Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 7 2017 - 07:08
Hej,
Jag får börja med att be om ursäkt för att detta inlägg är på svenska. Hoppas det går bra ändå..

Jag skulle uppskatta mycket om ni ville berätta lite grann om era erfarenheter av att komma till en psykolog eller läkare och framförallt vad de största problemen med detta är.

Frågor som jag ibland undrar över är:

Hur lång tid tog innan ni sökte hjälp? Varför tog det den tid det tog?
Hur upplevde ni den första kontakten?
Hur ser ni på läkemedel? Hur stor inverkan spelar rädslan för biverkningar?
Vad hade ni velat veta i början av en behandling som ni inte fick veta?
Vad hade gjort att ni gick ut från en behandling och kände er helt nöjda?
Tittar ni på andra typer av behandlingar som brain stimulation, ljusterapi eller annat?

Detta är bara några frågor jag dagligen går och tänker på.

Redigert av administrator
Avatar

Behandling

mai 9 2017 - 12:38
Min bakgrunn; Kronisk depressiv og GAD i 23 år. Unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det største problemet med å gå til fastlegen med sine psykiske plager er at en legetime er så alt for kort! Med en hjerne som til tider går på sirup så er det nærmest umulig å få forklart hva en vil ha hjelp med. Og har en som meg, dårlig hukommelse, så blir det enda verre.
Problemet med å komme til en psykolog er at tilgangen er for liten. Jeg bor to timer med bil unna nærmeste psykolog, noe som gjør at jeg allerede er utslitt før jeg kommer dit.
Når en først har fått henvisning til psykolog så er det også lang ventetid og hvis en ikke får rett kjemi med den første psykologen en kommer til, så er det vanskelig å bytte.

Det tok og tar fort 2-3 mnd fra jeg kjenner på symptomene før jeg tar kontakt med legen. Dette fordi jeg ikke stoler på mine egne symptomer, tror det går over, bagatelliserer de eller prøver å ignorere de. Det er like vanskelig nå som for 23 år siden å kjenne forskjell på pms og en begynnende nedtur. Jeg vet ikke om jeg er normalt trøtt eller brygger på en forkjølelse. Alt blir et sammensurium av symptomer.

De flinkeste behandlerne jeg har vært til har kommet med konkrete råd og veiledning. Å bare snakke om det, har aldri hjulpet. De har vært lyttende og spørrende, og det har vært en plan bak hele behandlingen.

Bruken av legemiddel er som å velge mellom pest og kolera... Hvilke "bivirkninger" er mest levelig. "Bivirkningene" av det å ha en depresjon, nedstemthet, sorg,selvmordsfare o.l. Eller bivirkningene av medisinene som utflatet følelsesliv. Jeg har valgt å heller prøve og takle bivirkningene av medisinen enn å takle alt depresjonene medfører.

Det jeg ville ha likt å vite mye tidligere er følgetilstandene en kan få ved depresjoner. Som smerter, anspenthet, hukommelse, afasi, konsentrasjon og matlyst. Og jeg ville ha hatt råd og veiledning i forhold til det. Har prøvd å ta det opp med legen, men får ikke høre noe annet enn at sånn er det bare....

Jeg har vært fornøyd etter behandling de gangene jeg føler jeg har blitt hørt og fått noe konkret å jobbe med fremover. Litt støtte og håp på veien også.

Har vært inne på tanken på ETC men jeg har så dårlig hukommelse allerede at det våger jeg ikke.
Lysterapilamper har vært for dyre i innkjøp men tanken har vært der.

Bare å ta kontakt hvis du vil stille flere spørsmål. :)
Avatar

Re: Jag är en behandlande psykolog - berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 9 2017 - 21:22
Hei

Klarer ikke svare på alt. Er helt ny her inne og dette er mitt første innlegg.
Vært sykemeldt siden slutten av januar og alle psykologer jeg har forsøkt å få kontakt har ikke svart eller har ikke kapasitet.
Hva skal til for å komme til en psykolog og få hjelp da? Hvor galt skal det gå først?
Fortvilende situasjon!
Avatar

Re: berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 9 2017 - 22:19
Å kunne komme rett til en psykolog uten å gå gjennom annet helsepersonell er bra. At første samtale er en informasjonssamtale der en ser hva stedet kan tilby og stedet kan se om de har noe å tilby, å få litt tid på å ta kantakt etterpå for å gi beskjed om en vil benytte seg av det eller ikke er bra. At hovedfokuset er på å få informasjon og en å snakke med. At rollen til psykologen er som en personlig trener på ett treningssenter og at fokuset på psykisk helse ved å gå til psykolog er slik.

