenker jeg at det hadde vært bedre for alle om jeg hadde vært borte. Da vi var på ferie og jeg sa en ting til noen men ikke fikk noe svar eller noen reaksjon tenkte jeg at ingen hadde merka om jeg ikke var her. Jeg burde like gjerne være borte fra denne jorda. Jeg tenker ofte det. Jeg føler at den eneste som bryr seg om meg er kjæresten min, og det er det jeg lever for nå. Men det skal ikke mye til før jeg blir nedprioritert. Jeg blir usynlig igjen. Jeg er ingen. Jeg orker ikke dette.
Avatar

Re: Jeg er usynlig

juli 16 2017 - 00:35
Hei, bra at du deler dine problemer med forumet :)

Her er mine tanker om dine problemer, kanskje er de til hjelp? Jeg tror du lider av en depresjon, det bør du ta opp med legen din.

Du var alvorlig syk for to år siden, det er ikke uvanlig å få en depresjon etter tunge livshendelser. Kanskje finnes det en støtteforening for den sykdommen du hadde, ofte kan man be om oppføling fra lege/sykehus. Bare å snakke med andre som har hatt samme sykdom vil sikkert være til stor hjelp.

Folk flest unngår å snakke om vanskelige temaer, slik er det i de aller fleste familier. Tenk bare hvor mange du kjenner som sliter med noe, snakker de noe særlig om det? Faktisk er det ofte enklere å snakke med folk som man ikke kjenner så godt, det er i alle fall min erfaring.

Kjæresten din er det nye tilskuddet til familien din, folk gjør litt ekstra for at nye folk skal trives. Klart det kan påvirke far/datter forholdet. Prøv å finn på noe med faren din, uten at du har med kjæresten din og fortell faren at du synes det er viktig. Når du en dag får barn vil du merke at familien bryr seg mest om dem, alle forhold endrer seg over tid.

Jeg føler meg ofte usynlig i større familieselskap, jeg er ikke så godt på småprat og slikt. Jeg trives bedre når jeg kan snakke med noen få mennesker om bestemte temaer. Ellers så står jeg ofte å lager mat og så kommer de som vil snakke med meg bort til meg. Prøv å reflekter litt over hvem du selv er, du er i en alder der du går fra å bli sett og snakket til som et barn/ungdom til en voksen.

Håper svaret ga litt mening. Viktigst av alt er nok å jobbe med selvfølelsen din, finn noen å snakke med, helst en psykolog.





Avatar

Re: Jeg er usynlig

juli 17 2017 - 13:44
Tusen takk for svar! Jeg går til psykolog men jeg føler ikke at hun skjønner meg helt. Jeg har ikke kommet så mye lengre på den tiden jeg har gått til henne. Det var en veldig god ide å se om det er en støtteordning for de med sykdommen min, jeg sjekket det opp på nettet og fant ingen i Norge, bare en i Danmark. Men jeg har tenkt til å ringe til sykehuset og spørre om de vet om noe.
Alt du skrev fikk meg virkelig til å tenke, så tusen takk for at du tok deg tid til å skrive.
Avatar

