Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Være åpen om depresjon: Erfaringer?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Være åpen om depresjon: Erfaringer?

juli 9 2017 - 00:26
Etter å ha hatt selvmordstanker med ujevne mellomrom så lenge jeg kan huske, fikk jeg endelig somlet meg til å søke hjelp. Merkelappen fra behandler var "tilbakevendende alvorlig depresjon". Med medisin fikk jeg et helt nytt liv nettopp! Men at depresjonen og de tunge tankene vil komme tilbake er nok veldig sannsynlig.
Kanskje er jeg noe bedre rustet til å møte de da? Uansett er nok min beste "livbøye" å være åpen mot de rundt meg. Samtidig er det ufattelig vanskelig å være åpen om psykiske problemer! For alt jeg vet kan flere rundt meg slite med det samme, og/eller være god støtte. Dessverre snakkes det lite om slikt. Har noen erfaringer med å være åpen?
Jeg har vurdert en facebook-status, så er jeg på en måte ferdig med det. Da vil alle vite. Samtidig får jeg ikke tatt det tilbake, og jeg er redd for hvilke reaksjoner jeg kan møte.
Avatar

Re:Være åpen om depresjon: Erfaringer?

juli 9 2017 - 00:45
Hei. Dette kommer nok litt ann på deg selv og hva du føler du er komfortabel med. Jeg pleier å være åpen, og har stort sett alltid vært det. Men det kan gjøre folk rundt deg litt usikre på hvordan de skal være rundt deg. Har også opplevd at folk dømmer med dette i bakhodet, spesielt hvis de ikke kjenner deg så godt. Det går gjerne over etter litt sosial utveksling, når de finner ut at du er den samme som før.
Har også stått frem i media ved noen annledninger, og har ikke hatt noen negative erfaringer med det.
Kan ikke å huske å ha lagt ut en slik oppdatering på facebook, og jeg foretrekker å være den som gir denne type informasjon, fordi jeg føler jeg har litt bedre kontroll og kan hjelpe vedkommende å forstå litt bedre, ved å gi de respons om de lurer på noe. Facebook kontra en avis høres litt rart ut. Men veldig få jeg treffer idag har minne om at jeg har vært i en avis. Og grunnen til at jeg sto frem, var for å få belyst psykiatrien, egentlig ikke meg selv.
Avatar

interessant spørsmål....

juli 9 2017 - 11:43
ja, det var sannelig et interessant spørsmål. Jeg har forsåvidt både positive og negative erfaringer med det. Det føles ofte godt å snakke om ting, man føler seg letta, og iallfall hvis man blir møtt med en viss grad av forståelse, så føles det fint. Så er det jo dette med at depresjon har sin grunn/sine grunner, tror nå jeg da. Det handler stort sett om noe negativt man har opplevd i livet i forhold til andre mennesker. Og hvis man tør å være ærlig mot seg sjøl, så vet man som regel hva det dreier seg om. (hvis man da ikke har fortrengt det altfor mye, men også da går det an å finne ut av det....) Når man da begynner å bli konkret i forhold til andre mennesker, forteller hva som egentlig har skjedd, så kan man nok gjerne blir møtt med empati i begynnelsen, men den empatien kan fort gå over til å "synes synd i" på en litt sånn nedlatende måte. Jeg har også opplevd at når jeg har fortalt om mine sårbare sider, så har det blitt brukt mot meg i en annen sammenheng, ikke sånn direkte, men mer sånn innpakka nedlatenhet da også, kanskje...og slike ting er ufattelig vanskelige å takle. Og når det da skjer om og omigjen med mange ulike mennesker, ja....da finner man til slutt ut at man ikke skal si så mye. Fordi man blir den det er synd på, den som ikke takler livet, den som er svak. Vel, sånn har iallfall jeg opplevd det mange ganger. Og er man sårbar, så blir man vel stadig vekk utsatt for nye negative ting, fordi det alltid vil finnes mennesker som senser slikt, og som elsker å utnytte det. Så har du også det der med at venner og familie kan bli trøtte og leie av å forholde seg til en person med problmer/ofte dype og gjennomgripende problemer. Så jeg har virkelig ikke noe godt svar på dette. Men for min egen del så har jeg altså blitt mer lukka, mer hardere, og det hjelper på mange måter, samtidig som jeg føler at det egentlig ikke er slik jeg er. Noen sier at når man ikke slipper inn det negative, så slipper man heller ikke inn det positive, og det er noe i det. Men jeg prøver iallfall å bli veldig bevisst på hva jeg sier til hvem.
Avatar

Takk!

juli 10 2017 - 22:57
Jeg vil helst ikke ha fokus på meg, og definitivt ikke at noen skal synes synd på meg. Men jeg tror åpenhet kan gjøre at noen av de jeg har skjøvet bort forstår meg bedre. Og så irriterer det meg at vi skal ha så ekstremt vanskelig for å snakke om psykiske utfordringer! Før eller siden vil alle plages med noe – da burde det være et stort pluss å kunne snakke åpent om utfordringer man har. Uten å bli stemplet på noen måte.
Samtidig klarer jeg ikke stole på andre mennesker, så bare det gjør det vanskelig å skulle fortelle noe personlig og sårt.
Avatar

hei igjen...

juli 11 2017 - 21:56
I dag har jeg hatt en veldig fin, åpen samtale med en kollega. Jeg har vel vært litt åpen med noe, men ikke sånn veldig personlig i forhold til de såreste punktene. Vi satt på en kafe og snakket i flere timer, og jeg tror at begge to hadde utbytte av det. Vi snakket iallfall om en del eksistensielle ting, og hun fortalte om vanskelige ting i sitt liv, så det var vel en ganske jevnbyrdig samtale, får jeg si. Jeg opplevde at vi hadde god kjemi, og dermed var det veldig bra. Så jeg tenker at i det forrige innlegget jeg skrev til deg, var jeg vel kanskje for negativ i forhold til det å være åpen. Men det er jo faktisk sant at jeg har opplevd alt det jeg skrev om. Men ikke i forhold til "alle" jeg har åpna meg for da. Jeg har ei god besteveninne nå som jeg stoler 100% på, hun bruker ingenting mot meg, men det er heller ikke så ofte jeg føler at hun orker å høre på.Men innimellom. hun som jeg snakka med i dag, tror jeg også er til å stole på, men man kan vel aldri være helt sikker, kanskje. Vi får vente og se. Men at det gjør godt å snakke om ting, godt å sette ord på tanker og følelser, ja, det er nå helt sikkert. Men man må vel bare være forsiktig i forhold til hvem man gjør det overfor....
Til forsiden