Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Solskinnsbarn?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Solskinnsbarn?

april 18 2017 - 19:55
Hei! Er en jente på snart fylte 20 år, eller kanskje kvinne? Hva blir vell egentlig riktig. Jeg har slitt med depresjon siden jeg gikk i niende, i så fall så vidt jeg kan huske. Jeg er en person som knytter meg lett til andre, og blir knust hvis noen forsvinner ut av livet mitt.

Jeg trodde jeg var kvitt depresjonen, men neida. Djevelen selv kommer tilbake ved høsten vært eneste år. Så med andre ord, jeg er diagnosert med "vinterdepresjon" men i det siste har det blitt helårs, nesten. Jeg har en fantastisk lege som bruker tiden sin på å passe på meg, og å prate med meg. Siden ventetiden er så utrolig lang hos psykologer. For meg hastet det å ha seg til legen, når jeg på høsten i 2015 gikk på en stor knekk. Og jeg trodde livet mitt skulle ende.
Men det som er positivt med alt dette er at siden jeg dro, fant jeg ut at redselen for å dø ikke eksisterer lengre hos meg. Noe jeg slet med utrolig mye da jeg var barn. Grunnen til at denne redselen er borte er fordi jeg er nysgjerrig på min fremtid, og derfor er jeg ikke suicidal (som jeg fikk forklart av min lege), men i tillegg har jeg hatt det vondt i mange år. Så jeg har funnet et fredfullt punkt for meg, som vil si at hvis jeg ender mitt liv i en forferdelig ulykke, så var det ment slik. Det var skjebnen, og jeg har funnet freden med det. Fordi døden kan sikkert være fin og fredfull den også. Men innerst inne håper jeg å finne drømmeprinsen som skal komme ridende på den hvite hest, å rive meg ut av den kraftige depresjonen. Klisje, ikke sant? Hallo, alle vet at det er du selv som må bestemme deg for å bli frisk! Men for meg så er det så utrolig mye annet. Fordi jeg sliter med en annen sykdom som jeg har hatt i over 5 år, men som ikke brøyt ut kraftig før i November i fjor. Den gjorde at alt ble mye mørkere enn det hadde vært på en stund. Og denne sykdommen trekker meg lengre ned i gjørma. Så akkurat her å nå sitter jeg med en utrolig stor frustrasjon. Jeg som ikke lengre trodde jeg var deprimert! Jeg trodde jeg endelig hadde blitt kvitt dette helvete, men neida. Depresjonen har blitt eksistensiell, og jeg sliter med en sykdom som gjør at jeg har store problemer med å spise. På dette tidspunkt spiser jeg så uregelmessig, noe som gjør at jeg bare går opp i vekt, og jeg sliter med å snu det. Akkurat nå, når jeg snart har fylt 20 år føler jeg meg fæl. stygg og direkte hæslig. Noe som igjen forverrer min tilstand.

Aner ikke hvor i huleste jeg vil med dette innlegget, men jeg føler jeg vil skryte. Føler jeg vil rose alle som fortsatt er i live med en eller annen form for psykisk lidelse. Fordi alle som har det vet, vet hvor utrolig hardt og forferdelig tungt det kan være. I tillegg er det tabu, så det å betro seg til andre er vanskelig. Spesielt når faren for å bli stemplet som den "deprimerte" eksisterer. Faren for at de som ikke har opplevd det vil forstå! Og faren for å få slengt, "skjerp deg" eller "ta deg sammen" i trynet. Fordi det har jeg! Så utrolig mange ganger! Alt for mange.

So i guess, det jeg vil si er: For alle dere som sliter med depresjon, stopp opp! Tenk dere om, og fortell dere selv "at alt kommer til å ordne seg", "det vil bli bedre" man må bare ikke miste motet" Fordi det har enda ikke jeg. Jeg brenner for psykiske lidelser, og det å "raise awareness" om psykiske lidelser. Jeg jobber for å hindre tabuen`s makt. Jeg arbeider for at et hvert mennesket skal føle glede! Og sist men ikke minst, jeg arbeider for et mer informert samfunn.
-Derfor vil jeg bare påpeke til alle som er interessert i å lære mer om noe ukjent (hvis du er en pårørende, eller bare nysgjerrig) og/eller hvos du selv sliter med problemer, ta en titt på "13 reasons why" og "jeg mot meg". Disse to seriene, den ene er amerikansk og den andre er norsk, har hjulpet meg ufattelig mye. Faktisk i denne skrivende stund er jeg akkurat blitt ferdig med 13 reasons why. Og jeg elsker at det er blitt så mye fokus rundt denne Netflix serien. Fordi det trenger vi!

Så igjen, tilbake til hvorfor jeg skriver dette? Jeg er lei, lei av å føle meg som ingenting. Lei av å føle at jeg ikke er verdt en dritt. Lei av å føle meg som en stygg og feit person. Jeg savner den gamle meg, den unge pene og blide jenta som ikke kjente til dybden i utrykket depresjon. Skulle ønske jeg fortsatt var henne. Fordi nå klarer jeg å le, smile og ha det moro. Men det ligger noe gjemt, en tristhet og sorg som aldri forsvinner. En tomhet jeg aldri blir kvitt. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Hva søker jeg? Og hvorfor er jeg? Jeg er en jente som sliter med spiseforstyrrelser i form av sykdom, et 6 år gammelt av og på forhold til depresjon, kjærlighetssorg og en angst som stadig rir kroppen min, til jeg ikke lenger har kontroll.

Er det egentlig noen der ute som kan hjelpe? Kan jeg klare å bli kvitt dette selv? Og hvordan blir det bedre. Fordi akkurat nå har jeg kjørt meg fast i mørket!
Avatar

Hei <3

april 27 2017 - 12:09
Jeg vil gjerne prate med deg, og jeg lover jeg aldri skal forlate deg <3
Vi kan være venner til vi dør begge to av alderdom i 100 åra <3 :)
Til forsiden