Var din nærmeste venn

juli 18 2017 - 12:41
Du er sikkert litt usikker..Du er 20 år..det er mange valg man skal ta i denne alder..og det er ikke lett...Kansje du er deprimert i tillegg eller på vei dit...Du trenger tid for deg selv...alene tid..å finne og bli venn med din indre stemme...man kan være uenig med sit indre..eller øverhøre sin indre..men prøv og ikke vare for streng med deg sjøl..og ikke fiendtlig med dit indre stemme...Dere må bli venner først...ikke tenk at du er usynlig....fordi det er bare en følelse som kommer av at du ikke føler deg forstått av omgivelser..men tror ikke noen kan forstå deg bedre ..en du selv skal prøve forstå hva din indre stemme ..din indre dialog handler om..La den stemme vokse og vare sterk ..og bli venn med dit indre..bli kjent med dit indre...Du trenger litt tid for deg selv..hadde jeg vart deg hadde jeg trukket meg litt fra for ofte familie bevibghenheter..for å få lit alene tid og dyrke sit indre jeg sterk og mindre sårbar...Du er ung og verdifull..har en kjæreste som du setter pris på..men si ikke at du lever bare for han..fordi du må kunne oppleve din indre jeg på både godt og vondt..bli trygg på det..bli fornøyd med det og lære deg hvordan du skal bli enig med deg selv å ikke vare for streng med deg selv....Det slapper utrygghet ubalanse..som igjen påvirker dit sårbare jeg og karma.Vær sterk og la deg ikke påvirke av de som ikke inkluderer deg på VGs...de er ikke verdt å bruke krefter på..så lenge du er høflig og oppriktig mot de..og de setter ikke pris på den du er og ikke er nysgjerrige og inkluderende...det bruker jeg si:"de beskriver seg sjøl"Snille empatiske mennesker bruker tid og vennlighet som strategi å inkludere alle ..og tolerere medmennesker..Viktigste er at du har gode verdier og er snill med deg selv for din egen skyld..du skal lære deg sette grenser for deg selv og slippe inn de som kan se og opptage deg som en sårbar snill medmennesklig og i kontakt med sine følelser...Det er en styrke å vare sårbar og..de sterkeste mennesker ..gråter og har kontakt med sine følelser.Bli kjent med din indre styrke ,opptag skatten som du bærer i deg..igjennom å tilbringe litt alene tid..les en bok,ta deg en kopp te,kaffe på terassen ved soloppgang...og kjenn på naturens friskhet..lyder,lukter,musikk som inspirerer deg..en sykkel tur med noen som du setter pris på..midt i naturen..legg deg i gresset og se på himmelen..og føl dit indre jeg..åpne sansene for å kjenne naturens enkelhet og styrke....Ensomhet er vondt..men man kan opptage at man er mer ensom rundt ..folk som ikke har oppdaget deg på det beste og er der for hverandre.Familien din er sikkert glad i deg og setter deg høyt..men de blir Kansje redde..å møte deg på det nivået..fordi Kansje de blir maktesløse å hjelpe deg...fordi de blir angstfulle at du kan vare i fare ...Jeg er eldre dame,midt i livet..tro meg det er mange som kan såre en i livet..men til slutt det er vi som skal sette grenser og pris på den vi er..lær deg vare din beste venn..gir blaffen i de som sårer deg..ikke gi makt å såre deg...forsett å vare snill med andre men ikke glem deg selv...Du har din sterkeste stemme i ditt eget liv..du er ung og har..masse å oppleve i livet på godt og på vondt...Ingen er helt på akkord med seg selv og lykkelig hele tiden...Tror meg..er en gammel hund med masse vondte erfaringer ...det er nesten vanskelig å knytte relasjoner etter så mangt ...men har lært å høre på mit indre stemme..velger med omhu..det er få ekte dyrebare vennskap ...Du er bare usynlig for de som ikke er ment å bli sluppet inn og opptage skattene i sjelet ditt..Husk at du lever for deg selv og og din lykke ikke bare for andres..(hapiness is an inside jobb).Du er verdifull og sterk..klokk av erfaringer som ikke andre har..så be strong...Finn deg venner på VGs som deler noe av dine verdier,interesser..det er ikke lett ..sikkert ..men hev hodet opp og se forbi de som behandler deg respektløs..for de beskriver seg selv..det er deres problem ikke dit.Klem fra medmenneske til medmenneske:)Hvis du føler deg i tilleg deprimert gå til fastlege og be om behandling..det hjelper over det verste..negativiteten:):)
Avatar

Hei!

aug 2 2017 - 16:16
Jeg leste innlegget ditt og tenker at familien din er helt sikkert glad i deg. Men om du føler at det kan være passende synes jeg du skal lufte det på en eller annen måte, man trenger alltid bekreftelse om man er barn eller voksen? Noen ganger får man det på jobb eller på skole, og man trenger ikke at familien gir den. Jeg synes ikke det er så rart om følelsen kan komme, men det kan være en følelse bare.
Viktig å ikke bli i den følelsen, vise for deg selv og andre at du er mye verdt og liker deg selv også :-)
Til forsiden