Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

jeg vet ikke hva overskriften skal være.. Ensome meg? missforstått av psykolog?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

jeg vet ikke hva overskriften skal være.. Ensome meg? missforstått av psykolog?

april 5 2017 - 00:59
Okei, hei.. beklager utallige skrivefeil, babling og dårlige formuleringer..
les vist du vil, jeg er bare en teit jente, som brått følte seg litt ensom

Jeg kan bare begynne med å si at jeg vet ikke helt hva målet mitt med å skrive dette her egentlig er, men jeg gjør det uansett.
Min depressive episode startet for kanskje ett og et halvt år siden. For et år sidan var det på sitt værste, og jeg hadde store problemer med å i det hele tatt bevege meg ut av senga. hverdagen var fylt med tårer, hyling eller skriking inn i puta mi, selvskading og en ubeskrivelig tomhet.
jeg ble sendt til psykolog (av mine foreldre) for ca et halvt år sidan. Tingen er bare den at jeg føler ikke psykologen legg helt vekt på de rette tingene. Hun er veldig flink, men jeg føler på ein måte at uansett hva jeg seier til henne, så tenker hun ikke på at depresjonen min kan være forklaringen på problemet mitt.
Jeg tror tingen er den at jeg bli diagnoserad med en tilpassningsforstyrrelse når jeg kom til psykologen. De trodde at min depresjon var blitt mye bedre (fordi det var det jeg fortalte dem). Men faktum er det at den har ikke det, det ble bedre en stund, men så begynte det å mørkne igjen. Jeg er enda i denne spiralen, og jeg føler at jeg bare daler lenger og lenger ned. Jeg er livredd for at ting skal bli så gale som de ble i fjor.
Og nå sitter jeg her, med en støttande familie, kjæreste, osv... - men likevell så tror jeg aldri at eg har følt meg såpass åleine som et jeg gjør no...
Jeg har vondt inni heile meg. Jeg klarer ikke mer av dette. Dagene går så seint, og kveldene enda seinere. Jeg får ikke sove lenger. Skolen går heller ikke lenger, ingenting går. Jeg klarer ikke.
Livet mitt er meiningsløst, og jeg lever så absolutt ikke dette livet for min egen del. Jeg lever for de rundt meg; mamma og pappa, venner, kjæreste, til og med min psykolog- men ikke meg selv.
Jeg kjenner meg likegyldig når det kommer til min egen død.- og bare det å skrive det ned, skremmer meg

Hvorfor kan jeg ikke bare ha det greit? Leve livet mitt? være vanlig?

Avatar

Re: jeg vet ikke hva overskriften skal være.. Ensome meg? missforstått av psykolog?

april 6 2017 - 13:33
Du er mer vanlig enn du tror. Livet er dessverre en god dose motgang og smerte, og alle har sitt å stri med. Så hvis du ber om et normalt liv, er det inkludert problemer. Grunnen til at vi tror andre har det lettere enn oss, er fordi så få snakker om utfordringene sine. Foreldre skal skåne sine barn, venner vil beholde den perfekte fasaden, så andre ikke ser ned på dem, osv. Realiteten er faktisk at bruken av antidepressiva hos unge jenter har økt med 83% på ti år. Og samme tendenser gjelder resten av befolkningen, for angstdempende og humørregulerende legemidler er i flere land #1 på lista over utskrevne resepter.
Og så er det engang sånn at det er få som velger å oppsøke hjelp for sine problemer, så antall resepter for stemningslidelser viser bare en liten del av bildet.

