Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Helt ærlig

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Helt ærlig

aug 18 2017 - 00:08
Trodde aldri ensomhet skulle skje meg. Jeg er en jente på 24, nylig utdannet sykepleier. Jobber tett på mennesker hver eneste dag, både kollegaer, pasienter og pårørende. Jeg blir vitne til enormt mange aspektere av følelser, deriblant kanskje størst ensomhet. Både hos eldre og yngre. I min jobb bruker jeg et skjold, jeg lytter, støtter og pleier med trygghet så godt jeg kan. Kanskje få av de menneskene jeg er sterk for, og ikke minst sterk sammen med, vet at jeg selv er forferdelig ensom. Jeg har alltid hatt venner, ikke så mange men noen få gode. Opp igjennom årene har det vært en del utskiftninger, men det er jo normalt når en utvikler seg i forskjellige retninger. Det har vært mange gode venninner, og et par bestevenninner. Det har vært mye gutter, og der har jeg kanskje aldri hatt en utfordring (uten å skulle høres kvalm ut, har jeg i den forstand kanskje vært heldig med det jeg presenterer utad). Sosiale sammenhenger, slik som fester, treff, kjærester og venners kjærester. Jeg har alltid deltatt. Min bror var den sjenerte i familien, ikke meg. Men i den forbindelse har det også derfor vært mye dramatikk. Jeg var nok i den populære gjengen på skolen, og en vet jo alle at det ofte er dramatikk å finne der. Men over årene nå befinner jeg meg i en situasjon der dette har snudd. Det har gradvis spist på meg, men det har ikke fått overtaket før nå. Kanskje jeg har fått advarsler, men de har jeg i såfall feid under en dør. De siste årene har det vært tre jenter. To av dem er sterke individer - noe som gjør meg til den svakeste av dem. De har hetset meg, skjelt meg ut ved anledninger de har fått og liknende. Likevel har vi funnet tilbake til hverandre. Nylig så kuttet to av disse jentene meg ut av sitt liv. Disse jentene var de jeg omringet meg sosialt med. Nå har jeg plutselig en igjen, og en person med mange andre venner kan ikke bare prioritere meg fordi jeg er alene. Jeg sitter da igjen med en forferdelig "til bry" følelse. Ingen som spør om en fest, ingen som inviterer på kaffe, ingen som ønsker å komme hjem til meg å se en film. Folk er busy i sine liv, med barn og familie, andre venner og klikker som de bestandig har tilhørt. Det er ikke lett å skulle prøve å nå inn til en ny gruppe mennesker som allerede har satt tall på hvor mange de ønsker å være. Jeg er så lei av å høre "ja men du er jo så morsom, intelligent, snill og god! Du finner venner, bare vent skal du se". For den ventetiden, den kampen, den ydmykelsen den spiser meg totalt opp. Jeg griner nesten hver eneste kveld, før jeg står opp - går på jobb og skjuler alt for alle andre. Hver dag er det samme. Jeg kan godt ringe den siste venninna mi, og til tider har vi mange hyggelige stunder. Men likevel har jeg aldri følt meg så alene som nå. Sosiale medier florerer med bilder av tidligere venninner som morer seg i store gjenger, folk som reiser på parturer og sydenferier. Jeg blir ikke invitert, for det er ingen som tror at jeg er så alene som jeg er. Jeg ser at jeg kan ha valgt et feil miljø, feil type mennesker å omgås ( ikke rus) men hvordan i en alder av 24 skal en gå frem? Det oppleves tabu å skulle gå ut med slike følelser. Man tenker liksom at man bare stempler seg som taper, og gjør deretter ting enda verre for seg selv. Også surres man inn i et nett av usikkerhet også vokser den seg så stor at..... Så isteden skriver jeg her. På forum, for første gang i mitt liv så langt...
Avatar

Re: Helt ærlig

aug 18 2017 - 23:44
Det å bli valgt bort, eller aldri valgt som venn er veldig tøft. Man blir fort ekskludert hvis man hopper over russetiden, ikke liker fotball, bor litt langt unna etc.

Jeg har lært meg å leve med mye ensomhet, jeg blir sjelden trist på grunn av det, med unntak av nyttårsaften og bursdagen min.

Det er nok vanskeligere for deg, siden du har vert mye sosial før. Verken du eller jeg er noen tapere fordi andre ikke vil være venner med oss, det er jo deres tap. Behold den gode vennen du har og prøv å finn noen andre gode venner.

Kanskje kan noen av de nye kollegene dine bli gode venner? Kanskje kan du finne deg en treningsvenn eller to, eller begynne med en ny hobby?

Verden er full av "fasademennesker" og drama queens, men jeg tygger eller tørre Wasa knekkebrød enn å bruke tiden min på de...

Avatar

Hei

aug 26 2017 - 20:24
Ville bare si at det er ikke noe feil ved deg selv om du ikke finner venner. Det å finne seg nye venner i en alder av 24 er vanskelig, sliter litt selv med det. De fleste man møter er bare ikke "tilgjengelige" som venner, deres emosjonelle behov er allerede fylt, og da er det dessverre ikke noe særlig interesse for å skape nye vennskap. Det gjelder å finne de personene som er i samme situasjon som deg, som har mulighet og tid for nye venner.

Lykke til :-)) du er ikke den eneste som har det slik
Til forsiden