Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensom i egen familie

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensom i egen familie

aug 5 2017 - 10:57
Helt siden jeg var mindre og det kom antydning til at jeg sliter psykisk, har jeg alltid på en måte blitt utstøtt fra min egen familie. Ingen som gadd å ta seg tid til å forstå meg.
Nå er jeg 18 år, og for snart et halvt år siden kom de frem til at jeg har diagnosen sosial angst og depressive lidelser - da jeg kom hjem med dokumentasjon, slo det ikke godt til hjemme.

Jeg har ønsker om å kutte familien fra mitt bilde, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem på det ønsket, siden det er bare snakk om den halve delen av meg (fars side).

Er det andre som føler seg ensom og misforstått i egen familie?
Avatar

Hei du!

aug 6 2017 - 22:39
Jeg føler meg også ensom og misforstått i min familie! Min psykiske helse har aldri blitt forstått/godtatt av min far og søster. Jeg hører stadig at det ligger i ordene dems om hvor tid jeg skal slutte å gå å snakke med psykologen eller på antidepressive medisiner osv.. som gjør at jeg har et ganske dårlig forhold til dem. Jeg bor hjemme da jeg har angst for å bo alene, men føler meg alikevell mer ensom en noen gang..
Avatar

Re: Ensom i egen familie

aug 7 2017 - 01:30
Hei! :)

Man velger ikke hvilke familie man blir født i, men man velger dem man vil ha rundt seg.
Det er så mange som sier at familien er det viktigste man har, og det er i og for seg ganske riktig. Men i de tilfeller man ikke har det bra hos dem, synes jeg det er riktig å velge dem bort. Jeg har tatt det valget av å distansere meg fra min familie på min mors side, og det var skikkelig vanskelig i begynnelsen. Det var mye frem og tilbake. De gode minnene dukket opp når det var lenge siden sist, men når jeg var hos dem, ble jeg påminnet om hvorfor jeg ikke ville være en del av det. Vi kan ikke forandre dem, selv om vi ønsker å bli akseptert. De er som de er. I mitt tilfelle har jeg hatt det så mye bedre uten dem.

Men om du fortsatt ønsker å ha kontakt med dem, og at de skal forstå deg, så snakk med behandleren din. Han/hun kan hjelpe med å forklare på en bedre måte. Vi selv er så følelsesmessig involvert i dette, at det ofte er vanskelig å forklare det på en god måte. En tredjepart ser det på en annen måte, og samtidig vil en behandler klare å sette ord på det slik at familien din kan reflektere litt selv. "Hvordan tror du det er for han/henne?".

Det er absolutt ikke en lett avgjørelse, men det er du som skal få bestemme hva som gir deg gleder i livet og hva du ikke trenger. En familie skal alltid være der og støtte deg, det er min mening. Og om de ikke forstår, så er det deres oppgave å gjøre alt for å forstå.

Jeg håper dere klarer å finne ut av situasjonen med familien deres. Dere fortjener å bli akseptert for at ting er som det er nå. Og å få masse av støtte og respekt.

Klem :)
Avatar

Misplaced

aug 11 2017 - 11:16
Misplaced; kan du fortelle mer om hvordan du tok avstand fra deler av familien. Jeg prøver å gjøre det nå selv for å beskytte meg selv mot å være deres hakkekylling, men det blir liksom veldig dårlig stemning og bebreidelser, og mange mener at jeg skylder dem en forklaring på hvorfor jeg tar avstand. Når jeg prøver å forklare blir det bare misforstått eller bagatellisert.
Avatar

EKMNxxxx

aug 13 2017 - 04:57
Det er ikke lett med det første, og det blir stilt en del spørsmål. Men så lenge du vet hva som er best for deg selv, så skal folk respektere det. Når folk spurte meg om det, svarte jeg "Det er mitt valg, og jeg vil ikke gå nærmere inn på det. Sånn er det bare". Noen få ganger har jeg fortalt grunnen. Men alle trenger ikke å vite alt. Det er ditt valg, du bestemmer hvem som skal få vite hva.

Jeg ga ingen forklaring til dem. Men de er litt sånn som det "aldri er noe galt med" og at alt sammen er min feil. Det bryr jeg meg ikke om. Det viktigste er at jeg har det bra sånn som jeg har det nå. Jeg bare sluttet å kontakte dem, og de har ikke gjort noe for å nå meg. Etter å ha vært naiv og redd for å være alene, har jeg bestemt meg for å fokusere på å omringe meg med mennesker som bare vil meg positivt. Men om det skulle hende at de i familien min ønsker å gjenoppta kontakten, så må jeg se at de forstår MEG.

Men samtidig er det også viktig å se på det fra flere sider. Kanskje de ikke vet at de gjør noe galt? Har du forsøkt å få dem til å forstå din situasjon? Skjønner de at du føler deg som en hakkekylling? Er det gjort med vilje?
Om du ønsker å snakke litt om din situasjon så vil jeg gjerne gi deg råd. Det er litt vanskelig når man vet så lite. Du kan skrive privat melding til meg om du heller vil det. :)
Til forsiden