Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Psykiske problemer som gjør meg sosialt isolert og ensom

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Psykiske problemer som gjør meg sosialt isolert og ensom

juli 16 2017 - 15:20
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg bare vil skrive litt, og kanskje få tilbakemeldinger.

Jeg har psykiske problemer av en slik natur som gjør at jeg blir sosialt isolert og ensom. Vel, jeg skal si at ensomhetsfølelsen var verre da jeg var ungdom. Jeg føler ikke den smerten ved det lenger. Men det er bare fordi jeg har vendt meg til det. Når man føler at noe er vondt over lang tid kan man ende opp som helt tom i forhold til det, om man forsøker å skyve det unna. Men det er ikke en god løsning, om man egentlig trives med ulike relasjoner.

Det er ikke depresjon som i utgangspunktet er problemet, men det var det mest passende forumet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får ikke hjelp. Jeg var pasient tidligere, men nå henviser de bare til frivillighetssentralen. Og det er sikkert lurt det, men det er ikke noe jeg får til. Jeg har ikke noe mindre psykiske problemer på frivillighetssentralen enn ved andre arena i samfunnet. Vel, jeg får sikkert til å gå der i starten, jeg kan være ganske "tøff" på å utfordre meg, men etterhvert kommer paranoia. Jeg får ikke til å kommunisere skikkelig, og det påvirker hvordan andre ser på en, og da blir jeg i "ulage" og tenker de verste ting. Når blikkene begynner å komme, som jeg overfortolker.

Foreldrene mine prøver å få meg ut i jobb, og har på egenhånd troppet opp på NAV og forlangt å snakke med sjefen. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle klare det helt uten videre, når jeg ellers isolerer meg, og andre er på ting som kafe, kino, jeg prater aldri med noen. Det er kanskje en grunn til at jeg har fått uføretrygd pga. psykiske problemer. Men likevel får jeg ikke noe hjelp. Hvis man får uføretrygd skulle en tro problemene ikke var av de letteste, og hvordan de da bare kan kaste meg ut, det skjønner jeg ikke. Jeg fikk beskjed om at det ikke var noen hensikt at jeg gikk der, da ingenting av det man hadde forsøkt hadde hjulpet.
Til forsiden