Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

De siste forberedelser - råd

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

De siste forberedelser - råd

juli 16 2017 - 16:43
Hei,

Hva gjør andre når de alltid er alene og har vært alene uten menneskelig kontakt i flere år og ikke får hjelp, har forsøkt høyt og lavt, men ender opp med traumer og vonde konsekvenser - kastet frem og tilbake og aldri får mulighet til å få det bedre. Jeg klarer ikke å orientere meg i systemet, skjema og søknader og henvisninger men med en journal som gjør at en aldri lenger får være med og en blir ikke lenger snakket til, men vurdert i hjel og alltid vurdert nedover og nedover og fremmede, tilfeldige mennesker, ofte førsteskansen vedtar eller vurderer eller stiller spørsmål uten betenkeligheter. Med det felles budskap, eller i det minste opplevelsen av å alltid avvise - sende en bort - alle har god tid og hvorvidt en dør en sakte død og ikke klarer å snu livet alene, ingen bryr seg og hver gang en forsøker blir det verre. Så frykten for å oppsøke lege eller andre tar etterhvert overhånd og også en merkverdig angst og uro for ting en ikke lenger vet hva er, valg en må ta uten å klare det uten å få snakke gjennom som alle andre. Men de må tas likevel og det forblir et faktum at en bommer og feiler og synker.

Så de valgene som gjenstår nå er å forsøke å få mot til å avslutte smerten og livet, men ingen mennesker ønsker det og det brenner alltid et håp og en vil leve, men det er vondt hele tiden. Noe som medfører at en ikke engang klarer å ta det valget og blir sittende alene i paralyse urørlig og med et indre stress som aldri går bort selv når en sover. Jeg får aldri fred noe sted og får ikke oppleve samvær og husker ikke hvordan det var å le og ha det hyggelig lenger. Nå gjør det også vondt å delta sosialt med fremmede så isolasjonen er total og jeg vil ikke leve slik.

Paradokset, som sikker mange kjenner til er at bare det å få gjøre noe hyggelig - til og med bare det å få høre en telefon som ringer eller ha noe å glede seg til er nok til at 90% av alle problemene fordufter og en får livslyst.

Men det er nytteløst å si det til ens "fangevoktere" som skal knuse en sønder og sammen med beskjed om at en ikke fungerer, at en må i tung behandling og etterhvert som en har forsøkt og får det verre, begynner dette med "tvang" og frykt for å miste friheten rett og slett fordi en så hyppig forsøker å formidle at en trenger hjelp, med det utfall at når en aldri får det, aldri når frem så øker behovet for å få bukt med interaksjonen en nettopp opplevde, avvisningene og alle de vonde og kvasse menneskene som møter en som om en ikke hadde følelser og som om en ikke er et liv og menneske som vi alle er. Så som jeg har skrevet, klager en, men det gjør bare vondt verre - en leser hva disse menneske skriver - en har fortalt dem hvor vondt det gjør å aldri få svar eller at noe tas til etterretning og det møtes også med stillhet.

Men en har et behov for å bli hørt så også det medfører at en forsøker enda mer å bli hørt, som gjør vondt verre.

Derfor, når det ikke finnes noe sted lenger en kan henvende seg - når en har forsøkt alt og en har forsøkt å spør lege, forsøkt å være tydelig - forsøkt neste lege, forsøkt legevakt - forsøkt skype, livskrisehjelp, kommune.....ingenting nytter eller en opplever det slik, som gjør at en heller ikke får gjort ting i hverdagen fordi en kjenner på angst og uro bare av å åpne en bok i frykt for hva som kommer av konsekvenser en ikke kunne forutse.

Regelrett tortur å frata mennesker muligheten til å forutse utfall og heller ikke få svar på hva det er, ingen som gir en tilbakemelding på noe, men som lar en gå tilbake dit en kom fordi en ikke klarte å nyttiggjøre seg av det en gikk for å få, som en også har forsøkt å forklare at er vanskelig og ber om hjelp til å styre de korte samtalene en får, men uten å få annet enn beskjed om å "bare gå til fastlegen" eller "bare gjør det eller det"....

