Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vann over hodet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vann over hodet

mars 27 2017 - 01:59
Jeg burde ikke ha noe å klage over. I teorien burde jeg være veldig fornøyd. Jeg har en lang utdannelse, trygg og godt betalt jobb og har akkurat flyttet inn sammen med en mann.
Men... jobben min har jeg hatt i 2 år og det føles som at det blir lengre og lengre mellom dagene jeg gleder meg til å gå på jobb. (Om de i det hele tatt er der). Det er en krevende jobb med mye ansvar, og inntjeningskrav. For å lykkes i jobben er jeg nødt til å klare å eksponere meg selv, holde foredrag, kurs, og "selge" min egen kunnskap.
Jeg føler jeg har tatt meg vann over hodet, at jeg ikke har den kompetansen og hjernen som skal til. Jeg har begynt å bli paranoid- ihvertfall prøver jeg å fortelle meg selv at det er paranoia. Jeg føler meg overvåket og at andre ansatte ikke har tiltro til meg. Hvorfor skal de det da, når jeg ikke har tiltro til meg selv?
Jeg har mistet selvtilliten min fullstendig og har begynt å bli mindre muntlig og mindre sosial. Kommer meg mindre ut.
Jeg har ingen godt nettverk verken på jobb eller utenfor, og de få spede forsøkene jeg gjør på å prøve å fortelle noen om dette blir møtt med responsen "dette går fint" eller "det klarer du". Mestringsfølelsen når jeg har fått til noe er enorm, men faller er desto ennå større når jeg føler at ting ikke har gått så bra.
Ansvaret tærer og det å skulle eksponere seg selv tærer. Jeg tør ikke spørre faglige spørsmål til kollegene mine i samme type stilling da jeg er redd for å stille dumme spørsmål. Dette gjør at jeg heller blir stille og paranoiaen vokser fordi jeg føler at jeg ikke møter de kravene som blir stilt av meg.

Hvordan skal jeg komme meg ut av denne onde spiralen? Jeg er deprimert og tenker på selvmord iblant- det føles som en lett problemløser. Tanken er ikke alvorlig, men den er der, og det skremmer meg.

Det er ikke lett å skifte til en annen jobb hvor jeg har muligheter til å bruke yrkestittelen min, og for å være ærlig er nok yrkesvalget en del av problemet. Jeg føler meg fanget i en jobb hvor jeg føler meg som "the underdog". Jeg tjener godt og har ingen gode alternativer.

Hva gjør jeg med en selvtillit som har nådd bunnen??
Avatar

Hei

mars 27 2017 - 22:24
Ingen andre som svarer, så jeg tar kjangsen på å gi deg noen råd. Du lider helt klart av en depresjon, det skriver du jo også selv.

Ta kontakt med en privat psykolog, bare bla opp på 1881 og ring. Det er INGEN grunn til å la være, du vill bare få det bedre av å kunne dele tankene dine med noen andre. Om du ikke orker det, få din samboer til å gjøre det for deg.

Jeg tror du har typisk "flink pike syndrom", uten at jeg skal si det for sikkert. Du kan Google det, det er ganske vanlig.

Jeg er ikke noen fagperson, så jeg tror ikke jeg skal analysere din livssituasjon noe mer. Selvtilliten din kommer nok tilbake, men du må først få utløp for det du føler.

Jeg har slitt med depresjon, det hjalp å gå til psykolog. God bedring :)