Redigert av administrator
Avatar

Re: berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 12 2017 - 05:55
1. Det tok 40 år før muren falt. (Jeg var 4 når jeg begynte å bygge den) 2. Frykt,skam,skyld og mye mer er grunnen for at jeg aldri slo ned muren, men den har hatt sine sprekker og gjenoppbygginger gjennom åra. 3. Jeg kan nesten ikke huske første møtet med Akutt teamet. Var helt knekt og dissosierte. Var innlagt 13 dager og husker bare litt. (Det er nå 2 mnd siden) 4. Jeg er ikke begeistret for legemidler/tabletter. Men bruker et blodtrykksenkende for å ikke være i full alarmberedskap 24/7. Har to andre medikamenter også, men brukes kun hvis jeg føler jeg må. Ikke redd for bivirkninger. 5. Jeg tenkte ikke på hva jeg ville vite eller ikke vite da fikk hjelp, men følte meg trygg der jeg var. 6. Min behandling vil nok ta lang tid. Men jeg håper den vil hjelpe meg å finne meg selv og kunne gi meg bedre livskvalitet. Stoppe mareritt, dissosiering, frykten, angsten, depresjonen og gi meg en hverdag hvor jeg "er her" og kan føle glede og mestring. 7. Enn så lenge følger jeg behandling en gang i uken. Men når jeg er klar for det vil jeg gjerne søke Modum bad for behandling.
Avatar

Re: Jag är en behandlande psykolog - berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 14 2017 - 00:54

Tiden for å få hjelp her tok vel kanskje 3-4 uker fra fastlege henviste videre mens england/guernsey så fikk jeg time i løpet av 2-4 timer. Grunnen til tid kan vel variere i forhold til hvor mye en sliter, men til å være det mest depressive landet i verden skulle det vel kanskje vært noe bedre her.
Hva jeg skulle likt å visst personlig før en behandling er vel den største delen hvordan ssri/anti depressiva påvirker hjernen, avhengighet & følelsesliv en får ut av det. Ellers så kommer vel nummer 2 hvor de brukte mye av tiden på kognitiv terapi som for meg var bortkastet, skal ikke forkaste det helt i og med noen synes det fungerer, men når jeg var i Guernsey så hadde kontoret der sluttet helt med den biten & det var ganske befriende for min del. Ja ikke minst, i starten ga de meg antidepressiva i flere år og jeg som bipolar skal ikke ha det i det hele tatt & det er faktisk noe som mange fortsetter å skrive ut til bipolare, men nå begynner i det minste flere og flere ssri å merke i innpakningen i forhold til bivirkning og bipolaritet, men fortsatt ikke godt nok.

Så er det vel som alt annet i livet, man får hva man betaler for. Offentlige følger som regel en tekstbok, mens en privat kan være noe helt annet & bedre utdannelse & følger mer med i tiden & hva andre land gjør.
Så har man råd ville jeg gått privat uten betenkeligheter.

Går selv på medisiner, lamictal for bipolar & valium for å holde ptsd/angst borte noe jeg føler fungerer bra siden følelses livet er der & jeg er skjerpet og klar & dagene fungerer bra. Men om jeg ville valgt medisiner kunne jeg startet om igjen vet jeg ikke, tror nok personlig jeg ville prøvd å "fighte" litt mer enn jeg gjorde selv om jeg var langt nede, men lettere med etterpåklokskap. Alt av kjemikalske midler uansett hva det er, er selvfølgelig ikke bra for kroppen, men spørsmålet kommer jo også an på livskvalitet fremfor det å kanskje dø yngre av noe ymse greier innvendig senere, ødelagte nyrer eller hva som kan skje. En vet jo aldri, så en må vel personlig føle seg frem hva som er best for en selv.
Så er det en smule irriterendes at en må komme med studier fra utlandet mtp medisiner. Ble først nektet valium eller lignende før jeg tok med en bunke papirer til legen for å vise frem til hva som er bedre, avhengighetsgrad som er likt som alt annet.
Blir litt tid og krefter på sånt, men er selv interresert i psykologi så gikk vel greit sånn sett, men synes det er trist at man skal måtte omtrent studere selv & ha forkunnskaper.