Så jeg trenger hjelp til å få gjort de siste forberedelser, til å få avsluttet livet på en god måte - for ingen sier at det er bedre hvis en var død, men likevel må det være "akutt nok" - et spørsmål en får som skal kvalifisere hvorvidt en kan få hjelp. Så det blir aldri akutt nok til å gå til legevakten og det er umulig å få hjelp av fastlegen som ikke lenger snakker til en på en ordentlig måte, men altså som om en ikke har evner eller intellekt eller selvinnsikt. Journalen min er så full av stygge og belastende ting som tegner et forvirrende bilde, hvor noen mener A og andre mener B og lege kan derfor ikke gjøre noe siden han eller hun blir usikker og det er uaktuelt å lytte til det jeg sier.

Snakker ikke om råd til hvordan ta livet - jeg har ikke noe ønske om å ta livet egentlig, men noe å gripe fast i - ett eller annet av eksterne impulser, ideer til når det er på tide å innse at det er bedre å få fred og ro enn å fortsette å leve i konstant uro og ensomhet. Så det er altså ikke fare for livet mitt, jeg ville aldri gjort det, men samtidig har det liksom kommet til et punkt hvor en ikke lenger ser veien ut av systemet som holder en fast i systemet (for meg da, andre har venner og noen å prate med utenom som utgjør hele forskjellen).

Men det er jo først når en ikke orker mer og til og med da opplever en jo at en nesten må være i gang med forsøket før en kan be om hjelp. Da blir derimot ikke hjelpen noe som er for å få det bedre, men bare forhindre at en altså ikke orker å leve mer. Så før dette skjer - hvordan skal man klare å få hjelp og få et bedre liv når en ikke har noen å be om hjelp og ikke klarer det alene?

Beklager lang e-post, men jeg vet ikke.
Avatar

re

juli 16 2017 - 17:17
Trist å lese innlegget ditt.Tar deg på ordet i fht. å ønske endring og oppfordrer deg til å ringe oss på 116123 for å tenke litt høyrt sammen med oss.

Hilsen Adm.
Avatar

Takk for svar

juli 16 2017 - 19:42
Til Cany123 - jeg har ringt dere før mange ganger, men selv om det er en fin tjeneste generelt, gjør det egentlig vondt verre for det blir en tilfeldig person som lytter på historien jeg har fortalt uendelig mange ganger før og utfallet er bare at jeg beskriver hvordan jeg har det og så legger vi på. Av og til kommer vedkommende med spørsmål og uten å mene det annet enn i beste hensikt, skjærer det som kniver å få de samme spørsmålene om og om igjen og anbefaling om å be om hjelp under antakelsen at alle får hjelp, at fastlegen fikser det og at en bare må prøve igjen og igjen. Jeg har hørt alle rådene før, og det er ikke som at jeg ikke selv vet at det er bedre å tenke positivt enn negativ eller annet. Problemet er jo at man ikke ser poenget med å gjøre noenting lenger og at av og til trenger man andre mennesker å dele noe med - alt blir meningsløst når en ikke får utveksle ideer og diskutere eller spøke eller annet som er fundamentalt for at vi skal ha det bra. Men det verste er når spørsmål som "men har du familie?" eller "har du FORSØKT å ta kontakt..." det er egentlig ikke spørsmål, men antakelser om at man EGENTLIG har mennesker som bryr seg - man har egentlig venner men man må selv oppsøke dem. Det er ikke meningen å kritisere dere for Guds skyld! Det er bare generelt at hjelpen man får er beskjed om å bare forsøke å be om hjelp og antakelse om at ALLE har noen å prate med. Men sannheten er at noen av oss - lever TOTALT uten menneskelig kontakt. Ikke bare sjeldent eller at man av og til føler seg ensom - men at man ALDRI får samvær med andre og da dør man en sakte død.