Har du fortalt psykologen din hvordan du føler? At du ikke føler deg hørt, at du ikke er så frisk som tidligere? Det er jo en viktig detalj, sånn at behandler kan tilrettelegge terapien på best mulig måte.
Og fortsetter du å føle mangel på bedring eller at du ikke blir tatt hensyn til etter at du har gitt tilbakemelding om hvordan du oppfatter samspillet deres, så er det lov å bytte behandler.
Men prøv så godt du kan å få delt det du beskriver her, og spør hvorfor hun velger å gjøre som hun gjør når du er uenig i noe, slik at dere har best mulig utgangspunkt for å skjønne hverandre.
Kanskje handler hun slik hun føler er best i forhold til det hun har lært. Kanskje ser hun ting du ikke er klar over. Kanskje har hun feiltolket noe, eller sitter på gammel informasjon.
Sørg for at dere begge er på samme side og forstår hverandre.
Vær spørrende istedenfor defensiv og lukket, av og til virker noe rart og ulogisk for oss. Det betyr ikke at det ikke har noe for seg.
Men da er det også lettere å åpne seg for muligheten at det kan fungere hvis man vet hvorfor det kan være et alternativ.
Avatar

Hei :)

mai 18 2017 - 09:49
Godt sagt av hjortelort :) Livet er nok uheldigvis mye smerte ja. Alle må gå på jobb, alle må være alene. Det er samfunnet som har sviktet på fronten som gjelder "det å snakke om det"

Med tida kan mange gode ting skje også :)

Jeg savner kjæreste og føler meg ofte ensom egentlig, men det tror jeg er en allmennmenneskelig følelse, som handler om nettopp et ønske om sosial kontakt/nærhet. Med min psykolog, og venner så har jeg også kommet litt frem til at det er litt ekstra ille for meg, da jeg har hatt foreldre som ikke har vært helt "på nett", hva gjelder det å snakke om følelser. Når man ikke klarer å bearbeide sine følelser blir man ensom, nummen og deprimert.

Ønsker dere en fin dag :)
Avatar

Re: jeg vet ikke hva overskriften skal være.. Ensome meg? missforstått av psykolog?

mai 18 2017 - 17:29
En kommentar til dette:

"Tingen er bare den at jeg føler ikke psykologen legg helt vekt på de rette tingene. Hun er veldig flink, men jeg føler på ein måte at uansett hva jeg seier til henne, så tenker hun ikke på at depresjonen min kan være forklaringen på problemet mitt."

Jeg tror psykologen din kanskje ser etter grunneene til depresjonen. Depresjon er bare et symptom, og en psykolog er ute etter å finne årsaken.
Avatar

Livet er så vanskelig

mai 22 2017 - 17:39
Hei kjære du, Du er verdifull!

Kanskje jeg er et dårlig eksempel. Jeg er 43 år gammel og mine problemer har vokst med min alder. En grunn til at de har vokst er at jeg aldri løste dem tidlig. Da jeg var ung så var psyiske problemer noe som man dyttet så langt ned at man aldri noensinne trengte å føle dem igjen. Med andre ord, syk massiv undertrykkelse av min reelle situasjon. Hvis noe var et dårlig råd, så er det dette.

Gjennom snart 30 år har jeg betalt prisen. Si at det ikke skjedde. Si at det var bare ungdommelig feil. Si at det var noe som ikke var viktig.

Men det var så sinnsykt viktig.Mot slutten av mine tenår var jeg en person som oppriktig trodde at jeg kom til å forandre verden. Men siden jeg aldri tok et oppgjør med det massive helvetet som mine tidlig ungdom var, og istedenfor undertrykte alle mine dårlige erfaringer, så endte jeg opp som en karikatur på den personen som jeg ønsket å være.

Kjære deg, ikkke vær meg. Si nei til de som ikke lytter til deg. Si nei til psykologen som ikke hjelper deg. Finn en annen, fordi psykologer og andre ressurser i din nærhet er uansett bare personer. Jeg ber deg om at du alltid søker å finne den personen som ser deg for den personen DU er.

Det som gjør så vannvittig vondt inne i deg er noe som dine nærmeste trenger å vite. Snakk med dem, og la dem vite at du er akkurat den du er: En person med store følelser og en person som de trenger å bry seg om!!!!!
Til forsiden