Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sliten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sliten

april 23 2017 - 23:25
For omtrent to måneder siden døde min far av kreft. Hjernesvulst grad 4. Jeg satt i rommet når han døde, holdt hånden hans. Jeg så alt, jeg skrek, jeg gren. 18 år er jeg, og har allerede mistet pappa min.

Jeg hadde en kjæreste, lite trofast (imot hans ord) jeg var ikke god nok for han. Jeg var "psykisk syk" og "derfor er du usikker" Han taklet ikke at jeg var så usikker på han, nå er han allerede gått videre. Jeg føler meg verdiløs, som om mine tanker og følelser ikke betyr noe for jeg er så mye lei meg. Folk blir lei, når man er mye lei seg. Jeg skjønner det godt. Prøvde å være smilende å blid, gjorde alt folk ba meg om. For å så dra hjem å grine meg til søvn for jeg ikke kunne være den jeg var/er. Da blir jeg ikke likt, da vil ingen være med meg. Hvis jeg er meg selv, da forsvinner alle.

Fikk angst og depresjon i en alder av 12 år, for første gang på 6 år, husker jeg følelsen av å ha angst og depresjon. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det gjør vondt.

Jeg savner pappa.

Jeg er såvidt på jobb for tiden, mye sykemeldt. Spiser lite, blir fort syk, orker ikke gjøre noe, føler meg utenfor, drikker for mye og gjør ting jeg ikke burde og angrer på dagen etter, har rykter etter meg i hytt å pine.

Jeg kjenner ingenting, jeg er så sliten.
Avatar

Re: Sliten

april 24 2017 - 19:45
Har opplevd det selv, når man mister noen i familien og sorgen sakte men sikkert blir til en depresjon. Når man har vert så lenge trist at man ikke lenger føler noe. Når man ikke lenger klarer å felle en tåre eller le av noe gøy.

Så hva kan man gjøre med det? Jeg gjorde ingen ting, ble deprimert og kanskje var dette en medvirkende årsak til at kona gikk fra meg? Eller rettere sakt, jeg prøvde å unngå sorgen. Jeg så film, leste bøker og isolerte meg selv mer og mer.

Jeg synes du skal gå til en psykolog og bearbeide sorgen i samtaleterapi. Det finnes også sorggrupper, kanskje finnes det også grupper for pårørende i forbindelse med kreftforeningen eller lignende?

Sorg tar tid, men det går over hvis man slipper det ut. Tenk tilbake på gode minner og del disse med andre som også kjente din far. Det er ofte kort vei fra gråt til latter.
Til forsiden