Til deg som skrev at du også kjenner deg igjen - du er virkelig hjertelig velkommen til å ta kontakt hvis du ønsker å prate, ikke så mye for at jeg selv skal unnslippe ensomheten - men fordi det å kunne bidra og hjelpe andre er utrolig givende og en vinn-vinn situasjon. Jeg er ikke ufør, jeg har dessverre for mange ressurser og for mye jeg aldri får brukt, men jeg sliter forferdelig med at jeg hele tiden skal omtrent NEKTES å få bidra og at istedet for å gi en noe oppmuntrende og forsøke å løfte en opp, så er det en nedbryting som er så total og konstant og det at så mange mennesker i dette "systemet" er på det viset - en egen rase som ser ut til å oppleve nesten glede av å forvalte en dyrebar tjeneste og SPESIELT Å FORTELLE EN AT REGLENE ER SLIK OG SLIK - en forklaring på hvordan de administrative linjene er og at en må skjønne at en må vente til "mandag" og kontakte fastlegen eller bytte fastlege og be om henvisning - Det er ikke først og fremst det faktum at dette er inngangsbilletten, men at disse menneske møter en som de gjør og konstant forteller en at en er feil - en ER FEIL. Ikke bare at en gjør feil og heller ikke at en har enkelte utfordringer men at det er en del av pakken. EN setning i journal beskriver hele personen - FUNGERER IKKE - DU ER FOR SYK - DU ER IKKE I STAND TIL - og hvis det bare var det, hvis en eller annen person mente dette - men når en person har sagt det, skrevet det. Selv om vedkommende ikke har verken mandat eller kunnskap til å gjøre slike vurderinger, så er det ingen som reagerer. Det finnes ingen ledere eller andre som en kan si hvordan en ble møtt og de som ødelegger mennesker eller bidrar til det på dette viset, har ALLTID rett og det er helt hinsides. Selv om man kommer forbi førsteskansen, en kommer inn døren og kanskje møter noen som faktisk vil hjelpe og som reagerer - PLUTSELIG kommer en tredje person og bare negerer ALT som ledet dit. Og da er det et faktum. Pytt sann sånn ble det. Forsøke igjen da kanskje? Spør psykiater neste gang. En person som faktisk er ekspert og har myndighet og et medisinsk ansvar. Som illustrerer hvor fantastisk maktesløse ikke bare pasienten er, men også de som faktisk opererer innenfor systemet. De vet...eller kanskje rettere sagt....de vil under ingen omstendigheter kritisere en kollega eller dennes vurderinger.

Forvaltningen er nøyaktig på samme vis og det er enda mer sjokkerende. Jurist og leder som ser hva forgjengeren har skrevet, det står svart på hvitt og vi leser det sammen - men nei...um...ser at det er mange dokumenter og det er vanskelig for meg å si noe om denne konkrete saken. De burde (Og nei - virkelig ikke alvorlig eller med noen intensjoner - bare en dyp fortvilelse) blir henrettet for å forvolde så mye skade på så mange mennesker når det ikke engang er snakk om vurderinger, men å bokstavelig talt sette lover og regler og faglig stolthet til side av kollegiale årsaker. Tenke på hvor ubehagelig lunchen blir da så da er det bedre å bare gjør MOTSATT av det som er deres virke.

Huff...ble en lang tirade igjen....


Men ja....det er forferdelig å aldri få ut alt det som en sitter inne med og det er mye. Skrive en bok....jada, men kanskje i et annet liv.

Jeg skulle derimot så inderlig ønske at jeg fikk mulighet til å bruke alt dette til noe og være en venn for andre som også sliter på samme vis eller som trenger noen å støtte seg på. Nei, en er for psykisk syk og først må man bli FRISK ved å gå i behandling. Alle vet jo hvordan systemet fungerer. til og med de som jobber i systemet vet dette, og likevel sier f.eks NAV at en må gå i behandling og at det å jobbe skal straffes eller det å gjøre andre ting som går på bekostning av "BEHANDLING" er å begå en synd. Men de vet at behandling i beste fall gjør mennesker friske, men i verste fall gjør mennesker verre og i alle tilfeller har de uendelig med tid mens den enkelte ser årene og livet renne ut i sanden.

Beklager lang post.

Gjentar: hvis noen har lyst å gå sammen om noe - snakke på telefonen - jevnlig og uten fordommer eller annet. Så vil jeg tilby min egen "Krisetelefon" :-)
Avatar

God kveld

juli 17 2017 - 23:36
Har lest innleggene dine. Man kan dessverre ikke få endret på systemet som enkelt individ. Det føles tungt og håpløst innimellom men det kan bli bedre. Har ikke blitt bedre selv at hjelpeapparatet og kanskje vært mye bortkastet tid og det som har vært men valgte snu det til noe positivt for å lære av det.
Savner også tilhørighet til andre mennesker. Men heller alene enn I dårlig selskap.
Prøvd frivillig sentralen eller noen møteplasser innenfor røde kors etc? Vet ikke hvor du bor og hva Slags tilbud det er.
Selvhjelp er faktisk det eneste som hjalp imitt tilfelle.
Men man har forskjellige historier bak seg ilivet.
Det er krenkende ikke bli hørt av leger psykisk helsevern etc.
Men å ta imot råd /veiledning kan være bra.

Ønsker deg uansett Lykke til å ikke gi opp :)
Til forsiden