Avatar

Re: Vann over hodet

mars 30 2017 - 19:41
Kanskje det ikke er så farlig hvordan andre oppfatter deg? Kanskje oppfatter de deg ikke som du tror. Kanskje tenker dere til og med likere enn du tror?
Det er farlig å spekulere i hva andre tenker, for ofte bommer vi, og reduserer vår egen livskvalitet på grunn av våre tanker og følelser. Ofte er det bare frykt, ikke realitet. Derfor er det lurt å jobbe med å gi litt mer blaffen. Det er ikke nødvendig å være så stolt og "perfekt", for alle mennesker feiler eller kommer til kort til tider.
Vet du ikke det du føler du burde vite så gjør det egentlig ingenting. Ingen vet alt. Og lærdom må man tilegne seg. Hvordan skal man kunne det hvis man ikke undersøker? Spør om råd, spør om hjelp og andres innspill. Spør hvordan andre føler og tenker før du gjør deg en mening om det på deres vegne. Vi utvikler oss i samspill med andre. Vi får bedre relasjoner ved å være åpen og inkluderende, og ved å vise oss som menneskelige. Samtidig viser du andre at det er greit å ikke være supermenneske. Det er godt å kunne senke skuldrene og stresse ned rundt andre. Det har mye å si for trivselen!
Det er mange ting jeg ikke kan, og mange ting kan jeg. Sånn har alle det, og alle kan forskjellige ting. Dømmer andre deg er det deres problem. Det er ikke et rimelig krav å ha til andre eller seg selv at man bør ha løsningen på det meste. Å søke råd og kunnskap er en god egenskap og viser styrke, ikke svakhet.
Det er også sånn man danner grunnlag for de gode nettverkene.
Spør deg selv, hva er det verste som kan skje om du stiller et spørsmål du føler er "dumt"?
At andre ser ned på deg? At du får sparken? At du blir fryst ut og mobbet? Forårsaker det milliontap? Går verden under? Sannsynligvis er det ikke så farlig som du tenker. Hvis du bagatelliserer det mer er det lettere å overkomme hinderet. Og det er bra å ha en dose selvironi. Å kunne le av seg selv og le av situasjoner som oppstår sammen med andre istedenfor å føle at andre ler av en.
Avatar

Re: Vann over hodet

mai 2 2017 - 16:21
Ja, da skjedde det altså. Det jeg fryktet mest. Jeg kom meg ikke på jobb i dag. Angsten og panikken ble for stor. Jeg måtte altså helt i kjelleren før jeg fikk meg til å kontakte lege. Det endte opp med sykemelding.
Har ny time om en stund og fikk ikke pratet så mye med legen som ønsket, men muligheten for at sykemeldingen blir forlenget er absolutt tilstede.
Hva skjer nå? Jeg må vel bryte sammen til arbeidsgiver å tilstå. Noen som har gått den veien? Hvordan har det blitt mottatt? Hvordan har veien videre vært?
Avatar

Hei

mai 2 2017 - 23:33
Hei Ordet1981,

Jeg anbefaler Sterkt at du snakker med din arbeidsgiver. Du har vel et greit forhold til din leder? Kanskje HR-avdelingen har noen du kan stole på? Uansett så må du snakke med dem, og dere må sammen se hvordan dere tar dette videre. Det er viktig at du føler at arbeidsplassen "er på lag med deg", selv om det iblant kan føles som utfordrende å leve opp til alle kravene.

Jeg møtte veggen i august 2014. Våknet en morgen med bankehjerte og panikk i tankene. Det var mye da, mye jobb, mye styr, og jeg var aktiv både her og der.

Jeg bestilte legetime hos fastlegen, og ringte deretter til min leder umiddelbart. Tok en lengre prat med lederen min. Forklarte nøkternt hva som skjedde. Lederen min forstod at jeg ikke var ute etter å få sympati / fiske etter "ååhh stakkars deg". Jeg fikk et godt tips av fastlegen min: Skaffe meg en coach. Så jeg gjorde det. Jeg begynte hos en knakandes dyktig coach, og jeg fikk orden på noe av kaoset mitt. Jeg var tilbake i 100% stilling innen 2 måneder var gått (tok en gradvis retur).

Veien videre for deg avhenger veldig mye av hvordan du tar veien, for å være ærlig. Jeg anbefaler som sagt at du snakker med arbeidsplassen, forklarer dem hvordan dette har fungert for deg. De er kanskje erfarne ledere, har sett dette før. Kanskje de har tenkt at du har vært i faresonen selv, eller har du vært veldig god til å skjule sporene før nå?

Nei, dette handler ikke om at du må bryte sammen og ligge på gulvet som en ball. Men fakta er fakta. Du er sykemeldt nå, du trenger å komme til hektene. Og du innser at det er noen ulike jobb-situasjoner som også preger deg. Snakk med dem om det. Kanskje de kan gi deg gode tips.

Lykke til!
Til forsiden