Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom

mai 27 2018 - 11:07
Jeg er en jente på 22, jeg har slitt psykisk siden tidlig i ungdommer. De siste årene har jeg tatt mange skritt for å prøve å få orden på livet. Jeg sliter mye enda, men jeg gjør mye for å prøve å komme meg til en bedre plass i livet. Jeg har lenge blitt sittende mye inne, og nå når jeg prøver å komme meg ut innser jeg at de fleste menneskene jeg hadde i livet mitt er borte. Jeg prøver å kontakte folk, ofte sier de ja og avlyser eller har ikke tid. Jeg føler mer og mer på ensomheten. Jeg merker at gnager på selvtilliten min, og blir en ond sirker. Jo mer uønsket jeg føler meg, jo mer stiller jeg meg på utsiden. De få gangene jeg er rundt folk, føler jeg meg utenfor og ender opp med å bli tilbaketrukken. Jeg hater det, jeg pleide ikke være slik. Jeg husker jeg var sosial og utadvendt engang. Jeg føler jeg har mistet så mye av meg selv, og jeg prøver å finne tilbake til sider av meg selv jeg savner. Men jeg vet at jeg ikke kan gjøre det fra innsiden av leiligheten min, jeg vil så gjerne ut i verden. Beklager vis dette ble litt usammenhengene, jeg innser nå at jeg hadde ikke en veldig klar ide om hva jeg skulle skrive her. Håper noen kan kjenne seg litt igjen, og kanskje kunne ønske å prate.
Avatar

Re: Ensom

mai 27 2018 - 13:57
Jo kan kjenne meg en del igjen, men fra en annen vinkling. Da 20 åra startet for meg begynte jeg å utvikle meg på en helt annen måte enn hva jeg hadde gjort tidligere. Før var jeg utadvendt, sosial og var ute og festet 1-2 ganger i uka. No er jeg heldig om jeg får komt meg ut 1-2 ganger i året på fest xD. Har vært ekstremt deprimert og ensom pga dette nå i lenger tid, men i det siste har det roet seg siden jeg har jobbet med meg selv dag etter dag.

Har ofte tenkt på om jeg hadde det bedre før fordi jeg kunne valgt å la være å endre meg... Har komt til den slutningen at det som før var kunne aldri ha forblitt uendret, endringene ville komt med eller uten min innsats. Det triste med det, er at en gjerne skulle fått seg nye venner som forstår en bedre enn de gamle (da de gamle ikke utvikler seg). Har til no desverre berre oppdaget at vennskap ikke betyr noe for folk som allerede har venner :(. Og skal en først bli venner med noen er det 1 million krav som må stilles, fordi folk skal ha slike "perfekte venner" liksom de som skal ha slike "perfekte kjærester" ellers risikerer de å gå seg lei. Da bruker det å komme slike fraser som: "jeg har ikke tid", eller at de dropper deg hvis de får et bedre tilbud fra noen de verdset mer etc. Værste av alt er at en del ikke sier det rett ut som det er, fordi de ikke skal "såre" deg.

Hahaha, ble veldig usammenhengende dette ja :). Håper det var til noe trøst / hjelp, eller hva enn du var ute etter :)
Til forsiden