Hva som gjorde det bra for meg var å komme bort fra det offentlige med ulike psykologer/psykiatrikere & få en diagnose & bedre informasjon og det at personen tar seg mer tid & hører etter.
Når jeg slet med angst i tidlig fase skal jeg si gruppe terapi var en stor hjelp, da jeg kunne se alle sammfunslag være med så en følte at det var mer normalt & jeg kunne lett si til alle etterpå hva jeg slet med uten å "skamme" meg over det eller føle det som et nederlag.

Har sett noen dårlige tilfeller med ect så det ville jeg ikke gjort selv. Som nevnt over ville jeg ikke ofret hukommelsen. Hva jeg skal prøve senere som jeg ikke har gjort enda er hypnose i London, men blir nok ikke før neste år, nedtrapping av medisiner først med tiden.
Avatar

Re: berätta om problemen med dagens behandling av depresjon

mai 14 2017 - 17:14
Jeg syns den første kontakten er helt jævlig. Jeg har prøvd å få hjelp mange ganger, men jeg opplever å ikke bli tatt seriøst nok. Eller at jeg saboterer for meg selv når jeg først får hjelp.

Det hele startet da jeg var kanskje 16 år og jeg fikk time på bup via legen min. Jeg fikk så angst da jeg fikk brev i posten og mamma lurte på hvorfor jeg fikk brev fra sykehuset at jeg la hele greia på is og snakka ikke om det igjen.
Da jeg var 19/20 hadde jeg to selvmordsforsøk bak meg. Jeg mannet meg opp og fortalte legen min om det. Han spurte hvordan jeg hadde forsøkt å gjennomføre det, det viste seg at de pillene jeg hadde spist mange av var ufarlige og ikke gjorde noen ting og han tok det ikke seriøst. -Jeg visste ikke at pillene var ufarlige, handlingen jeg gjorde var fortsatt ekte for meg, selv om det ikke var alvorlig for legen min. Han satte meg på cipralex og ga meg sobril sån i tilfellet jeg skulle oppleve angst i oppstartfasen med cipralexen. Han ga meg en liste over psykologer i en konvolutt som jeg selv kunne ta kontakt med. Det gjorde jeg jo selvfølgelig ikke pga egne komplekser om å ikke være "svak".
Lang historie kort. jeg er nå 28 og har de siste 8 årene opplevd følgende: mistet halve familen min, enda et selvmordsforsøk, fysisk og psykisk selvskading, angst, voldekt, byttet ut venner som ikke var "bra" for meg. Jeg har vært innom sosionomer som ikke har plukka ting opp, jeg har nesten vært inne i systemet, men ingen tar meg seriøst.
Har byttet lege og forsøkte å ta en prat med den nye fastlegen etter at depresjonen har begynt å melde seg igjen, men blir fortsatt ikke seriøst, legen sa "det er følelser vi alle har". Fikk meg til å føle meg "svak" igjen. Fikk følelsen av at det bare er jeg som syter, jeg som har nok penger, leilighet og har det bra kan da umulig klage på noe. Det er bare du som skal være i sentrum, du fortjener ikke noe hvordan kan du tro at du er syk.

Det å snakke med noen som tydelig syns synd på deg er det verste jeg vet. Jeg blir så sykt provsert av det. Piller er også helt ubrukelig. Jeg vil ikke ha medikamenter som lurer meg til å tro at alt er bra. Cipralex er det værste jeg har gått på. Greit nok at man ikke er lei seg lengre, men jeg mistet alt av følelser, følte meg helt ubrukelig og apatisk. Pluss at man blir feit.

Jeg persolig skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få hjelp. Jeg er også veldig redd for at det å få hjelp vil få konsekvenser for frammtiden. Jeg f.eks ikke alle typer forsikringer, det kan ha konsekvenser om jeg en dag bestemmer meg for å stifte familie.

rant.

usammenhengede.

vet ikke hva jeg vil fram til her.

Til forsiden